hits
  • 21.05.2018 - 09:06
21.05.2018

Å være lillebror i brødreflokk på tre, det kan være riktig fint. Det er mange fordeler ved å være minstemann. Alltid noen å strekke seg etter, noen å se opp til. Tryggheten i å ha to brødre som passer på deg i skolegården, bruser litt med fjæra når noen slenger med leppa, og alltid en trygg venn å sitte ved siden av på skolebussen hjem. Jo, å være lillebror i en brødreflokk på tre kan helt klart være riktig så fint.

 

( Lillebror i midten, på fillete sykkel, i sliten og arvet kjøretøy, og gammel hjem. Men lykkelig, det var han! )

Men å være minstemann betyr også at man som regel er den som stiller i bakerste rekke, i mer enn en sammenheng. Sistemann som begynner på skolen. Sistemann til å få prøve de nye lekene, sistemann som lærer seg å sykle. Han som måtte stå på krakken når de stod på rad og rekke for å pusse tennene om kvelden, og han som løp aller bakerst når mamma ropte inn til middag, og han som nesten aldri fikk stå i mål på fotballbanen, bare fordi han var minst.

Men lillebroren vår klaget aldri! ALDRI! For når han stod på krakken og pusset tennene var han like stor som de andre, og når de andre satt på skolebussen stod han i grøfta og vinket og smilte, og gledet seg til de kom hjem igjen.

At han alltid var den som måtte arve klær betød ingenting. Tvert imot var han kjempeglad når slitne gensere og olabukser med lapper på knærne endelig nådde den tredje kommodeskuffen, og han kunne bruke klærne brødrene nærmest hadde slitt ut.

 

( I flunkende ny kjøretrøye fra Alf Graarud Motor. Ikke rukket å bli støvete engang. )

Lillebror klaget aldri. Stillferdig og snill, tidvis nesten usynlig. Var med, men gjorde lite ut av seg, stod ofte i bakgrunnen og observerte. Idretten har alltid vært en stor del av brødreflokkens liv, hele familiens egentlig. Men også her var lillebror synlig minst, og selv om han verket etter å kunne kjøre selv, stod han likevel tålmodig på sidelinjen og heiet på alle andre , helt til den dagen han endelig var gammel nok til å delta. Og sjelden har vel en pode vist mer idrettsglede enn lillebror. Så bredt var smilet hver gang vi kom på crossbane, at hjelmen var vanskelig å få på. Den gamle hjelmen, brukt av to storebrødre før han. Og i en nesten utslitt, fillete kjøredress følte han seg som kongen, på en liten crosser som nesten ikke hang sammen lenger.

 

( Kjøreglede, bare ren skjær kjøreglede! )

Men poden kjørte tanken tom, gang på gang, runde på runde. Lusket rundt pappaen som skrudde og mekket, plukket opp og lærte. Ingen store konkurranse instinkter slik som brødrene, ikke så nøye at det gikk fort, ikke viktig hvem som vant, bare han fikk være med, og derfor, uten at det er noen unnskyldning, ble det heller ikke til at han på banen, på idrettsarenaen var den som fikk mest oppmerksomhet. Men lillebror brydde seg ikke. Om han kom først eller sist var helt uvesentlig. Så oppriktig glad på brødrenes vegne, når de gjorde det godt, og så oppriktig stolt av seg selv, uansett hvilken plassering. Han krevde aldri noe, bare viste bestandig en ren skjær idrettsglede.

 

( Flunkende ny, fra topp til tå! Og bare bittelitt støv. Fotografen tygger grus enda! )

Og slik gikk årene. Aldri noe "kan jeg få", eller noe høylytt "se på meg"! Bare lykkelig over å få være med, glede seg over nye prestasjoner, og egne mål. Og det er så fint. For selvsagt er det artig når ungene setter seg høye mål, og visst er vi stolte når den mellomste poden satser alt på NM og oppnår resultater. Men vi er minst like stolte når lillebror slår egne rekorder! Når han smiler fordi han ikke kom sist, og når han viser med hele seg at han blir så oppriktig glad på brødrenes vegne. For det er jo det ekte idrettsglede handler om. Ikke nødvendigvis de store resultatene, men kjærligheten til idretten din.

 

( Når storebror hopper forbi deg, men du storkoser deg likevel! )

Og plutselig en dag var lillebror ikke minstemann lenger. Yngst i brødreflokken selvsagt, men ikke minst lenger. Ingen å arve fra. Men lillebror ber fremdeles aldri om noe. I stedet finner han glede i å lappe slitte kjørebukser, og tape ødelagte støvelsåler. "Så gode som nye" flirer han, og kjører seg en runde til. Heier på brødrene som har satt seg mål om NM titler og nye banerekorder, mens han selv putrer inn til plasseringer midt på treet, og er strålende fornøyd med det! Bruker alt han har lært ved å tusle rundt bena til fatter`n i alle år, er plutselig den storebrødrene kommer til når motoren fusker, eller slitte dekk på byttes. Og lillebror fikser. Og det, det er ekte idrettsglede. ikke å være best, men å elske det du gjør, uavhengig av resultater.

 

( Skrur selv mellom heatene. Har lært av fatter`n. )

Og i forrige uke ble hele familien nesten rørt til tårer da en fantastisk raus dame, og eier av en av landets ledende motorsykkelbutikker sendte gutta en forundringspakke i posten. For denne pakken var proppfull av nytt kjøreutstyr som gutta skulle dele på, og det eneste kriterie var "Behold idrettsgleden!" Og mens brødreflokken kastet seg over gaven, fordelte utstyr, prøvde hansker, briller og kjøretrøyer,  trakk lillebror seg litt unna og tittet rolig på fra avstand. "Du må jo se hva dere har fått" sa pappaen, men lillebror bare smilte. " De andre gutta kan velge først sa han", som om han snakket av gammel vane. " Jeg kan ta det som blir til overs."

 

( Selv lillebrødre kan fly høyt. )

Men lillebror har blitt stor, større enn brødrene, og gjett hvem som passet aller best inn i det nye kjøretøyet? Lillebror! Og med tårer i øynene, og et smil som nesten gikk rundt, stod han foran speilet og strålte om kapp med sola. For aldri før har poden som har arvet alt, vært flunkende ny fra topp til tå. Vi har aldri hatt råd til det, og fornuften sier jo at det er riktig, selv om hjertet sier noe annet. Bak han stod to storebrødre, nå noen cm mindre på sokkelesten, og diskuterte hvem som skulle arve utstyret når lillebror har vokst ut av det. Og lillebror bare flirte. "Dere får vel dele på det da!"

 

( Når man har fått sitt aller første sprett nye hanskepar, som ikke er arvet, eller kjøpt på salg. Da er gleden stor! )

Så i helgen har det blitt kjøring, masse kjøring. Alle tre gutta i nytt utstyr fra Alf Graarud motor, men det var lillebror som kjørte mest. For på sidelinja stod to brødre som la satsingen litt på vent, og to foreldre som så lillebror, og kun lillebror, og heiet og ropte. Og akkurat der og da kjente vi også på denne herlige og ekte idrettsgleden lillebror alltid viser oss.

 

( Lene, og resten av Graarud Motor. Tusen takk! Denne gesten, denne gaven vil vi huske bestandig! For en glede! )

Lillebror selv var diplomatisk som alltid, der han høstet komplimenter for den fine nye kjøredressen. "Takk, men det er ikke så viktig med fint utstyr da!" sa han. Men på gutterommet, på knaggen bak døra, der henger det en ny men støvete kjørebukse med press i buksebena, og to nye trøyer er sirlig brettet sammen. De ligger på toppen av kommoden, ved siden av sprett nye kjørehansker, og flunkende nye kjørebriller. Så at det finnes bare litt idrettsglede i skinnende nytt utstyr også, det er jeg ganske sikker på!

 

 

(Innlegg og bilder, gjennomlest og godkjent av lillebror. )

  • 20.05.2018 - 09:23
20.05.2018

Rød i fjeset, lukten av skog, sol, og familie. Sånn, der var uka oppsummert! Så enkelt kan denne uka faktisk beskrives. Varm, lys, nydelig. Grønt gress, fregner på nesa, pusekatter som leker i gresset og hviler i skyggen, solbrente skuldre, og nyvasket sengetøy som lukter av sol og varm vind. Vanskelig å skulle plukke ut noen av de fineste øyeblikkene når hele uka har vært en eneste lang opptur. Jeg går rundt med en fornemmelse av at det allerede er sommerferie. Kjenner at realiteten kommer til å treffe meg midt i panna når arbeidsdagen starter igjen på tirsdag, for nå begynner siste innspurt, og denne tiden av året er alltid den travleste på jobb. Lærere stresser med vurderinger og det å få alle elevene i mål. Elevene frykter eksamen. Stress. Likevel fint, for sommeren er så nær at vi alle nesten kan lukte ferien, og plutselig setter alle inn det siste giret, og dagene er spennende!

 

( Trenings-selfie. Petter`n og mutter`n. Digger det! )

Denne uka har jeg likevel fått en forsmak av ferien, med så mange fridager det har vært. Og kun en dag med bittelitt gråvær og regn. Tenk det. Sol og varme hele uka. Fregner på nesa, og litt farge på vinterbleke legger. Sola gir energi, og et av ukas fine øyeblikk var klubbløpet i Moa. Hjemmebane, kjentfolk og lukta av eksos. Pappa kom og så på litt, og det er så herlig når han tar seg tid til det. Det betyr så masse for gutta at morfar heier litt. Man blir aldri for stor til å synes det er stas med egen heiagjeng. Den eldste poden skulle ikke delta denne gangen, så mens far og to poder lastet bil og henger full av utstyr, tok størstemann og jeg turen opp til banen gjennom skogen, og forbi Eidsdammen.

 

( En av mange små lokale perler. Bjørkelangen. Lett å bli glad i denne bygda altså! )

 

Treningstur i varmen. Gikk i akkurat passe tempo, nok til å bli svett, likevel ikke så slitne at vi ikke fikk skravla. Det var et fint øyeblikk det, alenetid med en av gutta. Alltid herlig. Og skogen er så fin på denne tiden. Lukten av varm skogbunn, gran og ferskvann. Nydelig. Flere ganger måtte vi bare stoppe opp og nyte litt. Supre øyeblikk!

Klubbløpet gikk strålende. Ingen seier på noen av gutta denne gangen, men fine plasseringer likevel. Klubbløp er lite konkurranse og mye moro, svette poder, og støvete crossere. Blir liksom ikke sommer før man tygger grus på hjemmebane.

 

( Klubbløp, minsten og mamma! Selv om minsten egentlig plutselig ble størst. Finingen min! )

Tirsdag hang jeg meg på mellomste poden på en "løpetur" opp til "toppen av bygda", men han løp fra meg allerede i startgropa. Litt nedtur å pese som en hvalross med tunga hengende langs bakken, når du ser kidden sprette som en kengeru oppover lia, men uansett hvor sliten man blir, så er utsikten på toppen verdt det. Å stå der oppe, få pusten tilbake, og se utover Bjørkelangen, det er et fint øyeblikk. Like fint hver gang!

 

( På toppen av bygda. )

Grille! Det er sommer det!! Når lukten av varmt kull og lettere svidd kjøtt sprer seg over hagen. Nydelig. Man skal jammen ikke kimse av en billig kulegrill, for de kan jammen meg skape mange fine øyeblikk! Spise sammen på terrassen i ettermiddagssola, og sitte å skravle til langt utpå kvelden. Det er liksom ikke noe som har hastet denne uka, og det har vært så herlig. Vi har bare hatt all verdens tid til hverandre, og til å gjøre absolutt ingenting.

 

( Jeg: Smil da Baghera, så kommer du på bloggen! Og katta bare....ikke så himla fotogen! )

Så mange fine øyeblikk i hjørnet på sofaen ute. Bare føtter, møkkete etter å ha spilt volleyball på plenen, en kopp kaffe og ei bok. Varm bris som innimellom river knopper av trærne, slik at de faller over deg, og lukter sommer. Fine øyeblikk.

