Sånn, da var redet tomt. For nå. Måsahuset er dørgende stille, så stille at jeg satt på tv`n, bare for å ha noe bakgrunnsstøy. Rart egentlig, for her har det vel ikke vært noe form for bråk om morningene på mange år, likevel kjennes det annerledes. Ganske sikkert fordi jeg vet at ingen poder ligger oppe og sover. Mental stillhet kalles det sikkert. Før jeg vet ordet av det er nok dette en vane også, og når minsten kommer hjem på perm fra forsvaret blir det lyder igjen.
Men enkelte ting er som de alltid har vært i måsahuset. Det knitrer i peisen, det ryker fra kaffekoppen, og kvinnfolket har satt seg godt til rette under pleddet i sofakroken, for å hente frem igjen noen av ukas små øyeblikk. Gubben er ute i skjulet og sager opp litt ved. Han sier det er meldt kaldere dager til uka, jeg er i fornektelse. Det var vår deler av denne uka, og sola varmet litt for godt til at jeg gladelig ønsker kulda velkommen tilbake.
Jeg sitter og tenker gjennom arbeidsuka. Kan nesten ikke huske ei travlere uke. Ikke at timeplanen nødvendigvis var full…for i uka som kommer har jeg mye mer , sånn på papiret, men jeg sitter og tenker at uka som gikk forsvant i samtaler. Jeg vet ikke om det er årstiden, at russeslippene starter, og elever kjenner på utenforskap. Eller om det er presset med neste skoleår, søknadsfrister til videre utdanning, valgets kval… Jeg vet ikke, kanskje ungdommen generelt er mer sårbare nå enn tidligere. Jeg føler jeg har sittet i samtaler hele uka. Tørket tårer, lyttet, rådet… Også kjenner jeg atter en gang på den utilstrekkeligheten som følger med i slike perioder. Skulle….burde….også videre. Og midt oppe i det hele renner lysglimtene inn. Et forsiktig bank på døra til kontoret, en stemme som spør etter meg, også er det en av elevene som har bakt kvelden i forveien, og har med seg kanelbolle til meg. Lysglimt! Og ukas desidert beste frokost. Så stod jeg ute i skolegården i morgensola, men bolle i ei hånd, kaffekopp i den andre, og hilste på elever som var på vei inn i første økt. Fint øyeblikk.
Besøk på jobb. Et lite avbrekk i lunsjpausen. Så fint. Kollegaen som er hjemme i rykende fersk mammapermisjon kom innom med den vesle skatten sin, og “tante” Janne så sitt snitt til å snuse litt på de mjuke babykinnene. Finnes det noe herligere? En trygg og mett og rund liten jente på armen, bare snusing, og byssing og masse, masse kos. Et av ukas fine øyeblikk.
Når kollegaen er på kontoret før meg, og har kaffen klar om morran. Det er alltid gode øyeblikk. Så kjekt at det lyser på kontoret selv om klokka så vidt har bikka sju, og at det lukter rykende fersk kaffe når jeg tusler nedover korridoren. Så fylles koppen til randen av varmt gull før skravla går helt til ungdommene inntar skolen. Skravling og kaffeslabberas, og litt frokost fra matpakka. For en fin start på dagen.
Gubben stod på parkeringa klokka fire, og skulle hente meg etter jobb. Før vi kjører ut av første rundkjøring spør han om vi ikke bare skal ta ei ukeshandling i Sverige, og som sagt så gjort. Vi kjørte over grensa, fylte handlekurven med litt til kjøkkenskapene både her hjemme og hos podene, spiste middag på kroa, og var hjemme lenge før sengetid. Spontant, og fint. Sitte hjemme kan jeg gjøre når jeg blir gammal… Sola var på vei ned da vi nærmet oss Mangenskauen, og det var så innmari fint å kjøre gjennom skogen mens himmelen stod i brann. Litt sånn trolsk egentlig. Nydelige øyeblikk.
Med solnedgangen over Mangen friskt i minne kjørte vi en tur dagen etter også, for å rusle rundt vannet i skumringstimen. Våren kom så til de grader midt i uka, med nydelige temperaturer, og på grensa til varm vind. Så vi trasket rundt vannet, og var tilbake på parkeringa rett før mørket la seg over skogen. Så deilig å komme hjem etter en sånn tur, fyre i peisen, steke rundstykker, og spise kveldsmat mens det knitrer i ovnen.
Så kom dagen da storepoden fikk nøkkelen til leiligheten han har kjøpt, og plutselig var han eier av egen bolig. Stort for han, stort for mor og far også, og heldige er vi som fikk være med å dele gleden sammen med han. I flere uker har vi vært på tur, poden og jeg, handla møbler, inventar, stæsj. Mange turer. Og planleggingen betaler seg, for på to døgn var leiligheten fylt opp av stort og smått, og alt passer og matcher, som hånd i hanske. En skikkelig gøyal prosess, og jeg er så stolt av han.
Ekstra stas er det at lillebror, som også er bestekompis, har kjøpt seg leilighet i samme bygget. De kan rusle rundt hjørnet i tøfler, også er de hos hverandre. Brutter kom selvsagt ned så fort leiligheten var overtatt, og hjalp til med å skru sammen møbler. Papsen og jeg fylte skuffer og skap, hang opp nye lamper, bestilte pizza, også ble det en helaften med “Nordvang flyttebyrå”. Latter, flytting, familie tid. En helt ny hverdag for oss alle, vemodig, men veldig, veldig fint. Ja, også bor begge gutta så nære at de senere i efta kommer innom for å hente bakst til matpakkene den kommende uka. Jeg gleder meg til besøk.
Og slik gikk enda er hverdagsuke. Jobb hver dag, flyttekaos hver kveld. Jeg har gått turer i kveldstimene, og sovnet på sofaen et par ettermiddager. Jeg har fått et spisebord av kollega Ragnhild som jeg har pusset opp, og som har fått plass i stua. Nå trenger vi jo ikke sååå mange plasser rundt bordet i hverdagen. Nye tider. Jeg har snakket med soldat-poden på telefonen, og kjenner på takknemlighet for at han trives og blomster. Nå skal søndagen nytes. Det skal bakes, jeg skal vaske ut det tomme gutterommet oppe, og starte på prosjekt TV-stue i andre etasje. Plutselig er det bittelille måsahuset vårt stort igjen.
Håper uken som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på grunner til å smile. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges,
