Plutselig ukeslutt, igjen. Så derfor, god morgen, og riktig god søndag. Selv om mye kjennes nytt denne uka, er søndags-vanene de samme. Det knitrer borte i peisen, og snart vil varmen spre seg i hele stua. Pysjen er på, den samme loslitte, rutete flanellen jeg har brukt hver helg i snart to år. Forrige søndag oppdaget jeg hull i sømmen på begge sider av buksa, så glemte jeg det, helt til jeg oppdaget de på nytt i dag. Noterer ned ny pysj på ønskelista til julenissen. Jeg har hull i ullsokken også. Kunne nesten spilt hovedrollen i Olivier Twist, så stakkarslig og fillete som dette “kostymet” er, men det gjør ikke noe. Motepolitiet har aldri patruljert her i måsahuset uansett. Kaffekoppen er fylt til randen av jule-kaffe. Smaker et hint av både hasselnøtt og kanel, og jeg koser meg! Et sånn helt vanlig, likevel kjempefint søndagsøyeblikk.
Jeg har ikke helt bestemt meg enda, men har vært inne på tanken om å pynte litt til jul i dag. Bare bittelitt. Neste uke er det jo allerede 1. Desember, og uka som kommer blir travel. Da må det jo være greit å tjuvstarte litt eller? Et par sånne glitrende jule-kuler her og der, og en kvast granbar i en vase eller to? Jule-politiet er akkurat like fraværende som motepolitiet i dette huset, så bløtlagt blir jeg neppe for tjuvstarting uansett.
Uka har bydd på fine øyeblikk. Tidlig på morrakvisten, mens jeg ruslet til skolen, gikk det plutselig opp for meg at blåtimen er tilbake. Og den har jeg savna. Blåtimen gir en sånn indre ro. Så noen hundre meter før skolen måtte jeg bare stoppe opp, puste inn den kalde vinterlufta, kjenne den første snøen knirke litt under skoene, og bare nyte den rolige blåfargen som maler morgenen, før dagslyset trenger gjennom. En liten hvil midt på veien, en pause fra dagen egentlig har startet. Fint øyeblikk.
Den morran verden plutselig ble litt magisk. Jeg stod ute i skolegården på morran, for å møte en elev. Og mens jeg står og skuer utover elevene som kommer av skolebussen, skifter liksom hele lyset i skolegården, fra vanlig morgen-grått, til en sånn helt merkelig flammende rosa-oransje-ish, Over skolen hang en hel regnbue, og rammet nesten inn skolen. Som om hele skolen og skolegården lå inne i ei slags boble. Fantastisk fint. Flott øyeblikk.
Jeg har sagt ja til å spille inn en julekalender for næringsforeningen på Bjørkelangen. Jeg sa ja fordi det var Mona som spurte, og Mona er liksom så grei at man ikke kan si nei. Også angrer jeg med en gang jeg ser kameraet, og Javier, produsenten, er klar til innspilling. Akutt anger. Sånn typ “Der r hu som alltid skal stikke seg frem!” Intet mindre enn 24 små filmer skal vi lage, så det blir jo noen timer jobb i ukene frem mot jul. Denne uka har vi spilt inn de to første. Og selv om jeg angrer litt, så er det jo gøy også. For bedriftene vi besøker stiller med fine kalender-premier, og det ER gøy å kunne bidra til bygda, tross alt. Så ut av komfortsonen, atter en gang, også får jeg jo med skikkelig julestemning samtidig. Det skal man ikke kimse av. Gode øyeblikk.
Kake på jobb. En elev jeg ikke egentlig lenger ser hver dag banket plutselig på døra til kontoret, og overleverte et digert sjokoladekake-stykke. For eleven hadde feiret bursdag, og tenkte på “gamlelærer`n” da det var igjen et par saftige stykker. Sånt varmer hjertet skikkelig. Så da ble det kake til lunsj, og en liten “catch up” med en elev jeg ikke lenger ser hver dag. Kjempekoselige øyeblikk.
Torsdag ble måsagubben med mellomste poden i banken for å undersøke mulighetene for boliglån, med tanke på kjøp av egen leilighet. Torsdag kveld var gubben, jeg og poden på visning. Fredag formiddag var mellomste pode eier av egen leilighet. Her gikk det fort i svingene, og rett før jul forlater en av tre poder hjemmet. Jeg har ikke helt forstått det enda, sånn egentlig. Gutta r jo i den alderen, de jobber og sparer, vi visste jo at det ville skje, men nå som det har skjedd, ja da kjennes det rart. Kjempefint, men nytt og rart. Heldigvis blir han i bygda, en rask spasertur unna, og det kjennes trygt. Så skal det bli fint at han står på egen bein, den første skikkelige smaken av voksenlivet. Og ja, jeg tillater meg å være litt stolt også. En pode på vei ut, fint øyeblikk.
Også er det podekjæreste-voffsen da, som alltid er stundene med henne fine øyeblikk. De kveldene hun er her, nettene hun sover her, og de dagene jeg kan bli med henne på morgentur. Denne litte pelsballen, med en forkjærlighet for elefantbamser og tyggebein,er bare rein hverdagslykke. En kontaktsøkende voffs i armkroken er alltid gode øyeblikk.
Og slik har enda ei hverdagsuke gått. Jeg har sitti litt i garasjen sammen med minsten, og sett han pusse, sveise og skru på prosjekt rallybil. Jeg har gått turer med elever, fylt potter og kasser ute på verandaen med mose og granbar, så den er klar for snø og julestemning.
Nå skal resten av kaffen drikkes, et par nye vedkubber skal legges i peisen, også tror jeg jammen jeg skal gi etter for trangen til å finne kassene med julepynt. Plutselig blir det jo jul. Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og grunner til å trekke på smilebåndet. Også håper jeg at denne siste kommende uka i November byr på litt hverdagsmagi. Stell pent md deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