 

( Roman, sol, skygge og knopper fra lønnetreet. )

17 Mai. For første gang hadde vi ingen unger i barnetoget. Ingen dugnad. Ikkenoe. Bare all verdens tid til å nyte. Gutta dresset seg opp, og dro sammen bort for å se på toget.

( Meg: Kan vi pliiiis bare ta et fint bilde av dere, hvor alle ser normale ut? Gutta: ......Meh! )

 

( Sånn, kunne aldri vært mammablogger ihvertfall, for dette er bildeforsøk nr 376 eller noe sånnt... )

 

Gubben og jeg fikset lunsj hjemme, og så spiste vi sammen før gutta igjen dro ut for å treffe venner. Grilling på kvelden, før vi, tradisjonen tro, dro ut for å kjøpe is. Såpass skal det jo være, enkelte tradisjoner kan aldri brytes. En rolig, nydelig feiring.

 

( Når man ikke har en fet bil å stæsje opp til nasjonaldagen, så man tar det man finner... )

Fredagen ble tilbragt i Lillestrøm, med gode venner. Barndomsvennene fra Sørumsand. Som jeg setter pris på disse kveldene våre. Bare noen timer med god mat og hyggelig selskap, oppdatere hverandre på livet, enda vi har daglig kontakt på facebook. Det er koselig når jentegjengen treffes, hver eneste gang, og det slår meg alltid når vi treffes, hvor herlige vi er som fremdeles har hverandre, etter alle disse årene. Hvordan disse ukule fjortisene nå er (selverklærte) dødskule førtiser. Dere er så flotte jenter, og jeg er så glad i dere!

 

( Nyvasket og luftørket sengetøy. Hverdagsluksus! )

Mye mer kunne vært nevnt denne uka, men jeg hadde bare gjentatt meg selv. Sol, varme og familietid. Sånn, enkelt og greit. Alle ukas små øyeblikk oppsummert i tre små ord. Jeg kjenner meg heldig akkurat nå, rett og slett. Og helgen er ikke over, langt derifra. Det er enda to hele fridager igjen, og de skal nytes. Vi klarer sikkert å skape enda noen fine øyeblikk før hverdagen kommer. Jeg skal ut i sola, ta med meg kaffekoppen, se kattene jage sommerfugler, og klatre høyt i lønnetreet. Senere blir det enda en lang tur gjennom skogen, opp på banen for å se gutta trene. Familiesøndag, igjen. Det er fint det!

Helt på tampen må jeg bare få takke, på vegne av hele familien for all respons og alle meldinger, kommentarer og gode ord etter DETTE innlegget som ble delt forrige søndag. Å dele akkurat dette føles bare mer og mer riktig. Det er tydelig at dette er et tema som engasjerer mange, og som flere også har følt på, og erfart selv. Tusen takk! Husk alltid at du er bra nok!

 

( Lillegrå, nettopp fortært en sommerfugl. Smakte som kylling! )

Ønsker deg som titter innom en nydelig søndag. Håper uka har bydd på mange fine små øyeblikk, og at uka som kommer blir knallfin. Det fortjener du!

Vi blogges!

 

( Alle bilder og tekst gjennomlest og godkjent av gutta!)

 

 

  • 16.05.2018 - 06:57
16.05.2018

I fjor sommer var jeg stadig rundt og titta etter et par nette, sommerlige, lave, blå tøysko. Jeg er jo som tidligere nevnt utstyrt med et sett realt usexy pailabber i str 42, og nett og snasent skotøy har vist seg å være tilnærmet umulig å finne. Har du vært med denne bloggen fra starten husker du kanskje min frustrasjon og aldri så lille utbrudd som nærmest blåste manken av den stakkars selgeren på "sporten", den gangen jeg ønsket meg rosa joggesko. ( Hvis ikke kan du lese det HER )

Uansett, jeg fant aldri noe sko i fjor. Egentlig kunne jeg tenkt meg et par sånne "Toms" som alle trasker rundt med, men de er så sabla dyre, og når man har tre tenåringer som vokser raskere en gjødsla ugress, og som alle trenger både joggesko og sommersko, ja da ble det ikke sko til a mor på denne månedens budsjett heller. Og hva gjorde mor da? Jo, hun gikk i den samme fordømte "Kina-fella" som hun har gått i flere ganger før. For jeg har handla på nett fra Asia med jevne mellomrom i over et år nå, og har snart svart belte i bomkjøp. Jeg har endt opp med et sånn pølseskinn av en selskapskjole, og ei vattert truse med rumpeinnlegg som aldri kom lenger opp en knæra. Men hindrer det meg i å gå i den samme fella igjen? Neida! For denne dama er uredd og evig optimist (gubben kaller det dum), og da hun fant et par nette, fine mørkeblå ballerinasko til den nette sum av 18 kroner inkludert porto på Wish, da gnei a seg i hendene og tenkte at penger spart er penger tjent. Her skulle det bestilles. Endelig skulle det bli sko som matcher sommerkjolene til a mor.

 

( Stort mer usexy blir det ikke, enn en bleik plattfot str 42 med nok åreknuter til å fortøye Stena Line, og misfarging fra billige ankelsokker fra Europris. )

Klok av skade sendte jeg denne gangen mail til butikken, for å forhøre meg om størrelsene, da tidligere erfaring viser at en kineser i XL er betraktelig mindre enn ei måsakjerring i samme str.

De svarte overraskende raskt på mail, og selv om butikkeieren av firmaet kalt "Very nice shoes" ikke var så himla stiv i engelsk, fikk vi likevel kommunisert rikelig.

Meg: Hi. I was just wondering if these shoes (photo included) come in regular European sizes. I wish to order a pair in size 43, and I`m wondering if they will be large enough for me?

Mr.Chong: Wow. Very big nice lady you are?

Meg: (og her lo jeg litt) Yes, I`have large feet. Do you think they will fit me, or does the sizes run a bit small.

Mr.Chong: No, no! Very very big shoe for very big lady. We send?

Meg: Yes please. I will order a pair i navy, size 43.

Mr.Chong: Very big nice lady. Dinosaur feet. Wow. Yes, shoes will be nice for you. Thank you.

Så mens jeg la inn en ordre på et par svinbillig ballerinasko fra Kina satt en kineser på den andre siden av kloden og gnei seg i henda, mens han fant frem det han selv mente var et part enormt store damesko til ei kjerring på måsan med "dinosaurføtter".  På dette tidspunktet kunne egoet mitt vært såra, men den gang ei, for på vei over hav og land var et par sommersko som ikke ville ruinere meg, og selgeren selv hadde forsikret meg om at de var normale i størrelsen. I tillegg hadde jeg bestilt en str større enn jeg bruker, bare for å være på den sikre siden. Dette lovet godt.

 

( Når du endelig får klemt åreknutene inn i noe nett og yndig, men gleden er like kortvarig ekteskapene til en hvilken som helst Kardashian. )

Allerede ni dager senere lå det pakke i postkassa, en pakke så stor at det knapt var rom for å lukke lokket. Det lovet bra. Store sko, stor pakke. Enda mer lovende ble det da jeg åpnet pakken. Slett ikke verst for 18 kroner! Slett ikke verst. Semska, flate, mørkeblå, og akkurat passe jentete. Så var det generalprøven. Passet de?

Spent tredde jeg på meg den høyre skoen. YES!!!! Ikke akkurat store, ikke mye rom til å bevege tærne, men en som er født og oppvokst med flytebrygger i sokkene har lært seg å ikke være kravstor. Joda, dette lovet godt. Myke fine såler, kommer til å bli helt supre til den mørkeblå kjolen på 17 Mai.

I nærmest ekstase over å endelig ha funnet greit skotøy til en billig penge bøyde jeg meg fremover for å prøve den venstre skoen også. Greit å tusle litt rundt med de inne, tenkte jeg. Gå de inn litt liksom. Men den venstre var merkelig trang, og vanskelig å få på. Fader ass, tenkte jeg. Ofte er jo bena litt sånn ulike, men så til de grader??? I et par minutter krangla jeg med venstre fot. Banna og svetta, til jeg endelig fikk trett pailabben nedi. Noe kjentes feil. Skikkelig feil. For hvert skritt jeg tok gikk høyrefoten rett frem, mens venstrefoten svingte mot venstre. Hva pokker. Jo flere skritt jeg tok jo verre ble det, og plutselig stod jeg med med det ene benet rett frem, og det andre helt motsatt vei, og akkurat i det hoftekula skulle til å poppe, knærne frontkolliderte med hverandre og hele fordømte underlivet omtrent hoppa ut av ledd skjønte jeg det.

 

( Hmmm, her er det no alvorlig gæli!!! )

 

( Rett før det knepper i hofteskåla, og jeg får livmora ut av ledd! )

 

( Et skritt til, og eggstokkene tvinner seg sammen som et hampetau! )

Very big nice lady with dinosaur feet, hadde fått to høyresko!

Så nå sitter jeg her, og tenker at om jeg skal få blitt med i årets 17.Mai tog, så må det være et sånt bittelite tog, som bare går rundt og rundt, mot venstre, i ei lita rundkjøring nede i sentrum, for med sko som svinger av seg selv kommer jeg neppe særlig fremover. Jeg kommer til å gå så mye i sirkel og ta så mange ufrivillige piruetter at jeg antageligvis havner svimmel og uvel i grøfta, sammen med en gjeng bakfulle rødruss!

 

( Sko for de som liker å ta spontane ufrivillige piruetter i tide og utide selges svinbillig! )

Og om du tilfeldigvis skulle befinne deg på Bjørkelangen 17 Mai, og kjenne en eim av tåfis, så må jeg bare på forhånd få beklage. Det er bare jeg som tusler rundt barbeint, sur og bitter.

Very big nice lady, my ass!

 

 

 

 

 

  • 13.05.2018 - 18:22
13.05.2018

Jeg skulle aldri bli en sånn som kastet meg inn i offentlige pågående diskusjoner. Skulle bare blogge bittelitt om meg, mitt og mine. Ønsket ikke å være en såkalt synser med sporadiske meninger om dagsaktuelle temaer, plumpe ut med en og annen uttalelse, snakke ned de med andre holdninger og meninger enn meg.  Jeg lot meg fascinere av bloggere som tjente til livets opphold ved å by på kropp og egenpleie, sleivsparkene de til tider ga hverandre, og hvordan de bemerkelsesverdig ofte kunne si en ting, for så å gjøre det motsatte. Bet meg merke i at de ofte inntok offerrollen, når kritiske røster ble høye. Jeg observerte de på avstand. Ristet ofte oppgitt på hodet av, men beundret de nesten litt også, fant det på en måte fasinerende, hvordan de gang på gang, nesten bevisst, gjorde seg til offentlig hoggestabb for lesertall og penger.

En ung bloggers uttalelser i eget kommentarfelt forrige uke fikk meg til å riste på hodet. På spørsmål fra det jeg bare kan anta er en ung leser, om hvorvidt man kan operere inn silikon i brystene før de er ferdige utviklet, svarte bloggeren med umoden selvsikkerhet, at det slett ikke var noe problem. Denne bloggerens uttalelser eller holdninger til det å fikse på kroppen er langt fra enestående, hverken blant norske bloggere, eller det norske folk generelt. Det kan virke som om det er blitt en slags felles oppfatning, at dersom du ikke liker noe ved deg selv, er det bare å legge seg under kniven. At influensere, både de veldig unge, og de noe eldre og mer etablerte bloggerne, mennesker med store lesertall daglig, og med mulighet til å påvirke mange, da særlig unge mennesker, fremmer et nærmest umulig, og delvis uekte kroppsideal, det er intet annet enn urovekkende.  Likevel må vi som leser, forbrukerne, ta vår del av ansvaret. Så lenge vi lar oss inspirere, eller provosere, nok til å gi klikk og omsetning, vil markedet for fremming av denne typen innlegg, og inngrep, bestå.

