Er det ikke rart, hvor glad man blir i alle disse firbente? De gjør noe med oss, disse dyra.

Måsafamilien en en helt vanlig familie. Det finnes ingenting ekstaordinært eller spesielt spennende med oss. Vi er fem helt vanlige mennesker som lever litt trangt i et gammelt, lite rødt hus utpå Måsan. Vi jobber, går på skole, og spiser middag klokken fem. Ser du, helt vanlig.

Podene begynner å bli store. Alt fra midt i, til sent i tenårene. Vanlige poder. Morsomme, snille, travle, rotete, som poder i den alderen flest. Måsagubben er røslig, hårete og nesten alltid møkkete på fingrene. En helt allminnelig arbeidskar med en stor forkjærlighet for alt med motor, og familien sin. En sånn pappa jeg skulle ønske alle poder i verden hadde. Han treffer sjelden skittentøyskurven når han skal legge klær på vask, kan svi en kjele wienerpølser så måsahuset blir røyklagt, og han kan fikse så godt som ALT.

Måsafruen vet du allerede det meste om, dersom du ikke er førstegangsleser av denne bloggen. Hun er litt lang, litt klønete, litt kreativ, og ganske lat, men liker å gi inntrykk av noe annet.

Ser du? En helt vanlig familie. Men så kom Bolla! En bitteliten loball som er sort som kull midt  fjeset, og koksgrå på stumpen. Nå har levd  i drøye tre uker, og den ganske normale familien på fem har blitt til en gruppe tussete tullinger som stort sett krabber rundt på alle fire og snakker babyspråk med det som muligens vil bli tidenes mest bortskjemte lille loball!

Måsagubben har knapt kommet inn døren etter endt arbeidsdag før han ligger på alle fire foran kattekrurven og sier “Dikke-dikke-dikk!!! Åssen har godjenta til pappa hatt det i dag da?”, og jeg har ikke hjerte til å fortelle han at det garantert ikke er han som er faren…for det virker da vitterlig som om han er overbevist om akkurat det.

Tre poder sitter på rad og rekke bak måsagubben, som i en slags kø-ordning, for å overta staffettpinnen i dulling, og en etter en løfter og stryker de, koser og godsnakker med den lille Bolla.

Gutta dropper trening, eller det å henge med kompiser, i frykt for å gå glipp av enhver milepæl i loballens liv.

Tre svære poder, som til daglig flekser muskler i speilet, promper om kapp, mekker bil, og snekrer garasjer er jevnt å finne på gulvet med en pelsdott på armen, mens de sier slik som: ” Næmmen lille vennen, nøys du litt du da?”, eller “Jaaaa, er du prinsessa til onkel du daaaaa???”

Og jeg? Om jeg er tussete etter Bolla? La oss bare si det slik at jeg har vært inne på tanken med å ta ut et par måneder fødselspermisjon…

Er det ikke rart? Hvor glad man blir i disse firbente? De gjør noe med oss disse dyra altså!