hits
  • 18.01.2018 - 08:47
18.01.2018

"Jeg skal i hvert fall bruke tiden fornuftig" tenkte jeg da jeg sendte avgårde sykemeldingen til jobben, også satte jeg meg med stjerten godt plassert i sofakroken. og der ble jeg! Neida. Joda.

Eller, jeg føler liksom at tiden har gått passe fort frem til nå, for innimellom besøk på dagtid, baking på en fot for å fylle opp fryseren, og hverdagslig sofafilosofering har det faktisk vært godt å slappe helt av innimellom. Det er tydelig at kroppen har trengt det, selv om hodet mitt ikke vil innrømme det.

Men i går ble det kjedelig. Ikke ventet jeg kaffebesøk, ikke var jeg trøtt, og boka jeg leser er bittelitt langtekkelig. Derfor hinket jeg inn i boden, hentet frem symaskinen, og esken med stoffrester. At det fremdeles er sting i venstrefoten, hindrer jo ikke høyrefoten å tråkle sammen noen sting med pedalen. (fiffig)

 

( Man trenger bare en frisk fot for å gasse litt på sy-pedalen. )

 

Nå er det flere måneder siden sist jeg sydde noe særlig, og esken med stoffrester var egentlig skuffende slunken. Derfor fantes det ikke akkurat all verdens av muligheter for store prosjekter, men for en utålmodig sjel som meg, som helst vil se enden på visa før musikken starter, passet slike smårester meg ganske bra.

 

( Slunkent, men nok til bittelitt tidsfordriv. )

 

Lenge har jeg tenkt at det er på høy tid å bytte ut det slitte bakeforkle mitt. Det er så gammelt og velbrukt at det aldri liksom blir helt rent lenger, uansett hvor mye det vaskes. Praktisk, men litt udelikat, og slett ikke gøy å ha surret rundt seg om man kokkelerer, og middagsgjestene ankommer mens man fremdeles subber rundt og ser ut som en suglete kokk. Derfor klippet jeg til, monterte, og tråklet sammen to nye kjøkken forklær. Helt like, nesten. Jeg slår alltid et slag for masseproduksjon. (om man kan kalle to stk for en masseproduksjon da)

 

( Legge dobbelt, og klippe til. Frihånd er fint. )

 

Nå trengte jeg jo ikke to nye forklær, men det er jo kjekt å ha et liggende i gave-esken inne i boden også. Hvem vet når man får lys til å gi noen et forkle lissom. Hvem vet, kanskje det blir en liten "gi bort" på bloggen igjen snart. I verste fall blir det liggende der til jul, og pakket inn som julegave til en eller annen hobbybaker. "Kjekt å ha"- mentaliteten ruler som du sikkert har skjønt her i måsahuset.

 

( Litt stæsj må til. Det er jo detaljene som gjør det morsomt. )

 

 

( Mormors gable heklede duk får nytt liv. )

Forklær er så lett å sy. På under en time har man laget seg noe flunkende nytt, og så er det bare fantasien som setter grenser for hvor mange detaljer og tekniske finesser man vi tilføye, for å gjøre noe litt ekstra ut av det. Ikke er man avhengig av mønster heller. Bare legg stoffet dobbelt, og klipp etter et forkle du allerede har liggende.

 

Nå tok det litt lenger tid enn en time å sy to forklær akkurat i går, for med litt sånn mangel på balanse grunnet høyre fot som stadig skal ligge rett ut, hinket jeg mellom sybordet og kjøkkenet for å slenge sammen noen kanelsnurrer til flokken min, slik at de skulle få noe godt å bite i etter skolen, og etter å ha trasket hjem i snøværet.

 

( Når du slumper sammen en deig, og den bare bobler av glede på hevebrettet. Oooo-lykke!!! )

 

Og med en fot på sy-pedalen, som jeg gasset verre enn Martin Schanke gasset i sine glansdager, og med en bakearm på kjøkkenet, multitasket denne midlivskrisedama seg som en proff gjennom to husmorlige aktiviteter, og formiddagstimene rant unna fortere enn glansdagene mine.

Innen gutta, deres venner og kjærester igjen inntok heimen var to brett luftige kanelboller klare til å spises, og to lyseblå bakeforklær klare til bruk.

Den mellomste poden sa seg villig til å være forklemodell for moren sin mens en liten horve tenåringer gasset seg med ferske boller og noe varmt i koppen rundt stuebordet. Symaskinen ble satt på vent i et hjørne av bordet, for så fort huset fylles opp igjen hver ettermiddag renner tiden fra oss, og det er hyggeligere å være sosial med ungeflokken, enn sosial med sy-pedalen.

 

( Når kidden gladelig stiller opp som forklemodell for "wanna be blogger" moren sin! )

 

( Han er nå litt søt da, dulledutten til mammaen sin. )

 

( Details. )

 

( Lange bånd som kan knyttes foran. Husk at forklær alltid skal knyttes foran. På den måten er forkle lett å få av seg om det skulle ta fyr. Damer med hengepupper har lett for å få en pupp i smultgrya! PS: Snakker av erfaring! )

 

( Når kidden står modell for et relativt feminint forkle, men selv får velge "pose". Vi "leker" ikke modell i måsahuset ass!!! )

Men nå har gutta nok en gang forlatt åstedet, og fartet avgårde til en ny skoledag, og jeg, jeg skal dykke litt lenger ned i restekassen, og se om jeg kan få noen morgentimer til å fly avgårde foran symaskinen i dag også. Hvilke ferdige produkter jeg ender opp med i løpet av dagen vites ikke. Hjerter? Vimpelrekke? Barneforkle til en liten mesterkokk kanskje? Og sveler. Ikke på symaskinen da, men i stekepanna. Tror det blir en bra dag jeg. Det kjennes i hvert fall befriende herlig for en midlertidig stillesittende, å kunne leke seg litt kreativt igjen.

 

Ønsker deg en nydelig dag.

  • 16.01.2018 - 10:08
16.01.2018

Lite fengende overskrift, lite spennende hverdag. Ofte tenker jeg at jeg vil skrive enda mer, men så blir det med tanken. Hva skal jeg skrive om liksom? Når man sitter inne, fremdeles med foten høyt, og det tilsynelatende ikke skjer noen verdens ting. Men så tenker jeg tilbake på hvorfor jeg i det hele tatt startet denne bloggen, og det var jo nettopp for å dokumentere akkurat dette. Hverdagen, den som er full av tilsynelatende ingen ting, men som viser seg å være så innholdsrik likevel, bare man tar seg tid til å virkelig kjenne etter.

Det er jo disse dagene jeg vil huske en gang i fremtiden, det er dette jeg vil skrive om. En helt enkel hverdagsblogg.

I dag kjenner jeg meg glad. Det er ingen spesiell anledning, eller noen spesiell grunn. Det er bare en hel masse små ting som gjør at jeg i dag, på en helt vanlig tirsdag morgen i Januar, føler meg glad.

 

( Om det er snø rundt måsahuset? Tja, litt kanskje ;) )

 

Jeg kjente det da jeg våknet. Kjente at jeg hadde sovet godt. At madrassen var myk, dyna var varm, og at katten som snek se inn på soverommet og stjal plassen til måsagubben i senga da han dro på jobb kurret fornøyd ved siden av meg. Jeg våknet før klokka. Trafikken fra veien var ikke like tett som vanlig, og det det er slett ikke rart. Nattens snøfall er det største på lenge. Hver eneste dag forrige uke savnet jeg å gå på jobb, men akkurat i dag tidlig så jeg ut av vinduet, trakk morgenkåpa godt rundt meg, og tenkte at i dag, i dag er det jammen meg helt ok å måtte bli inne.

Jeg vet ikke hvorfor ting kjennes så fint akkurat i dag.

Kanskje skyldes det tulipanene den eldste poden kom hjem med. To fine buketter med det som engang var mammas favorittblomst. Kanskje er det fargene som gjør meg glad, eller at de lukter friskt, og liksom lover at det snart blir vår, enda en liten titt ut av vinduet beviser det motsatte.

 

( Et hint av vår, midt på vinteren. Blomster på en hverdag, det er skikkelig glede! )

 

Kanskje skyldes det den varme pusekatten som nekter å gå ut i snøen, og som krøller seg sammen i fanget mitt og maler, og aller helst ligger der hele dagen og holder meg med selskap, helt til gutteflokken kommer hjem fra skolen.

 

( Når katta egentlig ikke får lov til å være på bordet, men du lar det gå fordi det kan bli et skikkelig fin bilde lissom...da er man nesten proffblogger! )

 

( Når du bare skulle smake en ørliten bit av den blomsten som dingla...også smakte de dritt!! )

Kanskje skyldes glede alle de timene jeg fikk sammen med verdens fineste lille Elin i går. Tantejenta som kom på besøk sammen med mammaen og mormoren sin. For hva gir vel større glede en sånne lyserosa, runde og myke barnekinn som tante kan nusse og kose på så masse hun bare klarer. Små fingre som peker og forteller, og to blå store øyne som smiler og følger med når tante synger. ( Enda tante har så stygg sangstemme at teaterinstruktøren på Blaker i sin tid sa det var helt ok at hun bare mimte mens resten av teatergruppa sang!)

 

( Når eieren av denne lille hånden kommer for å kose med tante en hel dag, da har man all grunn til å smile. )

 

Tenk så heldig få snakke i timevis med en kusine og en tante, mimre, le, og bare være, over en kopp te. Kanskje det er grunnen til gleden.

 

( Liten lykke på kjøkkengulvet, vesla som utforsker en liten verden. )

 

Kanskje skyldes den gode følelsen vaffel og kaffe til frokost. Å kunne vekke tre friske, fine gutter i god til før skolebussen kommer, og ha tid til en god frokost sammen. Jeg burde glemme å ta ut brød fra fryseren flere kvelder, for en rykende fersk havrevaffel med brunost til frokost, det gir en god start på dagen.