Jeg skulle aldri ta opp den kampen. Har aldri hatt troen på plastisk kirurgi, om det ikke er av høyst nødvendig medisinske årsaker, men det falt meg heller aldri inn å fremme min side av saken på noen som helst måte. Deg om ditt, meg om mitt, og ferdig med det. Når alt kommer til alt er det jo spennende at folk er forskjellige. Vi trenger jo mangfoldet. Likevel sitter jeg nå her og skriver et innlegg, på en liten blogg med relativt få lesere, om mine tanker rundt dette unge mennesker spesielt, og holdninger til egen kropp og  eget utseende.

 

( En av disse småbloggera. Litt tjukk, litt gammel, litt lat, helt usminket, men mer enn bra nok. Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )

Historien vår, ja for den eies ikke av meg, men av oss som familie, begynner noen år tilbake i tid. Tre gutter fikk vi, på nesten tilsvarende mange år, måsagubben og jeg. Tre fantastisk fine gutter. Alle støpt i samme form, med søskenlikheter som søsken flest, men også så ulike på mange måter, både av utseende og sinn. En mørk og blåøyd, to lyse og grønnøyde. To med krøller, en med stri manke. En rolig og undrende, en aktiv og spørrende, en som var begge deler. En kunstnerisk, en sportslig, en teknisk. Så ulike, men så like. Brødre, uvenner og bestevenner.

Vi så det tidlig, det som senere skulle vise seg å bli et problem for poden. Du trenger ikke vite hverken hvem, eller hva, for det er ikke viktig for historien. For oss var han helt perfekt. Det som skulle vise seg å bli hans store utfordring så vi bare på som noe positivt. Ikke ulik alle andre, likevel akkurat nok til at var spesiell. Spesielt perfekt. En mamma og en pappa må ha lov til å si slikt om sine små. Han var blid, aktiv, morsom og glad. Så seg i speilet, sammenliknet seg med brødrene. «Du ser sånn ut, og jeg ser sånn ut.» Godtatt, slik barn alltid godtar, om noen ikke forteller de noe annet.

Den fine, glade gutten begynte på skolen. Fikk venner, masse fine venner. Elsket livet, lekte seg gjennom dagene, helt til han plutselig, en ettermiddag, nesten helt ut av det blå kom gråtende hjem. De store gutta på skolebussen hadde vært slemme, sagt ting, pekt og ledd. Vi trøstet. Det skjedde igjen. Og ganske snart var det som aldri hadde vært et tema, den lille tingen som gjorde akkurat han til han, ikke ulik de andre, men ikke helt lik heller, blitt til noe vondt.

 

( Brødre, støpt i samme form. Like og ulike. Ikke perfekte. Mer enn bra nok. )

De store guttene sa ikke noe mer, voksne ansvarlige og flotte mennesker ordnet raskt opp i det, men de hadde allerede plantet en usikkerhet, en spire av noe vondt, som vokste seg større jo eldre han ble. Noen dager var det aldri et tema, noen måneder glemte vi det litt bort, så ble det vanskelig igjen.

En dag var det ikke lenger synlig. Jeg kan ikke si akkurat når, for jeg har jo aldri egentlig sett det, altså virkelig SETT det. Han var jo, for meg, bare den fine gutten min. Men en dag kunne man altså ikke lenger se det med det blåtte øyet. Barn vokser, forandrer seg, blir unge voksne, kroppen er i endring.

Men poden selv, han så det, hver eneste dag. Det de hadde sagt, disse store guttene. Det de hadde ledd av den gangen for alle disse årene siden, det så han fremdeles. Tenkte på det hele tiden. Spiste han opp innvendig. Ville fikse det! En dag kom han bare og sa, «Mamma, nå vil jeg gjøre noe med det!».

Diskusjonen var lang. Den varte og varte. Jeg ville ta han på alvor, men klarte ikke være enig i at han trengte å fikse på noe som helst. Likevel bestilte jeg time hos legen.

Ventetiden var lang. Et brev fra sykehuset fortalte oss at vi kunne forvente time til utredning om 12-14 måneder. Jeg jublet stille, tenkte at innen den tid ville jeg ha fått gutten på andre tanker. Men poden selv var fortvilet. Han, som endelig, etter alle disse årene hadde opparbeidet mot nok til å be om hjelp, orket ikke tanken på enda et år i uvitenhet, enda et år med stadig synkende selvtillit, og jeg kjente meg egoistisk. Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne sitte her å juble når gutten min var fortvilet? Så gjorde jeg det mammaer gjør, når barna ikke har det bra. Jeg kjempet. Ringte, skrev brev, og plutselig en dag satt vi på venteværelset på sykehuset på Elverum. Lang vei å kjøre, slitne, men verdt det. Satte mine egne meninger og følelser til side, prøvde etter beste evne å være der kun for han. Jeg preppet poden. «Husk å være ærlig. Si det som det er!» Poden bare lo, for det var da vel ikke noe annet alternativ. Han var glad, hadde liksom en ny glød over seg, snart skulle «problemet» fikses.

 

( Brødre. Finnes det noe finere? Ubetinget kjærlighet. )

Vi håndhilste på legen. Jeg ble henvist til en stol på siden av rommet, han rett foran henne. En voksen, direkte dame. Hun satt rett ovenfor han, ansikt til ansikt. Øyekontakt, jeg tror ikke den ble brutt en eneste gang mens vi satt der. Jeg var som luft. Uten at det ble sagt med ord kjente jeg at her skulle poden snakke, ikke mamma.

Hun spurte, han fortalte.

Og så, da poden var ferdig snakket, lente legen seg bakover og snakket med rolig, men bestemt stemme.

«Du er akkurat sånn du skal være! Det er ingen ting feil med deg. Du er ikke perfekt. Det er det ingen som er. Hva er perfekt? Forandringen du ønsker deg vil ikke gjøre deg lykkelig. Ikke i lengden. En slik kirurgisk forandring vil aldri se 100 % ekte ut. Stemmene inne i hodet ditt som sier du ikke er bra nok, de tar feil. Du er bra nok! Du er akkurat sånn du skal være»

Hun sa mer, mye mer. I samme rolige stemmeleie, brøt aldri øyekontakten. Fortalte om komplikasjoner, prosedyren i sin helhet. Tok han på alvor, hele tiden. Han lyttet, virkelig lyttet.

«Dra hjem, og tenk på det en gang til!» sa hun til slutt. «Om noen dager, om du fremdeles ønsker det, ringer du meg. Da er det greit!»

«Hva tenker du?» spurte jeg da vi vandret gjennom sykehuskorridorene og ut i våren. Han var så stille, virket ikke så oppglødd lenger. Bare trakk litt på skuldrene og sa, «Jeg tror jeg dropper det!»

«Jaha.» svarte jeg. Usikker på om jeg skulle spørre så mye mer akkurat da. «Er det komplikasjonene hun snakket om som bekymrer deg? For de skjer veldig sjelden altså, det er bare sånn legene må opplyse om!»

«Neida, men hun sa jo at jeg er helt fin. Helt normal. Akkurat sånn jeg skal være!»

«Ja, men det har jo pappa og jeg sagt til deg bestandig!», sa jeg.

«Ja, men hun legen, hun er proff! Hun vet hva hun snakker om. Og hun kjenner meg ikke, er ikke glad i meg, så da vet jeg jo at det er sant! Jeg har bare liksom alltid tenkt at jeg er annerledes, fordi de gutta sa det den gangen! Akkurat som om det sitter inne i hodet mitt, at jeg ikke er bra nok. Men jeg er jo det. Hun sa jo det!»

Kjøreturen hjem fra sykehuset var lang, men fin. Aldri har vi snakket så mye på en gang, poden, pappaen og jeg. Snakket åpent om hva vi ikke liker ved oss selv, lo litt av hverandre. For ofte er det jo slik at det vi liker minst ved oss selv er akkurat det som gjør oss spennende, og unike, i andres øyne. Vi stoppet på en bensinstasjon, og spiste is i sola. Strakk litt på bena. Kjørte videre. Snakket om hvor mye ord kan såre, hvor mye en liten kommentar kan henge ved deg i så mange år, og spise deg opp innefra. Hvor mye vi lærer mens vi vokser og eldes, hvordan store ting blir små bagateller, med tiden til hjelp.

Vi ringte aldri legen tilbake, men hver eneste dag sender jeg varme tanker til en voksen, direkte og faglig dyktig dame som tok en ung manns tanker på alvor. Hun som aldri pakket inn sannheten, og som ikke var redd for å være ærlig. En som ikke skodde seg på en annens usikkerhet, men som heller med klare ord ba han jobbe med seg selv, si til seg selv at han var bra nok.

For gutten min er det! Bra nok. Mer enn bra nok, og endelig begynner han å tro på det selv. Jeg er ikke i tvil om at de dystre tankene fra tid til annen vil komme, men det er greit. Hvem er det av oss, som ikke innimellom snakker oss selv ned? Sånn er det å være menneske, og all verdenes kirurgi fikser ikke det.

 

Så til den unge kvinnen som  nylig søkte råd hos en ung blogger. Vent. Vær så snill. Oppsøk riktige mennesker, snakk med de som er glad i deg, men også fagpersoner som tør å være brutalt ærlige. De som ikke tjener seg rike på din usikkerhet. For jeg er helt sikker på at du er mer enn bra nok, og med tiden, om en stund, vil du med en moden selvsikkerhet kunne si det til deg selv også.

 

( Innlegget er skrevet sammen med, gjennomlest, og godkjent av hele familien. )

  • 13.05.2018 - 08:15
13.05.2018

Søndag svooossj søndag, og sånn "går no dagan". Jeg vet ikke om det er sola og varmen, eller at jeg har kommet litt i gang med treninga, som gjør at jeg føler jeg har fått litt ny og etterlengtet energi, men godt er det i hvert fall. Kanskje det er den Trollmatchaen. Det lille "hippie-prosjektet" mitt som jeg startet på, glemte bort, og startet på igjen. Grønn te på omtrent alt jeg spiser. Jeg har trua i hvert fall. Kanskje er det en kombinasjon av alt. Ikke viktig egentlig, så lenge man kjenner at kroppen og hodet jobber på lag. Det er nemlig ikke alltid sånn. Jeg som alltid, ALLTID har vært et utprega B-menneske har begynt å sprette tidlig opp i helgene. (I den grad denna stive kroppen kan sprette). Egentlig ganske fint, jeg merker jo at jeg får mer ut av helgene. (sa hun, som ironisk nok "spratt" opp, og dumpa kroppen foran PC`n for å blogge...kanskje ikke akkurat tidenes mest krevende aktivitet. )

 

Det har vært en fin uke. Mange tanker, ikke en eneste negativ, i hvert fall ikke som jeg husker. Det har ikke skjedd stort heller, det er bare det at dagene liksom har vært lange, lyse, varme og fine. Jeg har alltid sagt at jeg er et høstmenneske. Elsker den kjølige lufta, de fine fargene, og å kunne tenne levende lys om kvelden, men jammen er denne tiden fin også.

Med en sånn herlig fridag midt i uka har dagene nesten gått litt i surr, og fordi sola på trammen fremdeles varmer når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagene har jeg tilbragt det meste av fritiden ute. Jeg har tatt så mange bilder denne uka, bare fordi at hver eneste lille glede har kjentes viktig å dokumentere. Ukas øyeblikk kommer derfor denne søndagen i bildeform, fremfor en hel masse tekst.

 

Gleden over å kunne plukke hvitveis i grøftekanten, på veien hjem fra jobb. Stå med stjerten i været mens bilene kjører forbi, men gi litt faen i hvor dumt det måtte se ut, for det er vår, og skråningen langs veien er som et herlig duftende, hvitt og vakkert teppe. Fylle opp en liten mugge med en av vårens skatter, sette den i kjøkkenvinduet, og bare nyte synet av sol ( og møkkete vinduer) og lukten av blomster mens man tusler rundt på kjøkkenet, og snoker i skapene etter noe gjenglemt lørdagsgodis. Det er hverdagslykke det.

