God morgen, og god søndag. Vanedyret har satt seg godt til rette i sofaen, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Jeg har bytta sofahjørne i dag, bare for å komme nærmere peisen. Kroppen er litt sånn uggen og frøsen, så det er godt å sitte slik at man kjenner varmen fra flammene. Kaffekoppen er så full at den nesten renner over, og i ovnen står et brett rundstykker til steking, til tross for at vi bare er to til frokost. Jeg jobber med den greia der, å venne meg til at det bare er gubben og meg i måsahuset. De første dagene av uka gikk jeg litt rundt meg selv, venta på at podene skulle tråkke inn døra, eller kaste skittentøy på gulvet. Så måtte jeg ta meg sammen, og starta på prosessen med å glede seg over at det er roligere i huset. Det krever litt å jobben med det, men det går seg sakte til. Derfor rundstykker i ovnen. Vi kan jo kose oss, selv om det vare er oss to. Desto viktigere å kose seg kanskje.
Ved siden av meg ligger Akita. Vofsen til podekjæresten. Hun skulle på konsert med venninnene i går (podekjæresten altså, ikke bikkja), og vi var så heldige å få være barnevakt i natt. Snart skal vi ut og tisse (bikkja, ikke jeg), men hun er så makelig anlagt at hun har blånektet på mine to tidligere forsøk på å lure henne ut på tissetur før i dag. Så fort hun ser halsbåndet kryper hun lengre innunder dyna, og grynter. Så nå ligger hun ved siden av meg her i sofaen, med tenna på tørk, og nyter varmen. Akkurat nå er et godt øyeblikk.
Uka har vært full av gode øyeblikk, så gode at jeg rett og slett har glemt å ta et bilde av flere av dem. Det er jo for så vidt et godt tegn da, at man koser seg sånn i øyeblikkene, at mobilen blir glemt. Jeg har spist middag ute med to venninner, og det var så koselig. Skravla gikk, maten var god, og timene fløy. Latter og alvor i skjønn forening, og ikke et eneste bilde ble knipset. Jeg har hatt besøk av ei venninne en ettermiddag, stekte vafler, og skravla, og ikke et eneste bilde ble tatt. Gode øyeblikk. Heldig er jeg, som har så fine folk i livet mitt.
Rett før jul malte jeg trappegangen blå. Jeg elsket blåfargen, og gjør det fremdeles, men klarte ikke å bli komfortabel med den i akkurat det rommet. Så fredag, etter jobb, gikk jeg innom Maxbo og kjøpte et spann maling i nydelig grønt. Det er litt sånn sjansespill, å bare bestemme seg for en farge, så velge en annen mens man står i butikken med fargekoden i hånda, men jeg har erfart at jeg blir oftere fornøyd når jeg bare følger magefølelsen. Valget falt på Natural Green, og jeg var glad langt inni sjela etter bare å ha testa den et strøk på en vegg.
Og når man først har begynt er det ingen grunn til å hvile. Jeg rakk to strøk før jeg la meg den kvelden. Maling er terapi, så mens gubben satt i stua og så Formel 1, hørte jeg musikk, og dansa med penselen full av maling i rommet ved siden av. Grønn maling og Bryan Adams, farlig god kombinasjon, og fine øyeblikk.
Dagen etter kom bildene igjen opp på veggen, og endelig føler jeg at gangen gir gode vibber igjen. Rart det der, hvordan en farge kan forandre et helt inntrykk, og gi ro i hodet. Og bare for å toppe det hele, var det nok igjen i spannet til to strøk i den ytterste gangen også, så lørdag morgen våkna jeg, passe støl etter maleøkta dagen før, og gøyv løs på et rom til. Så nå har måsahuset så godt som bare grønne rom i hele første etasje, og jeg er lykkelig. Enn så lenge.
Late kvelder. Jobben har krevd en del av hodet mitt de siste ukene, om det gir mening? Så mange ungdommer har hatt behov for litt ekstra. Jeg elsker når dagene er travle, men kaoset, eller samtalene, og alle følelsene, de blir jo med meg hjem etter arbeidstid. Som om hodet fortsatt er på jobb, selv om kroppen er hjemme. Ofte går jeg tur på kvelden, for å lufte hodet, og det hjelper der og da, men så fort man kommer hjem igjen er man liksom påkobla jobben igjen. Så denne uka har gubben tatt på seg oppdraget å finne frem filmer vi ikke har sett før, slik av vi begge kan legge vegg telefonen en times tid, og bare glane på tittekassa. Ikke tenke, bare glo. Og det har vært ganske deilig, selv for en som ikke er sånn innmari glad i å se på tv lenger. Men han og jeg, under samme pledd, side om side i sofaen, og bare fortape oss i en eller annen historie, det har gitt noen fine øyeblikk.
Også har det bydd på latter da. For den ene kvelden, mens jeg bare skulle brette noen klær, mens gubben fant en film, spurte jeg om han gadd å fikse noe snacks til filmen. Og det gjorde han. Men jeg er ikke gift med noen romantiker, og ikke er han noe særlig til oppfinnsom kokk eller, for da jeg kom ut i stua hadde han satt på filmen og plassert snacksen på bordet. Et kjøkkenglass, fullstappa av gulerøtter, sånn halvveis skrelt, og ihvertfall ikke kutta opp. Noen ganger tror jeg han gjør sånt med vilje, for at jeg aldri mer skal gi han ansvaret for maten, men han mente oppriktig at han hadde gjort en god jobb her. Dagen etter kjøpte jeg lakris for å ha liggende.
Og slik gikk uka. Full av øyeblikk, noen festet på bilder, andre festet i minnet. Jeg har hatt på favorittskoa med Simpsons på jobb, med kortsokker og det hele, og dagen etter var det på med vintersko i nysnø igjen. Jeg har bakt sjokoladekake, og grovbrød, sett filmer og dokumentarer, ledd med kolleger, og grått sammen med elever. Hverdagsøyeblikk, i hverdagsuke. Nå skal søndagen nytes, men aller først skal bikkja ut og tisse, enten hun vil eller ei.
Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange flere. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