Kanskje er det den barnslige gleden til gutta mine over det store snøfallet som smitter over på meg. For mens snøen skaper kaos, vrede og sinne for omtrent halve Norges befolkning er det likevel ingen ting jeg får gjort med det her jeg sitter med benet rett til værs. Jeg bare ser ut av vinduet, og synes det er fantastisk vakkert. Jeg skal jo ikke ut, hadde ikke kommet meg noen steder likevel.

 

( Havrevaffel og svart kaffe. Må jo bli en bra dag da! )

 

Kanskje kommer gleden av muligheten til å gå med pysjbukse og tykke sokker hele dagen. At jeg ikke trenger å gre håret. At jeg kan lese den boken jeg fikk av Ingrid for over en måned siden, men enda ikke har startet på.

Kanskje smiler jeg fordi Torunn sendte en sånn fin melding fra kontoret i går morges, og gjorde at jeg følte meg som en del av fellesskapet, enda jeg ikke er på jobb.

Kanskje jeg gleder meg til en varm middag i kveld, når gjengen min kommer hjem, og måsahuset plutselig våkner litt til liv igjen.

 

 

Kanskje jeg er glad, nettopp fordi akkurat nå sitter jeg her, og tenker at klarer å sette pris på tingene jeg så ofte tar for gitt. De helt vanlige, kjedelige, kjempefine hverdagene.

De med kaffe, vaffel, og snø.

  • 12.01.2018 - 15:10
12.01.2018

Det startet riktig så lovende forrige fredag, da undertegnede hinket ut av operasjonssalen, inn i en rusten Vito, og ble kjørt til døren i måsahuset av en bekymret og omsorgsfull måsagubbe.

Hjemme ventet en sofakrok med ristede dunputer, varmt ullpledd og glass med iskald Pepsi Max og kopper med varm te så langt øyet kunne se. Det manglet verken sjokolade, varme klemmer og oppmuntrende ord de første dagene.

Men så kom hverdagen, og måsagubben skulle ikke lenger være hjemme å ta seg av sin kone, til tross for at hun fremdeles var låst til sofaen. Det skulle vise seg for måsagubben å være vanskelig å holde den medfølende tonen og gentlemann taktene utover uka. For mens han på jobben forventes å være ikke bare effektiv, men også en av kara, som så mandig rydder opp i en bedrift full av andre vel så møkkete mannfolk, ønsket jo jeg fremdeles å få hjem en pusekatt av en mann som med like stor iver etter en lang arbeidsdag, tok seg av sin midlertidig litt krøplete kone. Ikke bare fysisk, men også mentalt.

 

( Når den matcho testosteronbomba går utenfor komfort-sonen for å tilfredsstille en kravstor kjerring med verkende fot. )

 

Å skulle legge lokk på en mannsalder med overdrevent høyt testosteron-nivå og matcho fremtoning et par ukers tid, til fordel for blondeforkle, klesvask og generelt stell av hjem, det er ikke kjempelett.

Og i tillegg skulle ta oppgaver man vanligvis skyr som pesten på strak arm, samtidig som man hele tiden skal levere med et tilnærmet ekte smil og påtvunget høflighet, det viser seg å være en så godt som umulig oppgave for mannen i huset. Nå skal det sies at husfruen heller ikke gjør det lettere ved å sitte rett ut i sofaen med venstre ben rett ut og opp i stabilt sideleie, mens hun hytter med pekefingeren, og høylytt  klager forklarer hvordan HUN pleier å utføre de huslige oppgavene.

 

Nå er det ikke sånn at det irriterer meg grenseløst at han ser ut til å nærmest med viten og vilje provosere meg fordi han vet jeg hater å miste kontrollen over måsahuset, jeg bare kan ikke klare å fatte hvor vanskelig det er for en mann som tross alt er ganske teknisk smart, å bomme så til de grader på helt enkle huslige sysler.

At støv helt konsekvent blir feid under teppet kunne jeg til nød ha tolerert fra «tronen» min i sofakroken, men ikke når holdningene er så til de grader dårlige.

Sakte men sikkert forsvant måsagubbens glede om å tilfredsstille sin «dronning», og jeg aner virkelig ikke hvorfor.

Jeg har jo bare pekt med jevne mellomrom på ting som må gjøres, og om han har misset en flekk på laminaten med moppen må det da være innafor å påpeke det med litt hevet stemme?

 

Hvis jeg mener at pastaen er overkokt, og brusen lunken, så må det da vel være innafor å surmule litt for det? Og skulle jeg, som tross alt har litt vondt i foten, være så uheldig å søle kaffe på bordet sånn ca tre-fire ganger på relativt kort tid, så må jeg da kunne forvente at han kommer ilende med fuktig klut, ikke at han venter til han har snakket ferdig i telefonen? Hvordan forventer han ellers å lære hvordan jeg liker å ha det?

 

Ok da, så kan det hende at denne ufrivillige stillesittingen har gjort fruen både i overkant kontaktsøkende og bitchy, for plutselig var denne omsorgsfulle gentlemannen med de varme klemmene og rause komplimentene borte, og hver gang jeg på gnagende kvinnelig vis klaget poengterte ting som ble gjort feil annerledes ble han plutselig like sleivkjefta som undertegnede, og da fruen trengte litt hjelp og omsorg på badet forleden kveld ble det nesten utpsykingskonkurranse mellom de to ellers så trauste, dog elskverdige ektefellene.

 

( Når dusjing blir mer utfordrende enn vanlig )

 

Å kun ha en fot tilgjengelig er vanskelig når man skal ta en etterlengtet og særdeles nødvendig dusj, og når man fremdeles betaler Blaker Sparebank månedlige avdrag på et bad hvis gulv oser av magsisk brunspettet 80-tallsmagi, og all kroppsvask må foregå i et litt ustødig badekar med skjevt dusjforheng, da sier det seg selv at en assistent er nødvendig.

 Å ta en dusj sittende i badekaret med en fot utenfor dusjforhenget er en utfordrende oppgave, og med et allerede frynsete temperament startet gneldringen allerede i det vi entret badet, og jeg så haugen med rene klær i hjørnet som ennå ikke var brettet.

 

«Hvor vanskelig er det å få bretta sammen noen håndklær da??» spurte jeg og så oppgitt på måsagubben.

«Slapp av nå kjeftesmella, jeg tar det bare jeg har fått tredd kroppen din oppi badekaret, så bretter jeg mens du dusjer!»

 

Greit nok tenkte jeg surt, og satt meg på do lokket for å kle av joggebuksa som har fulgt meg trofast den siste uka.

Jeg myser på gubben som utbryter et stille: «Å faen??» i det han drar ut ulltrøya mi fra Kari Traa ut av tørketrommelen.

 

( Sleivkjefta gentlemann og hårete husmor oppfordrer diskret ti slankekur for kona! )

 

«Hva har du gjort????» freser jeg i det jeg ser han rulle sammen en turkis rosemønstret trøye til en ball han febrilsk prøver å gjemme bak ryggen.

«Eeeh, atte?eeeh?det er mulig denne har krympet litt!» svarer han, og drar frem en tovet liten sak, en ulltrøye i tidligere størrelse XL, nå passende til en Barbie-dukke!

«Men i helvete da!!! Hva er det du har gjort?» freser jeg, og gubben trekker på skuldrene.

« Det er mulig denne havnet sammen med de håndklærne jeg vaska på 60 grader, også i tørketrommelen etter det! Jaja, nå har du jo noe å slanke deg inn i da!!!"

 

Jeg er for sint til å snakke, og peker på badekaret. Gubben iler til med en hjelpende hånd, og etter litt vrikking og åling klarer denne overvektige, illsinte og svette kroppen å trøkke seg ned i badekaret.

Gubben prøver seg litt kjeitete på en halvdårlig spøk: « Hehe?kanskje greit med en kald dusj...du blei jo så sint at du kokte...he-he!»

 

Jeg skrur på dusjen, og lar meg roes av varmt vann og lukten av lavendel sjampo. Jeg har så vidt begynt å gi slipp på sinnet da jeg nok en gang hører bak dusjforhenget:

«Men det var da som faen da!!»

«HVA NÅ?» roper jeg, og kaster dusjforhenget til side. Der står gubben med en bitteliten og tovet Kari Traa ullbukse i hendene, og gjør alt han kan for å unngå blikkontakt.

«Eh, du må jo innrømme at det er litt artig da, at jeg klarte å krympe begge delene!»

 

Jeg trekker pusten dypt, og teller til ti. Så skrur jeg av vannet. Jeg ser beroligende lavendelsåpe forsvinne ned i sluket mens jeg blir sittende i badekaret, før jeg motvillig strekker en arm mot gubben, for å få hjelp opp.

 

Gubben tar tak i begge armene og begynner å dra.

En blanding av sinne, og motløshet, og sorgen over tapt favoritt ulltøy gjør ikke bare sinnet, men også kroppen ekstra tung. Gubben haler og drar, men med bare en fot å ta i med kommer jeg meg søren ikke opp fra badekaret. Det er som om jeg sitter limt fast, og i det jeg har mest lyst til å ta til tårene smeller det fra gubbekjeften:

«Men det var da som faen a kjerring! Har hele glufsa di sugd deg fast i sluket heller?"

 

( Når glufsa løsner fra badekarbunnen og 100 kilo kvinnfolk flyr gjennom lufta som en nyttårsrakett. Da er det greit å lande mykt. )

I rent drittsinne tar jeg i alt jeg kan, og med et høylytt «ssshvooopp» sklir glufsa opp langs badekarkanten, treffer gubben som mister balansen, og lander på ryggen i haugen med ubretta klær, med ei naken, frustrert og illsint en-benet vinterbleik kjerring over seg!

 

Nok en gang prøver han å roe dampveivalsen av et kvinnfolk med en dårlig spøk.

«Hehe?se der ja. Landa mjukt da! Flaks jeg ikke hadde bretta de klærne enda»!

 

«Klapp igjen den kjøttkverna!» smeller jeg, mens jeg ligger på ryggen i en haug av sokker og håndklær, mens hengepupper og glufser flyter utover 80-tall vinylen.

