Ikke noe press altså.

Det pågår alltid en eller annen debatt rundt barn, ungdom og prestasjoner. Jeg vet hva jeg mener om den saken, men engasjerer meg sjelden i debatten, eller andre debatter for den saks skyld, på nett. Ikke fordi jeg er spesielt konfliktsky, eller ikke har noe å si, men fordi jeg daglig står midt i en gjeng ungdommer, både her hjemme og på jobb, med alt de måtte ha av tanker og utfordringer. Jeg anser meg selv som særdeles heldig som får ta del i både utfordringene, oppturene og nedturene.

Ja, vi skal absolutt ha visse forventninger til ungene våre, og vi skal være tydelige og klare på det ovenfor dem. Faste rammer og forventninger gir trygge barn, tror jeg.

Nei, vi skal ikke bare dyrke såkalte "enere", og noen ganger må foreldre, og de som daglig jobber med barn og unge stikke fingeren i jorda, innse at våre løsninger kanskje ikke alltid er de beste, at våre forventninger er med på å gjøre poden usikker, og at ulike barn trenger ulike rammer for å lykkes. Av og til må vi tenke utenfor boksen, justere våre forventninger, og glede oss over prestasjoner som er middels. For noen, også for voksne, er middels en seier! For noen er det å være middels å ha lykkes!

Mine barn skal aldri måtte prestere på høyt nivå, for å glede meg. Jeg skal glede meg med dem når de har gjort sitt beste, og føler at de har lykkes. Så enkelt er det.

Sånn, da har jeg skrevet kort om hva jeg mener, og det på nett til og med, så da er jeg vel offisielt med i debatten likevel da ;)

 


( Seier er å komme på 5.plass i et løp, være stolt av egen innsats, reise seg og børste støvet av etter fall, og glede seg med han som vant! )
 

Av ulike årsaker har jeg i dag vært så heldig å få tilbringe litt ekstra "kvalitetstid" med den eldste poden. Ting vi skulle tok lengre tid enn antatt, og vi fikk hele dagen sammen, han og jeg. Slike pust i hverdagen åpner alltid for gode samtaler, latter og masse kos, og jeg kjenner at jeg tar meg i å bli like overrasket hver gang jeg innser hvor stor han har blitt.

I går skulle han levere inn en oppgave i Norsk, og for en som nå begynner å bli sliten av 10 års skolegang, var dette en oppgave han faktisk gledet seg over å skrive.  I dag fikk jeg lese oppgaven han har levert, og jeg synes den var så treffende midt oppe i denne debatten jeg nevnte tidligere. Derfor tenkte jeg å dele kåseriet hans, slik at de som vil kan se litt hvordan det er å være 16, og daglig oppleve dette "presset" vi voksne stadig debaterer om.

 


( Seier er når man klarer å sette ord på det som ikke kjennes greit ut. )

 

Ikke noe press altså.

Så fin alder, sier de. Ungdomstiden, den aller beste tiden. Lek, fest, latter og moro. Det er vist bare å nyte tiden før alvoret begynner. Ja, for alvoret har jo ikke startet enda. Det finnes ikke noe alvor i det å være ungdom, ikke noe press i det hele tatt.

Som om det å sitte midt mellom fire oldeforeldre i et familieselskap ikke er kleint nok, så ønsker de selvfølgelig å ha deg med i samtalen også. Ikke noe press altså, men for guds skyld, vær våken, delta i samtalen, svar på spørsmål om steingamle familiemedlemmer som tok kvelden lenge før krigen, og vis for all del interesse når den ene oldemora etter den andre drar frem lommetørkler for å vise deg hva slags farge det er på busene når man har sittet i den dødsfarlige trekken i mer enn fem minutter. Ikke noe press altså, men smil, sjekk busene, og smil igjen, bare sånn at de skjønner at du virkelig er interessert, og ikke en av disse umulige tenåringene som gir blanke i gamle damer og kun tenker på seg selv.

«-Ikke noe press altså», sier besteforeldrene som setter den ene brødskiva etter den andre foran deg, eller som fyller på middagstalerkenen din før du har fått satt tenna i skinkesteika, og som heller så mye vaniljesaus over desserten at man må være arkeolog for å grave frem  en bit av geleen, «-men nå må du spise masse så du vokser deg stor og sterk». Og neste gang de ser deg klyper de deg i kinnet, ser på deg, og sier : «-Nei, nå må du jammen meg slutte å vokse, nå er du snart like lang som far din!»

Voks deg stor og sterk, men ikke for stor og sterk. Ikke noe press altså.

Det er ikke noe press i det å være ungdom, i hvert fall ikke om man ser bort i fra gruppepresset, vennepresset, sexpresset, mobbepresset, klespresset, og skolepresset. Nei, du verden så deilig det er at alvoret ikke har startet enda. Så godt å kunne stå opp om morran og vite at du kun har noen få ting du skal gjøre utover dagen. Ting som å stå opp tidlig nok til å fikse håret og finne frem de riktige klærne, ikke fordi man liker stilen selv, men fordi man er dritredd for å skille seg ut. Ikke noe press altså, men jo likere man er alle andre, jo mindre sannsynlig er det at noen kødder med deg. Så er det om å gjøre å få i seg en skikkelig frokost, for mora di har jo tross alt stått opp før deg og fikset et sunt alternativ for gutter i voksealderen, og du vil jo ikke skuffe henne og si at du egentlig ikke er så sulten, og at det holder med en yoghurt.

Så skal du ha fremføring i Engelsken for en lærer som ikke ser forskjell på deg og alle andre gutta i klassen, før du skal ha matteprøve om temaer du aldri noensinne kommer til å ha bruk for i arbeidslivet. Ikke noe press altså, men i friminuttet skal du helst henge med alle kompiser og venner, selv om de ikke lenger er på talefot fordi noen har sagt noe om noen som noen andre har hørt, men er usikker på hvem som har sagt, så nå er noen sure på alle, og alle er sure på noen. Fint om du forstår, men ikke noe press altså.

Etter skolen skal det trenes, og under trening bør man legge ut minst et bilde av seg selv med fleksende muskler og hashtag «DiggÅTrene», i det rette lyset, slik at man ser digg ut selv om man egentlig bare er svett og drittlei, og skikkelig sugen på en burger fra grillsjappa på hjørnet. Men det er ikke noe press altså.

Hjemme skal det gjøres et tonn av lekser, og pugges til naturfagprøve, for det er skikkelig viktig at jeg vet formelen til myk plast, og hard plast, og den dødelige gassen James Bond brukte i film nummer to, før jeg må spise middag med familien og smile pent og si «-Neida», når de spør om det er mye press og stress om dagen. For det er ikke noe press altså, bare den herlige bekymringsløse, fordømte ungdomstia.

Så når man endelig kan slenge seg ned på senga eller sofaen for å chille litt før sengetid skal man svare på et tonn av beskjeder på Facebook, og svare alle man både kjenner og ikke kjenner på snap, sånn at ingen blir sure. Men det er ikke noe press altså.

Nei, ungsomstia er super, fri for press og alvor, bare lek og moro, og lekser, og trening, og prøver og innleveringer, og venner som er sure, og folk som legger ut bilder av deg når du ikke ønsker det selv, og foreldre som forventer god oppførsel, og besteforeldre som synes du ikke spiser nok, men vokser for fort, og oldeforeldre som vil holde deg unna farlige ting som trekk, og kompiser som selger hasj, og vil at du skal bli med på en fest hvor du ikke kjenner noen fra før, og folk som synes du har teite sko, og ei naturfagbok full av formler som ikke engang Einstein hadde giddi å pugge.

Det er når man er voksen alvoret starter. Ta norsklæreren min for eksempel. Som akkurat nå sitter og leser dette kåseriet, og skal sette karakter. En karakter som kanskje ene og alene avgjør hvordan vitnemålet mitt ser ut, og om jeg kommer inn på videregående, og får blitt noe mer enn en stakkars kvistete tenåring uten fremtid. Hele min fremtid ligger faktisk i denne læreren sine hender.

 Men det er ikke noe press altså.

 



Seier er når man er 16 år, og kan takle nedturer så vel som oppturer. Når man klarer å se forbi forventningspress, og er stolt over egen innsats.

Ønsker alle en fin tirsdag, med eller uten debatt :)

 

 

 

 

fredag-svooosjj-mandag

Hva skjedde?

Jeg kom hjem fra jobben fredag ettermiddag, sovna på sofaen, våknet i en vinkel jeg aldri hadde kunnet knekke meg sammen i i våken tilstand, og med sikkel på sofaputa under kinnet, og plutselig var helgen så godt som over, og i morgen er det på`n igjen. Det sa lissom bare svooosjj, også var helgen så godt som ferdig. Det har ikke skjedd noe som er verdt å blogge om, likevel sitter jeg her og skriver noen ord, bare fordi at slike late helger kan vært verdt å huske de også.

 


( Noen har ikkeno å blogge om, men blogger alikevel! Foto: Lisbeth Lund Andresen, Romerikes Blad )
 

Jeg prøvde å spille på guttas samvittighet lørdag formiddag, for å få litt selskap da jeg skulle prøve meg på en runde i skogen, (fremdeles uten rosa joggesko, men iført et par knall oransje, arvet at minsten, fordi poden på 12 vokser fortere en ugress, og har nå størrelse "sykt svær" i bena) men ingen av gutta ville bli med. Det ser ut til at skremselspropaganda som "Men uten trim kommer mamma til å dø av tette blodårer og hjerteinfarkt!", eller, "Hvis dere ikke blir med på tur kommer mamma til å måtte delta på sånn tv dokumentar om mødre med ekstrem fedme, og da blir dere filmet og!!!!", ikke lenger virker på noen av podene, så jeg endte opp med å gå alene.

 


( Vår i skogen...og Johnny Logan på repeat )
 

Det var herlig med en skogtur så lenge foten holdt, og jeg rakk å bli akkurat så svett og anpusten man kan bli når bakken er slakk og spillelista på øret består av "Hold me now" med Johnny Logan på repeat. Uansett, trim ble det, og skogen var full av fuglesang, uåpnede kondompakker lagt strategisk på stien slik at lettere overvektig 40 åringer kan skli på dem og slå halebeinet, og en herlig følelse av vår.

 


( Når du sklir på en kondom, sender snap til kidden, og han sender tilbake og prøver å legge skylda på broren sin... søskenkjærlighet :P )
 

Vel hjemme, og særdeles fornøyd med trimrunden bakte jeg en terte jeg lenge har gått med ideen til i hodet, for å belønne min egen slankeinnsats den formiddagen. (det er jo lettere å holde vekta lenger om man ikke går for fort ned, derfor er det viktig å spise seg opp etter turer i skog og mark !!!)

I et kaos av sukker, fløte, peanøtter og sjokolade så en Snickers terte dagens lys lørdag formiddag, og undertegnede forsynte seg grådig med et over middels stort stykke. Fyttikatta så digg, men OMG så sykt mektig.  Det er ikke ofte jeg må kaste inn håndkle halvveis inne i et kakestykke, men det måtte jeg faktisk her!

 


( Snickers terte. Egner seg ikke for pyser med sarte mager etter allerede trange blodårer! )
 

Jeg var mett til langt utpå kvelden, og en ekstra liten rusletur på ettermiddagen med ei venninne hjalp heller ikke. Men den som gir seg er en dritt, så når klokken ble kveld prøvde jeg å døyve kvalmen med enda et stykke, mens jeg krøllet meg opp i sofaen for å se en DVD jeg fikk tilsendt fra California. Charlie, en usedvanlig jovial og hyggelig fyr og som jeg tidligere har tegnet en del for, har hatt en liten gjesterolle i en TV-serie, og fordi serien ikke går her i Norge fikk jeg tilsendt et opptak.

 


( Mett, slapp, litt kvalm, og veldig lett å underholde )
 

Charlie (Charles Shaughnessy) , noen husker han muligens fra komiserien "The Nanny" fra 90-tallet, der han hadde hovedrollen sammen med Fran Drescher, er en kunstner hva skuespilleryrket angår, og selv om ikke akkurat denne serien er noe jeg vanligvis ser mye av er jeg mektig imponert over evnen til å spille to roller i samme serie, og så til de grader "naile" begge to.

 

( Flere som så denne serien på 90 tallet? Lite visste jeg da at han mamma siklet på en kveld i uka viste seg å være verdens mest trivelige fyr. Vil du følge facebook siden hans, så finner du de HER :)  Bilde fra Google )

 


( Det er ikke skikkelig Amerikansk såpeopera før man kan spille sin egen tvillingbror...og seg selv! Men talentet, det er det ingen ting å si på! Way to go, Charlie! )
 

Uansett, mens Charlie lekte seg gjennom flere episoder på tv-skjermen, måtte jeg kaste inn håndkle her også, kaka ble rett og slett for mektig, selv for en erfaren kakespiser som meg.

Da kaken helt uventet ikke fristet i dag tidlig heller bakte jeg i stedet en skinkeomelett pai til frokost, og satset på å nyte søndagen til det fulle.

 


( Frokost...og lunch ;) Skinkeomelett-pai )
 

Det har vi klart. Søndagen har badet i sol og nydelig vårtempratur. Det ble en lang og deilig frokost med gutta før gubben satte snuta mot garasjen, og jeg og minsten vasket  verandaen og klargjorde hagemøbler. Den mellomste poden har som vanlig øvd inn puddelrock låter fra det glade 80-tallet på gitaren, sprengt en basskasse og ei tromhinne, og 16 åringen har brukt dagen på å mekke moped, og å klargjøre den for hans aller første sesong som trafikant på veien.

 


( 16 år, egen moped, og vår i lufta.... hans drøm, mamma sin store skrekk! )
 

Og mens mor bakte en aldri så liten bolle-foccachia, men vaniljekrem og hvit sjokolade, prøvde de to eldste gutta å påføre hverandre en aldri så liten hjerneblødning ute på trampolina. Det er jo ikke vår før en eller annen av Nordvang gutta sitter på legevakta med selvforskyldt skade av uklart omfang.

 


( blolle foccachia...for vi har jo ikke spist nok denne helgen lissom...)

 



( Tenåringer med mer hormoner og dårlige ideer enn godt folkevett...flere som har sånne??? )
 

Nå går det mot kvelden. Mopeden er så blank som en gammel moped får blitt, hagemøblene er vasket og testet ved ettermiddagskaffen. Vi er fulle av nye fregner etter en dag i sola,  magene er mette av nybakt snadder, og skadene på de lettere teite tenåringene som har mer hormoner enn vett er så små at de lett kan behandles hjemme.


( Tomsete 16 åring, lettere skadet, men som alltid like blid etter brytekamp på trampolina, med tilsvarende tomsete lillebror )
 

Lukten av lassagne sprer seg i måsahuset, og snart samles vi rundt bordet til middag. Jeg vet ikke hvor helgen ble av, men om jeg skal oppsummere, så ser jeg jo at den har vært passe begivenhetsrik likevel.

Fredag-svooosjj-mandag.

Nå blir det mat, bad, pysj, bena høyt i noen timer før sengetid, og så er jeg klar for en ny mandag og en ny uke. Det blir spennende å se hva den vil bringe med seg!

Håper du har hatt en knakandes god helg. Ønsker deg en fin søndagskveld.

 

Trangsynt og sexy...

 

 

Meg: Du ??? Visste du at jeg egentlig er ei heidundrandes flott dame. Sprek og sexy som bare rakkern !!! Jeg har bare ett lettere vrangsyn når det kommer til egen kropp !!! Visste du det ??

 

Gubben: ??? Hæh ??? Sprek og sexy? Du ???  Eeh, har du sett på sånn selvhjelpsprogram på den der lyserosa livsstilkanalen igjen nå heller ???

 


( Snasen middelaldrende blogger poserer for sexy sms og snapchat til gubben )
 

Jeg hadde ikke det altså, sett et sånt program (selv om jeg tidvis og slavisk sitter gjennom timesvis med sånn «Elsk deg selv-program- maraton» mens jeg konsumerer store mengder kaffe latte og napoleonskaker). Neida, jeg hadde bare tatt til meg, og tygget lenge på en hyggelig kommentar fra en kollega tidligere på dagen.

 For før første økt, mens jeg satt og ventet på elevene i et lite grupperom, tredde en trivelig og særdeles morgenglad kollega hodet inn døren og skrøt uhemmet av bloggen, samtidig som hun fortalte meg at jeg nok til tider har et aldri så lite vrangsyn på meg selv.

Nå sa hun riktignok ikke at jeg var både snasen og sexy, slik jeg presenterte det for gubben, men at hun så på meg som en helt normal, sprek og oppegående dame. (det med oppegående er heller tvilsomt med tanke på forrige ukes blødmer både med kattedoen og høneblafringa på sportsbutikken, men så absolutt, ihverfall for mitt vedkommende, et kjærkomment kompliment)

Når slike fine komplimenter kommer fra kollegaer som er så små, nette og så søte at jeg bevisst nekter å stå ved siden av dem på personalbildene til skolekatalogen, varmer det utvilsomt et  hjerte på god vei inn i midtlivskrisen.

 

Så satt vi der i sofaen på kvelden, gubben og jeg, og diskuterte hvorvidt jeg er skikkelig usexy, eller om jeg i en årrekke har vært rett og slett rå-deilig, et realt stykke mannemagnet, uten å vite om det selv. Gubben, som ikke er like rå med komplimenter som kollegaen fra grupperom 202 lirte av seg en strofe om at jeg i hvert fall hadde blitt tilbedt i India (fordi der er kuer hellige), og at jeg den eneste gangen jeg vil kunne ansees som skikkelig heit er under en eventuell kremasjon.

 


( Elsk deg selv...)

 

Uansett! Det skal jo sies at selvinsikten til undertegnede er noe bedre enn den til tider fremstilles her på bloggen, og selv om det absolutt finnes et forbedringspotensiale i denne middelaldrende  bloggskrotten, så har jeg blitt så gammel, og så glad i kalorier og hurtige karbohydrater, at jeg mer eller mindre godtar forfallet. (Sett bort ifra intense salat og agurk-kurer dagene før jeg skal inn i festantrekk eller bikini)

Derfor, da jeg i går kveld la meg under dyna, tett inntil den over gjennomsnittlige lodne mannen med total mangel på kompliment- og sosialkompetanse bestemte jeg meg for noe.

Hver eneste dag når jeg står opp, skal jeg se meg i speilet, å finne en ting jeg liker med meg selv. Et litt sånn «møt deg selv i døren og slipp deg inn» prosjekt. Jeg skal altså se forbi det faktum at jeg får svetteutslett på knærne når jeg er naken, fordi puppene legger seg over dem som et klamt teppe når jeg sitter. Jeg skal glemme at rumpeballene er så slappe at de trenger spesialtilpasset støttehjul, og jeg skal ikke henge meg opp i at neseborene er så gedigne at småfugl som spurv og dompap søker tilflukt i dem på kalde vinterdager, og at de står for kontinuerlig kronisk gjennomtrekk i toppetasjen

Fra og med i dag starter prosjekt : «Elsk deg selv!»

 

Etter en god natts søvn , og med dette i tankene, satte jeg kursen for speilet med en gang klokka ringte i dag morges, klar for å forgude mitt nye jeg, og jobbe med mitt nye selvbilde.

 

Prosjektet er AVLYST!

 


( Når fjeset er klinisk blottet for selfie-kompetanse, men man som blogger føler seg forpliktet til å levere den daglige dosen "duckface" likevel! )

 

For hva er vel mer demotiverende på dag 1 av et slikt prosjekt, enn en verkebyll av et øye på størrelse med Mount Everest???

Hallo øyekatar, farvel prosjekt sexy blogger!!!

 


( Når et øye ser ut som verdens største og mest overbetente kvise )

 

Og hvor er den søte kollegaen med de fine komplimentene når man kommer på jobb og ser mer ut som Rocky Balboa etter en runde i ringen med Dolf Lundgren, enn en stakkars litt småsnasen elevassistent med vrangsyn på egen kropp? Hun er som forduftet for solen, og erstattet av en annen litt mindre optimistisk, noe eldre kollega som trekker på skuldrene og sier:

«Bare vent til du kommer i overgangsalderen! Da blir at annet bare bagateller!»

Så jippi. Jeg kan nesten ikke vente. Trangsynt, vrangsynt, nærsynt eller ikke, livet går altså fra vondt til verre. Det er bare å innse at glansdagene er over, sexy er forbi, snasen er oppbrukt, og selvironien vil fra nå av være min faste følgesvenn.

Derfor har jeg funnet frem et sett gjennomsnittlig sexy undertøysett av blonder, bakt sjokoladekake, trøstespist et Gullbrød, og sendt en smågæær`n melding med bilde av et betent øye til gubben, slik at han vet hva han har i vente i kveld. For det å flirte, og å niholde på spenningen i et A4 ekteskap som tidvis er blottet for komplimenter, romanse og franske tungekyss, det kan jeg fremdeles!

 


( Når du prøver å gjøre gubben sjalu, men han ikke svarer på meldinga engang...)
 

 


( Sjokolade fikser alt. Trøstespising, here I come! )
 

Og selv om jeg kanskje høres en smule bitter og negativ ut akkurat nå, så klarte jeg faktisk å finne en positiv ting med meg selv i speilet i dag tidlig.

 

Det røde og betente øyet får faktisk de gedigne neseborene til å se litt mindre ut!

 


( snasen blogger med fritt innsyn til hjernen )


Ønsker alle en feiende flott torsdag.

Møt deg selv i døren og slipp deg inn!

 

 

 

 

 

Gammel sorg og bitteliten stor lykke.

 

 

Mars var alltid den måneden jeg forbant med fest, moro og familie.

Så mange i min familie, både på mors og på fars siden hadde bursdag i Mars, og som liten husker jeg at hele måneden var en stor fest, et eneste stort etegilde der vi kjørte Romerike rundt, fra den ene bløtkaka til den andre. Vi feiret søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, og mamma.

I dag skulle mamma fylt 60 år.

 


(Mamma og mormor. Åh...90 tallet, bare elsker kombinasjonen av farger og rysjer ;) )
 

I dag hadde vi sikkert feiret henne, om ikke sykdommen hadde tatt henne fra oss så alt for tidlig.

