Burde rulla mot venstre…

Posted on

Innlegget er illustrert med blyant i stedet for bilder for å ivareta eventuelle leseres mentale helse 😉

«Har du stått opp med feil fot eller?» tekstet gubben som svar, da jeg illsint og fresende som et speilegg i glovarm panne sendte en hissig tekstmelding hvor jeg fortalte hva jeg synes om mannfolk som slipper kattefaen inn på soverommet når de står opp for å dra på jobb på morran.

For jeg hadde ikke stått opp med feil fot. Vårt soverom er nemlig så trangt at dobbeltsenga står klemt inntil langveggen, og fordi jeg sover innerst må jeg enten rulle mot venstre og over gubben for å komme ut av den, eller jeg må sette meg opp, dra baken nedover mot fotenden, og sette bena i bakken på den måten.

Annonsørinnhold
I butikk: Vårens fineste sneakers
I butikk: Vårens fineste sneakers

Å rulle over gubben er uaktuelt. Det prøvde jeg tre ganger, og ble smelt på tjukka! Hver gang! Selv nå, mange år senere, og en livmor i minus, og en skrott som er så tørr på innsiden av det støver fra trusa når jeg nyser, tør jeg ikke rulle mot venstre.

Jeg aker alltid på den kvadratmeter store røven nedover lakenet som ei bikkje med blødende hemoroider og bendelorm aker seg langs gresset, før jeg setter begge bena ned på gulvet. Samtidig!

 

( Når du aker deg på stussen nedover mot fotenden av senga, så hemoroidene setter spor i overmadrassen og høna gnikker av seg vinterpelsen!)

 

Så nei, jeg stod ikke opp på feil bein, jeg stod opp på begge, og det var dumt!!!

For gubben hadde ikke lukket døra til soverommet når han dro, og soverommet, med alle sine kleshauger og små fjell av panikkryddede godsaker er et eldorado for hyperaktive nattedyr. Jeg tredde føttene ned i det som senest i går kveld var en av oldemor Reiduns vidunderlige  deilige, varme, hjemmestrikkede ullsokker, men som i morgentimene var redusert til en meter tovet ulltråd med dusk i enden. Kattefaen hadde maltraktert sokken i tidlige morgentimer, og i det jeg strakk fingrene ned mot gulvet for å redde restene av sokkeparet ble fire poter med spisse klør tredd inn i armen fra øverst i grevinnehenget, til nederst på håndleddet. Med et hyl og et kjemperykk ble både katta og ulltråden med sokkerest i enden kasta bort i sofaen og forsvant ned i mellom seteputene.

Det lå i kortene at det bare kom til å bli «en sånn dag»!

Etter å ha kastet både katt og ulltråd tvers igjennom stua tuslet jeg i tussemørket inn på badet for å gjøre det middelaldrende kjerringer gjør best i de tidlige morgentimene, tømme kroppen for gårsdagens utskeielser, og klargjøre tarmen for dagens inntog av kaffe og vaffel. Og mens jeg satt der og trykket og skvettet alt det litt slarkete underlivet maktet strøk jeg hendene over et morgentrøtt ansikt i takt med knipeøvelsene, og kjente med glede at hudpleien som ble utført kvelden i forveien faktisk så ut til å virke.

For i mange uker nå har ansiktet lidd av vintertørr hud. Kinnene har vært rødmussede og tørre, leppene sprukket, og en og annen hvit pigmentflekk har dukket opp strategisk plassert rundt omkring i fjeset, slik at jeg i perioder har vandret rundt som en flassende dalmantiner.

Kvelden i forveien tok jeg derfor endelig i bruk julegaven fra den minstepoden. En ansikts-skrubb med påfølgende fuktighetskrem. En bringebærduftende gavepakke fordelt på to små rosa flasker med glitter, som poden stolt hadde handlet selv på «sånn dærre jentebutikk». Og i går kveld satt jeg i badekaret skrubbet jeg dette tørre halvgamle og skrukkete fjeset nesten til blods med glitrende skrubbesåpe, før jeg masserte inn lyserosa fuktighetskrem og stupte i seng mens jeg ennå luktet av friske bringebær og tuttifrutti.

 

( Når du møter deg selv i speilet etter en kveld med litt uheldig hjemme-spa! )

 

Fornøyd med silkemyke babykinn reiste jeg meg fra toalettet, tørket skrotten, og gikk mot speilet for å beundre ansiktet som kjentes ti år yngre ut.

Under lysstoffrørene foran seilet bygger det seg raskt opp en panikkangst av en annen verden, for fjeset som i morgendisens tussemørke kjentes ut som en glatt barnerompe, viser seg å være lysende oransje!!!!

I ren panikk blunker jeg et par ganger før jeg skrur på springen og trer hodet panisk ned i vasken mens jeg gnukker et vått håndkle mot panna for harde livet. Fremdeles like oransje!

Og ikke litt heller! Jeg lyser. Som en redningsvest fra 70 tallet!!!

Med åndenød og tårer i øynene griper jeg den bringebærduftende, rosa og glitrende tuben fra hylla og ni-leser på etiketten. SELVBRUNINGSKREM!

FAAAAEEEN!!!

Jeg skriker så katta med den tova ulltråden skvetter ut døra raskere enn flytoget, og løper ut på kjøkkenet for å finne en sånn skuresvamp vi bruker på kjeler med fastsvidd pølsegrateng, og iler tilbake til lysstoffrøret for å skure signalfargen ut av fjeset.

Nytter ikke. Ansiktet er og blir skrikende oransje, tre ganger Donald Trump, og etiketten på kremtuben lyser mot meg. «Ultra strong tan»!

