Jeg skal være den første til å innrømme at det kanskje ikke har vært helt min uke, hva klokskap angår. Jeg vet ikke helt hva det er , eller hvorfor det er sånn, men jeg har gjort et par ting denne uka som kvalifiserer meg til finalist i kategorien forvirra middelaldrende kvinnfolk. Jeg brukte en hel dag på å lete etter mobilen min, som jeg til sutt fant oppe på brunosten i kjøleskapet. Jeg underviste to hele skoletimer, OG hadde møte med en kollega, mens jeg hele tiden hadde en kvadratmeter spinat mellom fortennene, uten at noen sa fra. Jeg vannet nok en gang den kunstige kaktusen, satte på g-strengen bak frem og brukte ca en halvtime på å lure på hvorfor undertøyet prøvde å hekte seg fast i eggstokkene, gikk rett inn i en glassdør jeg trodde var åpen, OG hadde hårgele på tannbørsten, og pusset tennene!

Og enda er ikke uka over. Igjen er det sånn ca 12 potensielle ulykkestimer å dumme seg ut på før jeg tar kvelden. Til tross for dette har det vært ei god uke altså, sånn egentlig. Jeg har ledd mye, og jeg har kost meg mye. Nytt dagene, og de små øyeblikkene. Virkelig! Så var det det å skulle samle alle de små øyeblikkene til ett innlegg da…ikke alltid lett og fatte seg i korthet når uka har bydd på så mange.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Liljekonvall. Skogen bak huset bugner av dem. En liten bukett ble med meg inn, og nå står de i en liten mugge på stuebordet og sprer sommerlukt i måsahuset. Våkne om morgenen, komme ut i stua til lukten av liljekonvall. Herlige øyeblikk, hver morgen!

Den dagen jeg sluttet tidlig, og kunne dra fra jobb en time tidligere enn vanlig. Rakk og sette en gjærdeig på morgenen, bakte den ut når jeg kom hjem, og kunne overraske podene med rykende ferske horn etter skolen. Det var et fint øyeblikk. Ingen som skulle på jobb etter skolen, ingen som skulle flakse videre på trening. Bare gutta og meg, med all verdens tid til å sitte rundt spisebordet, snakke og spise. Hverdagslykke!

Peonene! De rosa peonene. De jeg fikk etter konferansierjobben forrige uke, og som enda står så fint i det gamle melkespannet, i kroken innerst i stua. Hver gang jeg går forbi dem kommer en eim av sommer, og gamle minner, og jeg klarer ikke la vær å stoppe opp, og snuse inn lukten av barndommens somre. De lukter mursteinshus, bestevennen i etasjen over, solkrem, bare føtter i varmt gress, full fart på huska, plommetrær og mammas peoner i blomsterbeddet. Så mye minner, i en liten blomst. Rosa lykke, fine øyeblikk!

Den dagen stua var ren. Eller dagen er vel å ta i, for fem mennesker og to pusekatter sørger for at ingen flekk i måsahuset er ren lenge av gangen, men akkurat i det jeg fikk satt nyvaskede trekk på sofaen, og laminaten var relativt støvfri og blankskurt, da bare stod jeg i åpningen inn til stua, og nøt øyeblikket! Det er noe merkelig tilfredsstillende med rene gulv altså, på kanten til opphissende faktisk! Er det et alderdomstegn tro??? Uansett, fint øyeblikk!

Den kvelden jeg bakte lavkarbobrød. Skikkelig digg lavkarbobrød. Helt på slump, også ble det så innmari godt. Også tenkte jeg inne i det mindre kloke hodet mitt at “Nei nå Janne, nå kommer du til å bli både syltynn og veltrent, for dette brødet er så sunt at selv Grete Roede hadde applaudert deg!” 

Så åt jeg først et stykke med salat og kokt skinke, og kunne nesten kjenne kiloene rase av rundt midjen. Men en time senere var jeg fysen igjen, og før jeg viste ordet av det satt jeg der og tygget på lavkarbobrød med et så tykt lag av smør og Nugatti at brødskiva under knapt syntes… Jommen sa jeg lavkarbo! Men vet du, det ga jeg blanke i! For det var godt! Skikkelig godt, og jeg er gammel nok til å spise Nugatti og smør på brødskiva om det er det jeg fyser på! Så da bare koste jeg meg glugg, og tenkte at akkurat det, det var et fint øyeblikk! Syltynn og veltrent kan jeg bli en annen gang!