 

Den dagen jeg tok en fem-minutter som plutselig ble en time i sola etter jobb, og våknet opp som en fordømt stripete polkagris, bare fordi dobbelthakene henger nedover bringa når jeg sover, og lager et sånn tragikomisk skille. Burde jo skamme meg, og løpe bort på butikken og hamstre Nutrilett, men så er det så herlig å ha kommet dit i livet at jeg egentlig gir litt faen, ser humoren i det, og heller snur det til noe positivt. Et par striper på halsen matcher jo bare strekkmerkene på lårene. Ikke alle som har matchende kroppsdeler si!

 

 

Øyeblikket da morgenen er så varm at man kan ta kaffekoppen med seg ut på trammen akkurat i det sola kommer frem bak trærne på måsan. Et stort pluss at minste poden nå er så godt trent med å ha en sånn blogg-mamma, at han også ser potensielle blogginnlegg i de små tingene. "Mamma!!! Kaffekoppen din matcher pysjen din! skal jeg ta bilde???"  Senere den dagen dro han den litt lenger, da vi begge løp i skogen, jeg snubla i ei rot på stien og blødde neseblod så jeg nesten tiltrakk meg vampyrer fra fjern og nær! "Shit mamma, du blør skikkelig. Ser helt ødelagt ut! Fett! Skal jeg ta bilde???" Tror ikke det nei...går det an å bli litt for blogg-prega lissom? Hvor ble det av sympatien?

 

Noen øyeblikk helt alene midt inne i skogen ved tjernet. Bare meg, noen skikkelig ekle frosker, og matpakka mi. Tror kanskje det var favorittøyeblikket mitt denne uka. Det er skikkelig fint å være helt alene noen ganger.

 

Når stien er full av kjærlighet. Hjerter i alle fasonger, og du finner det ene fine øyeblikket etter det andre bare fordi stenene gir deg en "gyldig" grunn til å stoppe opp flere ganger underveis. Trekke pusten, hvile litt, ta bilder, og samle hjerter. Naturen er fin den!

 

Den dagen vi sminket øyebryn på måsagubben, bare for å se om den mellomste poden, som er kjent for å være litt sånn "hæh, skjer a?", ville oppdage det da han kom hjem. Sånne små ting, dumme ting, som gir sånne morsomme øyeblikk. Teit, men vi lo hele bunten. Så vi lå i vinkel, hev etter pusten, og fikk mageknip. Sånne øyeblikk er gull verdt, uansett hvor dumme de er.

 

 

 

Frokost på terrassen, på en fridag, midt i uka. Kjenne sola varme i nakken, kaste brødsmuler til småfuglene, tusle litt barbeint i gresset som fremdeles er fuktig av natteduggen. Sånne øyeblikk. Åh, skulle ønske de varte lenge.

 

Den minste poden. Den eneste av gutta uten mopedlappen. Han som aldri krever noe. Han jeg så gjerne skulle kjøpt en ny, fet sykkel til, men så ble det ikke noe denne måneden heller. Telefonregning, strømregning...samma gamle visa. Men denne poden...for en fyr. Råner opp oldemor sin gamle sykkel, mekker og skrur, fikser og ordner, og er rett og slett strålende fornøyd. Mammahjertet bare hopper av kjærlighet og glede når han sender sånne snapper, sier fra at han tråkker en tur til bygda for å pante. Spare penger. Fin fyr, slett ikke kravstor. Jeg er heldig! Å innse det, det gir de fineste øyeblikk.

 

Å stoppe opp litt, midt i skogen, bare for å høre bekken som sildrer. Det er fint det. Blir liksom kasta rett tilbake til barndommen. Den hemmelige bekken i Texasdalen på Sørumsand, der hvor markblomstene luktet sommer selv om det var vår. Fin lyd, fine minner, fint øyeblikk.

 

Blåveisene bak huset, som har stått i flere uker, og enda ikke har visnet. Fine! Fint å bare tusle rundt huset, og se på dem.

 

Lillegrå, som har lært seg både å sitte pent, og å gi labb. Smart pusekatt, alt som skal til for å lære er en godbit eller to. Ikke så ulik matmor den katta der altså!

 

Å kunne bake. Bare fordi man vil, ikke fordi man må. Leke seg med smak og farger, kjenne lukta av nystekt bakverk i hele huset. Det er hverdagslykke.

 

Å vite at det er skikkelig støvete under sofaen, for katta kom nettopp ut derfra, og har hele ansiktet fullt av lo og skit, men likevel ikke kjenne panikken og trangen til å vaske og støvsuge. Bare tenke at støvet ikke går noe sted, og tillate seg selv å være vidunderlig lat noen øyeblikk til. Det er topp.

 

Minstepoden som finner plank bak huset, og snekrer sammen ei blomsterkasse til mammaen sin.  Hvem trenger vel å kjøpe, når man kan få så fine hjemmelagede gaver? Riktig så fin ble den også. Radio i skuret, en pode som snekrer, en pappa som mekker sykkel. Side om side, sier ikke noe, bare henger sammen. Sånt gjør meg så glad.

 

Og til slutt. Å komme hjem fra et møte på kvelden, og finne alle tre gutta på et kjøkken som egentlig burde vært rydda. De hadde kokt pølser, og nå hang de der på det trange kjøkkenet. Snakka om skolen, jenter, cross...alt gutter snakker om. Tre fine brødre som alle hadde drevet hvert med sitt hele dagen, og som bare flokket seg sammen for en matbit, og en snakkis. Så heldige de er som har hverandre, og så heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Jeg skal nyte den siste dagen av en fin uke. Strekke litt på bena, bake litt, og skrive litt. I flere dager har jeg skrevet på et innlegg jeg ikke helt vet om jeg skal publisere. Skriver litt, sletter litt, skriver litt mer. En liten prosess, en familiegreie. Så får tiden vise om det blir et innlegg som vil publiseres, eller om det havner i arkivet.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, og jeg håper at uken din har vært full av fine små øyeblikk.

 

  • 12.05.2018 - 16:56
12.05.2018

Enda en nydelig dag. Akkurat passe med sol, akkurat passe varmt, akkurat passe lat. Vi har brukt dagen ute, stort sett. Gutta har klippet gresset, snekret blomsterkasse og mekket moped. Jeg og gubben har handlet inn litt blomster og jord, og gjort terrassen og gården sånn delvis klar for 17. Mai. I hvert fall så klar som plassen rundt måsahuset får blitt. Godt nok. Og med 17.Mai rett rundt hjørnet, og mens gutta klippet og luket og snekret og plantet, fikk jeg lyst til å bake boller. Belønne de litt for "strevet", kose oss litt ute. En velfortjent pause etter en liten familiedugnad. Bollene ble også inspirert av den kommende feiringen, og jeg slengte sammen noen skikkelige 17.Mai knuter. 

Jeg tror aldri jeg har hatt maken til pågang på Snapchat noen gang. Folk som vil ha oppskriften, fremgangsmåte og noen som vil smake. Skikkelig artig, kjempegøy faktisk. En kusine, fine Susanne som nylig tok med mann og barn og flyttet til Texas ønsket seg oppskriften på bloggen, og det skal du selvfølgelig få Susanne. Funker jo like fint til 4.Juli "over there", samme fargetema i hvert fall.

 

Oppskriften og fremgangsmåte kommer som alltid i disse små bakeinnleggene, i form av et kraftig bilderaid.

Oppskriften er som følger:

6 dl melk

  • 150 gr smør
  • 2 ss honning
  • 1 pk fersk gjær
  • 2 dl sukker
  • 2 ts kardemomme
  • 1 kg hvetemel (pluss litt til utbaking)
  • heves under plast til dobbel størrelse, ca en time.
  • etterheves i ca 40-60 min under et håndkle.

Stekes midt i ovnen på ca 220 grader, i 10-15 min. Avkjøles på rist.  

 

Fordel blandingen av smeltet smør, melk og gjær i tre like mengder, i ulike boller. Ha rød matfarge i en bolle, blå i en annen, og tilsett det tørre. Elt tre ulike, like store deiger, og sett de til heving.

 

Kjevle ut like store, rektangulære leiver av alle deigene.

 

Strø perlesukker på to av de, ikke den som skal ligge på toppen.

 

Legg de over hverandre, og kjevle lett ut et par ganger, slik at de ulike lagene fester seg lett til hverandre.

 

Skjær strimler.

 

Tvinn hver strimmel godt.

 

Form knuter av strimlene, plaser på stekebrett med bakepapir, og etterhev i 40-60 min under plast eller håndduk.

 

Stekes som angitt, og avkjøles på rist.

 

Knutene er gode i seg selv, og kan fint fryses. Her i huset er gutteflokken som nå er store tenåringer, fremdeles 4 år i hodet når det kommer til snadder, og får liksom ikke nok av melis og strø. Derfor....

 

Vi kjører på med en grei mengde melisglasur...

 

...og topper med tuttifruttistrø i riktige farger. Man har liksom ikke kosa seg skikkelig før sukkerkikket river i kroppen, og det knaser deilig mellom tenna av sukker og strø.

 

Ønsker alle som titter innom en riktig fin lørdagskveld, og en fortsatt god helg. Skal du bake noe til 17.Mai?

 

 

  • 10.05.2018 - 17:18
10.05.2018

"Ha en fin fridag!", sa folk. "Sees på fredag!". Også dro vi, hvert til vårt, lykkelig vitende om at vi skulle ha en sånn herlig velkommen fritorsdag. Skravla hadde gått jevnt og trutt over hele skolen, hele dagen. Hvor godt det skulle bli med en fridag, nå midt oppe i eksamenstiden, alle vurderingene, karakterene. Det slo meg på vei hjemover fra jobb, hvor travle alle er til enhver tid. Hvor hektiske liv vi lever.

I hvert fall er det slik vi liker å fremstille oss selv, mange av oss. At vi er så travle. At hverdagen er så travel. "Alt er liksom så hektisk på dene sia av året!". Og akkurat det samme sier vi hele året. Jula er hektisk, Januar er så travel, våren er full av gjøremål, skal rekke så mye på sommer`n, høsten er omtrent den travleste tida av dem alle, også "svosjjj!", så er det den travle julestria igjen.

Jeg er sånn jeg og. Eller egentlig ikke. Men jeg sier at jeg er det. Travel. Skjer så mye, rekker ikke alt. Ting er så hektisk. For det er nesten som om det er forventa at vi skal være så travle hele tiden. Som om det å være travel, ha mange gjøremål, og det å leve et hektisk liv er forbundet med en slags status. Som om man har oppnådd noe viktig når man er litt stressa, og skuldrene har hengt seg opp under øra!  Også blir vi slitne. Dønn slitne. Orker ikke det vi skal, men gjør det likevel. Og du har ikke gjort det skikkelig, om du ikke har dokumentert det på sosiale medier! (sa hu med blogg ironisk!)

 

( Rett ut av senga. Trøtt, men ikke travel. )

Vi skal ha hektiske dager på jobb. Vi skal travelt løpe fra den ene aktiviteten etter den andre med unga, klemme inn en hektisk treningsøkt selv. Være tilstede på alle kveldsmøter, gladelig ta på seg det ene vervet etter det andre. Haste i oss middag, skynde oss overalt, og rekke festligheter i helgene. Travel er populær, hektisk er status.

Og på vei hjem fra jobben i går tenkte jeg litt på hva alle andre skulle bruke fridagen på, og mye på hvordan  min dag burde se ut. Burde rydda boden. Skulle ha plante litt i krukkene på terrassen og på kirkegården. Burde bretta klær, og retta den prøven. Skulle ha lest litt Engelsk med mellomste poden, og sydd sammen den olabuksa til minsten. Burde hjulpet størsten med den loggen, gravd ut den grusen foran porten. Alt det jeg ikke rekker ellers, når jeg sier at jeg er så travel, bare fordi det er akkurat det verden forventer.