 

«Jaja!» sier gubben, og kikker ned på ei «høne» som kanskje har vært litt nedprioriter den siste uka måneden. «Hehe?ser ut til at du ihverfall fikk rensa sluket på vei opp!»

Normalt ville jeg ledd av en slik dum grovis, men jeg sørger fremdeles over tapet av ulltøy, foten verker, og jeg er sur!

« Det der er pokker ikke noe lo fra sluket!» sier jeg, og veiver med armene for å karre meg opp i stående stilling. «Det der er faktisk bare ei skikkelig ustelt og overgrodd høne, og sier du et ord til om det kommer det aldri til å bli mer «hvitt kjøtt» på deg igjen!!!!"

 

( Slukrensende glufse brettet ut på baderomsgulvet. Hvem trenger Plumbo? )

 

Gubben titter på meg. Like kald og rolig som han alltid er. Ser fra høna, til øynene, og ned til høna igjen.

«Jaja.» svarer han rolig. «Men en bever som det der mellom bena er det vel strengt tatt ikke nødvendig med ulltøy alikevel!»

 

Måsagubben 1- Hissig hobbyblogger med ustelt glufse 0.

Vi blogges.

  • 10.01.2018 - 19:30
10.01.2018

Du vet når du våkner fordi du skvetter av din egen snork? Når du bare skulle ta en bitteliten høneblund på sofaen, våkner opp tre timer senere og ikke er helt sikker på om det fortsatt er 2018. Når du har putetrykk i panna, og sofaputa er så våt av sikkel at du er sekunder unna drukning! Når du har ligget på sofaen så lenge at en flokk gribber flyr i ring over hustaket, og fluer surrer rundt i armhulene dine. Når dagens høydepunkt er et litt lite velformulert brev fra overlegen på dagkirurgisk, og en kopp pisslunken sur traktekaffe og litt lodden ostepop du fant under salongbordet.

 

( Når legen bruker fagbegrep selv en hobbyblogger forstår! )

 

Fyttekatta så møkk kjedelig det er å sitte i ro. Altså, for en som er så følelsesmessig knyttet til sofaen som det jeg er, og i tillegg er overdrevent glad i latskap er det kanskje rart at jeg finner dette tråkkeforbudet så kjedelig, men slik er det altså. Etter fire dager med stjerten godt plassert i en tre-seter med sjeselong, og foten i stabilt sideleie er jeg i ferd med å fly på veggen.

 

( Utsikt, dag fem... intet nytt å melde. )

 

Jeg tar meg selv i å starte lengre samtaler med to katter som verken ofrer matmor så mye som et blikk eller annerkjennende "mjau!" Jeg sjekker Instagram, Facebook og Snapchat-storien til venner og bekjente oftere enn glutenallergiker fiser etter ufrivillig inntak av frøloff, og jeg har sett mer ræva reality program enn jeg noen gang kommer til å innrømme.

 

( Når katta drømmende ser ut av vinduet og elegant overser både deg og ditt forsøk på å føre en samtale med den. )

 

Jeg har lest ut to husmor-romaner fra Narvesen og gubben nekter å kjøpe en ny til meg fra Rema. Han sier det blir for flaut at en voksen mann med bred ryggtavle og kraftig skjeggvekst skal kjøpe husmorporno i dagligvarebutikk, og påstår at menn som gjør det mister både troverdighet og testosteron. Gutta smyger seg rundt veggene i måsahuset og gjemmer seg på rommene sine fordi moren deres er så snakkesjuk og kontaktsøkende, at de påstår det er nummeret før jeg trøkker de tilbake opp i livmora.  

 

( Når du tar deg selv i å se på bilder av familien med savn og lengsel i blikket, fordi de har forlatt deg i ditt eget kjedelige selskap til fordel for jobb og skole. Det er takka for å ofre livmor og knipemuskler lissom! )

 

Plutselig er alt i skapet trøstemat! Av ren kjedsomhet tar jeg meg selv i å spise minimais dyppet i nugatti. Det finnes stadig unnskyldninger for å spise sjokolade. Jeg feirer bursdagen til onkelen til en av statistene i den andre Star Wars filmen. Jeg sørger over tapet av tanten til tremenningen til vaskedamen på Esso. Isbjørnene sulter. Det er hull i den ensete nylonstrømpebuksa som er høy nok i livet, og den hadde jeg tenkt til å bruke i konfirmasjonen til minstepoden om halvannet år.

 

( Og katta bare..."Get over it you dumbass maddafakka!" )

 

Redningen kom i dag kl 11, i form av en venninne like skravlesjuk som meg, utstyrt med strikkepinner, salat fra baker`n på senteret og et par timer til rådighet. Plutselig hadde jeg en grunn til å gre håret. En grunn til å pusse tennene som de siste dagene har kjentes ut som semskede mokkasiner, og endelig en grunn til å kle på noe annet en flannelspysjen. Det er så masse medisin i et par timer med sladder, latter og reinspikka vås, og plutselig ble dagen så mye kortere, foten litt mindre verkende, og tiltakslysten litt større. Kaffen foran peisen smakte bedre, og sola som skinte gjennom litt møkkete vinduer gjorde både stua og sinnet litt lysere.

 

( Når livet som midlertidig sofasliter slett ikke er så galt likevel, og du innser at du har i overkant mye selvmedlidenhet og tilløp til hypokonderi! Skammer seg! )

I morgen skal formiddagsluren erstattes av kreativ glede, uten at jeg helt vet riktig hvordan enda. Gubben har vært i boden og funnet frem symaskinen min, og på bordet står en kasse med restestoff. Kanskje jeg syr litt. Kanskje jeg skal finne frem ark og blyant og tegne litt. Kanskje jeg skal tenke ut noen nye bakeoppskrifter, og kanskje jeg skal lage et julekort. Alt annet enn å snakke med tåpelig still kattepuser, eller se støvet danse parringsdans over parketten , mens Svenske Hollywoodfruer krangler om paljetter på TV`n!

 

( Har til og med dusja. Morgendagen ser lys ut..og den lukter ikke like intenst sure armhuler. )

 

Frem til da ønsker jeg alle en god kveld, og heftige bok og Netflix serie- forslag tas i mot med takk.

Mvh Janne, hobbyblogger og midlertidig selvmedlidende!

 

 

 

 

  • 07.01.2018 - 15:36
07.01.2018

Jeg sier det alltid på søndager. "Uka har jo nettopp begynt!", men i dag er det jo for så vidt sant. For i hodet mitt startet jo uka den første arbeidaagen, og siden den var på onsdag, og hodet egentlig ikke våknet og fulgte med skikkelig før på torsdag, så ble denne uka rimelig kort. At store deler av fredagen i tillegg forsvant i en salig rus av narkose, smertestillende tabletter og pomfrittes gjorde jo ikke akkurat uka noe særlig lengre. Derfor tok det litt tid å friske opp hukommelsen for å finne denne ukas små øyeblikk, men nå er det gjort, og her kommer de.

20 års kjærestedag kunne feires denne uka. Ikke det at gubben husket det i år heller, men det betyr ikke noe. Det er bare godt å tenke på at selv om vi nå har vært oss to halve livet, så gleder jeg meg likevel hver eneste dag til å dele tiden min med akkurat han. Det er trygt, godt og riktig. Kjedelig kjærlighet kan være ekte hverdagsmagi.

 

( 20 år som oss. Det er ganske fint egentlig. )

Mandag og første nyttårsdag ble julen ryddet ut av måsahuset. Det kjennes alltid litt rart, og huset virker så tomt og fargeløst med en gang, men det er godt også. Det faste interiøret bytter igjen plass med nissene, og hverdagen innhenter oss. Det kjennes helt ok etter mange uker med masse kos. Hverdagen er fin den også.

 

( Når du rydder ut juletreet so kjenner at det stikker i hengepuppen...lite viste jeg at disse muggene er utmerkede nåleputer. )

 

Jeg startet det nye året med en lang og frisk spasertur på glattisen sammen med Ida. Planen var å forbrenne julas ribbemiddager, men på speilblanke veier var det begrenset hvor fort to kjerringer i sin beste alder kunne gå. Men snakketøyet, det fikk kjørt seg, for er det noe damer midt i livet kan, så er det å skravle. Og selv om ikke svetten rant etter stort tempo, så var det godt å lufte hodet i blåtimen, den aller første dagen av 2018. Absolutt et av ukas små øyeblikk, verdt å legge på minnet.

 

( Rusletur i blåtimen, den aller første dagen av et nytt år. Hverdagsmagi. )

 

Mandagen toppet seg jo da lokalavisen skrev en artikkel om årets mest leste saker, og undertegnede stakk av med "seieren". Det er faktisk skikkelig kult! Det som kanskje ikke var like stilig var overskriften avisen valgte. "Pornostjerneblogger"!!!! Takk for den lissom. Men, det skal jo sies, at for en som i 2017 ikke klarte å bli jevnt solbrun grunnet valker, og aldri fant seg e passende bikini, er kanskje ikke den tittelen å frakte likevel. Heldigvis har hele måsafamilien rikelig med humor, og lo godt da vi leste artikkelen. Om du vil kan du lese den HER, og klikker du deg videre inn via avisen kommer du også til blogginnlegget som gikk viralt.

Onsdagen var sikkert full av små øyeblikk, jeg var bare for trøtt til å få de med meg. For onsdagen var virkelig en sånn koma dag. Jeg våkna aldri skikkelig, og arbeidsdagen var relativt tung. På vei hjem fa jobben ringte de fra sykehuset og spurte om det var ok å fremskynde operasjonen som var planlagt den 19 Januar, til førstkommende fredag. Plutselig hadde jeg kun et døgn på å organisere jobb, hus og andre planer før foten igjen skulle under kniven, og timene gikk liksom bare fra meg.