Og når vi først er inne på sånne fine små øyeblikk med store utskeielser…. Brownies med salt karamell og peanøtter! OMG!!! Enda en oppskrift på slump, en kveld midt i uka, bare fordi vi hadde lyst på noe til kaffen! Fyttigrisen så godt! Det var et fint øyeblikk det. Alle fem samlet i sofaen, ferske brownies, film på TV, og kaffe. Herlig!

Treningsturen rundt Stigtjern med Mona! Fint øyeblikk. Særlig pausen! En lang pause på krakken ved vannet, sitte sånn og dingle med bena, kjenne sola varme i ansiktet, preike om livet og sånn. Hmmm, lavkarbobrød med Nugatti, brownies med salt karamell, og treningstur med pause….kanskje ikke den mest helsebringende uka…Jaja, samma det. Trivsel er også helse!

Den kvelden de eldste podene ble sittende og mimre ved middagsbordet. Snakket om oldemor og oldefar, hvordan de savnet å kunne reise på besøk til oldemorhuset på Riis, spise fyrstekake, og leke med togbanen til oldefar. Der og da føltes minnene så gamle, som om de gamle har vært borte en evighet allerede. Så forsvant podene ut en tur, og en time senere fikk jeg en Snap. De hadde kjørt en tur til kirkegården på skedsmo, satt ned noen blomster på graven til oldemor og oldefar, og kjørt forbi huset på Riis. Og plutselig bare rant tårene mine, helt ukontrollert. Av savn, og av glede. For guttene blir så store, og det er så altfor lenge siden jeg lo så jeg ristet av morfars vinnende vesen, eller strøk den myke hånden til mormor. Men å vite at de satte så sterke spor i de unge podenes liv, det gjør godt. Å innse det, bli minnet på det, det var et fint øyeblikk.

Morgenen etter regnet det. Som bestilt egentlig. For da kunne jeg finne frem mormor sin paraply, gjemme meg for regnet under den på vei til jobb, og la tankene vandre til den gamle damen som var så redd for å få regn i de nyrullede krøllene. På vei hjem kjøpte jeg med fyrstekake, bare fordi. Fint øyeblikk!

Røde bukser. Jeg kjøpte de for snart tre år siden, og de har bare ligget i skapet. Ble for vågalt for et vanedyr som meg. 42 år og røde bukser lissom…utenkelig. Dessuten fikk jeg bulkete knær i buksa! Jepp, har man ikke nok komplekser fra før, da finner man på nye! Men så tenkte jeg, at kan jeg spise lavkarbobrød med smør og nugatti, så kan jeg jammen bruke røde bukser også! Så da gjorde jeg det! Ute blant folk! Og akkurat det øyeblikket, på vei til jobb, rusle på gangveien, lukte på nyslått gress og løvetann i grøftekanten, spise et eple søtere enn et sukkertøy, i røde bukser! Det var fint! Små gleder!

Male stua til Mona. Tilbringe lørdagen med kost i hånda, flire og le, male litt, mens måsagubben og podene var på rally! Fint øyeblikk!

Løpetur i regnet! Kjenne at kroppen blir gjennomvåt av svette og varmt sommerregn, kjenne seg sliten, slik at man nesten hiver etter pusten, for så å komme hjem til en varm dusj og tørre klær! Nydelig øyeblikk!

Og sånn var uka, hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Våte tær, og møkkete joggesko. Varme bad og tørre ullsokker, sol på trappa, og fyr i peisen. Tårer og latter, nugattibart, og hårgele på tannbørsten. Ren stue, og rotete kjøkkenbenk, høylytte diskusjoner og gode klemmer, popcorn og spinat…ikke samtidig da! Hele spekteret, små øyeblikk som skaper livet. Ganske fint egentlig! Alt dette, alle disse øyeblikkene, i en liten uke.

Ønsker deg en nydelig søndag!

Hva var ditt beste øyeblikk denne uka?