I går var det to år siden mormor sovnet stille inn med alle sine nærmeste rundt seg, og på fredag skulle morfar ha feiret sin fødselsdag, om han fremdeles levde.

 


(Mormor. Fine, snille mormor)
 

Mars er ikke lenger en måned full av fest og bløtkaker, og tre av de jeg hadde aller kjærest er ikke her lenger.

Lenge lå sorgen over å ha mistet mamma som en altfor tung kappe på skuldrene, og store deler av tiden gikk med til å tenke på hva som kunne ha vært, ta hensyn til hva hun ville ha gjort, og hvordan hun hadde ønsket at jeg skulle være. Det er så enkelt å pakke seg inn i sorgen, å gjemme seg litt bak den for å slippe å ta steget ut i verden uten de menneskene du er redd for å leve uten. Lenge var jeg også redd for å ikke kunne leve opp til hennes minne, fordi jeg viste, og fremdeles vet hvor mye hun betydde for så mange.

Den første sommeren syklet jeg nesten daglig til graven hennes, og kunne sitte der lenge av gangen og snakke med henne, gråte til krampa tok meg. Jeg er nesten aldri på graven lenger. Jeg føler ikke behov for det, hvor egoistisk og kaldt det enn måtte høres ut. Hun er ikke der. Mamma er ikke der.

Hun er her, akkurat hvor jeg er, uansett hvor jeg måtte befinne meg, hver eneste dag.

 


( Lykken er å finne små kjærlighetserklæringer i mamma sin dagbok )
 

Hun er et varmt minne. Et minne jeg ikke engang trenger å lete frem. Hun er en naturlig del av samtalene i de store familiebursdagene, og jeg tenker på henne hver gang jeg baker etter oppskrifter fra hennes kokebok.

Jeg savner henne ikke lenger på samme måte jeg gjorde før. Skulle jeg ønske hun fremdeles var her?

Ja, helt klart. Jeg savner det illrøde håret. Jeg savner latteren. Jeg savner lukten av parfymen hennes, og jeg savner de gode, lange klemmene. Jeg skulle ønske hun hadde blitt kjent ungene mine, jeg skulle ønske hun hadde rukket å bli enda bedre kjent med Ronny. Jeg skulle ønske jeg viste hva den hemmelige ingrediensen i ostekaka hennes var.

Likevel er livet bra. Så innmari bra, og fordi ting ble som de ble har jeg i dag mennesker i livet mitt jeg ikke ville vært foruten. Mennesker jeg kanskje aldri ville blitt kjent med om ting hadde vært annerledes. En fantastisk ste-mamma som elsker guttene slik bare en mormor kan. En kjekk stebror og to fine stesøstre med sine fine familier.

Savnet etter mormor og morfar kjennes i dag større enn savnet etter mamma. Jeg antar at det er fordi jeg fikk ha de lenger, og fordi de var så til de grader en del av guttenes liv, og at vi derfor er flere om minnene. Et sett lekne, gode og hjertevarme oldeforeldre, av den typen de fleste bare kan drømme om. Men selv om savnet etter dem begge fremdeles er stort, overskygger de gode minnene sorgen.

 


(Oldefar og Mattis. Tenk å være liten gutt, og ha en oldefar som kan snekre trebåter, bygge togbane og som kan holde på all verdens hemmeligheter)
 

Jeg var så heldig å få være hos dem alle sammen, da de døde. Jeg fikk holde dem i hånden da de sovnet stille inn, både mamma, morfar og mormor. Døden er ikke skummel. Døden er naturlig. Det som er skummelt er å skulle leve uten de som blir borte, men det kommer en dag da de gode minnene overskygger sorgen, og savnet blir en naturlig, men ikke altoppslukende del av hverdagen.

Litt lenger innover i landet finnes det nå en bitteliten jente. En vakker liten skatt som jeg er så heldig å få være tante til (selv om det ikke kanskje er den korrekte tittelen sånn rent slektsmessig ). En nydelig liten jente oppkalt etter mamma, og for en kjærlighetserklæring det er! Det er så godt å vite at akkurat min mamma betydde så masse for et annet menneske, så mye at hun i dag har valgt å oppkalle sin lille datter etter henne.

Tante Elin var noe spesielt for Thea, og Thea var noe helt spesielt for tante Elin. Hun hadde vært så ufattelig stolt av denne nye, bittelille skatten av et menneske.

 


 

Vesle Elin er et synlig bevis på at livet går videre.

 


 

Elin, en bitteliten, kjempestor lykke.

 

Det blir ikke noen feiring i dag. Det føles ikke naturlig å markere bursdagen til en som ikke er her lenger, men jeg skal mimre litt. Jeg skal lese litt i dagboken hennes, bla litt i albumene, vi skal snakke om henne, og jeg skal smile! For selv om hun ikke er her lenger, så var jeg så heldig å få ha verdens beste mamma i 20 år, og det er absolutt noe å smile for.

 


( Særdeles ung "blogger-in-the-making" og dronningen av 70-tallet. Min mamma.)
 

Ønsker alle som er innom en riktig god mandag. Håper du gir en klem til noen du er glad i.

Tusen takk!

Tusen takk!

 

Jeg tenkte først at det ville bli vanskelig å finne en god start på dette innlegget, men så var den en klok gutt på tolv år som tittet litt oppgitt på meg og sa:

-«Kan du ikke bare si takk?»

Så enkelt er det faktisk! Så her kommer det!

Takk! Tusen takk!

Da jeg startet denne bloggen i Oktober var den ment kun som en online dagbok for meg selv, og som tidligere nevnt, et par tanter, kanskje noen venninner som bor et stykke unna og gubben. ( I den grad gubben finner det interessant å lese om sitt eget liv?)


(særdeles lite glamorøs blogger med tendens til munndiare, sarkasme, ironi, uønsket hårvekst og treningsvegring)

 

Men så, plutselig, (egentlig etter at redaktør`n for den lokale avisa presenterte meg som pornostjerne i avisens nettutgave) kom det stadig flere lesere til. For meg er det fremdeles en gåte, hvordan det kan sitte mennesker jeg ikke kjenner der ute, som synes at akkurat det jeg skriver er interessant nok å lese om.

At folk følger de store bloggene, det forstår jeg. At unge jenter med en daglig dose av mote og sminketips får sin fanskare av unge jenter og gutter, at bakeblogger får sultne og bakeglade lesere innom, helt klart, men at noen skulle synes det var underholdende å lese om en helt A4 40 åring som sjelden tenker før hun snakker, om hengerumper, pubertale tenåringer, hårete uromantiske mannfolk, bæsjetrengte katter og en og annen bolleoppskrift, det hadde jeg aldri trodd!

Så derfor, TAKK!

Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger.

Takk til alle som deler egne erfaringer om sine frustrerte og hormonelle tenåringer, takk for alle tips om innkjøp av digre damesko, og takk for at du leser!

Jeg koser meg med tilbakemeldingene (til og med fra det anonyme mennesket som snurt kommenterte om hvordan han eller hun sluttet å lese da det gikk opp for vedkommende at jeg faktisk ikke var pornostjerne? duuuh!!!), og i går toppet det seg da jeg hentet posten etter jobb og fant en pakke i postkassa, en gave til meg fra en superkoselig leser!

 


(Treningstights i Norsk design. Hatten av for Norske kvinnelige grundere!)
 

 Akkurat da følte jeg meg som en diva, og det hjalp så innmari på humøret etter en heller dårlig uke med munndiare og såre føtter!

I en godt forseglet konvolutt lå et hyggelig brev, og den kuleste treningstightsen jeg noen gang har eid!

 


( Oppvarming til en øvelse kalt "HUSMORYOGA"! )

 

Så kjære Ruth, tusen takk, YOU MADE MY DAY!

Nå skal det trenes. Kanskje ikke ute?riktig enda?fordi jeg har jo ennå ikke fått kjøpt kule rosa joggesko, og dørstokkmila er ekstra lang på lørdager, og jeg er , som du kanskje har skjønt, litt over snittet makelig anlagt, men jeg har skviset kroppen inn i tightsen, og testet den ut på stuegulvet i en seanse jeg har kalt husmor-yoga!!!

 


( Yogapositur kalt: Slapp katt og grevinneheng" )



( Yogapositur kalt "Hvordan balansere en sixpack Pepsi Max og et brett napoleonskaker i ulendt terreng" )



( Yogapositur kalt: "Squats...eller som oss med slarkete livmor og slapp knipemusklatur kaller den- Skvetts! " )

 

Den er dødsdigg å ha på seg, og en tights med sømmer som holder når ei utrent sugge på 40 bøyer kroppen i uheldige vinkler er helt klart et plagg av kvalitet!

 


( Yogapositur kalt: "Sjekk om sømmene tåler denne husmorræva" )
 

Ruth har en egen nettside med sine design, og den finner du her!

Min tights er trykket med et bilde fra Preikestolen. Urnorsk, og knallstilig!

Sjekk den steinrøysa lissom!


( Yogapositur kalt: " Se til helsikke å få tatt det bildet før alt blodet renner til hodet, og du blir foreldreløs fordi du var så treig at hjernen til mora di eksploderte!")
 

 

Ikke bare har jeg fått tights fordi jeg sprer eder og husmorgalle på bloggen, men en venn har også trykket verdens kuleste genser til meg, og den blir flittig brukt!!!

Sjekk det trykket!!! Perfekt for en uerfaren, overmoden og litt ironisk blogger!

Heidi, jeg digger deg!!! Tusen takk!

 


( "Jeg har ingen ting å si!"  " Åh, det burde du blogge om!" )

 

Så der, så enkelt kan det sies. Takk. Takk til alle dere som leser, som deler, og som kommenterer og deler egne erfaringer. Det er spennende, og det er en glede å bli kjent med dere. Denne bloggen vil ikke alltid fenge alle, men det var heller aldri meningen. Lesertall og delinger var aldri grunnen til at bloggen ble startet. Det vil være dager, kanskje uker da bloggen ikke blir prioritert, det vil komme innlegg blottet for humor, det vil bli innlegg med sorg, små hverdagsgleder, nedturer og oppturer. Det er jo sånn livet er. Ihvertfall innfor disse fire veggene, og det kjennes helt greit. Godt nok for meg, og forhåpentligvis godt nok for bloggen også.

 Takk for at du leste.

Takk.

Nå skal jeg sjekke om det går an å bake rosinboller og kringle med vailjekrem i den nye tightsen. Etterpå skal jeg teste om det går an å spise fersk gjærbakst med den. Åh, helg ass :)

 


 

Tightsen består ihverfall "horisontal på sofa med Pepsi Max-testen"!
 

 

 

Etter tips fra en leser er det nå opprettet en facebookside det er mulig å følge. Alle innlegg vil fremover bli det der. Takk for tips! (hilsen middelaldrende blogger uten teknisk innsikt som måtte ha hjelp av en fjortis for å lage Facebookside lissom?)

 

 

 

 

 

 

 

Store sko-slarkete høne.

Jeg kan muligens ha skremt møkka av den unge gutten på sportsbutikken i dag. Han var veldig behjelpelig. Kjempetrivelig. Kanskje litt for ungdommelig eplekjekk, men det unnskylder aldeles ikke min oppførsel. Til mitt forsvar må jeg bare si at jeg for andre gang denne uka hadde en dårlig dag.

Helt siden oktober har jeg lagt av noen hundrelapper hver måned for å spare til et par skikkelig kule joggesko. I påvente av at begge føttene etter 12 år endelig skulle bli friske etter hver sin operasjon i henholdsvis November og Januar. I går fikk jeg beskjed om at kirurgen under forrige operasjon har gjort en feil. Hele prosessen var bortkastet og nå må jeg igjennom det samme en gang til.

Uansett, jeg entret sportsbutikken, ganske så sur, men sko skulle jeg ha, uansett om de må stå på hylla noen måneder til. Litt trøsteshopping bruker jo som kjent å gjøre underverker for pottesure kvinnfolk.

 


(Kvinnfolk med svære føtter...)

 

Jeg har sett for meg disse joggeskoene lenge. Jeg ønsker meg noen med farger. Skikkelig jentesko, gjerne rosa eller lyseblå, noe som oser av girlpower og treningsvilje. ( ingenting hjelper bedre på dårlig kondisjon og slappe magemuskler enn stilig treningsutstyr! )

Men så har det seg sånn da, at denne dama er «velsignet» med et sett gedigne plattfote pailabber med sko og sokke størrelse 42, og det har vist seg å være en skikkelig forbannelse når man skal ut å handle sko. Så store føtter har jeg at pappa en gang i tiden sa at om beina fortsatte å vokse nå, måtte jeg har minst en ekstra stripe på Adidas skoa! (det er pappa`n sin det...) Jeg ender som regel opp i herreavdelingen hvor skotøyet ikke bare er særdeles maskulint, men også relativt fargeløst og kjedelig.

Jeg saumfarte hyllene i sportsbutikken på jakt etter et par i spreke farger som kunne gjøre både formen og humøret bedre, da denne kjekke unge mannen med butikklogoen på skjorta kommer bort og tilbyr meg sin ekspertise.

 


(kjedelige herresko slitt ut av gedigne dameføtter)
 

Jeg forteller at jeg ønsker meg et par skikkelig glorete og fargerike jentesko. De trenger ikke være spesielt gode å gå i engang, bare de er skikkelig kule!

-«Fett! Vi har nettopp fått i et parti med sykt fete Adidas sko, og et parti med råkule løpesko fra Nike! Syke farger!!! Serr diggbare!» sier eksperten, som ikke kan ha vært mer enn 20 år, etter språket og den lavthengende olabuksa å dømme. ( Når du sagger så mye at du snubler i din egen beltespenne lissom!)

-«Jeg skal finne frem noen par du kan prøve! Hvilken størrelse bruker du?»

 

-«42» svarer jeg.

 Han stopper opp og retter blikket mot pailabbene mine.

-«Hæh??? Serr??? Shit, da har du like svære bein som meg da!»

Jeg krymper meg litt mens han nysgjerrig sammenlikner føttene våre, mens han fortsetter.

-« Da tror jeg nesten ikke de skoa passer til deg, dem går bare opp til 41 i damestørrelsene lissom! Men jeg kan se om jeg finner noen herresko med litt fete farger da!??»

 Jeg vil ikke ha herresko! Herresko er dølle. Beina mine er dølle. Og jeg er sur! Likevel takker jeg ja til tilbudet, det kan jo hende fyren er flinkere til å finne sko enn han er til å dra på seg buksene sine, og jeg synes han fortjener enn sjanse.

Han kommer tilbake med tre par. Alle sorte, eller grå, med en ørliten stripe av grønt, gult eller oransje. Dødskjedelige! Så langt fra rosa det går an å komme.

Jeg sukker oppgitt og takker for innsatsen, men sier at det ikke akkurat var slike jeg var ute etter.

Litt kjeitete, og i et forsøk på å være enten trøstende eller morsom sier han:

« Næh, det er nok lettere å finne sko for mannfolk med svære bein, en for kvinnfolk. Høh-høh?høh?Det er lissom fett for mannfolk å ha svære føtter veit du! Du har vel hørt hva dem sier om menn med svære føtter???»

Jeg ser dumt på han! Skuler som en premenstruell tikkende overgangsalder-bombe, mens han fortsetter eplekjekt:

-«Jah, du veit? høh-høh? svære bein, stor......?.»

-«TISS!» svarer jeg!! "JA, jeg har hørt det!!! «Svære bein stor tiss! Men det hjelper jo ikke akkurat meg, akkurat nå!! Gjør det vel!?»

Den stakkars gutten har tydeligvis aldri møtt en tikkende hormonbombe av et kvinnfolk på 40 før, så han krymper seg noe unnskyldende, før han kjeitete prøver å bøte på skaden ved å si:

-«Jah, det er vel det dem sier om mannfolk ja! Og nei, det hjelper jo ikke deg akkurat...jeg vet ikke hva dem sier om damer med svære bein egentlig jeg?»

 

Og fordi jeg er sur, og fordi jeg ikke finner rosa joggesko, og fordi jeg er skikkelig fysen, og fordi jeg har altfor store bein, så smeller det fra denne premenstruelle kjærringa:

 

«Svære bein-slarkete høne!!!»

 


( store sko-slarkete høne... ironisk illustrert med blyant da  undertegnedes høne ikke slipper ut av hønsegården for å posere å bloggen!)

 

Så takker jeg høflig for hjelpen før den unge mannen med lavthengende bukse rekker å løfte haka opp fra gulvet,

og lire av seg flere trøstende dumheter.

Det ble ikke noe sko på meg. Det ble en kokosbolle i stedet, og med den brøt jeg slankekuren i dag også. Samma kan det være, når man først er født med digre bein kan man jammen meg utfordre dem med litt ekstra vekt å bære rundt på også.

Og om du skulle lese dette, du unge mann på sportsbutikken som tross alt prøvde ditt beste for å tilfredsstille en surmulende kunde i dag, så vil jeg du skal vite at om du en gang skulle møte ei søt jente, så ikke bli redd om hun har store sko. Det der med slarkete høne er ikke sant! Damer med store føtter er relativt normalt bygget sånn ellers! Jeg lover.

 


(slarkete høne)

 

Og helt til slutt, gubben, som til vanlig ikke er spesielt begeistret for å bli nevnt på bloggen ville jeg skulle vise et bilde av skoene hans, og fortelle at de er i størrelse 46, og samtidig nevne at de egentlig er bittelitt trange!

 


(Verneskoa til gubben...de tar omtrent en kvadratmeter av yttergangen når de er parkert, og på sommertid leier vi de ut som kanoer nede ved Eidsdammen til tilfeldig forbipasserende turister og kortvokste hølendinger. Du vet hva de sier om mannfolk med svære føtter?

Svære føtter- store....SKO! )

Og med det ønsker denne litt sure høna alle som er innom en riktig fin torsdag!


 

 

Møkkapoteter og pupp på utur.

Du vet du har en dårlig dag når:

 

1: Du fyller kattedoen med en sekk poteter.

 


( Og katta lissom bare WTF??? )
 

Til mitt forsvar så de to posene dønn like ut der de stod ved siden av hverandre i boden. Hvorfor jeg ikke oppdaget feilen da den første poteten landet i kattedoen vet jeg ikke, jeg kan bare skylde på overgangsalder, PMS-koma og en klagende bæsjetrengt pusekatt som utålmodig og høylytt jamret bak ryggen min mens han ventet på klargjøring av nyvasket toalett.

 


( Kjære Coop. Hva med å gjøre forskjellen på embalasjene litt mer tydelig??? Hilsen katta som dreit på potetene, og eieren som nesten spiste kokt kattesand til svinekotelettene i dag! )

 Uansett, det skulle nesten en hel sekk kokefaste poteter til før jeg oppdaget den fatale feilen, og katta var liksom to knipeøvelser unna fra å legge en real kabel i en boks full av prematur pomfritt. (Nå også kjent som «pomdritt»!.en vits utviklet at en lattermild 12 åring som var vitne til kattedo seansen i morges!)

 

( når katta er så bæsjetrengt at den klatrer på ryggen din for å se om du snart har rengjort doen, men du er en skikkelig dårlig katte-eier, og tyner pusetarmen enda litt til for å ta en selfie! )

2: Du synes at selv om det om helle en sekk poteter i kattedoen er bra flaut, er det tross alt viktig å ta bilde av kattastofen  («katta»-strofen?katta?skjønner??? Hehehe !!!), man har jo tross alt startet en blogg, og ting bør dokumenteres, men mens man løper så fort man kan inn på stua for å hente fotoapparatet har den dritatrengte katta satt seg til for å gjødsle «potetåkeren». Pus hadde tydeligvis dårlig tid. Det straffer seg å hoppe opp på benken om natten for å smugspise middagsrester, når man egentlig er på en streng tørrfor-diett. #løsmage

( den katta er bare sååå like eieren sin, som til tross for knekkebrød dietten hun startet på i går har spist både vaffel, smågodt, og Berthas smurte lefser med smør og kanel) ? Møkkakatt! (i ordets rette forstand!)

 


( Baghera legger kabel i potetåkeren med forundret tilskuer og fotograf tilstedet! )

 

Til tross for en litt ugrei start på morningen har jeg hatt en fin arbeidsdag. Det trodde jeg i hvert fall, helt til:

3: Du oppdager kl 15.30 at du har gått hele arbeidsdagen med den BH`n som har kun en spile, ( den BH`n du hadde tenkt til å kaste forrige uke fordi den høyre spilen var på vei ut av cup`n og gjentatte ganger prøvde å punktere en lunge , og gnage seg gjennom mer enn ett ribbein!) noe som har resultert i en hel dag med høyre pupp hengende ca 15 cm lavere enn den venstre. Kanskje ikke noen stor krise for de som fremdeles er velsignet med struttpupper som peker oppover, men for en sliten 40 åring hvis kropp har forfalt betraktelig de senere årene er dette tilnærmet krise! For under en relativt tettsittende ullgenser syntes det godt at det ene juret henger høyt i stroppen oppe i armhuls-høyde, mens det andre leker seg nede ved navelen?

 


( de er ikke bare LITT skeive lissom!!! )
 

Og er det noen som har nevnt noe? Elever? Kollegaer?

Niks?Takk for den lissom! Det er mulig jeg blir sykemeldt ut uka. Kanskje til og med ut Mars. «Skiveutglidning i ryggsøyle grunnet ujevn tyngdefordeling i brystregionen.»

Ringer fastlegen i morra!

 

Frem til da lar jeg puppene flyte fritt under trøya, og setter meg godt til rette i sofakroken med en lettlest husmorporno triologi fra Rema 1000, og en kopp kaffe. Tenker jeg blir her ut kvelden for å bøte på et greit labert humør og tendenser til en skjev rygg.

 


( Smålei middelaldrende kjærring med kaffekopp og Rema 1000 litteratur )
 

Møkkadag!

 

PS: Ronny, Petter, Martin og Mattis. De kokte potetene dere åt til middag nå nettopp er selvsagt ikke de samme Baghera gjødslet i dag tidlig.

Jeg lover?

(*plystre-plystre?)