 

( På toppen av bygda. Akkurat herfra ser ikke våren særlig hektisk ut. )

Men sannheten er ganske enkelt at jeg slett ikke er travel i det hele tatt. At det skjer mye, med hus, mann og tre unger? Ja! Seff! Men jeg velger jo helt selv hva jeg vil bruke tiden på, og er man egentlig så travel, og er livet virkelig så hektisk hele tiden? Nei. Ikke hvis du ikke vil!

Noen dager ja, men livet generelt? Ikke så veldig. Mest fordi jeg har kommet til et punkt hvor jeg gjør det jeg syntes gir meg glede, og glede gir energi. Jeg jobber med det jeg elsker, og føler at jeg mestrer. Jeg tar på meg de vervene jeg selv ønsker, ikke fordi andre forventer det av meg. Jeg oppdrar mine unger slik jeg ønsker de skal bli oppdratt, og huset mitt er reint og ryddig de dagene jeg har overskudd til slike høyst nødvendige skippertak.

Og alle planene for i dag, alle de "burde" og skulle ha gjort" greiene, de som hadde tatt seg bra ut i en status på facebook, de droppa jeg. Trengte ikke den "statusen"!

 

( Svett, sliten, og like rød som skjorta, men ikke travel. )

For i dag var det sol, og fri. I dag ble det frokost på trammen, og morgenkaffe i solveggen ute i bare nattskjorta. Det ble en lang tur oppe i åsen, og gjennom skogen. Det ble svett og tomatrødt ansikt, og sure sokker. Det ble nistepakke ved tjernet, og kroppen horisontalt flata ut i en solstol på gresset. Det ble hjemmebakte rundstykker til en Toro-lassagene, og dessert på terrassen mens lukta av nyvasket sengetøy fulgte vinden over hagen fra tørkestativet.

 

( Spiser matpakka her. Ikke spesielt hektisk. )

Og resten av kvelden? Aner ikke. Ingen planer, men den blir i hvert fall ikke hektisk og travel. Den blir skikkelig lat! For det kan godt være at det å ha det travelt, og det å leve hektisk for mange er ensbetydende med status, men det å kunne være skikkelig lat, det er rein luksus!

 

( Heller lat og lykkelig, en travel og stressa. )

Ønsker deg en nydelig himmelsprett. Håper du slapper av litt.

  • 08.05.2018 - 17:52
08.05.2018

I løpet av 20 korte sekunder fikk jeg i går tidenes selvtillitsknekk, da jeg skulle sende avgårde en sånn digg og deilig i sola snap til alle på vennelista. ( Kan leses HER ) For i det jeg satte meg opp for å trykke avgårde et sånt litt misvisende , dog passelig smådeilig bilde av meg selv, hoppet tyngdekraften ut av skapet og bare: "Tadaaaaa!!", og kødda til hele selvtilliten.

Fordelen med å ha blogg da, er at kommentarfeltet nesten renner over av kjerringer i alle aldre med samme problem, og vips, så føler man seg ikke dønn alene om slike uheldige vinkler, og fleskemarkise over høna. Godt å vite at vi er flere i samma båt, si. Og med gårsdagens sympati og støtte friskt i minne startet jeg denne dagen med nyvunnen selvtillit og et bredt smil. Hva magen angår er det jo bare å bli liggende på rygg hele sommer`n, slik at ting flyter og flater ut, dersom det skulle være behov for å sende bilder.

Nei, kanskje ikke denne blogg sommer-kroppen er så ikke likevel. Kanskje jeg for en gang skyld skulle gå sommeren i møte, med hevet hode, og tenke at denne kroppen fremdeles er brukandes til en ting eller to. Fin nok lissom!

Men nå sitter jeg plutselig her, og tror ganske sikkert jeg har endret mening igjen. Denne blogg sommer-kroppen er det neppe håp for likevel.

La meg kort forklare i et aldri så lite bilderaid.

 

Hobbyblogger. Greit fornøyd med dagens innsats på jobb. Nettopp hengt opp ei klesvask på tørkestativet. Lukter litt sånn kokos og sommer av en dæsj av fjorårets solfaktor 6. Fuglene synger, sola varmer. Tar en velfortjent fem-minutter i solstolen.

 

Blir litt døsen etter en sånn dag på ærbe, og litt husarbeid, si.... Innafor meg en bitteliten cowboystrekk før a skal starte på middan? Jah, tror det gitt!

 

Feis av midt i solsteika. Skjønn når a sover da! Som en skjør liten engel lissom.

 

Oisann, se der ja. Våken alt? Kjennes uthvilt !  Godt for kropp og sjel da. Får vel ta opp mobilen og sjekke hva klokka er. Svir litt i kjakan, mulig det blei litt mer enn en fem-minutters dupp gitt.

 

Og tadaaaaa!!! Selvtilliten knekt, nok en gang. For andre gang på to dager. Drit i hengemage og åreknuter, for nå har a sola på seg dobbelthakeskille. Og ikke bare ett! Neida! TO!!! Så kom ikke her og fortell meg at "Du er så fin som du er!", og "Kropp er topp!", for det er pokker ikke du som skal gå rundt med et føkkings trekkspill fra øra og ned til puppa i ei ukes tid fremover. Her lukter det pologenser og skjerf!

Hengemagen i går var bare barnemat! Verre sku`det bli!

  • 07.05.2018 - 15:19
07.05.2018

Klar for ukas korteste blogginnlegg? Har ikke tid til å skrive no særlig. Må bake noe digg litt brennkvikt. Noe med smør og sukker et tonn av karbohydrater. Hjernen bare roper etter trøstemat nemlig.

Hvorfor?

Kroppen var sånn rimelig støl og mørbanka etter intet mindre en to treningsturer, to dager på rad. Har klatra opp til Høgåsen begge dagene denne helgen med minstepoden, og kjørte på med enda en tur etter jobb i dag. Peste som en strandet hval på vei mot toppen, melkesyra svei rundt åreknutene, og ansiktet var blodrødt og kroppen våt av svette. Vrengte av meg alt bortsett fra undertøyet når jeg kom hjem, og flata andpusten ut på to stolputer på den nederste plattingen. Skulle bare ligge der og la den varme vinden blåse meg tørr mens jeg fikk igjen pusten og normal ansiktsfarge.

Ble liggende å kjenne sola varme, overraskende deilig temperatur altså. Sjekka Snapchat. Tantejenta hadde lært å gå, Trine var tentamensvakt, og Ida hadde fått støttebandasje på hånda. Tenkte å svare alle med en felles Snap og tok et sånt bilde av meg selv der jeg lå paddeflat i sola.

Fyyy flate!!! Ikke for å skryte, men tre dagers intensiv klatre og løpetrening har virkelig gjort underverker for kroppen! Her var det duket for skrytesnapper til alle på hele vennelista!

 

Altså...passelig flat mage, lange bein, nett liten navel, og pur flaks at den tre-for-to bomullstrusa fra Cubus matcha sports BH`n fra Rema 1000.  Tre dager med trening, og plutselig Blogg-kropp!! Her er det duket for full innboks på mailen og greier, sponsorene kommer til å stå i kø.

Så jeg satte meg opp for å krysse meg nedover navnelista for hvem som skulle få bilde av blogg-kroppen 2018...

 

...og da forsvant selvtilliten! For så fort kroppen kom opp i 90 graders vinkel hang magen over bomullstrusa som ei slapp markise, navlen blei like lang og djup som Mjøsa, cellulittene på låra klistret seg sammen som et puslespill, og hadde åreknutene blitt større hadde jeg snubla i dem når jeg reiste meg.

Sendte ikkeno skrytesnap jeg... Tror kanskje ikke innboksen bugner av sponsorer som vil fronte akkurat denne blogg-kroppen heller!

 

 

Hvordan knekke egen selvtillit på under 20 sekunder? Sett deg opp! Pokker ass!!!

Vi blogges.

 

  • 06.05.2018 - 11:13
06.05.2018

Hele huset stinker egg og bacon. Herremin som jeg angrer på at vi handla en sånn six-pack med bacon i Sverige på fredag. Digger smaken, hater lukta, og podene har fått dilla. Står frivillig tidlig opp i helgene for å steke bacon lissom... Vinduer står oppe, og ytterdøra står oppe, prøver å lufte ut lukta av svidd gris med en god gammeldags gjennomtrekk. Det er fint da. Gjennomtrekken. For akkurat nå sitter jeg her, og kan ikke engang kjenne at hele huset er åpent. Temperaturen er nydelig, og sola skinner. Et sånt herlig vårøyeblikk, når det plutselig går opp for deg at årstidene har skiftet, og at du kan ta morgenkaffen ute i sola. Bare nye fuglekvitter, sval vind og ikke den intense lukten av bacon. Fint hverdagsøyeblikk, på en helt vanlig søndag.

 

( Slapp dame i spenstig tights, på toppen av bygda, en søndagsmorgen. Hverdagsmagi. )

Uka har, som i likhet med de fleste andre uker, vært både ravel og lat, innholdsrik og kjedelig. En god mix av alt som til lutt utgjør hverdagen. Mandagen startet så bra. Tuslet til jobb sammen med minste poden som syklet sakte ved siden av meg. Så hyggelig å ta følge halve veien, bare snakke om løst og fast, rekke å ønske hverandre en fin dag før vi går hvert til vårt. Sånne ting jeg bare vet jeg kommer til å savne om kort tid. Bare to år igjen før også minsten starter på videregående. Klarer ikke helt å fatte hvor tiden ble av. Kjenner meg fryktelig gammel når jeg sier det, men det er sant. Noen ganger vil jeg bare stoppe opp hele greia, hoppe av verden litt og nyte nuet. Ikke la ungene bli så himla store så himla fort.

 

( Skulle ønske det var sånn bestandig. Alle tre, sammen, her hjemme hos meg. At tiden bare kunne stoppe opp litt. )

På pulten mandag morgen lå en pakke og ventet på meg. Først fikk jeg litt sånn småpanikk, lurte på om vi hadde enda et sånn "hemmelig venn" opplegg som jeg ikke hadde fått med meg. Men neida, jeg hadde fått pakke av en kollega, en sånn dame som bare gjør sånne ting, kun fordi, og akkurat denne mandagen gjorde denne damen meg ekstra glad. Tenk å få starte uka med en sånn fin overraskelse. Hverdagsøyeblikk på sitt aller beste.

 

( June altså. Alle skule hatt en sånn kollega! )

Tirsdagen husker jeg ikke stort av. Gikk vel på jobb, jobba, gikk hjem igjen, lagde middag, leste bok, og sovna på sofaen med en pus i fanget. Fint det og. Hverdager man ikke husker er ikke nødvendigvis kjedelige, de er bare vanlige. Vanlig er bra det! Da har man tid til å sette litt ekstra pris på det litt ubetydelige, likevel fine. Sola for eksempel. For akkurat nå på våren er sola spesielt magisk. På vei til jobb stoppet jeg på innfartsparkeringen ved bussholdeplassen for å plukke med meg en liten gul blomst, tenkte å pynte kontorpulten litt, bare fordi. En liten gul sak som fremdeles var lukket etter natten. På vei hjem, i strålende sol var blomstene sprunget ut, og dannet et gult teppe langs hele parkeringsplassen. Sånne små ubetydelige ting, som plutselig blir fine hverdagsøyeblikk, bare fordi man har tid til å se etter. Det er ganske fint.