 

( Ufrivillig selvbrunings-overdose! )

 

Resten av morgentimene går med til god gammeldags kamuflering. Jeg dykker dypt ned i sminkepungen som knapt har sett dagens lys de siste årene, finner en pudderdåse og pudrer det som pudres kan. Som kronen på verket grer jeg panneluggen ned til over øynene og surrer et halvannet meter langt skjerf rundt halsen og opp over nesa. Heldigvis kan jeg skylde på kulda. Jeg trasker rundt på skolen hele arbeidsdagen med skuldrene opp etter ørene, kamuflert av pannelugg og skjerf, kun øynene synlige, som en eller annen ørkenkriger.

På et tidspunkt midt i lunsjen strekker jeg meg etter vannflasken på kontorpulten da jeg hører det snapper i BH stroppen bak på ryggen, og som en fange rømt fra fengsel tar venstre hengepupp sats og flykter fra en litt sliten, og hakket for liten, vattert BH-skål. Som en katapult spretter den ut fra kroppen, og flyter ukontrollert utover pulten som en puppe-tsunami, der den velter en kaffekopp utover fraværslister og notater. I et desperat forsøk på gjenopplivning og førstehjelp på den gamle hengekøya av en BH punkterer jeg nesten en lunge med ei sikkerhetsnål stjålet fra førstehjelpsskapet på personaldoen, men til ingen nytte. Resten av arbeidsdagen vasser jeg rundt med pannelugg, skjerf og en høydeforskjell på hengepuppene som potensielt kan forårsake skiveprolaps og hofteslitasje.

 

( Kamfuflert ørkenkriger med tsunami-pupp på ville veier! )

 

Etter jobb vrenger jeg innom apoteket og røsker med meg alt fra kosmetikkhylla, av rensekremer, og våtservitetter så fulle av alkohol og babyolje at til slutt trasker rundt i måsahuset mens jeg både ser ut, og lukter som en blankpolert, alkoholisert Boris Jeltsin.

Og med røsdskrubbet ansikt, en pupp midt på brystet og en i klem i bukselinningen, koker fiskebollesausen over på komfyren, svir seg på platetoppen, og setter i gang brannalarmen.

Jeg kapitulerer!

Som et slakt med skrått puppestell overlater jeg koking av Wienerpølser til gutteflokken mens jeg drukner mine sorger i badekaret.

En time senere, trer jeg ut av boblebadet like varm som en nytrukket tosk og skrukkete som en rosin. Fordi badet er tåkelagt av damp fra badekaret tusler jeg inn i stua med kun et lite håndkle surret rundt overkroppen, og setter meg i sofaen for å puste ut.

«Røff dag?» spør gubben , som om han ikke kan lese på kroppsspråket at jeg fremdeles er en tikkende hormonbombe, som når som helst kan eksplodere.

Jeg lener hodet bakover og puster rolig inn og ut noen minutter.

Da jeg så smått begynner å føle meg bedre reiser jeg meg opp fra sofaen. Pusen som ligger ved siden av meg glipper så vidt med øynene, og skuler hatefullt på meg for å ha ødelagt den lille kveldsduppen. Med håndkle lett surret rundt hengejura, og naken fra livet og ned tusler jeg gjennom stua mot badet for å finne undertøy.

 

( Når du bare skal kaste håndkle og friste gubben med en kvadratmeterer dissende vaffelhud…)

 

Fra øyekroken kan jeg så vidt skimte at gubben snur seg og følger meg med blikket. Som om han med sultent blikk beundrer den litt punkterte hengerumpa mi der den klasker tungt mot lårene for hvert skritt jeg tar.

Litt lettere til sinns av den åpenbare beundringen hans rister jeg litt forførerisk  på cellulittene.

Han rister febrilsk på hodet og rekker så vidt å rope «NEEEEI!», før katta spretter opp fra sofaen, og mindre enn et byks senere tar sats, og setter fire sett katteklør dypt i skinka mi!

Det er som å få 40 nåler tredd inn i rassen på en gang, som ei levende nålepute. Ei vandrende dartskive full av piler, en testkanin på nåleseminar for hobby-akupunktører!

Jeg løper et par skritt rundt i stua, skrikende med ei katte hengende fast i skinka, før jeg klarte å riste den av!

«HVA FAEN!!!, roper jeg til gubben! « Hva feiler det den katta???»

 

( Når pus jager feil mus, og du blir en ufrivillig, levende nålepute! )

 

Gubben reiser seg sakte opp fra stolen, og tusler rolig mot meg. Han skjuler et latterfullt flir mens han tar tak i skuldrene mine og sakte snur meg rundt, før jeg kjenner han nappe noe ut fra sprekken mellom rumpeballene mine.

 

Katta titter på han med forventningsfulle øyne fra gulvet, mens han holder opp og dingler lekent med den tova ulltråden fra sokkene til oldemor Reidun. Den jeg i drittsinne kastet fra meg tidlig i morgentimene, og som jeg nå har satt meg på så den limte seg fast i hårene i rumpesprekken, som borrelås!

Med fremdeles antydning til oransje ansikt, med skjev ryggrad forårsaket av BH-katastorfe, og med røven full av katteklor trøstespiser jeg en halv melkerull mens gubben skurer kokeplata med stålull, og katta tygger ivrig på en ulltråd som antagelig smaker fis.

 

 

Jeg stod ikke opp på feil bein, jeg tråkka rett ut i salaten med begge. Og mens melkerullen smelter på tunga bestemmer jeg meg for at i morgen tidlig, da får det briste eller bære! Da skal jeg rulle mot venstre!

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

251 kommentarer

Annonsørinnhold
I butikk: Vårens fineste sneakers
I butikk: Vårens fineste sneakers

Siste innlegg