 

 

Ukul fjortis, dødskul førtis!

Det er ingen overdrivelse å si at jeg var alt annet enn en kul tenåring. Sent 80 tall og tidlig 90 tall, da folk på min alder stort sett blomstret fra små søte piker til unge damer, forble jeg en bitteliten grå mus. (Altså, så bitteliten som en kvisete fjortis med permanent og på nærmere 180 cm kan bli) Jeg var en relativt sjenert (tro det eller ei), stille og totalt ukul fjortis!

Mens de andre møttes nede på videosjappa for å «henge», flirte og spise frityrstekte godsaker som mattilsynet i dag ville brukt som skrekkeksempler på kickoff etter sommerferien, satt jeg hjemme på jenterommet og drømte om et livslangt ekteskap med australske såpeoperastjerner fra favorittserien «Neighbours» og skrev dikt og utallige fanbrev til hjerteknuseren Jason Donovan.

 


(Ukul fjortis på telttur, med nykjøpt permanent og Clerasil på innerlomma!)
 

Mens de andre dro på puddelrock konserter på Valle Hovin satt jeg hjemme og fingerheklet pannebånd til bikkja mi, og mens de kule jentene stjal sprit fra barskapene rundt omkring i bygda for å feste med gutta fra Fetsund satt jeg på rommet og øvde på mine mulige fremtidige navn som gift. Side opp og side ned i «Pusurs skoledagbok" stod det med sirlig løkkeskrift:

 

Janne Dennis

Janne Donovan

Janne Mederios

Janne Bolton

Janne J. Fox

Og

Janne Hasselhoff

 



(ukul fjortis på håndball cup, alltid med bilde av min daværende fremtidige ektemann ved min side)

 

I ca 3 dager av hele ungdomstiden hadde jeg kjæreste. Helt på ekte, ikke bare i fantasien! En kjekk gutt på vindusrekka, en som var høy og mørk, som hadde lyse Levis bukser og lilla «Ball»-genser, og som delte min interesse for såpeoperaer, melodi grand prix, og som også kunne alle tekstene til Carola utenat. Han er i dag lykkelig samboer med en annen mann.

Du skjønner tegninga!

Jeg var en totalt ukul fjortis, og jeg er ganske så sikker på at ikke mange fra ungdomskoletiden engang husker meg i dag.

 Jeg husker ungdomsskolen med skrekkblandet fryd. Skrekk på grunn av den hverdagslige «redselen» om å ikke være som alle andre, som  meldte seg hver morgen, hver eneste skoledag. Fryd fordi jeg til tross for denne redselen fant min lille gjeng med venner jeg var trygg på, en liten gjeng som var akkurat like ukule som meg, og som sammen kom seg gjennom tre år i et hav av dødskule jentegjenger på tre, med lyse oppbrettede Levis bukser, strikkgensere i lyserosa pusegarn med båthals, tredd nedi Levis buksa, tynne sjokkrosa lærbelter og tupert blond pannelugg. Vi unngikk guttedramaet (selvsagt fordi vi aldri hadde draget) som utspilte seg da jentene fra Blaker ble sammen med gutta fra Sørum, og alle Sørumsandjentene lissom ble døds-sure for det.

Vi gikk store omveier for å unngå den hardbarka klanen med tøffinger i hullete olajakker på røykehjørnet, eller den lille bråkjekke gutteflokken som alltid stod nederst i korridoren, og kastet våt svamp på de som våget seg forbi på vei til jentedoen ved garderobene.

Vi var så ukule at det var nesten var kult.

I går møttes vi igjen, fire av oss litt ukule jentene. Vi møtes med jevne mellomrom, mye takket være Gry.

 


(ukule Gry, som hadde de kuleste kommentarene, de beste imitasjonene, den kuleste mammaen, og den høyeste panneluggen!)
 

Gry er den som stort sett drar igang disse jentekveldene. Gry, som alltid spilte ving på håndballen, fordi igjen av de kule jentene ville spille det. Gry som hadde de beste parodiene på alle de kule jentene, og den morsomme mammaen som kjørte oss på håndballcuper og ferieturer til Beitostølen. Gry som i dag er gift med en av de kule gutta vi ikke turte å se på, og som er mamma til to nydelige gutter med samme humor som henne, selv i en alder av fem år.

I går møttes vi hos Marit.

 



(ukule, kjempekule Marit, som digget kul musikk på ekte, og ikke bare fordi alle andre gjorde det!)

Marit som var den aller kuleste av oss, fordi hun til tross for at hun var en av de ukule, digget Guns`N Roses, hadde t-skorte med Slash, og hadde Axel Rose skrevet med sprittusj over hele skinnsekken. Marit som fortsatt er den kule av oss. Hun som har en jobb ingen av oss andre forstår, men som vi likevel misunner henne. Marit, som sender de kuleste reisebrevene på mail fra hele verden, og som har hele kåken fylt opp av suvernier fra land vi andre ikke har hørt om engang. Marit, som fortsatt har en skikkelig crush på Slash!

Det var gubben til Tove som kjørte oss til Marit i går.

 


(ukule Tove, som tidligere enn alle oss andre visste at de ukule var kule alikevel, og at de kule ikke alltid kom til å være det!)
 

Tove, som jeg kunne fortelle alt til, og som forsikret meg om at det var helt ok å være ukul, bare man var seg selv. Tove som danset og sang til Queen på jenterommet sammen med meg, og som lo av alle de dårlige vitsene mine. Tove som fant kjærligheten før alle oss andre, som flyttet fra bygda men holdt kontakten likevel, og som i dag fremdeles er så kult avslappet til det å være ukul.

 


(Jeg og Tove, tidligere ukule nerder, så dødskule damer med fler vinglass en nødvendig)
 

I går drakk vi vin. Vi spiste mat og kaker. Vi snakket om fortid og fremtid til de sene nattetimer. Vi lo av oss selv, og av hverandre. Oppdaterte hverandre på alt som har skjedd siden sist vi møttes. Vi mimret og husket. Vi koste oss! Og mens vi sitter der og ler så tårene triller av hvor ukule vi engang var, så slår det meg! Vi er blitt pokker så kule!!!

 


(Marit og Gry, kule damer som endelig er gamle nok til å kjøpe vin på polet!)
 

Vi er ulike, vi har gått forskjellige veier. Vi har hver våre hverdager som sjelden involverer hverandre, alikevel holder vi sammen, akkurat nok til at vi fremdeles kan betraktes som en gjeng. En kul gjeng. Min gjeng.

Så kjære Gry, Marit og Tove. Dere gjorde det å være ukul helt ok. Dere gjorde ungdomsskolen litt mindre skummel! Dere er pokker så kule!

Tusen takk for i går! Det var som vanlig veldig hyggelig, og jeg gleder meg til vi sees igjen!

 


(den ukule kule gjengen, 25 år etter ungdomsskolen)
 

Jeg er glad i dere alle sammen!

 



En riktig god helg ønskes alle der ute, fra en ukul fjortis som ble en dødskul "førtis"!

Ok, ikke dødskul da kanskje, men bra nok!!!

(og det i seg selv er dødskult!)

Operasjon syltynn.

Slankekurer starter for mitt vedkommende alltid på full mage. Når metthetsfølelsen er så påtagende at den grenser til fysisk ubehag som kvalme. sure oppstøt og oppblåsthet, da er jeg klar for en ny "operasjon syltynn". Et prosjekt som i årevis har vist seg å ikke fungere tilfredsstillende.

Det finnes i grunn bare en form for trening jeg virkelig liker, og det er turer i skogen. Gjerne lange, med bratte motbakker, små knauser, og stier med mykt underlag av mose, kvist og kongler. Da koser jeg meg, og kan gjerne sette opp tempoet nok til at svetten siler , eller rusle rolig og bare høre på fuglesang og kjenne på lukten av frisk skog. På grunn av diverse reparasjoner på begge føtter det siste halve året har det dessverre blitt lite med turer, og jeg kjenner at jeg savner det. Likevel er ikke den ene foten frisk nok enda til lange utflukter, og ikke har jeg riktig fottøy enda heller. (Venter på lønning?)

(OL i storspising med og uten gaffel)
 

Det har blitt mye sitting de siste månedene, og det eneste jeg har trent er kjeven. Den har jobbet seg gjennom diverse produkter av fersk gjærbakst, kaker med og uten mandelbunn, en og annen sjokolade, ulike typer potetgull og langtidsstekt ribbe med sprø svor.

Dersom «stillesittende matvrak med og uten gaffel» hadde vært en idrettsgren hadde jeg garantert vært innehaver av flere olympiske gull, men slik er det dessverre ikke. Gullmedaljer har jeg svært lite av.
 

Det jeg derimot har, er gnagsår på innsiden av hvert lår etter flerfoldige turer mellom kontor og kantine, nok valker rund midjen til å varme tre sett kalde hender etter en tur ute i kulda,(ja, vi har testet) og et såkalt «grevinneheng» på underarmen som slutter å vinke lenge etter at hånden er ferdig med samme oppgave.

Så i går kom motivasjonen til trening kastet over meg, like overraskende som den blå streken på graviditetstest nummer tre i 2004?

Jeg åpnet den ene snapchaten etter den andre fra treningsglade venner, og bak en mobilskjerm delvis dekket av brun saus, firkløversjokolade og nachos, poppet det frem bilder av stramme lår i fargerike treningstights, proteinshaker, skritt-tellere som har rundet flerfoldige tusen skritt.

I morgen tenkte jeg, i morgen starter jeg! På tide å være mer enn et støttemedlem på treningssenteret. Det må da være mulig å legge inn en times effektiv trening en torsdag ettermiddag, svette litt skikkelig uten at det skader den nyreparerte foten.

Og rett etter jobb i dag, relativt umotivert og med labert humør, entret jeg treningssenteret, og innen det hadde gått to minutter husket jeg hvorfor det er så lenge siden sist!!!

Jeg HATER det!!!

Jeg trengte å ta nøyaktig ett tråkk på mølla før jeg oppdaget «operasjon  syltynn» henger i en tynn tråd. Et heller uheldig kjøp av trenings BH virket mot sin hensikt , og de slappe velbrukte vrengte baklommene av noen pupper laget lyder som ikke hører hjemme på noe treningssenter. (Du vet, når puppene slår mot øverste valke, og lager samme lyden som når du slår en våt klut mot oppvaskbenken? klask-klask-klask?)




(Sports BH krise)

Ved løsvektene stod bygdas svar på Arnold Swartzenegger og løftet vekter som andre (meg) løfter Smørbukk karameller, og ved hvert eneste treningsapparat hang det tenåringsjenter stappfulle av rosa bobletygges og ungdommelig pågangsmot, mens en og annen pubertal pjokk på samme alder (min egen sønn inkludert) prøvde å imponere «damene» med en og annen armheving og fete Karate moves? Her var det bare å skygge banen, for å unngå total katastrofe og selvforakt.

Smygende langs veggen som Skybert (den usynlige kompisen til Albert Åberg) listet jeg meg så usett og lydløs som en hval på et treningssenter kan bli, langs veggen inn mot det lille rommet med matter på gulvet, boksesekk i taket, og et stort utvalg ergonomiske gigaballer og hoppetau! De ergonomiske ballene passer ikke for en sliten 40 åring totalt blottet for balanse, det fikk jeg bevist sist jeg var i dette rommet, da ballen punkterte, og jeg havnet på matta med forstuet halebein mens jeg kavet rundt på gulvet som en russer etter fredagspilsen, men hoppetau, det kunne jeg prøve.

Med friminuttene fulle av hoppetau-skills fra barneskolen friskt i minne tok jeg sats på matta , svingte tauet, hoppet, landet og angret!!! I iveren etter å endelig ha funnet den perfekte kardio treningen glemte jeg alt om lavthengene livmor, raslende eggstokker, manglende knipeøvelser og smålekk blære!

Hopp-skvett-hopp-skvett!

 



 ( Hoppetau-trim, med nødløsning med bøtte for lekk lavthengene blære uten knipekontroll)

Langsomt, og så stille jeg kunne , forlot jeg gymmen, nøyaktig 21 minutter etter at jeg ankom, med såret stolthet og et særdeles velbrukt truseinnlegg. Men den som gir seg er en dritt, og vel hjemme gjorde jeg et siste helhjertet forsøk på å forbrenne kokosbolle og kaffe latte kalorier. Horisontalt på gulvet tredde jeg tær og albuer ned i parketten, en øvelse kjent for treningsglade som «planken». Og mens jeg ligger der midt på stuegulvet, med en pusekatt klatrende på ryggen, og endelig føler at jeg for første gang i dag mestrer en øvelse, trer fjortisen hodet inn døra, titter på meg og spør:

Er det ikke litt juks når du bruker puppene og???»

 


 

( Jukseplanken, men ekstra hengepupp-støtte!)

That`s it!!!

Nok trening for i dag, kanskje for i år faktisk, ihvertfall helt til venstre fot blir friskmeldt, eller jeg får kjøpt de fete løpeskoene, og igjen kan komme meg ut på langtur i skogen, helt dønn alene! Da skal jeg tre en napoleonskake på ei fiskestang bundet til panna, og flyge etter den til krampa tar meg.


(Napoleonskake-maraton)

Og om det ikke virker skal jeg sette på den hårbøylen med reinsdyrhorn som jeg fikk i julehave, stikke ut i skauen under neste elgjakt, og løpe for livet fra langsynte elgjegere. Det må da være bra trening. Det er ca 6 måneder til elgjakta starter. Det betyr, på treningsspråket, 472 kokosboller, 300 kaffe latte og 57 stk firkløver sjokolader til neste trening!

Frem til da vurderer jeg husmor-yoga! Teste ut ulike spise, drikke og strikke stillinger. Der er jeg i alle fall garantert mestringsfølelse!

 


 

(Husmor-yoga. Tøy, bøy, drikk og strikk!)

Nå blir det pizza!
 

Operasjon syltynn er herved utsatt!

 

 

Angrep - det beste forsvar

Uten at vi helt har klart å finne ut hvorfor, kommer som regel mandagene på denne familien som en iskald dusj.  Søndag kveld er vi som regel motiverte for ei ny uke, men likevel kan det virke som om alle står opp med feil bein. Alle er sure, alle er trege, og alle tenker at angrep er det beste forsvar, slik at ingen trenger å ta ansvar for egen læring eller atferd! Vi går hverandre på nervene fra vi våkner og til skolebussen kommer, i så stor grad at vi til tider skulle ønske at hver og en av vår familiemedlemmer var en pinjata, slik at vi kunne banke løs på dem med god samvittighet. ( det hadde for øvrig ikke kommet sukkertøy ut av en eneste av disse såkalte "familie-pinjataene", kun rein møkk!!! Og med møkk som stikkord starter denne lille mandagsutblåsningen)

 

06.00

(angrepsforsvar nr 1)

Ronny våkner av alarmen, strekker den lodne mannekroppen i en 45 graders vinkel (rettere blir han ikke så tidlig om morgenen) og fyrer av sin faste kruttsalve av en morgenfis!

Meg: Hva i helsikke er vitsen med å blåse hue av meg med en sånn unødvendig tarmsmell, når du veit at jeg skal ligge på dette rommet i den sure lufta i 45 minutter til????

Ronny: Jeg kan vel ikke no for at det koker i magen!!! Det var du som lagde middagen i går! Du putta vel noe i den sausen som jeg ikke tåler da!!!

 


( minsten har illustrert et kjent problem og starten på mang en heftig diskusjon i måsahuset!)
 

Jeg står opp så fort jeg hører bilen til gubben starte, og kjøre ut av tomta! Det er umulig å få mer søvn i det gasskammeret av et soverom, så jeg kan like gjerne starte med matpakkesmøring og styling av nyklippet hår som for øyeblikket får meg til å se ut som den mannlige halvdelen av musikkduoen Roxette fra tidlig 90 tallet....

 


(nyklippet... hater hvordan den frisørkappa tvinger frem en nesten ikke-eksisterende dobbelthake....)


 

07. 20

(angrepsforsvar nr 2)

Minstemann: Det er jo ingen sokker i sokkeskuffen!!!

Meg: Hadde du bretta sokker i helgen, som jeg ba deg om, da hadde vi hatt to fulle sokkeskuffer akkurat nå!!!

Minstemann : Jammen!!! Det er jo ikke min feil at du kjøper alltid helt like sokker!!! Alle sokkene er hvite eller sorte!!! Det er jo umulig å finne ut hvem som hører sammen når alle er LIKE!!!

(Jepp, det er tydelig at minsten er på god vei inn i den velkjente hormonbobla, pubertetskomaen de havner i når de nærmer seg tenårene, for makan til dumt argument har jeg ikke hørt siden kl 06.00 i morges da gubben prøvde å unnskylde morgenfjerten)

 

07.35

(angrepsforsvar nr 3)

Eldstemann: Off, jeg har fremføring i morra jeg! Fy flate som jeg gruer meg!

Meg: Det går sikkert fint! Du har vel lest?

Eldstemann: Jeg skulle det, etter at jeg hadde hugget trær, men så sovna jeg på sofaen , også rakk jeg ikke!

Meg: Da skulle du kanskje ikke ha lagt deg på sofaen da!!!

Eldstemann: Jammen det er vel ikke min feil at de trestammene var skikkelig svære og gjorde veden så tung at jeg ble sliten!!!

 

07.55

(angrepsforsvar nr 4)

Meg: Martin!!! Nå må du se å komme deg vekk fra speilet, få på deg klærne, pusse tenna og rekke den hersens skolebussen!!!

Martin: Jada, jeg bare prøver å få på plass håret!

Meg: Du har jobba med det håret et kvarter!!! Enten så klipper du deg, eller så trer du en lue nedover det ullhuet, og  KOMMER DEG UT AV BADET!!!!

Martin: Det er jo ikke min feil at jeg må bruke lang tid på å gre vekk krøllene! Det er du som tok med de stålull-genene fra morfar!

 


( utemmet rottereir nedarvet fra generasjon til generasjon)
 

08.10

Vi er ute av huset. Vi rakk bussen i dag og, og sakte men sikkert blir stemningen bedre, og uka ser ut til å starte med solskinn og skoleklare gutter likevel. Gubben kom seg på jobb uten å havne i den verste køen på Fetsund-brua, og jeg spiser en litt småtørr skolebolle på vei til jobb , og kan bare erkjenne at heller ikke denne uka fikk jeg en pangstart på den planlagte slankekuren!

 


( tre skoleklare gutter venter på bussen, til tross for svære hindre de absolutt ikke kunne noe for...leses med ironi og sarkasme!)
 

 

Men det er pokker ikke min feil! For hadde jeg ikke blitt så himla stressa av mannelukter på soverommet, fire hundre like hvite sokker uten partner, tunge vedkubber og tenåringer med afro-hår som er limt fast i speilet på det eneste badet vi har, så hadde jeg kanskje hatt tid til å smøre et knekkebrød, og ikke MÅTTE hive i meg en skolebolle til frokost i stedet!

Så usunt er det forresten ikke! Den skolebolla er full av kokos. Kokos er en nøtt. Nøtt er nesten en grønnsak. Jeg startet faktisk med en av fem om dagen!

 


(  kjempesunn frokost for kvinnfolk som aldri vrir på sannheten eller gjemmer seg bak dårlige unnskyldninger, sarkasme eller ironi!)
 

Nå må jeg bare ta en prat med resten av familien om de ansvarsfraskrivelsen. Den må vi gjøre noe med. Aner virkelig ikke hvor de har den fra!

Håper alle har overlevd mandagen! Ønsker dere en god uke!

 

 

Punkterte rumpeballer og juksetruse.

Når man lider av selvdiagnostisert treningsvegring, bollemani , og i tillegg har bikka 40, det magiske nummeret for kroppslig forfall, da er det god grunn for et aldri så lite panikkanfall i forkant av den mellomste podens konfirmasjon i Mai. Jeg har aldri hatt, og kommer heller aldri til å ha et urealistisk mål om å verken være, eller bli sykt deilig, men dette handler om personlig velvære, og akkurat det synes jeg er viktig. Helt siden forrige konfirmasjon, altså i fjor ( vi fikk jo som tidligere nevnt unger omtrent like ofte som vi fikk tilbake på skatten en periode ) har jeg gått med planer om å stille til neste fest noen kilo lettere. Det handler mest om å kunne stå foran 35 gamle og unge slektninger og holde en tale, uten å holde inn magen, og knipe rumpeballene sammen. I utgangspunktet virker det jo ikke kul umulig, å gå ned et par kilo på et år, men det har det altså vist seg å være.

Jeg har nå kommet dit at det synes lettere å utvide kjolen, enn å slanke seg inn i den. Jeg har delt kroppen inn i tre hovedproblemområder. ( Det er selvsagt flere områder å ta tak i, men noen er lettere å skjule enn andre, og vil derfor ikke ha hovedfokus selve konfirmasjonsdagen )

 



 

1: Puppene. Jeg er per dags dato utstyrt med den godt kjente "aldrende ammepuppen". Kort beskrevet er det den meget lengre og slappe utgaven av den tidligere "struttpuppen", ødelagt og utsugd over tid av sultne spebarn og overivrige ektemenn. Til tross for at denne type pupp er særdeles lite flatterende lar den seg likevel enkelt skjule med ulike typer BH, med og uten vatterte innlegg, og ekstra brede skulderstropper. Mine "ammepupper" er for øvrig lange og tunge nok til at gubben foreslo å bytte ut de elastiske BH-stroppene med kjetting. (hevelsen rundt hans venstre øye kunne skimtes i flere uker etter at han fremmet forslaget!!!)

2. "Nei, jeg er ikke gravid!"-magen. En struttende, dog likevel merkverdig slapp mage som starter rett under "ammepuppen, og ender nede ved keisersnittet der den danner en slags markise over høna, og beskytter den mot vind, vær og eventuelle kakesmuler. (Jeg har jo som tidligere nevnt sort belte i kakespising, med og uten klær...) Denne kroppsdelen er vanskeligere å skjule enn "ammepuppen", men kan ved å trekke inn magen, holde pusten og ikle seg en og annen hold-in-strømpebukse fra Cubus skjules noe.

