Det ble en uke full av kontraster. En uke der hvor toppene var himmelhøye, øyeblikk hvor livet smilte, og gledestårene sprengte i øynene. Det ble også uken for ettertanke, og for sorg. En annen type tårer.

Det har vært kjølige sommerdager, lett sommer regn, til og med en skikkelig haggelskur. Det har vært sol, lett, varm vind og fregner på nesa. Vi har gledet oss over blåbærene som plutselig var modne, og som lå utover skogbunnene som et illgrønt og blått teppe. En treningstur som i stedet ble en to timers lang rolig rusletur med blåbærpauser, blå fingre og blå tunger. Vi har stoppet opp på vei hjem fra butikken for å plukke solmodne markjordbær i veikanten. Tredd de på strå, kjent smaken av sommer. Norsk sommer.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Vi har vært på klubbløp på hjemmebane. Sett den minste poden fullføre med smittende idrettsglede, og den mellomste poden nesten rive av seg håret i fortvilelse etter motorhavari.

De eldste poden har fullført sitt første år videregående, og gjort det godt. Virkelig godt. Han har all grunn til å være stolt av seg selv, og vi er så inderlig stolte av han. Den mellomste poden har rørt og ydmyk mottatt vitnemål for ti års skolegang, etter en uforglemmelig kveld på skolen, for både elever og foresatte. Jeg har vært så stolt av guttene mine at det blir vanskelig å formidle, uten å høres ut som en typisk mammablogger med behov for å eksponere avkommet i hytt og gevær.

Det har vært en god uke. Latter, smaken av sommer, og mange gleder.

I dag er det stille i måsahuset. Her hvor lydene alltid er mange. Her hvor det løpes i trappene, smelles litt med dørene når vi er travle eller ivrige. Her hvor latteren vanligvis ljomer mellom veggene. I dag er det stille.

Vi holder litt rundt hverandre, passer ekstra godt på hverandre. Guttene vet ikke hva godt de kan gjøre for pappaen sin. Det stilles spørsmål, det tas hensyn til. Vi stryker hverandre litt ekstra på ryggen. Noen holder hånda litt lenger enn vanlig. Ingen løping i trappene, og alle dører lukkes stille.

I går mistet vi en vi er glad i. Familien er mindre. Skruballen som ble kastet for en tid tilbake, er fanget og funnet. Vi har famlet litt rundt i mørket lenge nå. Ventet på det vi visste kom til å skje.

Ventetiden har kjentes så uforutsigbar, og så lang, selv om man i ettertid, allerede nå, synes tiden har gått fort. Vi er slitne, følelsesmessig og fysisk. Å vente på døden er alltid vanskelig, og man blir liksom aldri helt forberedt, uansett hvor lang tid man har til å vende seg til tanken. Det er tungt i dag, både følelsesmessig, og fysisk. Den kommende uka blir spesiell på mange måter.

Vi mistet en kjær på den lyseste dagen i året, på en kveld der blomstene strakk seg mot himmelen i en flora av farger og lukt, på en kveld hvor skyene danset på himmelen og lot seg farge av sommersolen. Symbolsk, og vakkert. Vemodig. Riktig, likevel så vanskelig.

Om en stund, ikke lenge fra nå vil hverdagene igjen kjennes vanlige. Latteren vil runge i stua, høy musikk vil spilles på gutterommene. Men akkurat i dag lukkes dørene stille.