 

( Første dag på jobb etter ferie er alltid litt sånn....off! )

Jeg rakk ikke å gjøre halvparten av planene engang, og det eneste jeg husker fra torsdagen var følelsen av ro da jeg gikk til jobb torsdag morgen. Jeg var ekstra tidlig ute, og møtte verken folk til fots eller til bil, og jeg kunne bare gå og nyte stillheten, nysnøen på nesetippen, og lysene fra de som enda ikke har høstet juletrærne ute. Det var nesten et sånn magisk hverdagsøyeblikk, hvor jeg plutselig oppe i alt stresset bare kjente på en skikkelig innvendig ro. Herlig.

 

( Når alle andre sover, og mørket pakker deg inn i en sånn herlig og stressfri ro. Det er godt det! En bra start på dagen! )

 

Fredag ble som sagt litt annerledes en først antatt, og klokken 05.00 var jeg og måsagubben på vei til Sandvika, og mor var klar for operasjon nr tre på venstre fot. Etter to kanskje ikke fullt så vellykkede forsøk ble det en lenger økt for kirurgen denne gangen. Nå venter fire uker uten noen form for belastning for foten, og akkurat det skal bli en utfordring. Dette vil ta lenger tid enn tidligere antatt, og jeg er ikke veldig god på uplanlagt stillesitting. Helgen har gått med til horisontal hvile med foten høyt på sofaen, og formen er litt sånn ...meeh... 

 

( Våken, nyreparert, og klar for fire uker omtrent sånn her...klar for, og klar for, fru Blom! )

 

Jeg blir alltid uggen av narkose, og det sitter i noen dager. Det har likevel ikke manglet på små øyeblikk, for å være bittelitt redusert kvinnfolk i en bolig med fire menn er slett ingen sak, og i skrivende stund blir jeg bortskjemt etter alle kunstners regler. Jeg mangler ingenting her jeg sitter med foten til værs, og den ene pjokken etter den andre holder meg med selskap, fyller asjetten med snadder, og koppen med varm te og kaffe. Gubben gjør sitt beste med de huslige oppgavene han har fått tildelt, men rømte nettopp ut i verkstedet etter å ha krympet en hel vaskemaskin full av ulltøy... Burde vel egentlig skrive et helt eget innlegg om hvordan det er å være gentlemann og husmor, forkledd i stor, hårete mannskropp...

 

( Kakekrigen på tv, foten rett ut, og kald brus i hånda. Mangler i hvert fall ikke på bevertning! )

 

Resten av søndagen tilbringes, akkurat som resten av helgen, på sofaen. Dette blir fire laaaange uker!!! Jeg er nødt til å finne meg en hobby, en stillesittende en. Og sånn helt på tampen av dagen må jeg bare få takke fr alle gode ord og fine tilbakemeldinger på torsdagens innlegg. Avgjørelsen kjennes bare mer og mer riktig.

 

Ønsker alle som titter innom en riktig fin ny uke. Måtte den bli full av hverdagsmagi, og mange fine små øyeblikk.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

  • 04.01.2018 - 16:23
04.01.2018

Jeg bestemte meg for et par ting den dagen jeg opprettet blogg. For det første skulle den være min. Jeg skulle eie innholdet. Mitt liv, mine tanker. Å skrive store overskrifter og prangende innlegg om ting jeg ikke har satt meg skikkelig inn i, det kom ikke til å skje. Det du ser, er det du får. Noen innlegg er selvsagt skrevet med bred pensel og en stor dose humor, presentert med tegninger fordi bilder av selve opplevelsene absolutt ikke passer seg på nett, men historiene er like fullt mine. Ting skal ikke være oppstilt, redigert og retusjert, derfor er ingen av innleggene planlagt lang tid i forveien. De er spontane, de formidler livet slik livet for meg er akkurat nå.

For det andre skulle jeg aldri livnære bloggen med å rakke ned på andre, finne historier i å omtale andre negativt.

 

( Ok da, greit, ser den. Bilde redigert i Instagram. Men smilene er ekte. Kjedelige, men ekte. )

 

Nå vet jeg ikke om du pleier å lese blogger på daglig, eller kanskje ukentlig basis. Jeg gjør det. Ikke hver dag, men i løpet av en uke er jeg innom en håndfull små og store bloggere. Egentlig bare av ren nysgjerrighet, for de aller fleste har jeg svært lite til felles med. Litt sporadisk titter jeg innom bloggere med helt ulik skrivemåte, og variabel formidlingsevne. Noen skriver virkelig godt, leverer nydelige tekster og flotte bilder. Noen deler herlige oppskrifter, og noen deler rett og slett bilder av seg selv. Mange bilder av seg selv.

Trenden er, kan det virke som, for de aller fleste, å presentere feilfritt. Man skal fremme et polert ytre, festdekkede bord, smilende talentfulle barn, flekkfrie antrekk, og stilfullt interiør.

Man skal skrive varmt om seg og sitt, gjerne være ambassadør for veldedige formål og framsnakke gode organisasjoner. Likevel tillater man seg et og annet sleivspark til andre bloggere. Henter klikk og følgere på å slå tilbake på, eller ned på, en annen bloggers innlegg.

Tidligere denne uka mottok jeg en mail. Et tilbud om å skrive for noen. Min blogg, mine historier, kjøp og publisert av noen andre. Først tenkte jeg at det virket spennende, men det var før jeg så kravene som fulgte med. "Fiffe opp innleggene litt". "Jobbe med spennende overskrifter". "Det er greit å pynte litt på sannheten". "Ta et fotokurs, lær deg fotoshop".

Da knyttet det seg litt i magen.

Det blir jo det samme som å si: " Du skriver godt, men livet ditt er litt for lite glamorøst. Litt kjedelig!"

Nå har jeg ingen problemer med å forstå at dette er ting man gjør, om det å skrive blogg er jobben din. Om det er slik du livnærer familien din.

Men jeg har en jobb. En jobb jeg stortrives i. En som gir meg mulighet til å være sammen med flott ungdom hver eneste dag. En jobb som gir med muligheten til å ha fri hele sommeren, fri til å være sammen med mine egne ungdommer. Jeg vil ikke pynte på historiene mine, pynte på livet mitt for å nå flere lesere.

Når ble det nødvendig å presentere det "perfekte"?

Når ble det å elske hverdagene kjedelig? Når ble det uvanlig at ungene har hull i sokkene? Når ble det kjedelig at ungdommen sier seg fornøyd en firer på karakterkortet, at husets kjeledyr ikke har antrekk som matcher husfruen, men en mus i munnviken og en floke i halen.

Når ble det kjedelig med en kopp Earl Grey te, i stedet for en Kaffe Latte med soyamelk. Når ble det kjedelig med kjøttkaker og brun saus, og når ble det kjedelig å velge armkroken til gubben og sofaen fremfor sushi og kino?

 

( Ikke no sukkerøtt klissklass her nei...bare helt vanlig hverdag. Kjedelig, herlig hverdag. )

 

I går var det 20 år siden jeg og gubben ble kjærester. Det vil si 20 år med spaghetti og kjøttboller, hull i sokkelesten, og støv i hjørnene. 20 år med ulik musikksmak, rustne biler, mose i plenen, og en garasjeport som knirker. 20 år med et helt vanlig hverdagsliv, tre helt vanlige små gutter, nå unge menn. Vanlige søskenkrangler, og bøttevis av søskenkjærlighet. 20 år med en salig blading av blinkskudd og uklare bilder i fotoalbumene, helt uretusjert, og helt uredigert. 20 år med frustrasjon, stress, mørke ringer under øynene, oppstykket nattesøvn, regn og storm, og 20 år med  solskinnsdager, glede og latter.

 

 

Jeg har tenkt. Dette tilbudet var hyggelig, men ikke noe for meg. Jeg orker ikke, jeg vil ikke pynte på noe. Jeg fortsetter å blogge for min egen del. Jeg fortsetter akkurat som før, og sier meg fornøyd. Fornøyd med helt vanlig, kjedelig kjærlighet.

 

  • 03.01.2018 - 16:21
03.01.2018

"Det skal bli godt å komme i gang igjen", sa folk. "Blir fint med hverda`n!"

Og jeg, dum som jeg er, sa meg enig.

Men det var ikke det!!!

Det var ikke godt å komme i gang igjen. Det var rett og slett smertefullt, skikkelig fysisk vondt!

Uvisst av hvilken grunn sover jeg alltid dårlig den siste natten før jobb, sånn etter en ferie. Om ferien var kort eler lang spiller ingen rolle, jeg sover alltid dårlig den siste natten. Så da klokka ringte kl 06.30 i dag tidlig hadde jeg allerede fingeren på «av-knappen», og lo hånlig av alarmen. Jeg hadde jo vært våken i flere timer allerede.

 

( Fremme på ærbe, og mer blodskutte øyne enn en oppdrettslaks dratt for fort opp på land! Blir ikke no bloggansikt av sånt, si! )

 

Greit nok, tenkte jeg da jeg lot varmt vann spyle over en litt øm kropp i dusjen, noen minutter lenger enn jeg egentlig pleier. Da kommer jeg ihvertfall til å få en opplagt start på ei litt kort arbeidsuke. Men like fort som den tanken hadde forlatt hodet kom trøtten tilbake, og mens jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte matpakker kastet jeg lange blikk mot tre-seteren i stua, og det deilige pleddet. I et siste desperat forsøk på å se mer våken ut kastet jeg på meg et lag maskara på øyevippene før jeg kledde på meg og trasket på jobb. Ikke det at det hjalp stort, for med sur vind og sidelengs snøfall så jeg mer eller mindre ut som en våt og litt skremt vaskebjørn i det jeg ankom skolen.

 

( Oppe og på vei til jobb i snøstorm. Farvel juleferie, høy pannelugg, powernap og kald ribbe-frokost. Hallo hverdag! )

 

På kontoret var det høy stemning. Hurrameg-rundt og godt nyttår fra alle kanter, og ja, som alltid var det et par som bare måtte slenge med leppa. «Nei, nå skal det bli godt å komme i gang igjen dere!»