3.Punkterte rumpeballer. Et fenomen som oppstod får få år siden på denne kroppen, og som etter hvert har blitt et særdeles uflatterende fenomen, for ikke å snakke om, usedvanlig vanskelig å kle, og skjule. For mens markisen over høna ble stadig større, og antall cm rund hoftene flere, ble rumpeballene flatere!!! Nå henger de der nedenfor korsryggen, og slår mot lårene når jeg løper, som om de applauderer meg for innsatsen. Flate, slaskete, og fullstendig uflatterende. Punkterte!

Umulig å skjule....trodde jeg! Helt til jeg surfet på nettet en kveld, og kom over disse!!!

 


( Snerten juksetruse med vatterte rumpeballer og nedfelt rumpesprekk! )
 

 

Underbukser med vattert struttrumpe innlegg! Fantastisk, tenkte jeg! Til den nette sum av 19 kr får man et realt rumpeløft, og vil se "totally fabulous" ut i en snerten sak av en avslørende bomullskjole i midten av mai. Ikkeno slanking, ikkeno unødvendig borkastet styrketrening eller knipeøvelser. Kun en underbukse unna en stjert ala Kim Kardashian!

 


( Min utgave. Bestilte sort...litt mørk og mystisk lissom! )
 

Men jeg har driti på draget. Nok en gang. For i iveren over denne fantastiske nyoppdagelsen som kun vet et truserøsk vil gjøre kroppen min flere år yngre, har jeg blingset på avsenderland, og nok en gang bestilt fra Kina! Og om det var noe jeg lærte fra forrige Asia-blemme, så er det at en stor kineser er betraktlig mindre enn en stor nordmann. Det var ikke vanskelig å se at denne trusa i str. L ikke kom til å passe. Likevel, i håp om et aldri så lite stretch-mirakel, og for bloggens del, kunne jeg jo ikke la være å prøve.

 



( Hit men ikke lenger. Cellulit politiet har teknisk kontroll rett ovenfor knæra! )

Umulig.

Så mens jeg lå der på parketten og spente kroppen i vinkel etter vinkel, og tøyde muskler jeg for lengst hadde glemt jeg har, fikk jeg et aldri så lite mentalt bilde på netthinnen. Et flashback tilbake til midten av 70 tallet, da generasjonen over meg, min egen far inkludert, brukte slengbukser så trange at de kom med underlivs-sopp garanti og egen lomme til en tube Canesten!

 



( Småfeit blogger trøkker seg inn i vattert juksetruse uten særlig suksess! )

Og her ender et blogginnlegg jeg lenge var i tvil om jeg i det hele tatt burde dele. I frykt for alle diagnoser videre bruksforøk av denne løft-og-dytt-trusa vil kunne forårsake (gnagsår, sopp og hønehår-slitasje) legges den på hylla. Det står klart for meg at det å jukse seg til struttende kroppsdeler og ungt utseende ikke på noen måte er heldig for denne fruen. Det er bare å innse at alderen og forkjærligheten for kalorier har satt sine spor, og at valget nå står mellom tre måneder på intens salat og agurk kur, eller en ny, litt større kjole.

De solgte sjokolademuffins i kantina i dag.

Det blir ny kjole.

 

 

 

Pubertetsboble og hormonkoma.

Kl. 07.50.

Jeg roper for ørtende gang til poden som fremdeles ligger oppe i senga, halvveis i drømmeland, halvveis i koma. Med en fot på gulvet og den andre på tredje trappetrinn skriker jeg høyere enn en VIF supporter på hjemmekamp. Altså, jeg har samme volum som en fotballsupporter, men oppmuntrende tilrop er det lite av!

-"Hvis ikke du står opp nå kommer jeg opp med gaffa-tapen, og røsker ta deg både legghår og monobryn!!!"

(For de som ikke er kjent med "gaffa-metoten" kan jeg kort forklare at det er fattigutgaven av voksing av kroppshår, funnet opp av tre brødre en dag i sommerferien da de kjedet seg litt ekstra, og bestemte seg for å tape inn hverandres legger, lår og øyebryn med gaffa-tape, for så å rive det fort av. Den som skriker taper. Særdeles smertefullt, men det funker. Legger og lår blir blanke og glatte som ei nystelt barnerumpe, og koster selvsagt betraktelig mindre enn en tilsvarende behandling på spa eller hos hudpleier!)

Poden i andre etasje stønner, og utfra braket i gulvet å dømme vet jeg at han er på vei ut av senga. Endelig!!!

Nede sitter en 12 og en 16 åring allerede ferdig påkledd og fortærer hver sin yoghurt, mens 14 åringen lusker ned trappa med lut holdning og morraånde. Men går han på badet??? Neida! Han setter seg heller godt til rette foran vifteovnen for å varme tær og sjekke alt av meldinger som har kommet over natten på mobilen. (Mobilen må være nede natterstid, bare en sånn liten mamma-regel vi har innført i denne husholdningen)

 



( trenger ikke gre håret, så lenge tærne er varme )

Jeg stresser! Det er ca. 15 minutter til skolebussen kommer, og poden har ikke engang kledd på seg!

Det haster ikke heller, ifølge han selv. Han har "dødsgod tid, og ting er lizzom bare helt chill, og verden bare serr stresser unødvenig bra ass, og han har alt under syykt kontroll hværfall!"

Hvordan er det mulig å få tre så innmari ulike gutter? Hvis man ser bort fra spekulasjonene til gubben om at postmannen og feier`n er faren til to av dem...Sånn helt seriøst! Åssen er det mulig? En har sklidd gjennom puberteten som hånd i hanske, uten stress og komplikasjoner med hverken det ene eller det andre. Minstemann er på god vei inn i denne litt såre, men spennende perioden, og kan nesten ikke vente på mørkere stemme og fet bart, mens han i midten... Sweet Jesus, sier jeg bare!

Ikke er han verken kranglete eller ufin slik tenåringer ofte kan være, men han er bare så "sinnsykt chill", som han selv kaller det. Forferdelig sløv, på fagspråket!

Og mens de andre gutta legger matpakker i sekken, og dobbeltsjekker gym og svømmetøy, og mens jeg febrilsk dykker ansiktet ned i kaldt vann i håp om å redusere posene under øynene, blir jeg stående å undre meg over denne midterste poden som har en helt egen evne til å ta livet med ro selv i det store kaoset som befinner seg i måsahuset den første dagen etter vinterferien!

Hva er det med denne hormonkomaen de havner i rundt 14 års alder, hva skal man forvente av dem, og hvor mye skal de slippe unna med?

Hvordan kan han glemme 10 Engelske gloser, men lære seg alle notene til "Born in the USA" på elgitar i løpet av et kvarter?

Hvordan kan han glemme å pusse tennene hver morgen, men huske rekkefølgen OG teksten til alle sangene på Bon Jovi albumet fra 1989?

Hvordan er det mulig å snuble i sine egne tær midt på parketten, men hoppe 35 meter med en cross-sykkel uten å knekke så mye som en negl?

 



 

Og hvordan er det mulig å være tynn som ei reke når du eter som en hest? ( Må være genene fra postmannen eller feier`n, for han har det hvertfall ikke fra verken meg eller gubben?)

Og hva skjer med filteret når de havner i denne pubertetsbobla?  Mens andre tenåringer trekker seg litt inn i seg selv, og unngår de lengste og mest nære samtalene med sine foreldre, har min sønn fått et filter tilsvarende ei dame på 90. Du vet, den gamle bestemora di, eller hu nabodama med blått hår og fotformsko som så mer enn gjerne vil dele ting du helst ikke vil vite!

Fru Eilertsen i oppgang 3 : -" Det er mulig det er plommene, for det bare rant tur meg i går efta. Gulgrønt og kornete. Var nødt tel å halde meg inne, var jo lekk hele eftan! Enten så var det plommene, eller så er det en alvorlig infeksjon i tarmen! Spørs vel om man itte tørker ut å dævver innen detta er over!"

Og litt der har du fjortisen også!

Fjortis: -"Fy flate, ingen bør gå inn på dass riktig enda ass! Den der reiv i nesa. Tid tok det og, rakk å se fire musikkvideoer på youTube lissom! Nå veit jeg hvordan det er å føde mutter`n !"

 



(sykt chill en vanlig ettermiddag )

Og et eller annet sted på veien mot alt dette filterøse hormonkaoset har poden klart å miste alt som heter konsonanter også, og har tidvis et språk kun bestående av vokaler, og et og annet snøft. Dagligdagse ord og setninger som "God morgen", og God natt, sov godt, glad i deg", kommer ut som "Gaaaaaaa-øøøh-aaa,gaaa-øh!, og når vi andre diskret sender hverandre spørrende blikk med hevede øyenbryn, er poden tilsynelatende uvitende om at språket blir mer og mer neandertalsk for hver dag som går. Da han ble konfrontert med dette fenomenet i forrige uke smilte han og forklarte at det var fordi overleppa og fortennene var så slitene om dagen. ( ????????!!!! Hva gir du meg, lissom!? )

 

( knallfin fjortis, full av godhet )

 

Kl. 0810

To gutter på 12 og 16 er på vei ut døra, klare for å rekke bussen og ta fatt på en ny skoleuke. Vi ønsker hverandre en god dag, avtaler at den som kommer først hjem slipper ut katta og tar med posten inn. Jeg legger matpakken i veska, knytter skjerfet godt rundt halsen, og registrerer at poden på 14 svirrer rundt i gangen fremdeles, tydelig på let etter noe.

-"Mangler du noe?", spør jeg!

-"Ja, jeg finner jo pokker ikke sekken", svarer han! "Den hang jo akkurat på knaggen!!!"

-" Men i helsikke Martin!", svarer jeg. "Du har den jo på ryggen!!!"

( jeg sverger på min mors grav, dette er en helt sann historie!!! )

Poden ler. "Ja visst pokker, jeg trodde det bare var jakka som var tung jeg!", så går han ut døra. Jeg tråkker etter, og i det jeg skal til å låse kommer han løpende opp trappa igjen!

-"Tror du jeg rekker å gå på do før bussen kommer?"

-"NEI!", svarer jeg, men poden er allerede innafor døra, på vei inn på badet, med våte, leirete sko!

Og med sko å beina, og skolesekken på ryggen sitter poden på do og smiler. Han har all verdens tid. Og han har rett. Han rekker bussen, som alltid, med god margin. Og til tross for at det stresser meg, å skulle holde styr på alt jeg synes han burde gjort, så tar jeg meg selv i være ørlite grann misunnelig på pjokken også. Får hvor deilig må det ikke være, å vandre rundt i tåka et par år, ikke få med seg noe vesentlig, ikke ane hva stress og tidspress er, men likevel være så trygg på at han kommer til å lande på begge beina! Vi hadde vel alle hatt godt av en midlertidig hormonkoma i ny og ne!

 

( et ben forran et annet = kjempeutfordring   Backflipp i ulendt terreng = chill! )

 

I kveld har han sitt første konfirmantkurs i regi av Humanetisk forbund. Det er en spennende tid han går i møte. Jeg håper bare han rekker sin egen konfirmasjon...

Innlegget er selvsagt lest og godkjent av den gjeldende fjortisen.

("Jaja, seff, bare kjør på mutter`n! Det er chill!" )

 

Testelavn, en ny greie.



"Erre mulig å værra så fysen a?"

Kidsa er enige! Mutter`n burde tre på seg forkle, skjemme bort guttebassene, og bake noe skikkelig digg. Aller helst Fastelavn boller. Den som følger med på kalenderen vet jo at det ikke er Fastelavn i dag, og bollene vi lagde og fortærte tidligere denne uka  ikke på langt nær er slanket bort enda. Det var meningen jeg skulle jogge litt i går, og så trene litt styrke, men så lå den Mandelstang ved kassa på Kiwi, og jeg røyk på to... (De er jo så små, man rekker knapt å blunke før man har svelget den ene, derfor tenkte jeg det var lurt å kjøpe to!) Til tross for at naboen en gang sa at akkurat denne sjokoladen ligner mistenkelig på noe man skuffer ut av kattekassa , klarer jeg fremdeles ikke å motstå denne sjokoladen.  Og med to mandelstenger (også kjent som katteruker) i magen valgte jeg bort joggetur til fordel for pysjbukser, kakao og Kakekrigen på TV.

 

Vendor: Kraft Foods Norge AS
Mandelstang 43 g
VendorArt#: 66654
ICA:
EAN: 7040110603107
ImageDate: 2004-12-22 13:19:54 Etc/GMT

(kaloriholdig kattebæsj...ifølge naboen!)

 

Uansett...Siden det teknisk sett er siste dag av vinterferien (helg er ikke ferie), siden noen av oss er litt snørrete og såre i halsen, siden vi hadde fløte som snart går ut på dato (30 Mars), og siden gutta (trenger jo ikke nevne den evig-fysne-slankedronninga, også kjent som blogginnehaver) var skrekkelig fysne rundt lunsjtider i dag, fant vi ut at en bollelunsj var helt innafor. Om man i tillegg har gyldig grunn for stort inntak av ferske boller setter ikke kaloriene seg på hofta heller. Helt sant. ( Total denial ) Det er tross alt snart Fastelavn, og vi mente det var på sin plass å kjøre en bolle-test, finne ut hvilke boller vi skal godte oss med på selveste Fastelavn.

Vi kalte det:

TESTELAVN.

Et helt nytt begrep som absolutt burde bli en greie!

 

Resultatet kommer plutselig nedenfor, i et bilderaid, nå også kjent som bolleraid!

 



Boller fylt med vaniljekrem og toppet med melkesjokolade. Testpanelet var enstemmig her. Skikkelig digg, nesten litt for søtt. Holder med en. (kanskje to) Eller tre, om du planlegger en joggetur i nær fremtid.

 


Skolebolle. En klassiker. Veldig godt, men ikke typisk Fastelavn lissom.  Vi legger dem i frysen, og sparer de til en regnværsdag.

 


Lollipopbolle. Bolle med vaniljefyll, pisket krem, melis og lollipop strø.

Digg, veldig digg!


Enkel variant. Lollipopbolle, uten lollipop. Også digg, men ikke like morsom, derfor ikke like barnevennlig. Barnevennlig bolle er vist viktig, selv om man er 12, 14 og 16. (og 40...)

 


Plain old fastelavnbolle, med lett melisdryss og pisket krem. Min favoritt, nest etter Mandelstang!

 


Solskinnsbolle med kanel, sukker, romkrem-topping og pisket krem. Absolutt å anbefale for de som liker smør på flesk. (eller celulitter på røven)

 



 

Tuttifruttibolle. Meget barnevennlig.

 


En del av testpanelet hadde trukket det lengste strået (altså avklippet sugerør...her tar vi jobben alvorlig) og fikk velge først. Det tok tid, for å si det sånn!!!

 


Litt som å spise en skikkelig burger, med alt.

 


En spiseskje pisket krem på deling...Laktose og pusekatt er jo egentlig en fy-fy greie. Mulig jeg blir straffet med et par illeluktende "Mandelstenger" i kattedoen senere i kveld. ( Hvor sykt er det at jeg fremdeles ikke har mistet lysten på den sjokoladen lissom?)

 



 Bollekoma!

Vi kan rett og slett bare konkludere med at siste dag av vinterferien ble en suksess. Nå er det på med stretch-bukser, så kan helgen bare komme!

Ønsker alle som titter innom en toppers fredagskveld.
 

 

Nysnø,vågale stunts, og husmorpoeng.

Etter fire dager på rappen i frisk luft hadde jeg store planer om å bruke denne dagen horisontalt på sofaen, med en god bok og store mengder fisefin engelsk te med brunt sukker på pinne. Planen var også å sove lenge, men da gubben karret seg ut av senga kl 05.50 , og rullet seg over mot høyre for å gradvis gjekke en middeladrende, hårete arbeidskropp ut av senga, klarte han å få min venstre pupp i klem under albuen sin i det han skjøv fra for å velte seg ned fra madrassen, og dermed var husfruen bråvåken. "Hengepupp i klem-metoden" for vekking har dessverre lenge vært et relativt kjent fenomen her hjemme, og selv ikke en oppgradering til dobbeltseng på 180 cm løste det problemet. Den såkalte velbrukte "ammepuppen" flyter fritt på natterstid, og havner fort i "knipa" på dagtid også, dersom den ikke stroppes tilstrekkelig fast.

Uansett, jeg var våken, og i det måsagubben forsvant ut døra på nysnøføre mot en ny arbeidsdag for Bertel O. Steen, la jeg puppen i fatle og satte en brøddeig på kjøkkenet. Tenkte det kunne være fint å la gutta våkne til dag 3 i vinterferien til nystekt brød med brunost. Det er liksom en hverdagslykke i seg selv.

Så, med tre poder sovende i 2. etasje, tre pusekatter i en kurv foran peisen, og snøen lavende ned utenfor kjøkkenvinduet startet jeg baksten.

 

Det var for tidlig på dagen til å lese oppskrifter, så brødet ble til på slump. (som de fleste bakevarene her i huset blir) Jeg er tilhenger av å ikke kaste mat, så en halv søtpotet som lå i grønnsaksskuffen, og en bolle med peanøtter fra helgen ble med i deigen, og resultatet ble veldig greit. Mykt og sprøtt, søtt og salt, perfekt grovt frokostbrød .

 



(Søtpotet og peanøttbrød med avokado og granateple)

Jeg fikk ikke lang tid alene på kjøkkenet før den eldste poden våknet og stod opp! Jeg skjønner meg ikke på den ungen. Skolefri, og endelig mulighet til å sove lenge, men neida!!!

-" OMG!!! Det er sykt mye snø!! I dag må vi serr ut å finne på no ass!"

Noen dager, spesielt på sånne dager hvor planen min var å ligge horisontalt på sofaen, skulle jeg ønske jeg hadde "normale" tenåringer som satt klistret foran en PC skjerm , oppslukt i sin egen pubertetsverden med spill, kompiser på Skype og en halvnaken eldre dame som skjermbilde å mobilen...men neida!!! Innen klokka var ni var de to eldste ferdig påkledde for å leke (jepp, en snart 15 åring, og en 16 åring som leker) i snøen.

Hva gutta sier : " Skal vi stikke i bakken over veien, bygge et fett hopp, og ta backflip med langrennskia eller?

Hva jeg hører: " Skal vi ta en tur ut, gjøre noen ufattelig dumme stunts, og skade oss litt skikkelig sånn at mutter`n får et bittelite hjerteinfarkt og antydning til løs mage eller?"

Så mens gutta kledde seg i matchende gule arbeidsbukser og stakk i bakken for å knekke et par langrennski og en mulig ryggrad før nysnøen smeltet, ble mine planer om horisontalt inntak av te og kjeks byttet ut med enda en gjærdeig, for å fore tre aktive gutter etter enda en vinterferiedag i frisk luft.

 



( Hormonbombe i selvlysende bukse klekker ut dumme stunts i lufta!)

 

Inne på kjøkkenet har en smånervøs mamma tatt et godt grep om bakebollen, og laget en noe sunnere gjærdeig av speltmel, og klekker ut den ene bake ideen etter den andre. Det er mulig gutta er ute å brekker et bein eller to, men sulte skal de i hvert fall ikke.



(Flettepizza med pepperoni, skinke og wienerpølser.)

En deig, tre forskjellige bakverk. Genialt.



(Snurrewiener. En sikker vinner for sultne skihoppere)

Og som tidligere nevnt, jeg er ingen fan av å kaste mat, så i den siste delen av deigen blandet jeg inn eplebiter og en kopp Honeycorn. OMG!!! Noen ganger overrasker jeg meg selv med strålende ideer! Dette ble en innertier. Housewife of the year!!!

Disse ble perfekte som turmat sammen med de snurra pølsene, for bak huset var snøen i ferd med å smelte, og den yngste poden ytret ønske om en liten tur til bålplassen vår for å se etter rådyr og rev.


Så mens de to eldste podene øvde på de triksene som gir de største skadene og de dypeste skrubbsårene i panna, pakket jeg og minstemann sekken full av bakverk, og tok turen utpå myra for å speide etter vandrende gryterett. (Elg og rådyr)



(Martin, snart innehaver av fagbrev i nakkesleng og neseblod!)


(Matpakkehorn av spelt, med eple og Honeycorn)

Fan-freakin`-tastic!!!

 

Digg i matpakka akkurat som de er, sykt digg med smør og gulost!




(Snurrepølse)

Perfekt i matpakka.


Minsten, som slett ikke er liten lenger inntar ferskt bakverk, speider etter dyr og tenner bål som en villmarksmester. Det er så herlig å sitte utpå myra alene med denne gutten, og snakke om alt og ingenting, høre på de tørreste vitsene i verden, og le av alt det dumme de to storebrødrene driver med bare 100 meter unna, på den andre siden av huset.


Mor sjøl sovna bittelitt  i lyngen. Det trente øyet vil kunne skimte undertegnede på bildet ovenfor, til tross for at jeg har kledd meg for å passe inn i terrenget. Det er pokker ikke lett å holde seg våken med magen full av fersk bakst, og ansiktet fullt av det som minner bemerkelsesverdig mye om vårsol, til tross for at kalenderen fremdeles viser Februar. Minstemann så ikke dyr i løpet av vår ettermiddag ved bålplassen, men klarte å knipse dette bildet av en utrydningstruet dyreart i stedet. "Husmorpurke i dvale".

Og inne på benken stod flettepizzaen til heving, klar til å puttes i ovnen.



 Så ble det jammen meg gjærbakst til middag også, på meg og guttegjengen. Og enden på visa er som følger...

Her ligger jeg på sofaen, med ganske god samvittighet, horisontalt, og med en kopp te, som var den egentlige planen for dagen. Magen er mett, kinnene er røde av vårsol, tærne er kalde av en dag i snøen, og magen er mettere enn den burde være på en helt vanlig onsdag. Det er ikke så halvgæli med vinterferie, tross alt.


(hverdagslykke)

Fersk blogger med fersk gjærbakst ønsker deg en fin-fin kveld.
 

 

Forventningspress og vinterferie.

"Jeg er bare så innmari sliten, mamma!"