 

( Nå sola er magisk. )

Onsdagen, da jeg våknet sliten, følte at jeg mistet bittelitt av meg selv i morgentimene, og hadde bare en sånn passelig fin dag. Når man kjemper litt mot det store systemet, ikke på vegne av seg selv, men på vegne av andre, og ikke føler at man kommer noen vei. Da var jeg sliten. Det resulterte i et lite blogginnlegg om å "gripe den fordømte dagen" (kan leses HER). Og på sånne dager, når man føler seg litt liten i en voksen verden, og ikke helt vet om man ønsker å hoppe i nye utfordringer med begge bena, da er det jammen meg fint å ha en blogg. Det finnes altså så mange gode mennesker der ute, og jeg er så glad for hver og en av dere som tar dere tid til å legge igjen en kommentar eller en tilbakemelding enter her på bloggen, på facebook, eller på snap og instagram. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å kjenne på det å ikke alltid strekke til. Dere er gode, virkelig gode, alle som en. Tusen takk! Måsagubben hadde en lang og trasig onsdag han også. Vi løste det rett og slett med en spontan date på Shell stasjonen rett borti gata. Burger og rifla poteter, bare han og jeg. Spise ute, snakke, kjenne kveldssola varme litt i nakken, tusle sakte hjem, hånd i hånd, og glede oss over alt vi har, i stedet for å legge vekt på det vi tror vi mangler. Vi har mye å være takknemlige for, og vi vet det.

 

( Når fintfolk er på spontan date midt i uka. )

Mellomste poden fikk, som mange har fått med seg, en respektabel 2.plass i NM forrige uke, og treningsgleden her hjemme er større enn noen gang. Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier at vi er takknemlige for alle som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen sin, men dere aner virkelig ikke hvilken stor forskjell dere utgjør. Nå satser vi mot nye løp, og så fort jeg er ferdig å skrive denne ukesbloggen farter jeg sammen med resten av gjengen opp på banen for litt teknikk og utholdenhetstrening. Drømmesøndag for a mor? Neppe. Sand mellom tenna, og grus i øya er ikke akkurat festlig for middelaldrende kjerringer, men det er så verdt det. For den idrettsgleden de viser, og det samholdet gutta har, den vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden. Den skaper så mange fine og minneverdige hverdagsøyeblikk.

 

( Foto: Indre Akershus Blad. )

Torsdagen var hodet fullt etter jobb, og skuldrene verket. Løsningen fant jeg ved Stigtjern. Et bittelite vann inne i skogen, helt alene, i lett vår-regn. Stille og rolig, helt alene. Balsam for sjelen, magisk hverdagsøyeblikk.

 

( Et stille skogstjern, helt alene, i vårregn. Balsam for sjelen. )

Fredagen bød på ukas beste, kanskje verdens beste øyeblikk. Fortelleren i meg vil dele, mammaen i meg velger å ikke gjøre det. Men det var fint, noe jeg alltid vil huske. Vi feiret med en tur på Mc.Donalds...fintfolk vet hvordan man feirer si ;)

Lørdagen var jeg lat, flatet ut i sola helt til minsten fikk ånden over seg og ba med mora si på "trappeløp" i hoppbakken. Møkkaunge...der lå jeg og ante fred og ingen fare, og før jeg viste ordet av det lå jeg langflat på toppen av hoppbakken og heiv etter pusten som en blåhval på land. Fy flate så tungt! Og poden, han bare jogget lett og ledig i forveien! Tror aldri jeg har følt meg eldre. Hjemturen tok vi gjennom skogen, i strålende sol. Nøt både lydene av bekken som sildret, rådyrene som skvatt da de så oss, og solstrålene son fant veien gjennom tett skog. Det var hverdagsøyeblikket sitt det!

 

( En litt mer sliten enn den andre, men fint for det. )

Mere kan nevnes. Det er nok ikke engang alle øyeblikk jeg husker, her og nå. Årets første grillings, på en billig kulegrill fra Europris. Blåveisene bak huset. Turen innom bestemor på Sørumsand for å hente rånersykkel til minste poden. Noen minutter på mammas grav, bare for å luke litt, klargjøre til planting der før 17 mai. Slike ting som gir en indre ro. Fine øyeblikk.

 

( En liten tur innom graven. Kjenne litt på savnet, grave litt i jorda..men ikke så langt ned at det blir makabert altså! )

Men nå, nå skal a mor ut i solen. På med joggeskoa og hørselvern, opp på en eller annen avsidesliggende crossbane. Heie litt på sidelinja, ta noen bilder, kanskje jogge hjem gjennom skogen, og fyre opp grillen en siste gang denne uka. Nyte alle de små øyeblikkene søndagen er villig til å gi. Tipper det blir mange, bare jeg legger merke til dem.

Takk for at du titter innom. Håper uken din har vært full av små fine øyeblikk, og at neste uke blir super. Vi blogges.

 

  • 05.05.2018 - 12:19
05.05.2018

Man har noen dager hvor man liksom er kulheten selv. Hvor man har stålkontroll på livet, synger som en stjerne, beveger seg som en catwalkmodell- en grasiøs gaselle, og klarer å le en litt sånn yndig trillende feminin latter og blafre lett med akkurat passe sminkede øyevipper når en kar med akkurat passe store biseps og bred brystkasse smiler til deg.

Også har man sånne dager hvor man vasker hendene med ketchup, nyser med mat i munnen, og smiler bredt på passbildet med to valmuerfrø og en persilledusk mellom tenna!  

 

Jeg har mest av sånne dager som sistnevnte.

Det går fint det altså. Jeg har blitt så gammel, og kommet til det punktet i livet, at jeg ikke alltid trenger å være sånn snasen gaselle for å komme gjennom hverdagen, men innimellom, bare av og til, skulle jeg ønske jeg hadde bittelitt mer stålkontroll i livet.

Sånn som i går, for eksempel. Hadde jeg bare hatt et snev av dannelse i går, en liten feminin snert, bittelitt bedre ordforråd og en anelse klasse, så hadde jeg ikke sitti her akkurat nå, og skrevet blogg mens jeg mentalt gravde min egen grav.

For vanligvis er jeg ganske så munnrapp. For munnrapp, vi mange si. Snakker før jeg tenker, angrer etterpå. Drar en grovis i upassende lag, selv om jeg er klin edru. Flere ganger har den store kjeften min fått meg i «trøbbel», og vi skal ikke mer enn et år tilbake før sleivkjeften min nådde store deler av Norge med DETTE innlegget.

 

( Fra riktig vinkel kan selv den største sugga se fattet og polert ut. Sånn delvis i hvert fall. )

Men så har du de dagene hvor jeg virkelig kunne ha bruk for den rappe kjeften, men så stopper bare hjernen helt opp. Total kortslutning. Som i går.

For lenge har jeg gått rundt med smerter i nakken og skuldre, antageligvis forårsaket av en salig blanding av lite trening, vond nakkepute og gammel madrass. Så vondt har det vært over tid, at jeg nå hver dag går rundt med stive skuldre, vond nakke og murrende hodepine. Plagsomt, rett og slett. Så plagsomt at jeg ble henvist til fysioterapeut. I går ettermiddag skulle jeg ha min første time. Egentlig bare en samtale. Litt sånn: «Hva er problemet, og hva gjør vi med det?» type opplegg.

Og jeg hadde en «sånn dag!» Glidelåsen i buksesmekken hadde røket, og var provisorisk fiksa med binders. Sola varmet gjennom vinduene på venteværelset, og jeg svettet som en gris i nakken. Måtte likevel beholde skjerfet på, for på den mørkeblå genseren kunne man fra mils avstand skimte en flekk tannkrem på den ene puppen, og en flekk Go`morgen Yoghurt på den andre.

Det eneste som talte til min fordel denne ettermiddagen var kjeftamentet mitt. Om jeg så ut som ei skikkelig sugge kunne jeg i hvert fall skli gjennom møtet på munnrapp sjarme og rask konversasjon.

Trodde jeg.

For plutselig, i døra inn til venterommet åpenbarer det seg en skapning som ville fått selv en død kvinne til å stønne i grava. En sånn solbrun gresk gud, med hår som bølgete sjokolade, og øyne, dyp brune som en kopp lunken kaffe mocca. Med andre ord, et skikkelig måltid, og jeg ble akutt sulten. Jeg rakk akkurat å reise meg før jeg sklei av stolen, tørket svette håndflater på låret, og inne i hodet mitt forberedte jeg meg på et litt hest og sexy «Hallooo?»

 

( Sannheten finner man oftest når man tar bildene underfra og opp.... Nei, det er ikke melkespreng! Det er tannkrem og Go`morgen yoghurt. )

Men akkurat i det han strakk frem en solbrun og senete, sterk arm, så meg dypt inn i øynene og sa «Hei!», gikk hele planen om en avslappet, sexy hilsen til helvete.

Han sa «Hei», jeg hadde planlagt et «Hallo». Skulle jeg holde meg til planen? Si «Hallo» selv om han hadde sagt «Hei», eller skulle jeg også svare bare «Hei», holde det vennlig og løst????  Og hva skjer, når hjernen koker og tunga krøller seg bak fortanna med det popcornskallet fra forrige lørdag?

Joda, da blander man sammen det han sa, og det jeg skulle si, og ender opp med et usexy og spontant «Heiloo!»

Faen!!! Driti ut, med en gang du åpner kjeften! Bra Janne, skikkelig smooth! Oste ikke akkurat kul og avslappet sexy eller???

Den greske guden kastet et kjapt, skrått blikk på meg, men var profesjonell nok til å ikke vise tegn på det han helt sikkert tenkte?at denne dama trenger mer enn litt fysio?litt psykolog også kanskje, og muligens en logoped.

Resten av samtalen holdt jeg, klok av skade, mest mulig kjeft. Jeg gikk helt og holdent inn for å lytte, ikke snakke. Svarte kort og konsist på spørsmål om smerter, og trening. Fokuserte på bindersen i glidelåsen på buksa som stakk meg litt i bilringen hver hang jeg lente meg fremover, en kjærkommen påminnelse om å ikke miste fatningen. Planla hva jeg skulle si når timen var over. Måtte ikke drite meg ut enda en gang.

«Hadet!»  Hadet, hadet, hadet!»  «HADET!». Et ord. Enkelt og greit! «Hadet!»

Men rett før timen var over reiste den bronsebrune fysioguden seg, stelte seg bak meg og la to store hender med velstelte negler på skuldrene mine. Met en kjapp håndvending dro han av skjerfet, en bevegelse som på en annen tid, i en parallell Hollywood-verden ville være begynnelsen på noe intimt og sexy, men som i stedet bare blottla to pupper fulle av tannkrem og Go`morgen yoghurt.

Flau, og spent på samme tid, knadde han på knuter jeg ikke viste jeg hadde. Så henrivende var det at jeg et øyeblikk tok meg i å stønne høyt, og sikle på min egen skulder, og da jeg hevet blikket og tittet i speilet på veggen foran meg, så det ut som om en sexgud i hvit piket-trøye med logo på brystkassa desperat prøvde å gjenopplive en slagrammet neandertaler.

Igjen stakk bindersen i buksesmekken meg, og brakte meg tilbake til virkeligheten, akkurat i det barskingen med mirakelhendene satte opp neste time, og viste meg til døren.

Inne i hodet mitt fløy tankene. «Vær kul. Vær rolig. Si hadet! HADET!»

Og så setter han to dyp brune øyne av mocca latte i mine, tar meg forsiktig i hånden og sier «Mårna!»

Kortslutning!!!

«Mårna???? MÅRNA??? Jeg skulle jo si hadet!!!???»

Hva gjør jeg nå? Holder jeg meg til planen? Sier jeg hadet? Eller skal jeg være like kul og fattet som Mr. Mocca Latte, og si mårna?

Og mens han står der, men min hånd i sin, og en sjokoladebrun hårkrøll faller lekent ned i panna hans, gjør jeg som jeg gjorde innledningsvis, og blander de to ordene.

«Mårna» og «Hadet». Så med flekker på puppene, svette i nakken, og sikkel på skuldrene klemmer jeg han litt ekstra i den sterke hånden, og sier:  «MåHaDet!»