Men snø i luggen, maskara på kjakan og poser under øynene på størrelse med de blå plastikkbagene fra IKEA vekslet jeg mellom lysten til stemple de alle som idioter og grynte «Hold kjeft a!», eller joine koret, se positivt på det, og tenke at hverdagen tross alt er aller best.

Jeg valgte det siste, og det gikk for så vidt over all forventning. Jeg trakk pusten dypt, tørket rennende maskara av ansiktet, hevet skuldrene, og smilte, helt til ut i andre økta da jeg husket at jeg hadde glemt matpakken, og at den halve litt brune avokadoen jeg hadde spist til frokost neppe ville holde sulten på avstand ut dagen.

 

( Når du er så trøtt at du prøver "Tom og Jerry" metoden for å holde deg våken på ærbe! Ps til sjefen: Jeg har gjort jobben min i dag også altså! )

 

På vei til kantina for å kaste enda et nyttårsforsett på bålet, og kjøpe en vaffel, innså jeg at lommeboka også lå hjemme på benken og holdt matpakka med selskap. Og kombinasjonen minimalt med nattesøvn, og sulten mage, gjør ikke akkurat underverker for arbeidsmoralen, eller humøret.

Helt håpløst var det jo ikke, for selvsagt var det fint å se både kollegaer og de flotte elevene igjen, men det må jo være lov å si at første arbeidsdag etter en ferie er litt brutalt også? Når hodet er tungt som bly, og kroppen rundt lunsjtider er forhåndsinnstilt på pepperkaker og powenap. Når pakka med tørt knekkebrød på kontorpulten er en lusen erstatning for kald ribbe og majones, og olabuksa gnager i midjen som har blitt litt for godt vandt med bukser i stretch og flanell, da må det være lov å lengte tilbake til late helligdager eller? Og tenke at det var ikke såååå himla godt å komme i gang igjen!

 

( Akutt ansiktsløfting, uten narkose. Lurer på hvorfor ingen bloggere har tenkt på dette før. Regner meg jeg blir en trendstarter nå! )

 

Men i morra, da blir det bedre. Da er det bare to dager igjen til helg og bukser med strikk i livet. Og i mellomtiden skal jeg surre meg godt inn i et teppe i sofakroken, drikke en deilig kopp varm te, spise den matpakka jeg glemte på benken i dag tidlig, og se frem til en god natts søvn.

Og når sant skal sier smaker både matpakka, teen og hjørnet i sofaen mye bedre etter en arbeidsdag, så sånn sett var det jo for så vidt greit å komme i gang igjen også. Det er jo litt fint med denna hverda`n!

 

( Når du har gjort deg fortjent til den lille luren før middag. Verdt det ass! )

 

Men jeg gleder meg til helgen altså. Og til neste ferie!

  • 01.01.2018 - 13:51
01.01.2018

Tradisjonen tro er det meste av julepynten ryddet bort. Lagret i esker, og satt på sin faste plass i boden, klare for et gjensyn om et snaut år. Kun en og annen julekule har forvillet seg under sofaen, godt hjulpet av en hårball av ei katte som var litt i overkant begeistret for de glitrende kulene på grana. Vinduet der hvor stjerna hang virker litt tomt, og det eneste synlige beviset på at det for under et døgn siden var et svært grantre midt i stua er barnålene som stikker opp fra teppet under salongbordet, og som til alles frustrasjon vil stikke oss gjennom sokkene hele det kommende året.

Nyttår er alltid litt sånn antiklimaks. I går hevet vi glassene og skålte for et godt, innholdsrikt og spennende nytt år. I dag ligger jeg horisontalt på sofaen, i en sånn selvforskylt kalkun-koma, og synes ikke den aller første dagen av det nye året akkurat lever opp til forventningene.

Det er min egen skyld. Jeg og de fordømte nyttårsforsettene. For hvert eneste år sier jeg det samme. Nå er det slutt på all den etinga! Slutt på kaker og smågodt, feite sauser og brus i ukedagene. Ned 15 kilo, minst, før neste nyttår. Sommerkroppen! I år skal jeg sprade rundt som en strandløve, vrikke på stussen på stranda, i en glitrende minimal bikini, brun og skinnende blank av sololje som lukter kokosnøtt, like selvsikker som en full italiener i minimal speedo på charterferie på Gran Canaria.

 

( Normal nedtrapping for oss som har jobbet hardt med kalori inntaket hele jula! )

 

Men det jeg ALLTID glemmer når jeg lager meg disse nyttårsforsettene er at jeg i tillegg til å være utsyrt med minus i selvkontroll, også lider av overdrevent søtsug, sprøstekt svor-syndrom og kronisk kakebehov. Og når man er født personlig pessimist med en egen evne til selvdiagnostiering, og skriver resepter til seg selv på gule post-it lapper, der bruksanvisningen sier «Kaloriholdig trøstespising inntas tre ganger om dagen, i forbindelse med allerede bestemt måltid», ja, da er det pokker ikke lett å holde på nyttårsforsettene, eller sommerkropp-vekta!

Nå er det ikke sånn at jeg ligger her og finner på unnskyldninger for å bryte nyttårsløftene til meg selv nesten før de har startet. Neida, tro nå for all del ikke det. Det er bare det at jeg innser at 1. Januar kanskje ikke er den rette dagen å starte på. For det blir jo nesten brutalt med sånn akutt avvenning. Er det sunt for kroppen lissom? Jeg bare spør!!!??? For ville du sånn helt uten forvarsel tatt suttekluten og smokken fra en toåring? Ville du fanget en vill fugl og satt den i bur? Ville du nektet en lettere overvektig kjerring full av hetetokter, overgangsalderhormoner og ribbefett-abstinenser den siste biten av karamellpudding du har gjemt for unga, nederst i kjøleskapet, godt pakket inn i plast, tildekket og profesjonelt kamuflert under en skål toppet med kokt rosenkål????

Jeg tror ikke det nei!!!

 

Jo mer jeg tenker på det, jo mer sikker blir jeg på at det ikke er riktig. For så abstinenser har jeg her jeg ligger, at om jeg plutselig skulle bli utsatt for en ulykke, om jeg for eksempel skulle knekke hofta om jeg sklir i litt ribbefettrester på parketten på vei til kjøleskapet, om det plutselig skulle bli behov for en blodoverføring her, så holder det med en pose fløtesaus intravenøst, og pille-etuiet kan fylles med non-stop og brente mandler. Skulle det bli behov for opptrening har jeg en sånn to kilos sukkertøystang stående som jeg fikk i julegave, og selv om jeg har sutta litt på den ene enden et par kvelder på rad, er den fremdeles en solid erstatning for et par krykker.

 

( Fløtesaus intravenøst og en pose non-stop på resept. )

 

For er det egentlig noen vits i å starte en litt kjip slankeprosess mens det fortsatt finnes rester i huset. Med tanke på global oppvarming, fattigdom og pelsdyrindustrien, vil vi virkelig tilføre verden enda mer elendighet ved å KASTE mat? Hæ? Er det sånn det har blitt? Nei, vet du hva! Det er ikke et slikt menneske jeg vil være. På kjøkkenet står det fremdeles en hel kakeboks full av diverse kakesorter. I en pose gjemt bak døra i boden ligger det fire marsipangriser med sjokoladetrekk, en to-tre snickers, og en pose dundersalt. I skapet står en halvspist boks After Eight, også var det den karamellpuddingen under rosenkålen da? Og må jeg velge mellom å kanskje ikke være så veldig syltynn og dødsdigg på stranda i sommer, eller et katastrofalt stort miljøsvin som kaster mat, ja så velger jeg det første. Og det er ikke fordi jeg mangler viljestyrke, at sulten gnager og at magen er i ferd med å gjøre opprør etter å ha fått overdrevent mye helsekost til frokost. Nei, det er rett og slett fordi jeg er er et godt menneske, som setter miljøet foran meg selv! Faktisk er jeg et forbilde for menneskeheten, og handler ikke Kongens nyttårtale om meg og min innsats for folk og fedreland este år, ja så vet ikke jeg!

 

( Og kong Harald lissom bare..Takk Gud for at det finnes folk som Janne! )

Jeg kan nesten høre Harald allerede. « Hun drakk ribbefett rett fra langpannen. En heltinne som tettet egne blodkar i stedet for bygdas rør og avløp! Verden skulle hatt fler som henne!»

 

 

Så, for Harald ofrer jeg med. Det har ikke noe med søtsuget å gjøre, eller lav selvkontroll. Det er for kongen. Dessuten finnes det fremdeles uprøvde metoder å bli syltynn og deilig på. I skuffen ligger ei sprett ny og ubrukt hold-in truse, og gjør ikke den nytta stikker jeg på Januarsalg i morgen og investerer i et slik snørbart og stramt korsett. Et sånn som strammer og løfter og dytter, og gir akutt timeglass figur. Jepp, der har du det. Løsningen for personlige pessimister med ribbeabstinenser og kronisk kakesug.

 

( Står uttafor kjøpesenteret klokken åtte i morgen. Nå skal det handles slanketøy på salg! )

 

Jeg trenger ikke no nyttårsforsett!

Jeg trenger et nyttårs-korsett!

 

Godt nyttår a!

  • 31.12.2017 - 12:11
31.12.2017

Det er helt rolig i måsahuset. Gutta sover, gubben er i verkstedet. Jeg har tullet meg inn i en stor ulljakke og tredd føttene ned i de fineste ullsokkene jeg fikk til jul. På bordet brenner levende lys, og i stua lukter det kongerøkelse og gløgg. Jeg nyter det siste av julen, prøver å trekke ut den gode følelsen så lenge jeg kan.  Nyttårsaften er, og har alltid vært en rolig affære her hjemme. Litt sært mener enkelte (rart hva folk på død og liv må ha en formening om egentlig), men vi liker det sånn. Gutta savner heller ikke en skikkelig nyttårsfest, det blir jo slik at man lærer å sette pris på hva man er vant til, ikke sant?

