Hver søndag morgen får jeg et sånt akutt “OMG-nå er jeg feit”-kompleks. Dette komplekset dukker også til stadighet opp i diverse prøverom i ulike klesforretninger, i svømmehaller og om jeg tar meg tid til å bla igjennom Ellos katalogen. Men altså, søndagsmorgener er verst, mest fordi angeren etter lørdagens inntak av kalorier treffer meg som et mageplask i stille sjø…

Nå, etter at førtiårskrisa for alvor satte inn, har jeg lovet meg selv to ting.

1. Sette av mer tid til trening.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

2. Ikke drøye så lenge mellom hver gang jeg shaver leggene at sluket på badet tettes.

(mer om dette i et senere innlegg)

Med friskt mot, og en treningspartner på 12 år startet jeg derfor denne hviledagen med en frokost som ville fått personlige trenere over hele landet til å krangle om meg som kunde. Havregrøt med frø og fiber nok til å mette hele landets spurvebestand, og nok langsomme karbohydrater til å holde liv i denne slunkne skrotten en stakkarslig økt på treningssenteret.

Et godt slanketips er å la øynene venne seg til synet av en skål havregrøt før du begynner å spise. Når man stirrer lenge nok på denne fibermølja vil hjernen etter hvert slå seg til ro med at dette er det kroppen skal jobbe med de neste timene, og kaloriene fra det egentlige måltidet vil skli gjennom tarmen som ei sliten husmor i tømmerenna på Tusenfryd.

Det egentlige måltidet er ikke så veldig ulikt originalen, men tilsatt et par ingredienser for å glede ganen.

Jeg tenker at kroppen er jo liksom mitt hotell, og jeg vil at de ulike gjestene skal ha like stor glede av oppholdet. At både tarmen og ganen skal sitte igjen med samme gode opplevelse den dagen de sjekker ut. Derfor tilsetter jeg alltid litt godsaker etter at øynene har vendt seg til originalmåltidet, og lukker øynene mens jeg spiser. Som sagt, det hjernen ikke vet har du ikke vondt av.

Ulempen med slike solide frokoster er jo at vel fremme på treningssenteret skal det ikke mer enn ti minutter på tredemølla til før tarmen som er vant til Pepsi Max og Sørlands ships protesterer høylytt på overdosen av havre og solsikkefrø, og kroppen må avbryte økta for å ta en ti minutters pause på toalettene i garderoben. (hvem er det forresten som har bestemt at det skal være 20 cm åpning under dodøra i slike do-båser, slik at andre søndagsmosjonister ikke bare kan høre tarmens opprør, men også ufrivillig kjenne eimen av fiber og Bremykt der det sendes via kloakken og ut til de evige jaktmarker???)

Et kjapt blikk i speilet (akkurat langt nok til en obligatorisk “Jeg er så sprek at jeg er på treningssenteret på en søndag-selfie) bekrefter at kroppen fremdeles ikke er en høydare, og at noen minutter til på mølla absolutt er på sin plass…

Når magen allerede er i ulage hjelper det ikke akkurat på motivasjonen at apparatene på gymmen håner deg med ironi og sarkasme når man slakker av litt med intensiteten heller. I et svakt øyeblikk tråkket jeg litt saktere på den føkkings mølla mens jeg fisket opp en lakristwist fra bukselomma. Jeg har nemlig lest på diverse treningsblogger at for å yte max på trening må man passe på blodsukkeret.

“Are you there?”

“Ja for pokker, jeg er her!!! Jeg skal bare putte en liten lakris i munnen og bytte sang på I-poden!”

Motivasjon my ass lissom!

Uansett…Etter en time med intens svette i godt selskap av en motiverende 12 åring tok jeg en siste dotur innom garderoben, og da slo det meg idet jeg gikk forbi speilet, (gikk betyr i denne anledningen stod…stod lenge nok til enda en “jeg er en treningsfreak på søndag-selfie…) at herregud liksom…jeg er jo egentlig ikke tjukk, jeg har bare hatt feil holdning!

Når jeg legger vekk den litt lute og kromme “gammel dame med benskjørhet”-holdningen, trekker inn magen, løfter brystkassa og skyer ut haka, da blir jeg jo ti kilo tynnere!!! Det er ikke kostholdet eller treningsinnsatsen det er no gæli med!

Det er holdninga!

Jeg tillater meg å legge ved et før og etter bilde. Snakk om åpenbaring! Og det bare på en snau time!

Det blir jo litt tungt å trekke inn, løfte opp og skyve frem ulike kroppsdeler hele dagen, men se det positive i det!

Det er jo trening i det og!

 Tenk så mye godt det er plass til bare man strekker ut ryggen!

En ting er i alle fall helt sikkert. Her skal det spises!

Bare det slutter å koke i tarmen!

God søndag.