 

( Bare låser meg inne litt jeg, og kommer aldri ut igjen lissom. Passer fint. )

Og nå sitter jeg her, og lurer på om ikke nakken kjennes mye bedre ut i dag. Så bra at jeg ikke trenger de fysiotimene likevel. For ikke pokker om jeg kan dukke opp på kontoret der igjen, kjent som den litt suggete kjerringa med flekker på puppene, popcorn bak tenna, åpen buksesmekk, og som sikler mens hun ser på fysioterapeuten og sier med hes stemme: MåHaDet!»

Glem det, og mårna! Ha en fin helg!

(Og for de som måtte lure...JA, jeg er fremdeles lykkelig gift med måsagubben, og JA, han vet at jeg skriver dette. )

  • 03.05.2018 - 17:47
03.05.2018

Noen ganger er det skikkelig gøy å lage middag. Kokkelere ved grytene, prøve noe nytt. Andre ganger er det bare kjipt. Ingen har lyst på det samme, alt tar for lang tid. På sånne dager pleier jeg å ende opp med en diger salat, pasta med saus eller ovnsbakte rotgrønnsaker. Slike retter som mer eller mindre lager seg selv i ovnen, bobler i gryta, eller som bare kan kuttes og blandes, mens tankene er et helt annet sted.

Men slike retter er kjedelige alene, og smaker aller best med skikkelig godt brød til. Varmt, nystekt brød. Og fordi jeg egentlig aldri blir lei baking, slik som jeg fort kan bli med middags-kokkelering, snekret jeg i dag sammen et lite middagsbrød til hver og en av oss i familien.

 

 

Fast bestemt på å bli enda bedre til å spise opp rester ble middagen en pastasalat, mekket sammen av nykokt pasta og alt av salatrester i kjøleskapet. Men salat i seg selv er ikke alltid mettende nok, i hvert fall ikke for at par av gutta her hjemme. De trener jo hver eneste dag, trenger masse påfyll og energi til lange skoledager, OG de vokser jo pokker meg raskere enn ugresset i grøftekanten. Derfor ble det fylte pottebrød til salaten. Halvgrov gjærdeig, fylt med ønskelig fyll, fordi alle har hver sine favoritter, og stekt i små terrakotta-potter.

Deigen holdt til ca seks passe store kuvertbrød, men fordi et par av gutta i stedet ønsket seg vanlige grove rundstykker ble halve deigen brukt til det i stedet.

Oppskriften er superenkel:

50 gr gjær

7 dl vann

3 dl grovmel

11 dl hvetemel

1 ts havsalt

2 ss nøytral olje.

Alt eltes sammen i ti min eller mer, og heves under plast i ca en time.

Fremgangssmåte kommer som vanlig i påfølgende bilderaid.

 

Halvgrov gjærdeig. Kan også heves over natten, i kjøleskap.

 

Del deigen i like store emner, og trykk ut til flate leiver med hånden.

 

Fordel ønsket fyll på leivene. Jeg har brukt rester fra kjøleskapet. Spinat, ost, feta, tomat og paprika.

 

Snurp sammen leivene med fyll til en rund ball.

 

Legg opp ned i pottene (eller andre ønskelige former), og etterhev under håndkle i ca en time.

 

Stekes på nederste rille i stekeovnene. 200 grader i 45-50 minutter.

 

Brødet kan deles på midten, eller i skiver.

 

Supergodt tilbehør til enkle middager som pasta, salat eller enkle gryter. Også gode alene som et lunsjbrød, eller som en litt lun kveldsmat.

 

Fine på bordet når man har middagsgjester også, eller rett og slett som en vertinnegave til verten som allerede har alt. Spiselige gaver er ofte veldig populære.

 

Rundstykkene av samme deig stekes midt i ovnen. 200 grader, i 10-15 minutter.

 

Helt supre til kveldsmat, eller til matboksen de også.

Nå skal jeg dusje av meg vårregn og gjørme, etter en sårt tiltrengt, og nydelig tur inn til Stigtjern. Godt å kjenne litt på stillheten i i naturen før kveldingen.

Ønsker alle som vrenger innom en smakfull kveld.

  • 03.05.2018 - 10:06
03.05.2018

Har du noen gang gjemt deg godt inne i folkemengden, tittet opp på menneskene rundt deg, og tenkt at de alle er bedre enn deg? At de kan noe du ikke kan, tør noe du ikke tør?

Akkurat det jeg skal skrive nå kjennes litt vondt. Litt skummelt å dele, kanskje til og med litt flaut. Men så stopper jeg opp litt, trekker pusten og hever hodet, og tenker at av alle mennesker i hele verden, så kan det umulig være bare jeg som av og til kjenner det slik. Jeg sier av og til, for denne følelsen er ikke konstant. Den er mer som en følgesvenn, en som har kjent meg siden barndommen, og som av og til stikker innom. Ikke så ofte. Mer og mer sjelden de senere årene, men som like fult, når den stikker innom, slår meg litt ned i støvlene.  Stemmen som forteller deg at du ikke er bra nok. Bra, men ikke bra nok. Stemmen som får deg til å kjenne deg liten i voksenverden.

De som har blitt kjent med meg i godt voksen alder tror ikke på meg når jeg forteller at jeg var sjenert som liten. Jeg var det. Så sjenert at det til tiden nesten gjorde fysisk vondt. Jeg gruet meg lenge i forkant til ting jeg ikke hadde noen kontroll over. Trivdes best i den lille leiligheten i Jernbanegata i Lillestrøm, hjemme sammen med mamma. Var tryggest når jeg kunne sitte på steinhellene ute ved smijernsporten om ettermiddagene, og vente på pappa når han kom hjem fra jobb. Livet var best når vi var sammen, den lille familien. Jeg elsket de stille og rolige hverdagene, og kjente på en uvelkommen uro i nye situasjoner. Ting andre synes var spennende, synes jeg var en utfordring. Jeg vet ikke engang om mamma og pappa var klar over det, kan ikke huske at jeg noen gang sa det med klare ord.

 

( Førsteklassing, og lykkelig uvitende om alle voksenlivets utfordringer. )

 

Barneskolen var fin. Jeg fikk alltid rom til å bare være meg. Fikk lov til å være stille, ble likevel sett. Hadde en fantastisk flink lærer. En dreven og godt voksen dame som evnet å se hver elev for den de var, og som hentet frem det beste i oss alle. Den dag i dag vet jeg at hun så noe i meg som jeg selv ikke hadde oppdaget enda.

 

( Når man i ettertid ser at "frøken" så mer potensiale i deg, enn du selv gjorde. )

Ungdomstiden var også fin. Utfordrende, slik som de fleste tenåringer føler det, men likevel fin. Jeg var fremdeles sjenert, snakket sjelden høyt i skoletimene, rakk ikke opp hånden i frykt for å svare feil. Likevel var jeg lykkelig i min lille gruppe med gode, og nære venner. Var virkelig heldig sånn, og fant min plass i en fin liten gjeng med jenter, en gjeng hvor ulikhetene våre gjorde oss både sårbare og spennende på samme tid. Vi fant ekte vennskap tidlig, og det vet jeg, for de er fremdeles mine beste venner, den dag i dag.

Det var ikke før jeg begynte på videregående jeg kjente at ting løsnet litt. En norsklærer som ga gode tilbakemeldinger på tekster, en som pushet meg til å lese høyt i timen. Teatergruppa på Blaker. Et sted der vi fikk blomstre, vi ungdommene som satt inne med en trang til å dele. Jeg var ikke bedre enn alle de andre, ei heller dårligere. Jeg var bare endelig bra nok, og det kjentes så fint.

Og så blir man voksen, tar voksne valg. Det gjorde jeg også. Følte at det å kjøpe hus, betale ned gjeld, jobbe, lage middag, være kjæreste, få barn, være mamma, det var veldig voksne ting. Likevel, oppe i alt dette her, kom stadig tankene om at selv om jeg gjorde det bra, var det alltid noen som gjorde det bedre. Det er så vanskelig å forklare, for det er jo ikke sånn at alle andre var bedre fordi de betalte mer gjeld, hadde større hus, var en bedre kjæreste eller hadde flere barn. Jeg vet jo det. Så hvorfor følte jeg det slik da?

Så fort ungene begynte på skolen tok jeg et bevisst valg på å "være synlig"!. Ikke for min egen del, men for ungenes. Jeg takket ja til så mange verv jeg kunne. Jeg har vært klassekontakt så godt som alle år jeg har hatt unger i grunnskolen. Har sittet min periode i FAU, tatt på meg ansvar for grupper i 17 Mai komiteen, og takket ja til å holde taler på avslutninger. Alle disse tingene jeg gjør med glede, og skrekkblandet fryd. For her hjemme er jeg trygg. Trygg på meg selv. Vet at jeg duger som mamma, som kone. Vet at selv om huset er trangt, så er det et hjem. Mitt hjem. Vet at jeg gjør en god jobb på arbeidsplassen. Vet at jeg har gode venner som bare er en tekstmelding unna, og at jeg har familie som heier på sidelinja.

 

( Når man er voksen, men likevel leter etter selvtilliten i et filter på instagram... )

 

Men ute blant folk, i den store mengden, kan jeg altså fremdeles kjenne meg så innmari liten i den voksne verden. En sånn indre uro, den litt leie følgesvennen som plutselig dukker opp og rister litt i selvtilliten. En litt sleivkjefta kommentar fra mennesker som ikke burde ha noen som helst betydning for meg kan få meg til å stille spørsmål ved meg selv som mamma. Få meg til skamme meg over et bad som roper etter oppussing, være flau over å ikke ha tatt enda høyere utdanning. Være enda mer voksen, med stålkontroll på voksenlivet.

Den siste tiden har jeg fått en del tilbud, noen muligheter jeg ikke har hatt tidligere. Små ting altså, ubetydelige for alle andre enn meg. Muligheten til å bidra med noe, snakke i litt større forsamlinger. Når det første tilbudet kom ristet jeg på hodet. Tenkte av gammel vane at dette var tøys, at jeg var det desperate sistevalget. Hva kunne jeg bidra med liksom? Så kom det enda et tilbud. Noe liknende. Snakke foran en liten gruppe mennesker, by litt på meg selv. Fremdeles skummelt. Hvorfor meg, liksom?

Så tikket det inn enda to liknende tilbud i går ettermiddag, og jeg brukte kvelden til å snu litt på egen tankegang, riste av meg den følgesvennen som sier jeg ikke burde. For pokker heller. Jeg er 41 år gammel. Midtveis i livet, (forhåpentligvis) og jeg har ikke lyst til å sitte her og tenke at jeg ikke burde, fordi alle andre sikkert er litt bedre. Så i dag, sånn litt utpå morraskvisten, tok jeg enda et lite skritt ut i voksenverden, og takket ja til noe jeg egentlig ikke tør. For hvis andre har trua på meg, hvorfor skal ikke jeg ha det da? Jeg er da voksen, for pokker!

 

( Voksen, tross alt. )

Carpe Diem lissom, grip (den fordømte) dagen!

 

  • 01.05.2018 - 16:56
01.05.2018

Da jeg kom hjem fra jobben i går var humøret akkurat like fint som vårsola som skinte inn gjennom stuevinduene, og kastet lekne skygger på alle veggene i stua. Vårsola gjør noe med tiltakslysten og kreativiteten, det er helt klart. Og med vissheten om at ettermiddagen enda var ung, at en ubrukt fridag var i vente, og at sola laget dansende skygger og fargespill hjertet av huset tok jeg frem skurefille og støvkost, og vrikket stive hofter rundt i kåken til smektende rytmer av Tina Turner, mens jeg san "Simply the best" av full hals, og rengjorde kriker og kroker, helt frivillig.

 

( Når vårsola danner dansende skygger i hjertet av måsahuset, og livet leker. )

Fint lite gleder meg mer enn vissheten om at huset er rent. Da slapper jeg virkelig av. Lukten av grønnsåpe er like avslappende som et stykke napoleonskake. Eller en brownie med salt karamell og ristede nøtter. Eller en fotmassasje. Eller iskald Pepsi Max. Eller George Clooney. Eller en bukse med strikk i livet. Ok da, så er det flere ting som er avslappende, men et rent hus er i alle fall høyt på lista.