I kveld, som hvert år velger alle akkurat det de vil spise, både til middag og dessert. Bestillingene til "chef-mamma" ble lagt inn i god tid, og i kveld kokkeleres det over alle støvleskaft. Alle hjelper til. bordet blir dekket, og middagen vil vare lenge. Nyttårsaften er mimredag. Vi snakker om året som har gått. Hva var det beste? Hva vil ville gjort annerledes snakker vi ikke om. Ting som er gjort får vi jo ikke gjort om på uansett, og alle opp og nedturer former oss etter hvert som vi baner oss vei gjennom livet. Livet er sorg og glede, opp og nedturer.

På nyttårsaften har vi så lenge jeg kan huske (altså fra da gutta ble født ) hatt åpent hus. Guttas venner vet at det alltid er plass til en til rundt bordet, og at en gjesteseng alltid står klar. At kvelden og feiringen er en rolig affære bryr de seg lite om, faktisk ser det ut til at mange setter pris på det, for vi pleier som regel å ha en nyttårsgjest eller to. I kveld er intet unntak, og den mellomste podens bestekompis kommer for å feire sammen med oss. En kjekk ung herremann som har gått inn og ut av huset siden han var to år, og som regnes som en av "våre". Han er liksom litt gutten min, han også.

2017 var et godt år. innholdsrikt, og godt. Et år bestående av mange små hverdagsøyeblikk, og en haug små gleder.

 

 

Dette året har jeg lært meg å sette enda større pris på de små tingene, de små øyeblikkene. Det ble til slutt så mange av dem, at det blir vanskelig å plukke ut bare noen, sånn helt på tampen av året. For hvordan kan man velge ut et fåtalls øyeblikk, når alle sammen til slutt utgjorde et helt år fullt av hverdagsmagi?

Jeg tenker tilbake på den dagen jeg gråt av glede. Ikke på vegne av meg selv, men fordi en jeg er glad i fikk ei velskapt lita tulle. Hvordan tårene sprutet da jeg også kunne kalle meg tante, enda det ikke er "den riktige" tittelen engang. Hvordan livet går videre, og slekten vokser, og hvordan min mamma minnes gjennom den vesle tulla som fikk hennes navn.

 

 

 

Jeg tenker på dagen da den mellomste poden stod konfirmant i illestrøm kulturhus. Hvor stolt jeg var over den kjekke gutten som tok egne og spennende valg, som ikke valgte å følge "normen", og alle andre. Hvor fint det var når familien ble samlet til bords, og hvor fornøyd poden smilte hele dagen.

 

 

 

Jeg tenker på klumpen jeg hadde i halsen den dagen minsten syklet avgårde til den aller siste dagen på barneskolen. Hvor stor han plutselig ble. Hvor reflektert og åpen han er, og hvordan han har hele livet foran seg. Hvordan han alltid klarer å få noe positivt ut av hver eneste ting. Mye har skjedd med denne poden siden sommeren, så mye bra. Den lille gutten min har vokst mammaen sin over hodet, og er i ferd med å bli en flott ung mann.

 

 

Jeg tenker på gleden og lettelsen vi kjente på den dagen den største poden kom inn på videregående, og hvordan skuldrene til den unge herremannen endelig senket seg. Den dagen da han for alvor kunne se fremover, og glede seg over fremtiden. Hvordan han ha, og fremdeles blomster, hver eneste dag. Det gjør noe med deg som mamma når puslespillbrikkene faller på plass, når ungene dine finner glede i det de driver med, og når følelsen av å mestre skinner i øynene deres.

 

( En gitar, en falsk tatovering, en varm sommerdag, når resten av livet begynner. )

 

Jeg tenker på alle små turer med gode venner, utflukter med gutteflokken, og alle små turer jeg tok alene. Følelsen av våt skog under føttene, regndråper på nesetippen, sol i kinnene, svømme lange tak i tjernet, eller flyte på ryggen i satvann. Pizza på brygga, matpakke på krakken midt i skogen, softis i gamlebyen. Alle disse små øyeblikkene fester seg, slik at du nesten kan kjenne smaken av isen som smelter, eller lukten av salt sjø når du lukker øynene.

 

( Hverdagsmagi. )

 

Jeg tenker på graven til mamma, og hvor glad jeg er for at jeg fremdeles skal kunne reise dit i mange år fremover, selv om jeg trodde jeg ikke trengte det mer.

Jeg tenker på elevene jeg er sammen med hver dag, og de ungdommene jeg måtte si hadet til før sommerferien. Jeg tenker på pusen som døde, og juletreet som ikke får stå i fred for de pusekattene som fortsatt bor her.

Jeg tenker på kafebesøk. En kopp kaffe og gode samtaler med venner jeg har møtt i voksen alder, men aldri ville vært foruten. Jeg tenker på barndomsvenner, og hvor heldig jeg er som fortsatt har de i livet mitt.

Jeg tenker på bloggen. På hvor glad jeg har blitt i dette lille frirommet mitt på nettet. Her hvor skrivekløen får blomstre, akkurat når jeg vil. Her hvor jeg "treffer" så mange fine folk, og her hvor jeg har blitt "kjent" med så mange av dere som er innom og leser. Jeg tenker på alle kommentarer, på bilder og egne historier dere deler.

I gangen henger en snor med julekort. Et synlig bevis på hvor mange fine mennesker det finnes der ute. Aldri før har snora vært mer full. Mange av kortene er fra familie og venner, og mange er fra dere som er innom bloggen og leser fra tid til annen. Det har vært min største glede denne julen. Julekortene. De gode ordene.

 

( Julekortene på snora, som skal få henge noen dager til, og bringe enda litt glede i starten av 2018. )

 

Den siste dagen av dette året skal nytes, nytes sammen med de som betyr aller mest.

Måtte 2018 bli fullt av gode hverdagsøyeblikk.

Godt nytt år.

 

 

 

 

 

  • 28.12.2017 - 15:11
28.12.2017

Melodi: Romjulsvise

 

 

En sulle vøri en-og-førr i romjul`n,

og kjint en gubbe som var tre-og-førr!

Og begge sku ha vælva seg på soffan,

og pleid en halsbrann, slik som åra før!

 

Og bukseknappen den sku væra åpen.

og haketippen blank av ribbefett.

Og djupt i soffan skulle gubben klage:

"Å fytti rakker`n, jaggu blei jeg mett!"

 

 

 

Og høyt i grana sku det hengt ei katte,

en som hadde nesten satt seg fast!

Og golvet det var fult av granbar-nåler,

og vi sku ønske treet var av plast!

 

Får sokka de var full av grønne nåler,

og de er frøktlig vondt å tråkke på!

Og djupt i soffan ligger en og gnåler,

og plukker granbar av ei verketå!

 

 

 

På gutterrommet sitter det tre unger,

med flannelspysj og nissetøfler på.

Vi hakke sett dem, men vi veit de lever,

for julegavene står alltid på!

 

For de fikk stero`-anlegg og gitarer,

og basskasse og stor forsterker og!

Nå rister det i vegga når dem speller,

og du kan tro vi voksne angrer nå!

 

 

 

 

Og kakeboksene er full av smuler,

og julestjerna mangler batteri!

Men vi er enig om at jula "ruler"!

For vi er mette, og har julefri!

 

Om julegrana  står litt sånn på skakke,

og magen har fått rund og synlig kul.

Så kan man ikke annet enn å takke,

for nok en alle tiders, herlig, jul!

 

 

Med ønske om en fortsatt god jul til alle som titter innom, fra den kanskje aller minst fotogene familien i bygda!

 

 

  • 24.12.2017 - 09:53
24.12.2017

Og så ble det jul.

 

( Når nissen ligger rett ut på legevakta med skiveutglidning og brokk... )

Roen har senket seg over måsahuset. Sent i natt kom nissen med et gavelass vi sjelden har sett maken til, og kommer han ikke til deg i kveld er det fordi han sitter på legevakten med skiveutglidning. Det var vanskelig for tre måsapjokker å legge seg i går, det var i grunn vanskelig for hele familien. Det er noe eget med lille julaften. Når gavene er delt ut til familie og venner, når oldemor er besøkt, og julelunsj med storfamileien er spist hos mormor og morfar, når lyset på graven til mamma er tent, da kommer roen.

 

( Når pus bare venter på at du skal legge deg, så han kan plyndre den fordømte julegrana! )

 

 

 

I går ble vi bare sittende i sofaen alle mann. Vi drakk kakao, spiste julegodt, og så på gamle julefilmer vi har sett mange ganger før. Det er ikke enger noe å stresse med. Ribba står i ovnen, kransekaka og riskremen står i kjøleskapet. Det ligger fremdeles noen støvdotter i kriker og kroker, og vinduene er heller ikke pusset. Det gjør ikke noe, for julen kom likevel, og jeg tror den kommer til å bli fin.

I dag tidlig trippet tre måsagutter ned trappen lenge før sola stod opp, og jeg våknet av at  det knitret i gavepapir. Selv store gutter klarer ikke la vær å smugtitte på julegavene, klemme litt på de store pakkene. Pusekatter med øyne som klinkekuler jakter på gavebånd og pakkelapper, og parkerer innimellom halen foran ovnen bare for å sniffe inn ribbelukta. Kalenderstrømpene var fulle av godteri, og den obligatoriske julepysjen og nye tøfler.

 

( Ingen jul uten et nytt sett skikkelig teite juletøfler i kalenderen! )

 

Bordet er dekket for lange måltider, og lysene er tent, enda det så vidt har blitt lyst ute. Et lys for hver av de vi var så glad i, men ikke er bland oss lenger. Lysene deres skal få brenne i hele dag.

 

( Bordet er dekket, med levende lys for alle som ikke er hos oss mer. Julefred. )

 

Nå skal jeg logge av noen dager, og bare kose meg sammen med gutta mine. Bare være. Ikke måtte noe. Det er jul for meg.

Tusen takk for følge til alle dere fine som har tittet innom bloggen nå i adventstiden. Jeg har gledet meg over hver kommentar, over bildene og hstoriene dere har delt. Tusen takk for inspirasjon, for oppskrifter, og ikke minst for julekort. Dere er gode, virkelig gode.

