Så kom det enda en søndag. Kanskje ikke så overraskende, likevel litt brått. Helgene er over før de har begynt, men sånn er det liksom litt med ukedagene også. Det må jo være et positivt tegn, sånn egentlig. Det er bare det at jeg noen ganger føler at jeg ikke henger helt med, men om tiden hadde stått stille hadde vel livet vært kjipt. Det er det ihvertfall ikke. Travelt, men langt fra kjipt.

Har du lest bloggen før, da veit du hvilke setninger som kommer nå. Det knitrer i peisen. Ull og flanell er på, for selv om det våres på måsan, så er måsahuset fremdeles fryktelig huskaldt, særlig på morgenkvisten. Det varmer godt fra peisen, og knitringa gir en sånn indre ro. Om knitring fra peisen hadde vært et eget soundtrack på Spotify, da kunne jeg lett ha lytta til det hele døgnet. På asjetten ligger et par knekkebrød med brunost, og fra koppen ryker varm kaffe. Alt dette her, de sære og litt kjedelige vanene gir meg ro. Det er digg, og det trengs. Nå er et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Så var det uka som gikk da, og øyeblikkene den bragte med seg. Vi kan jo starte med tirsdagen. For da jeg låste meg inn på kontoret første arbeidsdag etter ferien stod det en diger gavepose på pulten min. En påskegave jeg ikke var innom for å ta med hjem før ferien, og som venta på meg og starta uka med et veldig fint øyeblikk. Posen var proppfull av ostepop, sjokolade, ei herlig påskehøne som nå pryder ei hylle i stua, og verdene koseligste kort med håndskrevet hilsen fra Anne Grethe, en herlig kollega, og et at de blideste kvinnfolka jeg vet om. Ingen sak å starte på jobb etter ferien, når sånne overraskelese venter på kontoret.

Men Anne Grethe var ikke den eneste kollegaen som hadde overraskelse den dagen. For Line, min speilegga tvilling, og kontorets herligste dame, hun hadde handla på nett, og kom med pakke til meg. Du vet det er fare på ferde når noen ler så de nesten dette av stolen, mens de sier “Jeg så denne, og tenkte på deg!!!!” Det er sjelden et godt tegn. Alle vet jo at jeg digger kopper med tekster, og Line tok kaka denne gangen. Så nå har jeg ny kopp på jobb. En sånn jeg egentlig ikke burde drikke av foran elevene, eller kollegene, og ihvertfall ikke på foreldremøter…. så da kan du jo banne på at jeg kommer til å gjøre nettopp det.

Herlighet for en kopp! Jeg ELSKER den!!! Fantastisk gøyalt øyeblikk!

Den dagen det luktet vår av skogbunnen. Jeg satt på jobb da klokka nærmet seg halv fire, og kjente at beina var rastløse. Har du det sånn noen ganger? Det hender innimellom, hvis jeg har hat en arbeidsdag med mye samtaler, mye stillesitting, at beina bare verker etter å bli litt godt slitne. Det regna mot ruta, og været var grått, men da jeg pakka bagen og gikk ut i skolegården var det ikke så gæli temperatur. Dessuten hadde jeg joggesko på beina, så jeg gikk en liten tur i skogen på vei hjem. Bare en drøy halvtime, bare for å gå. Og skogbunnen var snøfri, mjuk og lukta vår. Regndåpene kilte på nesa, og beina fikk brukt seg litt. Da jeg endelig kom hjem var jeg godt sliten, og hadde lommene fulle av kongler… Hvorfor vet jeg ikke. Det er vel bare en gammel vane å måtte plukke med seg litt smått hver gang jeg er i skogen. Deilig øyeblikk!

Fredagen. Herregud som jeg har grua meg til fredagen. Jeg sa ja til dette for maaaange uker siden, måneder faktisk, og har hatt så god tid til å grue meg på, at når freddan kom var jeg helt frynsete. Jeg ble spurt om å holde et lite stand-up show da Eik Maskin gjorde, tradisjonen tro, lokalene sine om til bonde-pub i anledning vårdagene. Publikum bestod av rundt 300 mennesker, 99 % av dem mannfolk, arbeidskarer, i flanellskjorte og med logo på capsen. ALDRI har jeg underhold for mannfolk før, kun damer som kjenner seg igjen i en kvinnfolks tankegang og kroppslige utfrofdinger, så dette var SKUMMELT! I tilleg ble entreen arrengert av Eik sine sjefer, så jeg sklei ned ei lang jerntrapp til fete rytmer som ljomet i høytaleranlegget, og scenen var to metallplater på toppen av ei så-maskin! Har aldri følt meg mer malplassert! Men så ble det artig likevel da, og de avtalte ti minuttene ble til 20, for når kjeftamentet først starter er er det vanskelig å stoppe. Laaaangt uttafor komfort sona, kjempeartig, gjør det aldri igjen! Men, fryktelig spennende, og gøyalt øyeblikk!

Det gøyeste av alt med hele greia var likevel dagen etter, da jeg i bilen på vei til Harryhandel med gubben, leste lokalavisa på nett, og så hva to av jentene, forøvrig to av ca 8 kvinnfolk blant 300 menn, hadde kommentert til journalisten. Jeg dævver! Dødsgøy! Ukas øyeblikk!

Og slik føyk uka avsted, øyeblikk for øyeblikk. Jeg har sittet i kjøkkenvinduet med kaffekoppen, og sett ekorn familien skrelle solsikkefrø som om det skulle vært en OL-gren. Vi har hatt huset fullt av poder, podevenner og podekjærester, og nå har de unge voksne pløyd seg gjennom alt av gjærbakst fra fryseren, så i dag skal den fylles opp igjen med fersk bakst.

Jeg har vært i det vågale hjørnet, og satt på meg ei hvit bukse til en 14 timers arbeidsdag. Det gikk 47 minutter før den fikk den første av i alt fire kaffeflekker. Jeg skal ha for forsøket tenker jeg!

Jeg har hatt forelesning og skolekveld, fått bestått det første arbeidskravet på fagskolen, gaflet i meg mer kjøtt fra lageret til kollega Martin, spist påskemarsipan på halv pris, dermed har den også bare halvparten av kaloriene. (logisk tankegang!), og jeg har fått invitasjon til vin-kveld neste fredag, og takket ja til nytt konferansier oppdrag for Damenes Aften. Ting skjer, livet skjer, hektisk, men godt.

Nå skal frokosten fortæres, kaffekoppen fylles på nytt, og “Bodil” skal få en dose mel og gjær så vi sammen kan trylle frem noe snadder til matpakkene, og til dessertmagene. Også skal søndagen nytes! For det er fridag, tross alt.

Håper uken din var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer byr på nye. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.