Det må være så innmari vanskelig å si det. Særlig når han gjemmer ansiktet litt i hendene. Ikke fordi han er redd for at jeg skal se tårene, men fordi han er sliten av å være lei seg, og så gjerne vil holde tårene tilbake. Derfor blir jeg så ydmyk, og full av respekt for denne modige 16 åringen som velger å dele, og som så gjerne vil snakke, og ta imot råd, selv fra en mamma som store deler av tiden er helt rådvill og ifølge hans et år yngre bror "syyykt gammeldags!"

Jeg skal ikke lage noe stort dramatisk blogginnlegg  ut av dette, for dette er garantert ikke spesielt for mine barn, min sønn....Akkurat denne følelsen av å ikke strekke til sitter det garantert en drøss av tenåringer og kjenner på akkurat nå. Likevel er det bare jeg, som akkurat i dag, kan gjøre tilværelsen for akkurat min gutt bittelitt enklere, og sammen med pjokken selv tror jeg vi klarte akkurat det.

Noen er litt mer følsomme enn andre, sånn er det bare, og Petter er slik. Han har alltid vært det. En tenkende type med stor omsorg for andre, og med mindre fokus på seg selv. Akkurat i år er det mye, og de siste månedene har vært ekstra tunge. Han jobber hardt med skolearbeidet, med en stort ønske om å komme inn på Bygg og Anlegg linja neste skoleår, for å kunne leve ut drømmen om å bli snekker. Vi legger lite press på gutta her hjemme, sånn i form av forventninger til karakterer osv. Vi forventer at de oppfører seg som folk, og at de gjør så godt de kan. Om det resulterer i karakterer som er midt på treet, så er det helt i orden, bare de har gjort sitt beste. Petter vet det, i tillegg har han en kontaktlærer som har vært helt super, en som forstår og tilrettelegger, likevel legger han mer press på seg selv en hva som er godt, og noen ganger, sånn som i dag, til tross for at det er første dag av vinterferien, klarer han rett og slett ikke å slappe av. I dag gikk jeg tom for ideer og gode råd. Karakteren er gode nok, skolesøknaden er finjustert og sendt, og det fantes liksom ikke mer jeg kunne si for at gutten skulle senke skuldrene og slappe av.

Så da kastet jeg ballen over til han.

-"Nå er det opp til deg!" sa jeg. "Hva skal til for at du kan senke skuldrene og slappe av litt?"

-"Luft!" svarte han. "Luft, bål, kakao, også vil jeg at du blir med."

 


(angrer litt på løftet til meg selv om bilder uten filter på bloggen.. sjekk Kari Traa trøya limer seg fast mellom fem sidefleskvalker a!)

Så da ble det sånn. To lite fotogene mennesker fra hver sin generasjon gjør seg klare for en tur ut i frisk luft. Vi kokte kakao, fant frem en pølsepakke, og hoppet inn i ulltøyet. Ingenting slår en hjemmestrikket genser fra oldemor Reidun. Den dama er en kunstner med pinner og garn, en skikkelig strikke-ninja!

Vi trengte ikke gå langt i det hele tatt. Til tross for at trafikken fra Kompveien  durer jevnt og trutt, frem og tilbake bare meter fra inngangsdøra vår, er det på baksiden av huset bare et titalls meter til vi tråkker rett ut i skogen, og måsan. 


 

 Og pjokken hadde helt rett. Man skal ikke kimse av frisk luft, for etter bare to minutters gange fant vi den perfekte bålplassen, og humøret steg betraktelig. Litt fysisk arbeid er heller ikke å forakte, så poden hugget ved mens mor så på. (hallo, det er jo ikke jeg som va stressa lissom...dessuten var det fysisk utfordrende nok for denne dama å peke de stedene jeg mente han burde stable veden!)



 

Og mer skulle det faktisk ikke til denne gangen. Et bål, en kopp kakao, pølser og smurte lefser, og poden er tilbake i vinterferiemodus. Og da er det godt å være mamma. Ikke at det å være mamma ikke er bra når ungene har vanskelige dager også, men det er så herlig når de viser deg tillit på tunge dager, og lar deg være en del av løsningen. Når de ønsker å snakke, og når de ønsker å lytte.



Så satt vi der ved bålet, en 16 åring og en 40 åring, og snakket om alt mellom himmel og jord. Ting som er vanskelige, ting som er morsomme, ting som er viktige og ting som ikke betyr noe. Vi snakket om savnet av oldemor og oldefar, vi snakket om lekser og prøver, om kondomer og alkohol, om de som mobber, og de som blir mobbet, om motocross og fingerhekling, om politikk, og om hva vi liker best av potetskruer eller Sørlands chips.

Så, med magene fulle av pølser og lefser, med hodet fullt av tanker om ikkeno, og med senkede skuldre lot vi bålet brenne ned og tok en liten tur litt lenger ut på myra for å snakke enda mer om ingenting, bare 16 åringen og jeg.


 

Da slår det meg, der vi begge står med nesa ned i snøen og utforsker et dyretråkk fult av ulike spor, hvor heldig jeg er som får være med denne gutten, på en helt vanlig mandag. Så heldig jeg er som ikke bare får ta del i oppturene, men også nedturene. For en enorm tillit han viser meg ved å dele.


( Elefantspor??? Eller elg? Har elger så store hover?)


Petter: "Øh, må du ta bilde av alt? Det er bare et rådyrspor eller no lissom!"

Meg: "Åååååh det er formet som et hjerte!!! Det blir dødsfint på instagram assa!"

Og der ute på myra forsvinner plutselig alt av bekymringer (i alle fall for en liten stund), og tenåringen er igjen både leken og lattermild, og full av den varme, gode og lune humoren vi som står han nær daglig får ta del i.

-" Hei, mutter`n! Kom hit a! Jeg tror jeg fant vinterlageret til tupeene til Donald Trump!!!"


(Donald Trumps tupe`plantasje..., blant harebæsj og rådyrspor!)



( Donald Trump jr. )


Og sånn ender dagen som startet med stramme skuldre, blanke øyne og små bekymringer som virket så mye større en de var. Den ender med mette mager, ullgensere som lukter av bål, kalde, våte tær og masse latter. Vi har ikke sveivet en magisk tryllestav og fått problemene til å forsvinne, men vi har snakket dem ned, sortert noen tanker, og funnet små løsninger. I tillegg har vi fått en god dose frisk luft, og det har gjort denne hverdagsbloggeren hoppende glad

Skoleåret er ikke over enda, og det er ikke de litt såre, vanskelige tenårene heller, men akkurat nå har vi ferie fra alt det. Vinterferie. Og det skal vi klare å nyte!

.

(hoppende glad blogger på Donald Trumps tupe`plantasje!)

En knakendes god mandag ønskes deg og dine, enten du har vinterferie eller ikke.

 

(Dette innlegget er selvsagt lest og godkjent av Petter`n. En særdeles flott ung herremann på god vei inn i voksenlivet, med alt det måtte bringe med seg )
 

Skal, skal ikke?

Når man trives med ting sånn de er, når man er lykkelig i sin egen lille boble, og synes livet stort sett sklir på trauste, men relativt trofaste og glatte skinner, og hverdagen er akkurat sånn man hadde sett for seg at den skulle være, er det trygt å hoppe ut i ukjent farvann da?  Denne lille bloggen var i utgangspunktet ment å være mitt lille kreative fristed. En online dagbok som dokumenterte hverdagen til meg og mine, med en knippe filterløse bilder slik at vi i fremtiden kan minnes de hverdagene som til slutt utgjør et liv. Jeg antok at jeg ville ha om lag to til tre faste lesere. Tante Malla, Tante Mariann og gubben...

Men så fattet en redaktør i lokalavisa interesse for historien om det litt løse ludderet av ei katte vi har tatt til oss, deretter publiserte han historien om musa til gubben (ikke den snuskete historien du umiddelbart så for deg akkurat nå!), og så begynte ballen å rulle. Det toppet seg da han tuklet med bloggoverskriften, og lot store deler av landet tro jeg hadde en fortid som pornostjerne.... I går kom han hit på kaffe. Inn i et bittelite hus ved utkanten av Bjørkelangen kom sjølveste redaktør`n av Romerikes Blad. En godt voksen mann med tonnevis av aviserfaring, varmt håndtrykk og sjarmerende gløtte mellom fortenna.

 

( jeg tok ingen bilder av sjølveste redaktør`n, men tok meg friheten av å skissere mannen for å gi eventuelle lesere et "ansikt" til redaktør-tittelen)

Magne, som redaktør`n egentlig heter skisset visuelt et forslag om sampublisering av blogginnleggene fremover. Jeg lyttet fasinert, om enn noe usikker, til særdeles profesjonell og erfaren manns tanker om blogging, aviser på nett og i papirutgaver, nytenkning og lesertall, og alt dette mens han fortærte en kopp kaffe, et stykke pizzasnurr-pizza med pølse og løk, en halv skolebolle, og med tre katter klatrende opp og ned ryggtavla hans.

Jeg må seriøst ha hjelp til oppdragelse av de kattene...



(hmmm...en redaktør??? Han må jeg bite i leggen!!!)

 

Så er spørsmålet da...vil jeg dette? Tør jeg dette? Skal jeg by enda mer på meg selv og mine  i tiden fremover? Denne bloggen var ikke, og kommer aldri til å kunne bli en blogg med fine "selfies", tre etasjes muffins med rosa smørkrem fra økologisk oppdratt ku og glaserte bringebær (herremin nå ble jeg fysen), eller med bilderaid av tre veloppdratte gutter i matchende lyseblå skjorter poserende på en strand i Maldivene. Skal jeg skrive, og fortsette å dele, så må det bli rett fra levra, hverdagene, de gode som de dårlige.

(ser du bildet ovenfor? Det er litt sånn det føles...skal man prøve å presse seg frem i en verden som allerede er full av erfarne bloggere med stramme lår og blendahvite smil? )


For det er der jeg er så himla usikker. Er ikke egentlig dette såkalte bloggmarkedet mettet? Jeg kan ikke et døyt om mote, og om jeg hadde kunnet det passer ikke denne bloggerens kropp inn i noe uten stretch etter vertikale striper uansett. Jeg er en middels god kokk med forkjærlighet for posesuppe og alt som kan trylles frem av gjærdeig, marsipan og fløte ( hvilket er en av grunnen til at jeg ikke har sånn bloggriktig motekropp), og vil derfor aldri kunne bli en stor matblogger heller. En typisk mammablogg får jeg heller ikke hatt, for mine hormonbomber av noen tenåringsunger er på god vei inn i puberteten, og som mamma har jeg i hvert fall ikke fasiten på oppdragelse! (jeg klarer jo ikke engang å få kattene til å slutte å klatre på sjølveste redaktør`n)

Så hva har vi igjen da? En lettere overvektig trebarnsmamma fra landsbygda, midt i livet, gift med en litt lodden driftstekniker fra Lørenfallet, og i skrivende stund innehaver av en ettervekst av grå hår tilsvarende "Berit Bislet", hu "dama" fra Coop Prix reklamene.

-"Men kanskje det er akkurat det som kan fenge noen av leserene våre!" sa redaktør`n.

 

 

Så da, etter litt tid i tenkeboksen, et møte med en garva avismann, lange samtaler med hormonbombene (les: sønner) og lodden mann, enda et par runder med meg selv, og med en fersk skolebolle i magen er avgjørelsen tatt.  Jeg fortsetter å blogge om "ikkeno", for det er det livet jeg kjenner til, det er det livet jeg lever. Helt A4, passelig kjedelig, og helt filterløst og uredigert.  Jeg blogger slik jeg hadde tenkt i utgangspunktet, for meg selv og mine, men ønsker likevel med stor glede et samarbeid med Romerikes Blad, og eventuelle nye og ukjente lesere velkommen.

Jeg hopper i det. Vil du være med, så heng på!

 


( Bildet tatt i sommer. Skal illustrere "lettere overvektig kvinne med lite gjennomtenkt tatovering på skulderen som hopper i det" )

Skal, skal ikke?

Skal

Dette blir skremmende spennende!

Takk for at du leste. Vi blogges!
 

Valentinsdag,tungekyss og Dolf Lundgren.

Jeg har kjent litt på den følelsen, du veit, den følelsen når både du og gubben har bikka 40, når tyngdekraften og uønsket hårvekst på kroppen er dine verste fiender, og romantikken forsvinner i et hav av hverdager, kjedelige rutiner og jakt på hybelkaniner!

Livet blir fort en vane, hverdagene til rutiner, og selv om man trives med det, tar man seg selv i å av og til ønske seg litt mer spenning og romantikk. I hvert fall er jeg sånn. Jeg klandrer et titalls amerikanske venner på Facebook og handelsstanden. I et par ukers tid har postkassen min  flommet over med reklame for kjærlighetsdagen over alle kjærlighetsdager, og butikkene bugner av hjertesjokolade, røde roser og bamser med røde hjerter hvor det står "I LOVE YOU" med sirlig løkkeskrift. Når man får tredd alt dette nedover hodet bare man stikker nesa ut døra, og i tillegg er godt gift med Bjørkelangens kanskje mest uromantiske fyr, synes jeg slett ikke det er rart at jeg lar meg friste.

 



(Jeg tillater meg å illustrere dagens blogg med blyant, da vanlige bilder i dette tilfelle kan føre til impotens og mindre sinnslidelser for enkelte lesere)

Derfor har jeg den siste uka titt og ofte hintet til gubben om både hjertesjokolade og blomster, uten at han har tatt nevneverdig notis av det. Likevel, dum som jeg er, våknet jeg i dag tidlig med et snev av håp for Valentinsdagen...denne Amerikanske tradisjonen vår generasjon og handelsstanden har adoptert, og som gir tusenvis av kvinnfolk over dette langstrakte landet forhåpninger om konfekt, blomster og kjærlighetserklæringer håndskrevet på kort.

Jeg tenkte at om jeg hintet lenge nok ville Ronny finne frem sin indre "Don-Juan", og overraske undertegnede med en bukett blomster, nydusjet kropp og kanskje til og med noen skikkelig "fete dansemoves"!

 

(romantikk er blomster foran busken)

 

Jeg tok feil. Til tross for en uke med krystallklare hint i hytt og gevær var gubben i går kveld akkurat like uromantisk, ustelt og mentalt fraværende som på en hvilken som helst annen ukedag. Med bare timer igjen før Valentinsdagen begynte bestemte jeg meg for å virkelig sette inn støtet.

Mens han satt ved spisestua med nesa bare millimeter fra PC-skjermen, fordypet i en av disse B-filmene med helten sin, Steven Segal, i nok en rolle som overavslappet, dog dødskul pensjonert politimann som med bare kyttnevene avverger narkotikahandel og en tredje verdenskrig, dro jeg glidelåsen på Kari Traa ullgenseren akkurat langt nok ned til at en liten kløft mellom puppene kom til syne, og nærmest hvisket med sånn sexy "Hanne Boel- blues-stemme":

-"Du Roooonny???? Vi skulle ikke sprette korken på den First Price Shampo flaska fra Kiwi da? Og satt oss litt i badekaret sammen før vi skal legge vårs???"

Det er tydelig at Steven Segal, mannen med lærjakke av ekte bison, og hestehale bak høye viker er meget mer spennende enn kjærringa som flirter fra sofakroken, for gubben lettet ikke på øyebrynet engang mens han svarte :

-"Sist vi satt i det badekaret sammen var det nummeret før vi måtte ringe brannvesenet og få de til å komme å  skjære oss ut!"

Så titter han så vidt på meg fra bak PC-skjermen før han fortsetter:

-"Og vi veier vel ikke akkurat noe mindre nå enn den gangen...gjør vi vel???"

 


(romantikk er to tjukke mennesker i et bittelite badekar)


Og selv om en del av meg har lyst til å tre hele rassen til  Steven Segal nedover hue på gubben , vet jeg at han har rett...

Det er om lag tre år siden sist vi satt sammen i det lille blekkfatet av et badekar, og det var ingen suksess. Vi hadde akkurat rukket å såpe hverandre inn med billig sjampo da gubben, i det jeg lente ryggen mot han og lukket øynene, fyrte av en real kruttsalve med tre kjappe fiser på rappen og ropte "-BOBLEBAAAD!!!"

I ren refleks var jeg i ferd med å sprette opp som en naken, innsåpet ninja, men lite badekar + mye vann + store kropper = vakum, og vi satt begge som limt til hverandre og badekaret, og kunne ikke flytte oss så mye som en millimeter. Og mens fiseboblene sakte men sikkert fant veien mellom vinterbleike kropper mot overflaten, og en etter en sprakk og spredte lukten av gammel hamburger fra Shell og karbonadesmørbrød fra kantina på Bertel.O. Steen, grep jeg i panikk dusjforhenget for å pakke den rundt meg som en baderoms-burka og stenge lukta ute. Så satt vi der, limt fast i hverandre og metallbalja, inntullet i vått dusjforheng, med lukten av pill råtten tarm hengene over oss som en fare for ozonlaget, mens vi ventet på at badekaret skulle tappes nok til at vi kunne komme oss helskinnet ut derfra uten hjelp fra det lokale brannvesenet. 

Med badekatastrofen nå friskt i minne drar jeg glidelåsen opp igjen på ullgenseren, og skuler noe smalt bort på gubben som nå har beveget seg bort fra Steven Segal, og er langt inn i enda en klassiker fra tidlig 90-tallet, denne gang med Dolf Lundgren (som han for øvrig ønsket å oppkalle vår førstefødte etter) i hovedrollen. Han registrerer nok min misnøye, for han titter kjapt i min retning og sier:

-"Å herregud, erru sur nå a? Bare fordi jeg gir en lang f**n i den Valentines-greia!?"

Som kvinnfolk flest innrømmer jeg aldri at jeg er sur, jeg bare furter til han tar hintet og ber om unnskyldning, enda han ikke vet hva han gjorde galt. (ikke det at han har gjort noe galt eller, men av ulike grunner gagner det meg at han tror det)

-" Nei!!! Jeg er ikke sur!!! Jeg bare synes at du kanskje skulle joine meg på sofaen, og tilbringe litt mer tid med mora til unga dine (Å si ting som "mora til unga dine", i stedet for "meg" spiller mer på beskytterinstinktet i gjennomsnittsmannen, og gir dårligere samvittighet, noe som ofte fører til at kvinnen får viljen sin raskere) i stedet for Dolf Lundgren!!!"

Gubben ser på meg, og setter Dolf  på pause...Da er det alvor! Han pauser ikke 90-tallets største slosshelter sånn uten videre! Også kommer det!!!

-"Jeg er faktisk ganske romantisk hele tiden jeg, men halvparten av tiden ser du det ikke, og den andre halvparten bare klager du fordi jeg ikke er romantisk nok!!!"

 

(romantikk er å motarbeide tyngdekraften sammen)

 

Så er det Dolf som er i fokus igjen, og jeg blir sittende å tenke!

Romantikk...når kysset han meg sist? Søndag formiddag, faktisk. Han prøvde seg på et sånn litt hissig tungekyss man ser på kino, og hva gjorde jeg?

Trakk meg unna, tørket leppene med håndflata, og sa :

-"Æsj, det var litt som å bli sleika av ei bikkje som lukter at du har spist leverpostei...!"

Romantisk eller ikke, han gjorde i hvert fall et forsøk. Kanskje det faktisk er det han prøver på, alle de angene han på en litt flåsete måte byr seg frem i de sene kveldstimer. Kanskje utsagn som:

-"Pass opp!! Storbonden Nordvang er klar for å harve over åker`n din!"

og

-"Nå kjære? Er du klar for at gruvearbeider Nordvang skal lyse opp grotta di?  faktisk er ment som flirting, og at det er JEG som har misforstått dette spede, dog noe oppfinnsomme forsøk på romantikk?

 .

For det er faktisk sånn, om jeg går litt i meg sjæl, og ser forbi besettelsen av Steven Segal og hvordan han ikke tar fem øre for å slippe en fjert eller to i mitt nærvær, så er kjærlighetstegnene der hver eneste dag. Kanskje gubben faktisk er mer romantisk enn jeg gir han cred for! Ikke at han sier det med store ord, blomster og sjokolade, men han sier det jo med handling. Hver eneste dag!

 

(romantikk er hverdagskjærlighet)

 

Han sier det når han slenger sammen burgere til hele familien, selv om han er sliten etter jobb, og har kommet hjem mye senere enn meg.

Han sier det hver gang han går ut, starter opp, og varmer bilen fem minutter før jeg kommer, bare fordi han vet jeg er en skikkelig "fryspinn".

Han sier det hver kveld når han koser meg i håret eller kiler meg på ryggen til jeg sovner.

Han sier det hver gang han tar med gutta ut noen timer slik at jeg får noen timer alene på hobbyrommet.

Han sier det hver gang han oppriktig sier "kos deg i kveld!", når jeg skal ut med jentene, og han skal være hjemme med gutta.

Han sier det når han skifter kanal og ser den ene romantiske komedien etter den andre fordi jeg liker den type filmer.

Han sier det når han sender melding og skriver "Gå forsiktig, det er glatt ute!"

Han sier det hver gang han jobber overtid for å tjene noen kroner ekstra i de månedene hvor regningene hoper seg opp.

Han sier det hver gang han bretter et teppe over meg når jeg har sovnet på sofaen!

Han sier det hver eneste dag. Med handling. Det er hverdagsromantikk det! Og det slår blomster og sjokolade , lett!

 

Så da tenkte jeg da, at siden det er Valentinsdagen i dag, og gubben har gjort det ganske klart at han ikke vil gi etter for kravene om blomster og sjokolade, at det kanskje kunne være min tur til å gjøre noe litt romantisk for han i stedet. Det står da ikke skrevet i stein at det er mannfolka som skal stå for romantikken!

 

(romantikk er nettingtruser på en tirsdag)

Derfor har jeg i dag brukt noen formiddagstimer på å forberede en romantisk aften for gubben og meg. Jeg har funnet frem den bittelille nettingtrusa, dekorert bordet med levende lys og et par skrutrekkere (ingenting tenner en mann mer en verktøy!), fylt opp kjøleskapet med Villa Farris , funnet frem den Rocky filmen med Dolf Lundgren på Netflix, og handlet inn hjertesjokolade på Nille for ca 70 kroner...