 

 

Jeg håper alle finner glede denne julen. Enten den kommer i form av snø på nesetippen , god julemat, en melding eller en klem fra en u er glad i, varme sokker, eller fyr på peisen, en god film, eller en hånd å holde i. Husk at det finnes masse glede i de små tingene.

 

En riktig, riktig god jul ønskes de fra alle oss her i måsahuset.

  • 22.12.2017 - 08:49
22.12.2017

Er du en av de som hele tiden går rundt og mumler noe slikt som at "Tiden går så fort"? Jeg skulle aldri bli en av de. Folk som gikk runt og forundret seg over hvor tiden ble av, og som høylytt fortalte gud og hvermansen om hvor mye bedre ting var før, de anså jeg som gamle, sure, grinebittere. Helt til jeg i går kveld satt og tittet bort på juletreet med et litt sånn tomt blikk, og lurte på hvor tiden hadde blitt av!

For plutselig syntes jeg årene bare hadde flydd fra meg, og enda verre, jeg kunne bare huske små deler, en brøkdel kanskje, av årene som har gått. Så satt jeg der da, med salte og litt bitre hormon-tårer i gløggen, og lurte på om jeg var i ferd med å miste vettet helt, for inne i overgangsalder-hodet mitt forløp barndommen til gutta omtrent slik :

Pressrier - svooosjj - hår på brøstkassa!

 

( Det aller første julekortbildet fra en komplett brødreflokk. )

 

Og midt imellom der er det blankt!!! Ikke helt da, men nesten! For tiden HAR faktisk gått så fort som de gamle grinebitterne klager over, og selv om jeg fremdeles føler meg passelig ungdommelig inne i hodet, kan man ikke se bort ifra det faktum at jeg i skrivende stund er klam uttapå, og tørr inni....Altså i ferd med å bli en sånn middelaldrende rosin, en inntørka drue, som sitter og glaner tomt ut i lufta, og lurer på hvor årene ble av!

 

( Vi fikk liksom aldri helt til sånne fine familiebilder... )

 

Det startet da jeg fikk årets søteste julekort av den fineste lille tantejenta, som ennå ikke er fylt et år engang. Nydelige bilder av ei lita frøken med røde bollekinn på ei kjelke i snøen, og på baksiden et bittelite foravtrykk, kreativt gjort om til et lite reinsdyr. Så satt jeg der og lurte på om gutta mine noen gang hadde hatt så små føtter, og konkluderte med at det hadde de neppe, for så lenge jeg kan huske har jeg snublet i arbeidssko og joggesko i størrelse 46.

 

( Fineste små tottilottene til tantejenta. )

 

Så begynte jeg å mimre. For den lille lusekofta veslejenta har på seg på sitt første julekort er akkurat den samme lusekofta den minste måsagutten hadde på seg på sitt aller første julekort, og heldigvis for meg har jeg vært flink til å sette bilder i album. Og i det jeg begynte å bla meg igjennom den ene julen etter den andre, ispedd en drøss herlige hverdagsbilder kom minnene tilbake, og jeg innså at det jo faktisk har skjedd litt av hvert mellom pressriene og tenåringer med antydning til bart og mørk stemme.

Midt mellom "ooooh"-ing og "noooomiiin!", og "seee da Ronny, så små de var!", tok jeg meg selv i å savne tiden med små guttepjokker. Tiden da alt med julen var spennende, og høytiden var en eneste stor lykkerus. Jeg bladde meg gjennom bilder av små gutter i nisseluer, pyntede pjokker foran juletreet, fulle kalenderstrømper, og små bollekinn som stappet i seg store mengder pepperkakedeig, og som spiste det meste av nonstopp-posen før vi i det hele tatt rakk å pynte kakene.

 

( Pene er de ikke, men overpyntet, det er dem! )

 

"Savner du ikke den tiden litt da?" spurte jeg gubben, og kikket drømmende på de blide guttefjesene i albumet. "Er det ikke litt kjedelig at de har blitt så store? Nå klarer de seg jo nesten helt uten oss!"

Men ikke før jeg har avsluttet setningen høres det latter fra kjøkkenet. Ved benken står tre gutter i hver sin julepysj og pynter pepperkakene de nettopp har stekt! (Den tredje forsyningen pepperkaker denne julen!)

Og i det pepperkakelukta sprer seg ut i huset beinflyr den mellomste poden gjennom stua, eterfulgt av en snart 17 åring i litt for store tøfler, mens latterbrølene jaller i veggene.

"Mamma!!!! Martin tar all nonstoppen min!"

"Jammen, det er bare fordi du spiste puppene av pepperkakedama mi!", svarer han som er på vei bak ryggen til pappaen sin, i håp om litt beskyttelse fra brutter`n.

 

( Når tenåringsgutter (og pappaen dems) lager pepperkaker... )

 

På kjøkkenet kniser den yngste poden. Han tygger en munnfull rå kakedeig mens han legger siste hånd på pyntingen av sin pepperkakedame. En frodig liten sak med BH-størrelse dobbel D.

Og sånn er det, i år som i fjor. Gutta blir liksom aldri for store for julen, og selv om de er småteite på gutters vis, og barnslig eglete slik bare brødre kan være, så er det en stor juleglede i det også. ( Vil du lese om mitt mislykkede forsøk på en hyggelig bakestund med gutteflokken i julen i fjor, finner du innlegget HER! )

Og akkurat da er det nesten så jeg kan kjenne på riene igjen, og de virker ikke langt unna i det hele tatt. For gutter er og blir gutter, selv om de blir eldre. Tre store tenåringer gleder seg akkurat like mye til jul som de gjorde for 10 år siden. De bruker nissepysj og nisselue. De spretter opp av sengen hver morgen for å sjekke kalenderstrømpene. De koser seg i skogen på jakten etter det perfekte juletreet, og de sitter på gulvet under grana og ser barne- tv hver kveld, bare fordi det gir en sånn god og varm julestemning.

 

( Bitteliten lillebror, men fjeset fult av pepperkakedeig. )

 

De klemmer på pakker, og sniker seg inn i boden i håp om å få et glimt av noe spennende. De snoker i kakebokser som tømmes fort, enda de med pokerfjes en gambler verdig, hardnakket påstår at det i hvert fall ikke er de som har prøvesmakt.

De pakker inn hjemmelagede gaver fra snekkerboden i uthuset, og er så hemmelighetsfulle det bare går an å bli nå i disse ventedagene.

Og sånn er det. Boys will be boys, gutter er og blir gutter, enda de har sko i str 46 og hår på brøstet. Og når sant skal sies er det slett ikke gæli å være mamma til store gutter heller. I hvert fall ikke i julen. For i julen, da blir selv de mest hardbarka mannfolk som små gutter igjen, og det gleder et mammahjerte.

 

( Store gutter gleder seg også til jul. )

 

( Det er liksom alltid EN tulling i hver familie... )

Ønsker deg som titter innom en nydelig desember dag. Håper du finner igjen den barnslige, herlige julegleden.

  • 21.12.2017 - 07:49
21.12.2017

Uvisst av hvilken grunn har jeg hatt en del søvnløse, eller søvnfattige netter i det siste. Det går litt i perioder, og har igjen åpenbar årsak, ( Selv om Randi på kontoret mener det er starten på overgangsalder! Men hun gidder jeg ikke høre på!) og utenom et par litt slakke og trette ettermiddager er de heller ikke spesielt plagsomme. Bortsett fra den litt gnagende misunnelsen jeg føler til måsagubben som purker og snorker ved siden av meg da.

Men så er det nå slik da, at når søvnen lar vente på seg, da kverner det med et knippe nye ideer i hodet hver natt, og forleden, da Jon Blund dro på juleferie, og lot meg ligge våken, da klekket hodet mitt ut en ny oppskrift som jeg har gledet meg til å teste, og nå har jeg endelig fått muligheten.

Nå skal det jo sies at ikke alle disse nattlige påfunnene mine alltid gir strålende resultater, men akkurat denne ble (etter mitt hode) passe vellykket. Så vellykket faktisk, at ikke bare en kakeboks ble fylt opp, men to.

 

( Et lite fat fullt av nyoppfunnet juleglede. )

Så ble det altså tid til enda et kakeslag nå før jul, og jeg har valgt å kalle de Gløggskiver.

Nå hører det med til historien at denne dama er særdeles glad i gløgg, og hadde det ikke vært for at jeg synes prisen på ei flaske gløgg er litt stiv, så hadde jeg nok slurpet i meg en kopp enda oftere enn jeg har gjort denne førjulstiden. Gløgg smaker jul, og lukten setter meg alltid i sånn umiddelbar julestemning. Derfor var det naturlig å ville ta med smaken av de edle juledråpene inn i et bakverk, og i dag tenkte jeg å dele oppskriften. Bare sånn i tilfelle noen skulle være interesserte i å teste ut en oppskrift som gir deg ca 60 kaker på under 30 minutter.

 

Gløggskiver, ca 60 stk:

 

200 gr meierismør

200 gr sukker

(røres hvitt)

2 eggeplommer

2 ts kanel

2 ss sirup

1,5 dl gløgg

1 ts natron

400 gr hvetemel

(blandes inn i smør og sukker)

 

 

Den ferdige deigen deles i 6 like store emner, og rulles til pølser på ca 2 cm i diameter.

Legges på stekebrett, og klemmes flate med fingrene. ( de blir ca 5-7 mm tykke og tre cm brede) (heves en del under steking)

Pensles med eggehvite, og dryss over perlesukker, rosiner, hakkede mandler og en klype havsalt.

 

Stekes midt i ovnen i 10.12 minutter på ca 180 grader, til de er gyllent brune.

Del hver "pølse" på skrå inn i ca ti like store skiver mens de ennå er varme. Avkjøles på rist.