Og i det rom for rom ble rent og relativt støvfritt, kom lysten til å rydde litt ekstra også. Stæsje litt, flytte om litt på saker og ting. Bare fornye litt med det man allerede har fra før. For selv om måsahuset er i overkant lite, og mulighetene ikke er mange, er det likevel lett for en interiørfrelst å la seg lokke av mulighetene for små ommøbleringer i ny og ne, om enn bare på et par kommoder, eller på et pyntefat på benken.

Og slik gikk det til at småmøbler og litt inventar av ymse slag en mandag ettermiddag byttet litt plass i måsahuset, til undertegnedes store glede.

Men en kvinnes glede kan fort bli en manns sorg, og med intet mindre enn fire testosteroninfiserte mannfolk i huset er det vanskelig å glede seg lenge over små forandringer, for enkel forskning tyder på at mannehjerner ikke like enkelt takler forandringer, selv ikke de som kun innebærer forflytning av en og annen lysestake, og redebyggingen jeg var så fornøyd med i går ettermiddag, er under et døgn senere alt annet enn instagram-vennlig. Godt jeg ikke er interiørblogger, si!

 

I går. En relativt støvfri kommodetopp. En liten samling av nytt, gammelt og enda eldre. Oldemor og oldefar fra Danmark, i en ramme mormor fikk i konfirmasjonsgave. Vakreste lille hånden til vesle tantejenta, favorittlampen, lykter fra den fine butikken til Mona, og en plante det er vanskelig å ta livet av.

 

 

I dag. Et musikkstudio for "wannabe" rappere med fancy oppheng til øreplugger og headset.

 

I går. Et hjemmesnekret fat med favoritter fra alle verdensdeler.

 

I dag. Et garderobeskap for en gjennomsnittlig møkkete mekaniker med lyssky øyne.

 

I går. En trappegang som trenger et strøk maling, men som likevel var ren og fri for sko, tøfler, skolebøker, gymbagger og alt annet som vanligvis samler seg på trinnene.

 

Det tok ikke lenger enn et halvminutt før bevissanking i form av fotografering ble ødelagt, før en røytende pusekatt saboterte fotoshooten, og gnei den møkkete katteræva over tregulvet.

 

Så kom minstepoden i litt for stor fart fordi han hadde stjålet en ferdigsmurt lefse fra kjøkkenbenken, og prøvde å skjule bevismateriale ved å løpe opp trappene for ikke å bli oppdaget, i det han snublet i katta som gnei den møkkete puseræva over tregulvet. I hjørnet nederst til venstre skimtes crosshjelmen som den mellomste poden på daværende tidspunkt var i ferd med å slenge fra seg på en hvilken som helst ledig plass.

 

I dag. Alle tre podene og pappaen har glemt hvor knaggrekkene befinner seg, og har vilkårlig slengt fra seg det aller viktigste arbeids og kjøreutstyret der det måtte passe.

 

I går. Kommoden i gangen trenger og et strøk maling, men har sin naturlig slitte sjarme etter år med bruk, og favorittenglene, en gave fra en god venn i USA pryder tippoldefars gamle verktøykasse, som kommer til sin rett under speilet.

 

I dag. Det var tydeligvis ikke mer plass på gulvet til diverse arbeidsklær og kjøreutstyr.

 

Og selv om jeg sitter her, og rister på hodet av hvordan jeg har feilet totalt som mor, som ikke engang har klart å oppdra gutter og gubbe nok til å sette pris på et ryddig og rent interiør, må jeg jo bare le litt også.....

 

 

For hvordan skal jeg klare på oppdra gutteflokken, når jeg ikke engang kan oppdra katta?

Og jeg vet jo at det er sant, som folk sier, at om noen år, når gutta har forlatt redet, og huset kjennes altfor stille, så vil jeg savne det.  Savne støvet, og savne rotet. I mellomtiden sitter jeg her i sofaen og blogger, mens jeg hytter med pekefingeren og beordrer den ene testosteronbomba etter den andre rundt i måsahuset med hver sin støvklut, og peker på hva som skal hvor. En gang i fremtiden skal jeg nok kose meg med rent og ryddig interiør, men i mellomtiden, og akkurat i dag, nøyer jeg meg med fire mannfolk som gjør sitt beste. Jeg kaller det testoseriør.

  • 29.04.2018 - 08:18
29.04.2018

Alt som kunne gå galt, gikk galt. Motorstopp, søvnløs natt, og en liten arbeidsulykke som endte med delvis avrevet muskelfibre i armen på måsagubben. Sent fredag kveld, etter en tur innom legevakta, måtte vi ha et aldri så lite familieråd i måsahuset, og en liten stund vurderte vi å avlyse NM runden som skulle gå dagen etter. Med en pappa som ikke kunne bevege armen, en sykkel fremdeles trengte små justeringer, og en storebror som måtte bruke dagen til jobb, så det ganske så dystert ut.

Men så er det noe med denne guttegjengen min, noe som er så innmari rørende for en mamma å se. For de er mer enn brødre. De er bestevenner, og de er lagkamerater. De heier på hverandre, selv når de konkurrerer. Og akkurat på fredag, når det stormet som verst, da stod de aller tettest. Lillebror på 13 ble med pappa i skuret, og mens måsagubben , med armen i fatle, pekte og fortalte, skrudde minsten fra hverandre, reparerte, og satte sammen løpssykkelen. Storebror fikset matpakker og klargjorde sekken, mor sjøl pakket bilen og hengeren, og rett før sengetid kom vi i mål. Klokken 05.00 lørdag morgen ringte vekkerklokka, og klokken 06.00 satte fire av fem snuta mot Rømskog, og NM i etappe-enduro.

 

( Nyvasket, nyskrudd, og klar til løp. )

Eldste poden måtte bli hjemme, hadde jobb han ikke kunne skulke unna. Likevel ble bilen full, for litt lenger oppe i høgget plukket vi opp kompisen til poden. På bussholdeplassen stod han og ventet, i teamklær, med sekken på ryggen. Når storebror ikke kan bli med, da stiller kompisene opp.

 

( Når man har kompiser som gladelig stiller opp. Tusen takk til "teamsjef" Trym. )

 

For å avlyse noe en meget målrettet og standhaftig 16 åring har jobbet for helt siden fjorårets sesong sluttet, det ville ikke brødrene ha noe av, og tidlig lørdag morgen, mens tåka var i ferd med å lette, ankom vi Rømskog i god tid før innsjekk og teknisk kontroll.

Og heretter gikk det slag i slag. For selv om kvelden i forveien var aldri så tung og vanskelig, så forgikk samarbeidet lørdag morgen som et velsmurt maskineri. En nervøs pode jogget rundt i kjøredressen og varmet opp, kompis fikset sykkel ut av henger, lillebror ordnet opp med teknisk kontroll mens pappaen tok innsjekk og førermøter, og moder`n sørget for litt inntak riktig mat og drikke.

 

( Når ikke noe er råflott, men likevel mer enn nok. Heldige er vi, virkelig! )

 

NM runden på Rømskog må være et av de aller beste arrangementene vi noen gang har vært med på. Fantastisk flinke arrangører, fine løyper, trivelige hjelpsomme frivillige, nøye planlagt tidsskjema, OG do! Skikkelig do. Med dopapir, såpe og rennende vann. Bedre blir det ikke. Rundt oss, på alle kanter, stod unge og gamle enduro-førere, nervøse for dagens ritt. For en idrett, og for en arena. Sjelden tror jeg at man på en og samme idrettasrena finner så mange ulike mennesker. Her er det småbarn, og besteforeldre. Her er det bortskjemte pappagutter med polerte støvler, og folk som lever fra hånd til munn. Her finner man de tøffeste jentene, og de reddeste mammaene. De som roper høyest og elsker rampelyset, og de som liker seg i bakgrunnen. Felles for alle er at de deler gleden over samme idrett, og at de i løpet av de neste timene skal gjennomføre akkurat de samme etappene, hver i sin gruppe, i sin klasse, og at alle, helt garanert, på slutten av dagen, er slitne, og veldig, veldig møkkete.

 Og mens depoet våknet til liv, mens motorer ruset og duret, og frivillige fra hele Rømskog tuslet ut i løypene, slo det meg hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er, som familie. For til tross for et relativt lite nettverk, til tross for en liten familie, så stiller vi altså likevel med et fullt team. I hengeren finnes det ikke sprett nye crossere, kjøredressen er lappet sammen med nål og tråd, og støvlene er arvet, godt brukt og limt i sålene. Men det gjør ingenting, for vi, til tross noe begrensede midler, er en  liten sammensveiset gjeng, med et felles mål. Idrettsglede.

 

( Det betyr så lite at utstyret er gammelt, når heiagjengen er verdens fineste. )

 

Og da startskuddet gikk, og poden gasset ut på første etappe satt en storebror hjemme og snakket med lillebror i telefonen. Lillebror som er ikledd ei arbeidsbukse med lommene fulle av verktøy, klar for å trå til om noe skulle skje. Potte tett av forkjølelse satt morfar hjemme på Sørumsand og fulgte rundetidene på nettet, mens han rapporterte til en noe nervøs mamma som befant seg midt ute på et jorde, med gjørme opp til øra. I depoet sto pappaen med verkende arm og krysset fingrene, langs løypa stod en smånervøs og stolt bestefar, og en stor kameratgjeng og heiet, og der ute, i det ene gjørmehullet etter den andre, over jorder, stein, skog og kratt, gjorde poden det han hadde kommet for å gjøre, det han har trent til i hele vinter. Han kjørte så leirspruten stod, og krøllene flagra. Gjennom til sammen 13 fartsetapper kjempet han med hud og hår, med knall og fall. Han satt fast i leira, og mistet tid. Kjørte seg inn, for så å miste festet, og ligge paddeflat under sykkelen midt i skogen. Hofta var skrubbet og blå, albuen klemt og hoven, og fingrene kalde.

 

( Når kroppen er øm, og crosseren er mer leirete enn en gjennomsnittlig potetåker, da er det godt gjort å hente frem de siste kreftene. )

Førsteplassen glapp med bare noen sekunder. Det gjør ikke noe. For etter mange timer med slit og strev, kjørte han inn til en meget respektabel 2. plass, av totalt 34 førere i hans klasse, og selv om han så veldig gjerne skulle stått øverst på pallen, var det en veldig glad og fornøyd pode som kunne ta imot årets første pokal, på premiepallen.

 

 

Og akkurat da, da han stod der og smilte med pokalen i hånda, i det sola endelig tittet frem mellom skyene, da kjente jammen meg denne mammaen et par gledestårer på bollekjakan. For den andreplassen, den er så fortjent. Her ligger det mange timer med iherdig egeninnsats bak. Utholdenhets og styrketrening, taktikk og teknikk. Bak denne andreplassen står et bittelite team. En mamma og en pappa, noen fine hjelpsomme kompiser, og en brødregjeng som heier hverandre frem, og som virkelig gleder seg på hverandres vegne.

 

 

Og helt til slutt, nå som jeg likevel sitter her og tørker litt snørr og stolte gledestårer, så må jeg, på vegne av hele denne familien, bare nok en gang få takke alle som velger å støtte Nordvang motorsport. Alle som har vippset, og alle som har valgt å gi akkurat Nordvang Motorsport sin grasrot andel. Det betyr så uendelig mye. En dråpe i havet for de store lagene og foreningene, men for oss utgjør det forskjellen, og det er takket være dere at poden kunne stille til start i akkurat denne NM runden. Det gledes! Virkelig! Tusen, tusen takk.

En bedre start på sesongen kunne vi ikke ønsket, og nå gleder vi oss bare til fortsettelsen.

 

Tusen takk!