Så hvis ikke gubben tar en titt på nettingtrusa i kveld, og lirer av seg noe slikt som:

-"Vil du at gartner Nordvang skal trimme hekken din?"... ja,,da veit ikke jeg.

Skal jeg dømme utfra tekstmeldingene der han ber gutta gjøre seg klare til kveldstrening i skogen, ser det ut til at jeg blir sittende alene i kveld. Det er helt ok. Mer pai til meg!

 

(romantikk er å ikke telle kalorier)
 

 

Og skulle det vise seg at mitt forsøk på litt Valentinsdag-moro skulle være mislykket, så skal nok dette forholdet overleve det og! For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det meg han sovner med hver kveld, og meg han våkner med hver morgen. I det lange løp er det romantikk nok.





 

Ønsker alle en god valentinsdag.

 

 

Det er alltid morsdag.

Det er morsdag, sånn helt offisielt. Her i huset har ikke morsdag, eller farsdag for den saks skyld, noen gang vært en stor merkedag. Vi har aldri feiret voldsomt, eller lagt stor vekt på gaver. Ikke fordi vi er sånne skikkelig ordentlige mennesker som mener at morsdag er et fenomen forårsaket av handelsstanden, og at kjøpepresset har fått oss til å glemme hva det er vi egentlig feirer for...

Nei erru gæærn?`For er det noen som til stadighet gir etter for det såkalte kjøpepresset, så er det meg! Jeg kommer stadig vekk hjem med noe dønn ubrukelig jeg tenker at jeg sikkert kommer til å trenge. Tilbudsplakater trekker meg til seg som gribber over et realt "roadkill", og enhver butikk med salg er mitt mekka. Likevel legger vi ikke spesielt stor vekt på denne ene dagen i året hvor folk flest feirer mor.

I fare for å få alle mødre som i dag har fått frokost på senga og blomster i favnen på nakken, la meg kort forklare. (Altså, jeg hadde jo ikke takket nei til frokost på senga eller blomster. For all del, om det finnes noen som er fan av å innta måltider horisontalt, så er det meg. Jeg har faktisk sort belte i liggende middag med påfølgende multekrem)

Greia er jo, at har du først vært så heldig å bli mamma, så er hver eneste dag morsdag. Gode som dårlige dager. Mammalivet er absolutt ingen dans på roser. Mer enn en gang har jeg følt meg TOTALT mislykket i rollen, noen ganger blir jeg sint (nesten) uten grunn, og da gutta var mindre låste jeg av og til døren til badet og satt unødvendig lenge på do uten å trykke i det hele tatt, kun for å få noen sårt trengte minutter for meg selv. Likevel, nå som gutteflokken er på full fart inn i tenårene, og småbarnsperioden kommer mer og mer på avstand innser jeg det. Hver dag er morsdag.

 



Det var morsdag i det sekundet eldstemann entret denne verden, lilla og skrukkete, og når jeg så bort på den gråtende nybakte pappen og sa :

-Hvis du så mye som nærmer deg kroppen min igjen klipper jeg ballene av deg!!!"

Det var morsdag 9 måneder og et kvarter senere da pjokk nummer to skei ut av livmora som om den skulle vært ei vannsklie i badeland, og vi trodde at familien endelig var fullkommen.

Det var morsdag to år etter det, da den minste pjokken kjempet for livet etter et keisersnitt som nesten delte undertegnede i to.

Det var morsdag den natten alle guttene sov hele natten uten å våkne en eneste gang. Da den hylskrikende treåringen tapte trasskampen mot en beinhard mamma, og godtok kravene om ulltøy og Cherrox i stedet for barbeint i sandaler på årets kaldeste vinterdag. Da eldstepjokken overvant frykten for skumle 4. klassinger og endelig turte å ta skolebussen alene. Da den minst lure av ungene ENDELIG skjønte at det å ta på en varm kokeplate IKKE er lurt (utrolig nok er det ikke alle brente barn som skyr ilden etter kun et forsøk.) Alle disse dagene var morsdager.

 



Det er morsdag når 14 åringen viser deg tillit ved å fortelle at han har fått seg kjæreste.

Når en sliten tenåring vil gå tur med deg alene for å snakke om, og dele bekymringer, og ønsker din hjelp til å sortere vanskelige tanker.

Når en litt småflau 10 åring har hørt rykter i bussrekka om hvordan man lager barn, og lurer på om mamma kan bekrefte hvorvidt hans kilder er sikre eller ikke.

Når en uflau pjokk roper fra badet:

-"Mamma!!!! Kom å se!!! Jeg har fått et hår under armen!!!"

Når alle gutta krøp inn i armkroken den kvelden oldemor døde, og de trøstet hverandre, trøstet meg, og våget så til de grader å vise nære og ekte følelser.

Da var det morsdag!

 



Det er morsdag når tre gutter som konkurerer mot hverandre på banen er venner og vel forlikte etter endt løp, og oppriktig glade på hverandres vegne når de gjør det bra.

Det er morsdag når de farter selvsikkert avgårde utpå banen uten å ofre meg en tanke, og enda mer morsdag når de faller, slår seg, og trenger et plaster på såret og en kos fra meg likevel.

 

Det er morsdag hver gang de velger å "henge med" pappa i stedet for meg. Ikke bare fordi det gir en sliten mammakropp noen timer alene til sårt tiltrengt egenpleie, men fordi det beviser at mannen jeg valgte å få barn med er en duganes far , og det gir meg vissheten om at skulle det skje noe med meg, vet jeg at de fremdeles vil vokse opp med en flott rollemodell, og en som elsker de akkurat like høyt som jeg gjør.

Det var morsdag den dagen jeg danset meg gjennom to foreldresamtaler, time på helsestasjonen, engelsklekser og pugging av gangetabell, og et like kulinarisk himmelrike av en italiensk lassagne laget fra bunnen av.

Det var også morsdag den dagen jeg lå skamfull i fosterstilling på sofaen etter å ha glemt et foreldremøte, latt minsten gå med våt bleie en time for lenge, hjulpet eldstemann med feil lekse fordi jeg hadde forrige ukes ukeplan hengende på kjøleskapet enda, og gitt alle tre hver sin neve kakestrø til middag fordi jeg var dritt lei matlaging!

Det var morsdag den dagen jeg gråt fordi min egen mamma aldri fikk oppleve sine barnebarn, og det var morsdag den dagen guttene kunne kalle en dame de ikke er i biologisk slekt med, men som elsker de like høyt for det, for mormor.

 



 

Det er morsdag når minsten haster travelt ut døra en tidlig morgen for å rekke skolebussen, og sender melding fra bussholdeplassen fordi han i kaoset glemte kosen og å si hade.

Det er morsdag når de eldste sender melding i skoletimen, enda det ikke er lov, for å fortelle at de fikk en 4èr på fremføringen de har gruet seg til. Det er morsdag når de tør å vise frem prøven de hadde glemt å lese til, og som gikk "åt dundas!"

 



Det er morsdag når tre staute småkarer dresser seg opp og poserer foran kamera til en mamma som er stolt som en hane. og det er morsdag når tre slappe gutteknotter subber rundt i en hullete boxershorts mens de tørker buser med ribbestrikken nederst på genser-ermen.

Det er morsdag hver eneste kveld når de etter nattakosen tusler opp trappa og sier:

-"God natt, sov godt, glad i deg!"

 



Det er morsdag hver gang ungene gir deg små hjemmelagede gaver, selv om det ikke er morsdag ;)

Det var morsdag da pjokken med hammer og meisel laget et trau til stuebordet av gammel trappeplank.

Det er morsdag hver gang jeg mottar en tegning, et kort, en påskekylling av gult garn, en nisse av kongler,  eller bare en enkel rund og glatt sten funnet i vannkanten.

Jeg skal gi meg nå, du har sikkert skjønt poenget. Jeg trenger ikke denne ene søndagen i året til storslått feiring av en dag jeg selv føler jeg feirer litt hver eneste dag hele året. Hvert år.

Når det er sagt, så går jeg heller ikke av veien for å kjøpe en aldri så liten påskjønnelse til meg selv på favorittbutikken. Ikke nødvendigvis en morsdagsgave, mer en litt sånn "klappe meg selv på skulderen for å ha overlevd enda et år midt i hormon og pubertetskaoset uten å helt miste fatningen"- gave! Det nytter lissom ikke å gå forbi "Hos Mona" uten å la seg friste, og jeg slår mer enn gjerne et slag for lokal handel! Trivelig butikk, trivelig eier, topp kundeservice, og ikke minst....nydelig blått porselen.

 



(Til Janne-Fra Janne Gratulerer med morsdagen (e) )

Om man feirer eller ikke...Ikke er det meg imot å utnytte disse merkedagene sånn rent kake messig heller.

Det er jo tross alt morsdag. Sånn helt offisielt. Og alle vet at kalorier ikke teller eller fester seg på slike merkedager. Dessuten, en annen ting som er skikkelig bra med morsdag... Det er mor i huset som velger hva som skal stå på kaka!!!

 



Mamma er sjef!

Ønsker alle sammen der ute en riktig fin morsdag.

(Enten du feirer, feires, eller ikke)

Vikingvask og popcornkake.

Det er søndag, og det er snø!!! Ikke masse snø, men akkurat nok til å endelig få tatt årets første vikingbad ute i hagen. Det har blitt en tradisjon her i huset. Vi ruller oss halvnakne rundt i snøen (nakne om vi går ut etter at det har blitt mørkt) som griser i et gjørmebad, før vi kaster oss på tur i badekaret, for så å drikke kakao foran peisen i pysj og sokker fra oldemor Reidun. 

Gubben feiga som vanlig ut, og rømte ut i garasjen fortere enn  en mexikaner på flukt fra Donald Trump, rett etter frokost. Mor og sønner derimot, kledde seg i minimalt med tøy og småløp ut i hagen for årets aller første vikingvask.

 



Så lå hun der , Fru Nordvang, og laget engler i snøen, like grasiøs som en blåhval på land, mens fettsvølken på ryggen i samarbeid med sideflesket laget vakum mot bakken, og kroppsvarmen smeltet akkurat nok snø til at kroppen festet seg som en sugekopp på baderomsfliser på den snødekte bakken, og gjorde det å reise seg til et sant lite helvete...

-"Hei, gutter!!! En hjelpende hånd til mora deres eller??? Jeg tror jeg er litt stuck her!"

 Men den yngste poden som tok ansvar for bildene bare lo, og de to eldste kledde av seg mens de foran hverandre øvet seg på å posere, flekse biceps osv.

 



Det ble raskt klart at blåhvalen måtte jobbe videre på egenhånd, og mens poden fortsatte å ta bilder, til tross for svake protester bra den iskalde mora, måtte jeg løfte bena, spenne fra og satse på at tyngdekraften var på min side, og at sidefleskvakumet løsnet. Det funket. Det funket skikkelig bra faktisk, og inni mitt hode fikk jeg rullet meg grasiøst over på magen før jeg kunne starte på prosessen med å komme opp i knestående før jeg kunne tømme underbuksa for snø. Bildebevisene taler dessverre for seg selv, og avkrefter at jeg var hverken spesielt rask, eller grasiøs. Jeg er glad det er lite innsyn til den delen av tomta, for å si det sånn, for dersom en forbipasserende skulle finne det for godt å titte inn til oss akkurat i det dette bildet ble tatt, kunne overskriftene i morgendagens lokalavis blitt noe sånn som:

Flodhest føder trillinger i hage på Liermosen!

Men nå får det jo ikke blitt verre, tenker du?

Det får faktisk det, for fotografen fanget også sin hval av en mor i det hun endelig kommer opp i stående stilling, og prøver å finne balansen på et nyreparet ben på isglatt føre... Egner et slikt bilde seg på en blogg? Neppe, men det postes alikevel, som en påminner til meg selv hver gang jeg i tiden fremover skulle bli fysen på no godt, eller føle trang til å kle av meg i dagslys igjen.

 


Så, mens mor hinker på holkeføre bort til slippers og badekåpe er de eldste podene i full gang med vikingvask, posering, fleksing og snøballkrig. Uansett hvor store disse gutta blir, er de lissom alltid fem år i hodet så for det kommer litt snø, og snøballkrig er obligatorisk!

 



Underbukser, ski og snøball. Helt normalt.

 



Badehette er et must når man bader i snøen. Nesten like viktig som det er å posere riktig!

 



Ikke kaldt i det hele tatt....og for den som tror at slik flexing og heftig positur kommer naturlig for fjortisen kan jeg bare si at dere tar helt feil. Her ligger det mange timers intens jobbing bak, for i utgangspunktet er han egentlig like grasiøs og klønete som sin mamma!

 


(I rest my case!)

Rett på snørra etter snøballangrep rett i bakhodet fra den et år eldre broren med ski og badehette.

 



Mens den mellomste "bodybuilderen" varmet seg under et teppe i sofaen, tente de to andre et bål i skogkanten bak huset, og grillet pølser og løste et par verdensproblemer. Jeg må bare si, sånn helt alvorlig, at det varmer et mammahjerte å se hvor mye glede disse gutta mine har av hverandre, og hvordan de koser seg sammen som venner fordi de vil, og ikke fordi de er i familie og "må".

Jeg lot gutta sitte foran bålet mens jeg tinte min egen kalde rumpe på kjøkkenet. Til søndagskaffen i kveld blir det krydderkake med ostekrem og karamell-popcorn.

 

En salig og herlig blanding av søtt, salt, seigt og sprøtt.

 



Jeg digger at ei kake kan se ut som et takras, ikke være bloggbar i det hele tatt, men likevel smake så godt!

 



Mektig, skikkelig mektig, men veldig slankende! Jeg har nemlig hørt han karbohydrat-kongen, Fedon Lindberg, si at skal du først ha noe godt, så er popcorn noe av det sunneste du kan spise. Nå sa han riktignok ikke noe om at popcornet verken skulle karameliseres eller brukes som topping på en kake, så jeg holder fast ved min teori om at dette er en rein slankekake. Popcorn er dessuten laget av mais, hvilket er en grønsak, så i beste fall vil denne kaken kunne regnes som en av 5 om dagen!!!

Og i påvente av at gubben skal komme inn fra garasjen, at gutta skal bli ferdig å løse verdensproblemer rundt bålet, at de hjemmesnekra burger`ne vi skal ha til middag marineres, og at kroppen forbrenner "grønnsakskaken" jeg nettopp prøvesmakte, sitter jeg godt plassert foran peisen, og varmer frosne viking-tær foran varme flammer og med oldemors ullsokker.

 



 

En riktig god søndag ønskes alle fra pusekatter, bodybuildere, garasjeflyktninger, og en frossen ugrasiøs blåhval av en kakespiser i måsahuset.

 

 

Sexy undertøy og laber viljestyrke.

Forrige lørdag hadde vi familielag i Måsahuset, og feiret 16 års dagen til den eldste poden. Jeg liker slike dager. Jeg lager alltid litt for mye mat og kaker, panikkvasker badet, feier støvet under gulvteppene og gleder meg over tre-fire timer med selskap fra familien. Vi har ingen søsken, hverken gubben heller jeg, og med stort frafall av besteforeldre de siste årene er det blitt enda viktigere for meg å holde fast på disse få dagene i året hvor vi møtes, spiser, ler og koser oss. Guttas besteforeldre, og den siste oldemoren er selvskrevne gjester, men det er også mine tanter og onkler på mamma sin side. De har stilt opp som reservetanter og onkler siden gutta ble født, og fordi de alltid stiller opp virker ikke familien vår så veldig liten alikevel.

Jeg hadde egentlig ikke regnet med at disse "gamle" tantene og onklene leste denne bloggen, men så viste det seg at akkurat den sykehus og medisin-rus historien, den som skapte "Pornostjerne overskrifter" i lokalavisen, den hadde de fått med seg! Ikke er de spesielt fine på det heller, så her satt latteren løst, og i forkant av bursdagsfesten hadde de gode ideene kommet som perler på ei snor. Den mest galante ideen hadde den sindige og rolige onkel Øyvind. Han hadde visstnok aldri vært på besøk hos en pornostjerne før, så han hadde stoppet på en blomsterbutikk og kjøpt med en diger bukett langstilkede roser.

Meget classy onkel Øyvind! Meget classy!

 

 

De står på stuebordet, nøyaktig en uke senere, og er akkurat like fine. Ved middagstider hele uka har jeg skøvet de irriterende nærme gubben og lite diskret hintet om at det heldigvis finnes en mann i livet mitt som har vett på å komme med blomster. (Riktig nok en inngiftet 60 år gammel onkel med høyt hårfeste og en forkjærlighet for ryper kun av det slaget du finner på fjellet under høstjakta, men like fullt en mann!) Gubben som ikke er av det spesielt romantiske slaget har fremdeles ikke tatt hintet, for det eneste han har kommet hjem med denne uka er møkkete hender, løs mage og øyekatar...

 

Tante Malla derimot hadde tatt turen nedom turistsjappa i Karl Johan etter jobben en dag, og gått til innkjøp av det hun mente var undertøy av det slaget som er en "pornostjerne" fra Aurskog-Høland verdig. Den ble høytidelig overrukket av Tante Malla, og hennes svigerinne, kona til blomster-onkel, Tante Mariann.

 



Med flagg og greier. Man kan jo være både sexy, og patriot skal du vite. Ihverfall var det det tantene sa!

Det ble høytidelig overrekkelse av undertøyet på kjøkkenet, foran koldtbordet og kakene... Sånn er det å være stjerne!

 


Det er alltid så kult å stille opp på bilder når man ser ut som en elefant ved siden av den nette tanta som er 20 år eldre enn undertegnede: Heldigvis er det likevel jeg som har overtaket, for selv om det er Tante Mariann som har skiftet bleier på meg, og stått for utømmelige mengder av nystekt loff med rørte jordbær , samt klippet håret mitt i moteriktig piggsveis med hockey i nakken gjennom hele 80 tallet, er det hun nå (som ifølge bildet) er totalt "starstruck", og full av beundring over sex arbeideren av ei niese.

Gotta love family!

Så da, der på kjøkkenet foran salater og spekemat og marsipankaker, tok selvtilliten litt av, og høy på meg selv og beundringen fra familien sa jeg selvsagt ja til en lite fotoshoot i de nye underbuksa mi. For lesere med sarte øyne, eller ønske om å noen gang tenne på noe som helst igjen, ber jeg dere vennligst slutte umiddelbar å scrolle nedover, og klikke dere inn på bloggen til en mer profilert toppblogger med "fastere fisk" i stedet.

For dere andre, her kommer det. Den uretusjerte sannheten om en middelaldrende kropp som aldri var ment å bli pornoskuespillerinne i utgangspunktet.

 



Sexy undertøy, kjøp på Karl Johan for en tier, her halvt skjult under en bilring proppet av bursdagskake, og rekesmørbrød med majones.  Det begynner å gå opp for meg hvorfor gubben ikke har for vane å kjøpe med blomster hjem. Jeg burde vel strengt tatt være fornøyd med at han ikke i stedet kommer hjem med Nutrilett-barer og hold-in truser. Sexy eller ikke, familieselskapet var trivelig, vi ble mette, og vi fikk oss en god latter.

Hva kroppen og dens form angår har jeg tydeligvis korttidsminne, for selv om jeg var fast bestemt på en slankekur etter å først ha sett dette bildet, så ble jeg fysen i går, og fordi det var fredag, og poden skulle ha med kjæresten hjem, og det lå en pakke gjær i kjøleskapet og visket navnet mitt som et gjenferd fra fortiden, så bakte jeg litt. I skapet stod også en halvfull pose med karamelltopping til is fra forrige helg, og en ny ide lissom bare kokte i hodet.

 

Denne MÅ jo bli skikkelig digg i ei bolle tenkte jeg, og som sagt så gjort, og

OMG!!!!

La meg presentere min nyeste oppfinnelse: Salt karamell og hasselnøttsnurrer!

 

Vanlig bolledeig, kjevlet ut og fylt med salt karamell topping til is, lys sirup, og knuste hasselnøtter. Fantastisk godt til en kopp Latte med ekstra sukkerbit.

Det var fredagen sin det, og siden vi ikke har noen planer denne helgen, og hadde tid til en skikkelig god gammeldags familiefrokost, svingte jeg meg på kjøkkenet i dag tidlig og, og slang sammen to stk frokost pizza.

Et grovt foccachia brød bakt i rundform, delt på midten, ble til to stk ulike sandwich pizzaer til glede for tre frokostklare gutter, og et sett foreldre, lykkelige selv med bilring rundt midjen.

 



Frokostpizza med eggerøre. spekemat og avokado. Sykt digg!

 





Frokost en amatørblogger verdig, servert med salat og rømme. Absolutt å anbefale.

Guttas favoritt ble den andre versjonen, laget av gårsdagens tacorester og grillet kylling!

 



Ikke var dette så gæli usunt heller, så med et stykke fra frokost, og et stykke fra lunsj godt plassert i magen, stikker jeg nå bort på butikken for å handle inn litt lørdagsgodt til bilringen (må jo sørge for å holde patriot-trusa stram). Dessuten tok jeg en sånn teit test på Facebook, en sånn jeg av og til tar men aldri publiserer, fordi jeg ikke skal innrømme at jeg bruker verdifull kvalitetstid med gutta på tull. Donald Trump har laget en ny lov. Tyngdehkraft og cellulitter vil herved ikke affektere Janne Nordvang. Og har Trump sagt det, så veit du at det stemmer!!!

 

 

 

Her er det bare å handle inn godis!

Går også med planer om ei sykt digg sjokoladekake til søndagskaffen i morgen. Må huske å kjøpe popcorn. Sjokoladekake med popcorn. Må jo bli bra!

Ønsker alle en riktig god lørdag, med eller uten bilring, roser og trang truse!

 

 

 



 

Guttemamma, truseinnlegg og kommunal service.

Da vi for mange år siden kunngjorde graviditet nummer tre kunne jeg telle på en hånd de gratulasjonene som ikke inneholdt :

"Nå håper dere vel på ei jente!"