 

( Til avkjøling. Enkel forskning viser at de smaker nydelig før de er helt avkjølt og! Tålmodighet er ikke en av tingene jeg er utstyrt med, for å si det sånn! )

 

Det hender et par av husets beboere er skeptiske til å teste ut nye smaker, men enkel forskning viser at ting som ligger i kakeboks inntas helt ukritisk selv av den mest kresne pode, og disse gløggskivene falt virkelig i smak. Så mye faktisk, at man ikke skal se bort i fra at det blir slengt sammen enda en porsjon nå før julaften.

 

( Gløggskiver og gløgg, mere julesmak blir det neppe. )

 

Og med enda et slag i boks tar jeg juleferie fra jobben, og trer inn i flanellspysj, kosesokker og hvilemodus. Noen timer alene i stua i går kveld gav rom for litt sofatjeneste, og det kunne ikke passet bedre. I postkassen lå en skikkelig klissete amerikansk julefilm, hvor en tidligere "arbeidsgiver", Charles Shaughnessy hadde en av rollene. En av hans fans fra USA hadde spilt inn filmen på DVD til meg da den gikk på TV der tidligere i Desember, og i går lå jeg horisontalt i en sjø av myke sofaputer og ullpledd, med gløgg i koppen, nystekte gløggskiver på asjetten, og så en rykende fersk julefilm i en mørk og stille stue, der det eneste lyste kom fra juletreet i hjørnet.

 

( Charlie, in case you find yourself taking a break from "A Christmas Carol" to read a blog, well done. Nothing says Christmas like a Baron playing a king;) Merry Christmas. )

 

( Skikkelig god gammeldags julefilm, på ekte amerikansk vis ;) )

Thanks for recording it Sharon :)

 

 

En sånn kveld er bare balsam for sjelen, og den beste medisinen for en litt overarbeidet hjerne med frarøvet nattesøvn.

I dag har to av måsagutta tatt juleferie, og startet den som tenåringer flest, med å sove lenge. Eldstepoden er på skoleavslutning i nystrøket skjorte. Der venter klassekamerater, fine lærere, og en skikkelig julemiddag, til lunsj! 

 

( Når bare grana kaster lys over stua, og roen senker seg. Juleglede. )

 

Ønsker alle som titter innom en flott desemberdag. Håper du stresser ned litt nå i dagene før jul, og tar deg tid til en kopp gløgg!

 

 

Vi blogges.

 

  • 20.12.2017 - 07:29
20.12.2017

De siste par dagene har vært litt hektiske, og det siste jeg hadde på bakelista mi før jul måtte vente, til fordel for et par karer som ønsket ny julesveis, og en pode som skulle trekke inn i finstasen til årets juleball for skolens tiende klassinger. Derfor måtte mor brette opp armene og være frisør, skjortestryker, slipsknytter og skopusser i stedet for baker. I alle fall for en liten periode. I går ble poden sendt av gårde på sitt første juleball. Staselig antrukket i dress og rødt juleslips ankom han skolen med bestekameraten og resten av kompisgjengen, og hadde det aldeles strålende. En flott juleavslutning, en super start på juleferien. Den minste poden har siste skoledag i dag, og den eldste måsagutten avslutter i morgen. Roen er i ferd med å senke seg over måsahuset, og i går kveld kunne jeg igjen innta kjøkkenet, og mekke sammen litt mer julesnadder til kakeboksene.

 

Og mens jeg stod der på kjøkkenet og pisket sammen eggehviter og sukker, ristet jeg røven og tettsittende lår til fete rytmer fra radioen i vinduskarmen, og dermed kom inspirasjonen til dagens lille påfyll i kakeboksene.

 

( Nissekyss. En sukkerbombe som smelter på tunga. )

 

For mens radioen sang "Jeg så mamma kysse nissen jeg!", jobbet fantasien på spreng, og det ene stekebrettet etter det andre ble fylt med nissekyss.

Marengs er supert å ha i kakeboksene. De holder seg lenge, de er dekorative å se på, de smaker godt, og de smelter på tunga. Det trenger jo ikke bare være småkaker på fatene til jul. Marengs i alle farger og fasonger pynter opp julens kakefat, og gjør seg kjempegodt som dekor på kaker, eller som pynt på desserten. Så fint med en sånn liten fargeklatt på toppen av isen, karamellpuddingen, riskremen, eller rett og slett på toppen av kransekaka.

Fint lite julesnadder er enklere å lage en marengs, og for de som vil prøve kommer en idiotsikker oppskrift her :

Marengs:

4 eggehviter

300 gr sukker

1 ts eddik

ønsket konditorfarge

 

( Forvarm sukker på stekebrett i ovnen. )

 

 

Pisk eggethvitene stive. Varm sukker på stekebrett i ovnen på 100 grader i fem minutter.

Tilsett sukker i eggehvitene i to omganger sammen med eddik. Pisk på høy hastighet i mint ti minutter.

 

( Stivpisket eggehvite og sukker, klar for sprøyteposer. Slipp fantasien løs. )

 

Sprøytes ut i ønsket fasong og størrelse, stekes på 70 grader i ca to timer. Skru av ovnen, åpne ovnsdøren, og la marengsen tørke i ovnen til den blir kald. Oppbevares i tette bokser.

(Eller i munnen.)

 

Jeg har sprøytet ut både nisseluer, og små julenisser. Nissekyss. Passer jo riktig så godt nå i julen.

 

( Et brett lyserøde toppluer, klare til steking. )

 

( Nissekyss, for deg som ikke har en skjeggete måsagubbe å kline litt med ;) )

 

 

( Varmluft, slik at flere brett kan stekes samtidig. )

 

( Fiks ferdige nissekyss, klare for sukkerhungrige middelaldrende kvinnfolk med trutmunn. ) 

 

Møkkanissen er også rimelig klar for et realt nissekyss, og jobber med nytt profilbilde til Tinder. Blir det ikke napp nå, så veit ikke jeg!

 

Og for de av dere som på et eller annet tidspunkt har sett mamma kysse nissen, og vil gjenoppleve en del av julemagien, er det bare å trykke på linken nedenfor.

Ønsker alle som er innom en skikkelig sukkersøt Desemberdag.


 

 

 

  • 19.12.2017 - 07:20
19.12.2017

I fjor på denne tiden hadde vi et helt kull med katunger på 8 uker løpende rundt i måsahuset. De var søte, men ekstremt plagsomme. Ikke en julekule fikk være i fred, og juletreet var en eneste stor lekeplass med muligheter for en og annen høneblund blant glitter og granbar. Vi bar flere katter ut av treet enn vi åpnet pakker på julaften, og trøstet oss med at neste år, da ville de være så store at julepynten fikk henge i fred.

Vi tok skammelig feil!

 

Søteste julepynten, men rimelig rampete. Heldigvis blir det bedre neste jul! Eller???

 

 

To av kattungene ble boende her i måsahuset. De er nå et år gamle, sære, kosete, og kanskje litt bortskjemte. Sistnevnte tar jeg helt og holdent ansvar for. Jeg er svak når de lodne smådjevlene setter øyne runde som klinkekuler i meg, og maler høyrere enn høytrykkspyleren fra Biltema durer når vi spyler terrassen.

Denne julen har jeg tatt masse bilder av juleforberedelsene våre, nettopp på grunn av bloggen, og for hver gang jeg finner frem kameraet virker det som om kattekrekene bevisst går inn for å sabotere.

Det sies at bilder sier mer enn tusen ord, så i dag lar jeg rett og slett bildene tale for seg selv!

Når pus saboterer julen, i bilder.

 

"God morgen menneske. Jeg setter rumpehullet mitt litt her over fjeset ditt, kanskje det blir lettere å våkne når du ikke får puste!"

 

"Joda, det er bare å dekke på bordet. Jeg bare slapper av litt her ytterst på kanten!"

 

 

" Kakebokser? Hvilke kakebokser? Hva får deg til å tro jeg hadde tenkt til å velte dem???"

 

"Stolt av disse kjeglene du har laget heller? Greit om jeg fotobomber bildet ditt eller?"

 

 

" Men faen da menneske!!! Jeg lukter kaklun!!! Slipp meg inn!!!"

 

"Sorry for at jeg hoppa opp på benken og stjal det kalkunlåret, men gjort er gjort, og spist er spist, og åpner du ikke denne døra nå så spyr jeg på dørmatta! Bare nevner det!"

 

 

 

" Svor? Hvilken sprø svor? "

 

 

"Ååååh, så smart...pakke inn julegaver i gamle aviser...gir vel katta i om du skal ta bilder av det jeg!"

 

 

"Rene klær? Driter vel jeg i!"

 

"Ligger bare her og skremmer vannet av deg når du kommer hjem fra jobb jeg!"

 

"Du skvatt ja? Hah!"

 

 

" Hørte jeg majonestuben??? Blir det rekesmørbrød? "

 

" Mett! Bare la den reka bli liggende du menneske. Jeg tar`n seinere! "

 

" Gamle aviser? Fett, jeg joiner bildet jeg!"

 

 

" Åh, skulle du bruke disse stoffrestene jeg ligger på til dørkransen du lager? SYND! "

 

 

" Ikke sitte på den varme limpistolen sa du? Like I care! "

 

 

" Når du er ferdig med å moppe gulvet, sjekk kattedoen er du snill. La nettopp igjen en glitrende kabel der. Åt no juletrepynt i går nemlig! "

 

 

" Hæ? Skulle du egentlig lese denne reklamen? "

 

" Nyhetene og? Jaja, for sent nå! Uten Indre, vet du mindre! "

 

 

" Poserer for et idyllisk katt-i-snøen-bilde, før jeg skalperer og eter det ekornet der oppe, og tar med halen inn. Den vil gjøre seg godt under sofaen! "

 

 

" Hvem som har spist på denne julestjerna? Næh, det vet jeg ikke! "

 

 

"Finner ikke juledukene sa du? Vi sitter i hvert fall ikke på dem!! "

 

" PC`n din? Næh, den har jeg ikke sett! Får ikke blogga da vel? SYND!"

 

 

 

Enklere med store katter ja?

Særlig!