Den gangen var svaret nei! Jeg håpet på enda en frisk liten baby, og det var alt. I min familie finnes det flere som er ufrivillig barnløse, og ikke en eneste gang har jeg tatt det for gitt at det å få barn er en selvfølge. At jeg skulle være så heldig å få tre friske små er noe jeg er takknemlig for hver eneste dag, selv de dagene testosteronet ligger som ei tjukk tåke over måsahuset og eimen av guttefis slår imot meg som en ørefik hver gang jeg åpner dørene inn til gutterommene i andre etasje.

Etter hvert som minsten vokste til, lærte seg å rive ned duker og lysestaker fra alle kommoder og bord, og de to eldste spiste sand fra sandkassa som om det skulle vært kakestrø fra skapet til oldemor, så hendte det jeg likevel tenkte om det ville vært annerledes med ei jente eller to i ungeflokken.

 



(tidlig krøkes den som stor tulling skal bli - helt til venstre)

 

I går var det noen som sa det igjen. Egentlig helt tilfeldig i en samtale ved fruktdisken på butikken, med en jeg absolutt ikke kjenner godt i det hele tatt.

"Tre gutter ja...ikke rart det går mye mat hjemme hos deg! Du skulle ha hatt ei jente vet du! Synd det ikke ble sånn!"

Vedkommende mente ikke noe vondt med det, det er jeg helt sikker på, og ikke fant jeg kommentaren sårende, eller tok den til meg heller. Jeg bare tok meg selv i å lure på det nok en gang, hvordan det ville vært med jenter i stedet for denne gutteflokken.

For det er nemlig sånn at mine gutter, til tross for at de har skuffene fulle av klær, aller helst vandrer bukseløse rundt i huset fra skoleslutt til leggetid. Jeg vet ikke om det er overproduksjon av testosteron og pubertet som gjør de til miniatyr utgaver av gamle halvfulle sjømenn på perm, eller om det rett og slett er mangel på oppdragelse hjemmefra. (I så fall er jeg åpen for både kritikk og forslag!)

 



Mens en datter kanskje vill tatt et deilig boblebad og luktet som en nyfrisk vår ved leggetid, tar mine sønner en armhuleskjekk på hverandre der de snuser inn ca 24 timer med mannelukt, før de tømmer en boks med Axe-bodyspray, og er klare for en ny dag!

 



En datter ville sikkert ha plassert et par kritthvite Converse tøysko i str 38 pent i skohylla, mens mine gutter tråkker ut av et par slitte skatesko i str 45 rett innafor døra slik at gud og hvermann og undertegnede snubler ugrasiøst i flytebryggene, trer tenna inn i veggen og lirer av seg ei lekse om pubertetsbomber og kjøtthuer som i hvert fall ikke er spesielt bloggbart!

 

Så våknet den mellomste poden i dag opp med feber og sår hals, og fordi han er gutt, snart mann, helt klart sin fars sønn, og har arvet det velkjente

"Ingen har noen gang vært sykere enn jeg er nå"-genet, kjente jeg sterkere noen gang på følelsen av å være eneste kvinnfolk i kåken. (med unntak av den litt løse ludder-katta som du kan lese om her! http://jannenordvang.blogg.no/1477061296_nabolagets_strste_lud.html

 



Så, mens fjortisen ligger langflat på sofaen og pleier feber på fjortismåten, med energidrikk, Sørlandschips og Skam episoder på mobilen, og jeg ligger rett ut på den andre sofaen og drømmer om døtre med musefletter og strutteskjørt, ringer det på døra. Før jeg rekker å panikkrydde i usortert post, tomflasker og posen med trøstesmågodt fra Europris, står minste poden i gangen, ett etterfulgt av skolens rektor!

Poden har tryna i gymtimen, blitt plastret og bandasjert, og så kjørt hjem for en kyndig mammavurdering om hvorvidt kneet bør stripses eller sys. Makan til service skal du lete lenge etter, kjørt hjem og fulgt inn av selveste rektor! Tommel opp for skolen i bygda, og alle de som jobber der. Det er godt for en ung mann med blodig kne og mammaen hans å bli tatt på alvor når uhellet er ute.

Uansett...rektor setter snuta tilbake til skolen, poden inntar sofaen med oppbrettet bukseben, og doktormamma vurderer skaden. Med en hormonbombe med feber i 3-seter`n, og en blødende 12 åring i 2-seter`n sukker jeg oppgitt, og lirer av meg en skikkelig dumhet!

-" Åssen skal jeg finne plaster som er stort nok til de kuttene her???Det hadde ikke vært så sabla mye blod og skit overalt om dere hadde vært jenter!!!!

Og da ler poden!

"Herregud mamma, chill a!!! Om vi hadde vært jenter hadde vi hatt mensen hele tiden og det hadde vært blod over alt!"

Så må jeg flire jeg også, og med mensen som stikkord vet jeg plutselig hvordan vi skal plastre og bandasjere et gutte-kne med tre dype kutt.

 



I hylla på badet ligger ei pakke med truseinnlegg fra Always Ultra. GENIALT!!! Ikke bare suger de mer blod enn en tørst vampyr, de er også hygieniske og svære nok til å dekke høner i alle aldre og størrelser. PERFEKT på kneet! Militært spesialplaster , sa jeg til poden. Bestilt på Forsvarets overskuddslager, og spart til spesielle anledninger som dette! Poden svelget historien, smilte fra øre til øre og krysser i skrivende stund fingrene for et dødskult arr!!!

Så med truseinnlegg på kneet, halter poden ut til den feberfrie av de to storebrødrene. De har startet et eget lite snekkerfirma, og spesialiserer seg på småhyller av drivved.

 

De har kanskje ikke musefletter og små nette tøysko. De har gule arbeidsbukser, lukter billig deodorant og promp, de bruker mer plaster enn en gjennomsnittlig ulykkesfugl og skoene tar flere kvadratmeter av yttergangen enn ønskelig. MEN...

De er fine gutter! De er mine gutter! Og det kommer med så mange fordeler!

 


(dagens produksjon fra "På riktig hylle A/S)


De kommer med gratis hyller i ulike størrelser. De beskytter mammaen sin som soldater i krig. De har store, herlige og litt skjeggete bamseklemmer. De kan le av egne feil og særheter. De er aldri langsinte eller kranglete. De godtar et nei for et nei, og etter 11 år har de endelig lært seg å tisse innafor doringen!

Og i stunder som dette...

 



 

Når jeg tråkker inn på badet, og finner to av dem foran speilet, hvor den eldste tålmodig lærer den yngste kunsten å kunne barbere seg, da flommer hjertet over av morskjærlighet, og jeg kjenner at det å være guttemamma er det aller beste i hele verden!

 

 

 

Du er så bra!

-"Du mamma??? Når jeg har bursdag, da får jeg et eget blogginnlegg eller???"

Og selvfølgelig får du det Petter! Faktisk kan jeg ikke komme på noen som fortjener det mer. Så nå, mens jeg sitter sammenkrøllet under et teppe i sofakroken og spiser kake fra bursdagsselskapet i går til frokost, og du er ute med pappa og øvelseskjører for aller første gang, skal jeg ganske kjapt si gratulerer med dagen, og fortelle deg akkurat hvor bra du er!!!

 

For du er bra!!! Ikke best, ikke perfekt, men så innmari bra!!!! Bra nok! Eller som du kaller det, "på god norsk" -Føkkings awesome!!!

Hvert år på denne dagen forteller jeg deg den samme historien, og du lytter som om det skulle være første gang du hører den. Den om hvordan du kom til verden, liten, rynkete og illsint, om hvordan pappa ikke klarte å slutte å gråte da han holdt deg, om hvordan vi ble vettskremte første dagen vi var alene med deg da vi kom hjem fra sykehuset. Om hvordan du endret livet til to kjedelige unge mennesker til det bedre, og gleden og stoltheten vi følte over å ha ønsket nettopp deg velkommen til verden.

 


(Tatovering av tusj! Lillegutt får selvsagt ikke blekk på kroppen før han er ca 35!)


Også, helt plutselig, nesten som lyn fra klar himmel ble du 16, og nå sitter jeg her og prøver å huske alle årene imellom da og nå, men de er liksom borte i en tåke av hverdager , sorger og gleder. En ting skal være sikkert, og det er at hvis det er en ting vi kan være sikre på å ha lykkes med, pappa og jeg, så er det deg!  Du gir så mye av deg selv, og heldige er de som får ta del i ditt liv. Du verner om de du er glad i, er sjenerøs med gode klemmer og komplimenter, du lytter og forstår. Følelsesmessig er du lenger fremme enn mange på din alder, og du har en helt egen evne til å vise både empati og sympati. Kanskje er det fordi du på så kort tid og i så ung alder lærte at livet ikke er evig, da vi mistet så mange du var, og fremdeles er glad i. Kanskje er du bare en sånn type  som kan lese mennesker og forstå følelsesspekteret i større grad enn mange andre. Hvem vet, uansett er det en god egenskap å ha, selv om du selv kanskje blir sliten til tider av å være så mentalt pålogget hele tiden.

Uansett, du er bra!

 



(mafiaboss med pusekatter og bukseseler)

Du er sliten akkurat nå. Sliten av dette året. Du har så store drømmer, og er så rett for å ikke oppnå dem at du sliter deg litt ut. Jeg ser det. Jeg ser deg. Jeg forstår deg! Vi snakker om det. Vi snakker om det nesten hver dag, likevel skal jeg si det igjen! Du kan aldri gjøre bedre enn ditt beste, og du er bra nok!!! Jeg vil du skal nå målene dine, jeg vil du skal ha gode karakterer så du får den skoleplassen du ønsker deg til høsten, og jeg vil du skal nå drømmen om å bli tømrer, men mest av alt vil jeg at du skal ha det bra. Jeg er ikke bekymret. Jeg vet du gjør så godt du kan, og mere til, og jeg vet at ting vil ordne seg for deg. Om dagen i morgen blir slitsom, så vet jeg fremtiden din blir lys. Vet du hvorfor?

Fordi du er bra nok!

Du er bra!

 



 

Jeg beundrer viljestyrken din! Jeg beundrer pågangsmotet ditt, evnen til å sette deg mål, og gi jernet for å oppnå dem, enten det er på skolen, på crossbanen er på gitaren. Jeg elsker når du trer på deg cowboyhatten og synger surt for meg i stua fordi du har lært ei ny låt. Jeg elsker at du lukker øynene på startgrinda før et stort løp og snakker med oldemor, oldefar og mormor Elin om at det må passe på deg så det ikke skal gå gæli, og jeg elsker at du er trygg nok på meg til å fortelle meg dette. Vi er like, du og jeg. Jeg snakker med dem jeg også gutten min, selv om de ikke er her lenger! Jeg elsker at du kan klemme en lærer som gir deg motivasjon, jeg elsker at du vet når mammaen din trenger en klem, jeg elsker at laget med Nugatti er tykkere enn brødskiva du smører den på! Jeg elsker deg. Du er bra!

 



Jeg beundrer til evne til å reise deg når du faller! Både fysisk og metaforisk. Du kan bli sint, frustrert, og du kan gråte. Tøffe gutter gråter også! Så fint, å ha evnen til å reflektere over en situasjon, for så å børste støvet av skuldrene og gå videre. Ikke alle på 16 klarer det!

Du er så bra!

 



 

Jeg digger hvor lite høytidelig du tar deg selv!

 



 

Jeg digger din evne til å overtale den gamle mora di til å bli med på noen av dine mange dumme stunts! Du gjør meg bedre. Ikke bare som mamma , men som menneske, og det er bare fordi DU er så bra!

Og helt til slutt, selv om du nå har fylt 16, må kjøpe voksenbillett på bussen, kan øvelseskjøre, og staten har bestemt at du har lov til å gjøre ting som mammaen din nekter deg å gjøre likevel, så digger jeg den barnslige gleden du har i så mye, spesielt i forhold til forventningene til bursdager!

 



 

Håper dagen blir alt du ønsker den skal være. Kjør pent, jeg vil ha både deg og pappen din trygt hjem etter første tur bak rattet.

Jeg er så glad i deg, gutten min!

Du er bra!!!

 

 

OMG, Shit , WTF og hvor pokker er champagnen???

Tirsdag ettermiddag lå det en mail fra redaktøren i lokalavisa i innboksen med følgende spørsmål:

"Kan vi publiserer sykehushistorien din på våre nettsider? Gøy da du presenterte deg som pornostjerne!"

Jada, tenkte jeg, avisa har jo lånt noen av blogginnleggene før, bare hyggelig!  Onsdag morgen, før fuggær`n feis, sola hadde stått opp og alt det der kokte mobilen på nattbordet! Det rant inn med varsler fra Facebook , det raste inn venneforespørsler og Twitter meldinger. Da jeg endelig i halvsøvne fikk fiklet nok med telefonen til å komme inn på Romerikes Blad sine nettsider forstod jeg hvorfor! Ikke bare hadde de sent kvelden i forveien publisert blogginnlegget, de hadde også "frisket opp overskriften" med et sitat fra selve innlegget.

"Jeg har spilt i en del pornofilmer! Mulig du har sett meg i en !"

 

Umiddelbar latterkrampe!!! Og det passer så sykt dårlig med en nattefull blære hvis eier har vært sløv med knipeøvelser etter tre tette barnefødsler tidlig på 2000 tallet. Så mens jeg ler, og lekker, rister jeg desperat i gubben som fremdeles snorker på den ergonomisk riktige puta ved siden av meg, og hvisker så mykt jeg kan mot øret hans :

-"Nå pusen min...åssen er det å være gift med ei pornostjerne a?"

Og gubben lissom bare åpner det ene øyet, rynker på nesa, snur seg demonstrativt andre veien og svarer:

-"Hadde vært bedre om du ikke hadde hatt så jævlig stålånde! Fy fader, det lukter som om du har skiti med kjeften!"

Så der, like fort som jeg hadde tatt av fikk jeg igjen bena godt plantet på jorda...

Morgentimene gikk som vanlig. Matpakker ble smurt, gubben dro på jobb, gutta stakk på skolen, og ei venninne kom hit med lunsj til et par timer med god gammeldags slarv og sludder. Men...det slutta lissom aldri å pipe i mobilen, og plutselig, på en eller annen måte hadde innlegget på bloggen og i avisen tatt helt av. Min påståtte karriere som "hønse-forvalter" (det er det vi her hjemme kaller de som lever av å selge sine mest snuskete eiendeler, slik at vokabularet til 12 åringen skal forbli noelunde uskyldig noen år til)  fenget fler en de vanlige faste 24 leserene  mine, og plutselig ville avisen gjøre et intervju. Jeg hadde 3 timer og 20 minutter på å bli syltynn før en journalist med kamera og notatblokk stod på døra!

Jeg rakk to sit-ups og en proteinshake før en supertrivelig dame med fotoapparat, kulepenn og usedvanlig godt kattetekke stod på døra. Hun drakk kaffe, spiste kanelboller, spurte om litt av hvert, hjalp en katt ned fra gardina, og hadde skrevet ferdig og publisert artikkelen før jeg rakk å innse at buksesmekken var åpen på alle bilder hun hadde tatt, og den ene spilen på Bh`n hadde sklidd ut slik at venstre pupp var betraktelig flatere og minst 7 cm lenger enn den høyre.

 



Også skjedde det jeg ALDRI hadde verken trodd, forutsett eller ønsket. Kort tid etter at intervjuet ble publisert kom tallene på antall visninger av bloggen frem. Jeg har ikke peiling på sånt, så jeg hadde akkurat flatet ut på sofaen og satt tenna i enda en kanelbolle da det tikket inn en chat på Messenger fra nabojenta på 16. Heldigvis jobber jeg med ungdom og snakker derfor språket deres, ellers hadde jeg aldri skjønt et plukk av hva hun skrev.

Det var lissom "OMG,WTF, serr sykk ass, bloggen har tatt av, du er på lista, lizm bare forran hu sykt fine fra Paradise, OMFG, det er HUGE lizm!!"

 



 

Også chattet vi litt frem og tilbake, og jeg spilte bare så "cool", og lissom bare var helt "chill", når sannheten er jeg egentlig satte kanelbolle i halsen, stod på ett ben i sofaen, og hinket opp og ned så puppen i den BH-delen uten spile bare skvatt veggimellom.

Og sånn fortsatte kvelden. Den ene fjortisen etter den andre, elever fra klassene mine, venner av gutta og den sykt chille nabojenta sendte meldinger og snaps og bilder, og gjorde det helt klart for en 40 åring med åpen buksesmekk at dette var kult!

 



Ingen har finere elever enn meg! Og hvis noen av dere leser dette, så vit at jeg savner dere masse nå disse ukene jeg sitter hjemme med foten i fatle, og gleder meg til å se dere igjen!

 



Og til alle dere andre som har lest, delt og lagt igjen fine kommentarer:

TUSEN TAKK!

Jeg har ikke ord! Det var ALDRI planen å havne på blogglista, og jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg på noe tidspunkt kommer til å holde meg der, men du verden så morsomt det var at de skjedde. Det kjennes litt uvirkelig faktisk.

Så da varslene på Facebook og bloggen fortsatte å renne inn, og jeg fremdeles var litt høy på all oppmerksomheten, stakk gubben og jeg på Kiwi for å handle inn til en sen middag, og fordi vi har null viljestyrke, og fordi det var Torsdag, som er nesten Fredag, som er veldig nære helgen stoppet vi ved smågodthylla for å fylle en liten pose, og der bestemte gubben seg for å teste ut dette "blogg-kjendis-fenomenet"!

Mens vi stod der med hver vår plastikkskuffe og heiv sure hodeskaller og kokossjokolade oppi hver vår pose klemmer han ut av seg, akkurat høyt nok til at alle på butikken hører det:

-" Du skal vel bare ha litt rosenkål du som er kjendisblogger og må passe på vekta!"

Han rakk akkurat å hoppe unna da jeg var på vei til å skyve den ene krykka så langt opp endetarmen at broddene hadde stukket hull på drøvelen, før han roligere forklarer meg at han pare tester ut populæriteten  til daværende innehaver av 3.plassen på Norges blogglister. Jeg resonerer meg frem til at det jo kunne vært  interessant å vite, men det er altså ingen som reagerer!!! Ikke et eneste menneske på butikken har verken rullet ut den røde løperen, eller står klar med boblende Champagne ved kassa og venter på meg. Så Ronny prøver seg igjen.

-" Neei, er det no mer vi trenger her på denne butikken da??? Såpe? Selv pornostjerner må jo vaske seg!!!"

Fremdeles ingen som spretter champagnekorken eller ruller ut den røde løperen! Så da er det bare å konkludere med at kjendis statusen varte i nøyaktig 24 timer. Jeg ble verken rikere, tynnere eller spesielt lykkeligere, men jeg hadde det skikkelig kult i litt over et døgn, og det er pokker meg ikke dårlig det heller. Så i påvente av innbringende suksess, røde løpere og boblende champis øver jeg med på "duckface" selfier foran alle butikkvinduer og speil på offentlige toaletter!

 

Jepp, kun litt mer øvelse nå, så sitter det. Det lukter Blog Awards lang vei... Eller forresten, det lukter noe annet!

Det lukter noe helt annet. Vi som kun var på blogglista et døgn gjør litt mer på et offentlig toalett enn bare å stå foran speilet!

 



 

Shit, la gå! Bokstavelig talt.

Takk for at du leste, og god fredagskveld.

 

 

 

 

 


 

Bolleblogg

Dag to av sykemelding, og planene på morgenkvisten var store. Jeg skulle logge meg inn på nettsidene til Bikuben, bestille det jeg trengte til invitasjoner til vårens konfirmasjon, tegne skisse på bordkort, betale to regninger, sy opp en liftgardin til kjøkkenet, og sortere neste års allerede innkjøpte kalender og julegaver i plastbokser og få de på plass på hyllene i hobbyhulen. Masse fine stillesittende aktiviteter for krykkeavhengige damer i 40 åra.

Men så dro gutta ut døra for å starte skoledagen, også ble jeg fysen...

Sånn fysen som bare ei lettere overvektig kjærring med treningsfobi og salatangst kan bli. Så da ble det bakedag istedenfor, med påfølgende nabobesøk og slarvetime, samt tilførsel av gluten til en allerede utilpass tarm.

Noen ganger, sånn ca fem til seks ganger pr uke tar bakelysten overhånd, og eneste kur er forkle, kjevle, sukker og kanel. Jeg tror det er et innebygget husmor-gen, arvet fra generasjoner av mat og bakeglade kvinnfolk på begge sider av slekten. Noen ganger er jeg flink, og kan styre meg inn på grove brød og rundstykker, men i dag ville jeg leke meg litt med en god gammeldags søt gjærdeig. 

I dag ble en enkel bolledeig til tre ulike typer gjærbakst. Bilderaid kommer her!

 



(Kanel og eplerose-kake)

En del av deigen tilsatte jeg eplebiter og et glass eplemost. Synes den blir ekstra saftig og smakfull da, og den holder seg mange dager i kjøleskapet etterpå. (ikke det at noe blir stående særlig lenge i kjøleskapet med så masse ungdom i huset!)

Epleskiver blir surret inn i srimler, som når man baker kanelsnurrer, og dynkes med sirup, sukker, kanel, og malte mandler, før snurrene settes sammen i en paiform, og stekes som en kake. 225 grader, midt i ovnen, ca 15 minutter,

 



Epleskivene er sprøstekte når kaken er ferdig, men inni er eplebitene porøse og myke. Lukter syyykt digg!!!

 



Et stykke er nok. (bare løgn, et stykke av noe som helst av fersk gjærdeig er ALDRI nok!) Serveres med et dryss av melis, og en dæsj pisket krem eller ei skuffe vaniljeis.

 



Det er viktig å huske på at denne kaken er en av fem om dagen, siden den inneholder epler, og den ville sikkert vært anbefalt av leger over hele verden, og Grethe Roede som en typisk slankekake. Min teori er ihverfall at man blir skikkelig tynn av denne bollekaken, som nesten bare består av frukt. Jeg tok derfor to stykker, mens jeg bakte del to av dagens bolledeig-prosjekt!

 


(Sjokoladeknuter)

Når man tenker etter, og legger godvilja til, er også disse sjokoladeknutene ganske slankende! Jeg har brukt Nugatti som fyll i disse bollene. Nugatti består av nøtter og sjokolade. Nøtter anbefales alle på slang for de er fulle av naturlige oljer og langsomme karbohydrater, altså energi! Sjokolade kommer fra kakaobønner, HALLO???? Bønner!!! Det er nesten å regne som salat. Kjempesunt! Ergo, man skal spise mange av disse bollene før det legger seg rundt midjen!!!

 

Servers nystekte med et dryss av melis, bare for at man skal ha følelsen av å skeie ut...ikke no kult å føle at man sitter å spiser nystekte salatboller lissom. Jeg spiste to, mens jeg satte i gang med tredje og siste del av dagens bolledeigprosjekt!

 



(Kanel og appelsinsnurr-kake)

Egentlig bare en gedigen vridd kanelsnurr stekt i kakeform, fylt med kanel, sirup og appelsinmarmelade. Lukter himmelsk, selvsagt full av C-vitaminer. Av denne blir man både syltynn og ikke forkjølet.

 



Jeg tok bare ett stykke av denne. For det første er det jo greit å ikke ta helt av med dette slankehysteriet og all denne sunne maten, dessuten kom naboen på slarvebesøk, og hun hadde med sjokoladekake. Måtte jo ha plass til både et realt stykke av den, og en halv liter Pepsi Max også. Akkurat nå er jeg litt kvalm. Jeg burde komme meg opp av sofaen og sette i gang med kjøttkakene gubben skal få servert når han kommer hjem fra jobb, men all denne slankematen har rett og slett gjort meg litt uvel, og oppblåst i magen...Sånn går det, når man dytter innpå med for mye frukt og proteiner...

 



(Tirsdagens samlede verker)

Jeg skal rulle med ned fra sofaen, hinke ut på kjøkkenet og gjøre koneplikten min, som gubben så eplekjekt kaller det. Middag må man ha, selv om kroppen jobber seg syk etter overinntaket av helsekost. Ønsker alle en riktig fin kveld, med eller uten boller i ovnen.

Stønn...

 

Kjendis ved ostedisken og bena høyt.

 Noen ganger blir det langt mellom hvert blogginnlegg, rett og slett fordi hverdagen kommer litt i veien og tiden ikke strekker til. Skal man likevel ha en sånn "dagbok" på nettet bør den oppdateres innimellom, så hvorfor ikke nå? Ronny og de eldste podene har reist til Karsby for årets første mx trening, minsten er ute i skogen og bygger hytte, og jeg sitter godt plassert i sofaen med foten høyt, og får ikke gjort stort annet enn stillesittende aktiviteter likevel.

På onsdag var jeg på Coop Prix for å handle inn litt nødrasjoner før en ny operasjon Torsdag morgen. Jeg skulle bare ha det mest nødvendige.

To til tre typer sjokolade, nok Pepsi Max frem til lørdag, kioskromaner nok for ca tre uker og ei ny truse til formiddagen på dagkirurgisk. (denne gangen var jeg forberedt og hadde ingen planer om å stille i ei sliten mammatruse med slapp elastikk falmet skritt)

I det jeg står med nesa godt plassert inn i osteskapet på leting etter cheddar til kveldens nachos prikker en yndig liten dame meg på skulderen og spør om det er jeg som er Janne Nordvang. Av erfaring vet jeg at når noen spør om det skal de enten selge noe, verve meg inn i en sekt, eller kjefte, så jeg svarte nok litt nølende og avvisende at "Ja, jo, det er vel meg...!"

Men, denne trivelige damen presenterte seg som en sambygding, bestemoren til en klassekamerat av fjortisen ,og ville bare si at hun var ivrig leser av bloggen.

Jeg ble helt satt ut, men tror jeg klarte å stotre frem et slags "Takk, så hyggelig", før jeg relativt flau dykket inn i osteskapet igjen, tok med en pakke feil ost i det flaue kaoset som for igjennom hodet mitt, og løp til kassa for å betale, slik at jeg kunne synde meg tilbake på jobb for å skryte til en kollega av å ha blitt "gjenkjent" på butikken!

Så til deg som tok kontakt på Coop, tusen takk! Det var veldig hyggelig, jeg ble bare helt satt ut, og la igjen manerene mine mellom fetaosten og kjøttdeigen..

 



 

Så altså, Torsdag morgen, før fuglene feis og sola stod opp, i bitende Januarkulde satte gubben og jeg kursen mot Sandvika, tilbake til dagkirurgen på Martina Hansens hospital for å reparere ben nr to... De som har lest denne bloggen før vet jo at jeg under forrige runde, i narkoserus presenterte meg som tidligere pornostjerne, og gruet meg derfor noe il neste runde med samme lege... Det slapp jeg.

 


(gubben snapper)
 

Til tross for at legen denne gangen så ut som en nordisk gud, med bred brystkasse og smilehull dype nok til å drukne i, beholdt jeg fatningen under hele presentasjonen, og holdt klokelig munn helt til jeg sovnet på operasjonsbordet. Heldigvis har til og med jeg evnen til å lære av mine feil.

Helt feilfritt gikk det likevel ikke, og fordi reaksjonen på narkosen denne gangen ikke var helt optimal, og fordi man i det man våkner blir mer eller mindre tvunget til å klemme ned et glass saft og ei halv skive med gulost, klarte jeg å kaste opp på legens sko da han kom med resept å smertestillende og ei sykemelding...  Resten av torsdagen forløp dessverre slik. Sove, kaste opp, sove....

 



Ikke alle bloggere våkner opp nysminkede og "freshe"....noen våkner opp like hvite som sykehus-skjorta...

Når det er sagt, tommel opp for helse Norge. Vi klager for mye. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med både reparasjon og oppfølging.

 



Relativt nybarberte legger skal nå hvile noen uker, og så...så er det full fart. Etter 12 år med mye vondter gleder jeg meg stort til å kjøpe de kuleste joggeskoene jeg finner. Jeg skal gå, og gå, og gå....og kanskje løpe, hvis jeg gidder!

Kvalmen avtok i løpet av fredagen, akkurat tidsnok til å nye gaven fra to snille venner og kollegaer.

 



Tusen takk Trine og June! Dere er sykt diggbare!!!

Melkehjerter ble en fin dessert etter lunsjen den snille naboen min kom med. (julemarsipan)

Da var det gjort, kanskje tidenes kjedeligste bloggoppdatering, men what the heck lissom, det er jo dette som er livet. Nå kal jeg hinke ut på kjøkkenet, sette en bolledeig, og bake ei saftig kringle til gutta mine kommer hjem fra skauen. Jeg har tenkt til å nye helgen med de jeg liker aller best, etter en hektisk uke for oss alle. Håper du også har noen å nyte helgen med, og hvis ikke, velkommen innom på kringle i ettermiddag :)

God helg.

Du og jeg.

Du var nok ikke klar over det da du stod opp og dro på jobb i dag tidlig, selv om jeg minte deg udiskret på det da vi gikk tur søndag kveld, at i dag markerer vi 19 år som du og jeg. Datoer og merkedager betyr ikke stort for deg, du gjør ikke et stort nummer av jubileer, og du kommer sjelden hjem med blomster og sjokolade. (Det med sjokolade er ikke helt sant...du kommer egentlig ofte hjem med det...og derfor er jeg betraktelig tyngre nå enn da vi møttes!)

Du hater oppmerksomhet, selv av den gode sorten, men i dag får det briste eller bære, for akkurat i dag får du ditt helt eget blogginnlegg, bare fordi du fortjener det!

 

Vi møttes i 1997, via felles venner, fordi felles venner hadde en liten flirt, og vi ble lissom sittende litt  i midten. Kjærlighet ved første blikk? Neppe, men det var noe ufarlig og komfortabelt med det begynnende vennskapet, og da jeg klarte å se forbi de gedigne mokasinene med dusk og frynser, og du endelig klarte å snakke i hele setninger og ikke neandertalske lyder som "øøøøh", og "uuuummm", eller duuuuh", da begynte sommerfuglene å komme i magen, og en spirende forelskelse vokste sakte men sikkert frem.

På senhøsten satte du skikkelig inn støtet, og våget deg til å be om en aldri så liten date i regi av julebordet til Bertel.O. Steen, Så, 3 Januar 1998, for nøyaktig 19 år siden ble vi sammen, i ei rønne av en pub, kanskje tidenes mest harry utested på Strømmen. Da du fulgte meg til døra den kvelden sparket du litt i grusen med venstre mokasin mens du litt nølende spurte . " Er vi lissom sammen nå, eller ikke?"

-"Jo, vi er vel det ", svarte jeg.

Du fortsatte å sparke grus mens du stille mumlet: -"Fett!!!"

(så himla romantisk...)

Og så var vi sammen.

Jeg har vel alltid tenkt at den første kjærligheten sjelden varer, og da du kun to uker inn i forholdet dro det velkjente "dra meg i fingeren-trikset" ( du vet, når du samler opp nok luft i tarmen til å blåse en liten landsby i Botswana over ende, ber noen dra deg i fingeren, for så å sleppe en kruttsalve av ei bønne som kan skremme faen på flatmark, og nå nyhetene grunnet høy måling på Richters skala!) tvilte jeg helt ærlig på om du egentlig var kjærestemateriale!

Men da vi noen uker senere fikk vite at mamma kun hadde kort tid igjen å leve, og du så til de grader gikk inn for å bli kjent med henne, slik at jeg i tiden fremover ville ha noen å dele minnene om henne med, da viste jeg at du var den rette!

 


Etter bare to år sammen fikk vi felles gjeld og gikk til innkjøp av et lite hus på Bjørkelangen. Galskap mente noen, men vi trivdes her da, og vi trives her nå. Det er ikke et stort hus. Ikke er det spesielt fint heller. Det ligger nære veien, garasjen er ennå ikke ferdig, og titt og ofte tillater folk seg å spørre når vi skal flytte litt opp i høyden...Komme oss bort fra myra, og denne rønna. Jeg vet at det gjør noe med deg, følelsen av å ikke ha alt på stell hele tiden, kjenne litt på kritikken, følelsen av at alle andre har det litt finere enn oss. Men vet du hva Ronny? Det gjør ingen ting!

For her i dette huset vokser det opp tre glade gutter. Her spiser vi middager sammen, ler av dårlige vitser, feirer barnebursdager og familielag. Her er guttas kamerater og venninner alltid velkomne. Skogen er både slagmark, cowboylandsby og sykkelbane. Gutta kan snekre trehytter, har volleyballkamp på gresset, ruse med mopeden, og alt dette uten å være til sjenanse for naboen. Her er det bra nok, enn så lenge, og tid til oppussing blir det senere, når gutta forlater redet. (eller rønna )
Og frem til da vet jeg at den litt sky og stille mannen jeg falt for i 1998, vil fortsette å være den snille og gode voksne fornuftige mannen jeg fortsatt er forelsket i. Du er den best tenkelige pappaen for dine barn. Du er rettferdig, litt sær, du tar deg selv aldri høytidelig, og du stiller alltid opp for gutta. 110 %



Du er min beste venn. Vi ler av de samme vitsene, selv om jeg alltid skjønner de før deg. Vi kan le med hverandre, og av hverandre.

Vi kan sitte i samme rom i timevis uten at noen av oss sier et ord, og det er greit. Det er trygt å kunne være stille sammen!

Sammen har vi mistet mange kjære de siste årene, og sammen har vi grått. Alikevel er du en klippe når mine tårer kommer, og selv om du er trist selv er du varm og stødig! Dine muskuløse armer (egentlig har du pinglete overarmer i forhold til skuldrene, men jeg vet du setter pris på flatterende uttalelser om kroppen din) kan romme meg og gutta våre samtidig, og bare tilstedeværelsen din er nok til at ting blir lettere.



 

Den sjenerte gutten er borte.

Du tar ikke fem øre for å fise foran meg, løfte på in dyne for å slippe en smyger innunder den før du lukker dyna og stenger smygeren inne. Du klør deg på private kroppsdeler i full offentlighet, synger falskt i dusjen, banner som en bryggesjauer når "alle i hele verden" er på kjøpesenteret samtidig med deg, og argumenterer med barnslig og oppsternasig logikk når vi diskuterer politikk!

Jeg liker deg likevel!

Ganske mye egentlig.


Så Ronny-Ponny...på denne lille jubileumsdagen som du har glemt...

Tusen takk for familien du har gitt meg. For alle fine stunder når det bare er oss to. Takk for at du har tatt min familie til deg som din egen, og latt meg få ta del i din. Takk for at du løfter de tyngste posene fra Kiwi og ut i bilen (mest fordi du er redd en del av manndommen blir borte om noen skulle se jeg bar mest! ), og helt til slutt...


Takk for at du alltid viser hvor glad du er i meg.

For hvor sære, rare, tjukke, møkkete og snåle vi enn måtte være, så vet jeg at vi alltid er to.

Og selv om romantikken kanskje uteblir ved de "store" merkedagene...

(som jo dagens tekstmelding beviser)




Så er jeg glad for at det er

DU OG JEG.

 

Tjukk i Kina og romjuslkos.

Åh, romjul.

Den aller beste tiden. Bare slappe dager, levende lys, glade unger, avslappet gubbe og ikke gjøre stort annet enn å hoppe fra det ene måltidet til det andre, samt av og til bytte liggestilling på sofaen for å unngå liggesår.

I romjulen er denne familien direkte usosial. Sært vil mange si, noen tar seg også friheten med å fortelle oss det år etter år, men det er greit. Vi liker det sånn. Det er så godt å være sammen, bare vi fem i måsahuset. Ingen skal kjøres på klubb, ingen skolesekker å pakke, matpakker å smøre, lekser som skal følges opp. Ingen treninger , eller møter på kveldstid, bare kos og familietid.

Vi går turer, griller i skogen, spiser masse god mat, spiller, og flesker oss sammen under pledd i sofaen for å se julefilmer vi har sett hundrevis av ganger før.

Vi nyter.

På julaften var likevel bordet dekket til syv, og ikke fem. Pappa og fruen tok turen fra Rånåsfoss for å feire julekvelden sammen med oss.

 



 

Det ble en særdeles trivelig julekveld. Svoren ble sprø, magene mette osv. Vi fikk til og med med oss siste episode av snøfall på NRK før vi åpnet en lite lass av julegaver, til glede for både store og små. (Nå er vel kanskje ikke små det rette uttrykket lenger, med tanke på at minsten har rundet tolv, snart like høy som mor, og blir mistenkelig grøvere i målet for hver romjulsdag som går...)

Ribba i år var på nærmere 6 kg, og med  det i tankene, du vet, restemat, ribbe resten av jula, ingen selvkontroll osv, satte jeg meg ned med pc`n i fanget lille julaften, og bestilte en kosekjole av det romslige slaget, til bruk på nyttårsaften.

 



Lekker? Ikke sant? Altså, ikke sånn "gå bort i et glam nyttårsselskap-lekker", men fin nok for en feiring her hjemme med bare mine. Romslig nok til å skjule romjulsflesket rundt bringa, stram nok over lårene til å bli litt mer enn en vanlig husmorkjole. Og det beste av alt var prisen! 59 kr. Billig, og de lovet kjapp levering!

Så, med nyttårsantrekket så godt som i boks, har jeg med god samvittighet stappet innpå i hele romjulen!

 



Bordet har vært dekket til etegilde hver morgen, og lange frokoster som varer til godt over lunsjtider har preget formiddagstimene.

 



Jeg har kost meg med gjærdeiger hver formiddag, og laget kranser stappfulle av sirup, smør, sukker og kanel. Jeg har spist dem også, selvsagt med litt hjelp fra gutteflokken, men jeg har overhodet ikke telt antall boller som har funnet vei ned til tarmen som egentlig ikke liker gluten eller laktose. Jeg har bare bakt, spist, og kost meg. Nyttårskjolen skulle skjule bilringene uansett!

 

Julebrød laget av gløgg, nøtter og rosiner, fortært med et tjukt lag meierismør. Godt til frokost, digg i matpakka!

 



Og matpakker har det blitt mange av. Måsagutta er nemlig sportsligere anlagt enn sitt opphav, og har brukt det meste av romjulen på skogsturer ved myra bak måsahuset. De bygger seg egen gapahuk, lager bålplass, og kokkelerer frem det ene måltidet etter det andre på åpen flamme. Villmarksutstyret som nissen hadde lagt under juletreet falt i smak, og var flittig i bruk allerede første juledag.

Og så, mens gutta snekret videre på leirplassen i går formiddag, og jeg stod på kjøkkenet nok en gang, med bolledeig til oppetter albuene, ankom endelig nyttårskjolen. Jeg tredde nok et brett med snurrer stappfulle av deilige julekalorier inn i ovnen, og gikk på badet for å prøve kjolen.

Det er jo ingen hemmelighet at undertegnede ikke er av den yndige, nette damesorten, så kjolen , med tanke på inntak av ribbe og fløtesaus ble bestilt i en generøs størrelse.

 

X-tra Large....eller som en kvinne i total fornektelse prøvde å overbevise måsagubben...X-tra Lekker!

Det var bare en ting jeg ikke var klar over.

Når man bestiller billige varer på nett fra Asia, denne gangen fra Kina, er størrelsene også beregnet deretter.

Det viser seg at en "X-tra Lekker" kineser ikke nødvendigvis er av samme størrelse som en "X-tra Lekker" bollespisende elg av en dame fra Liermåsan....

 



Her er det helt klart snakk om kommunikasjonssvikt på øverste hylle...godterihylle...

Denne kjolen er alt annet enn romslig og komfortabel. Ikke vil den vekke det dyriske huleboerinstinktet hos måsagubben heller...Det som får han til å kaste et vilt blikk på fruen i den nye kjolen, kaste henne over skulderen og slenge henne ned på sofaen fra Ikea for vill elskov mens ungene griller pølser i gapahuken på myra... Så sant ikke måsagubben i all hemmelighet drømmer om skiveutglidning, brokk og skrump-pung da....

Det hjelper lissom ikke hvordan jeg poserer heller...kjolen er og blir for liten. Så liten at den klemmer de allerede lange og velbrukte puppene ytterlige noen cm nedover, slik at de hviler trygt å den øverste av tre bilringer, forårsaket av kanelsnurrer og sprø svor.

 



 

Her er det bare å knipe låra sammen, slik at ikke buskas vulgaris velter seg ut fra ribbestrikken som ut fra bildet på internet skulle gå langt nedpå låra, men som i virkeligheten ikke engang rekker nedenfor truseinnlegget fra Libresse!

 



X-tra Large my ass!!!

Det hjalp lissom ikke med et sort-hvitt filter heller, Kjolen, nå også kjent som tvangstrøye for svor-elskere er og blir ubrukelige!!!

Derfor ble det helomvending i går ettermiddag. Jeg tredde på meg julegaven fra gubben, og jogget til og fra gapahuken til gutta med stor entusiasme, mens en murstein av et grovbrød stod til heving på kjøkkenbenken.

 



 

Ull fa Kari Traa strekker seg i det minste godt rundt overflødig romjulsflesk, og her er Xtra-Large faktisk Xtra- Large.

 

Mursteinen av et grovbrød ble fortært med ekte kaloriholdig prim og fløtemysost, og selvfølgelig et tjukt lag meierismør!

(Det må jo brukes opp før nyttår uansett)

Så nå sitter jeg her i en nyvasket ullgenser fra Kari Traa og gubben i riktig størrelse, spiser siste rest av smultringer og krumkaker mens jeg ser min arbeidsgiver halvnaken i en episode av NCIS på DVD.

 



I ovnen står en hvetekringle med vaniljefyll og godgjør seg, og i skapet henger et alternativt nyttårsantrekk. Jeg har to plagg å velge mellom.

Striesekk eller flanellpysj...

 

Så mens kroppen gjør seg klar for neste måltid, gubben pleier liggesåret med en tur i garasjen, gutta bygger videre på hytta i skauen, og katta gjemmer seg i det som er igjen av barnåler på juletreet, ønsker jeg dere en flott siste romjulsdag, og en fin nyttårsfeiring, med eller uten kjole fra Kina!
 

Gledelig jul.

Det gledes i det lille røde huset på måsan.

Vi har ikke rukket alt vi skulle. Vi har fire slag i kakeboksene, ikke syv.

Vi har droppet noen nisser til fordel for røde roser og julestjerner, ribba ble saltet og pepret en dag for sent. Akkurat nå kjennes det ut som det blir jul likevel. Tre gutter sovnet sent i går kveld, de to eldste satt faktisk under stuebordet i 45 minutter fra midnatt i går uten at vi så dem, i håp om å få en smugtitt når "nissen" la pakkene under treet. En smyger av en guttepromp utløste en avslørende latterkrampe, og gjorde at tenåringsslaskene ble sendt i seng i god tid før nissefar kom likevel.

Og nissefar kom.

 



 

Nissen er i grunn ganske raus med kalenderstrømpene på selveste julaften. Han synes nok at guttene har vært ekstra snille i år, og fortjente det. Mye tyder på at han har vært på storhandel i Charlottenberg i adventstiden, og handlet inn både svenskegodis og noen småleker som er fengende både for tenåringsslamper og kattunger. Enkelte fjortiser (trenger ikke nevne navn) hadde til og med stilt vekkerklokken til 06.00 i dag tidlig fordi de gledet seg så veldig til å få julestrømpe. Sånt gleder et mammahjerte.

 



 

Nissen har vært raus med gavene under treet også, og her ligger det både ting vi ønsker oss, ting vi trenger, ting vi ikke trenger, og alt vil være med å skape spenning og juleglede i kveld, og i mange dager fremover. Her skal de ligge å trigge den barnlige julegleden frem til ribba og surkålen er fortært, og siste episode av Snøfall er sett.

 



 

Juletreet har stått pyntet en uke allerede, til stor glede for små pusekatter. Ser du pelsdotten kamuflert som julekule nesten i toppen av grana?

 



Et utmerket sted for å fise av og ta en høneblund etter timevis med klatring og sabotering av gavepapir, sløyfebånd og gnaging på diverse tær, knær og øreflipper... Julestria er ikke bare slitsom for tobente!

 



I skrivende stund nyter vi en stille julemorgen med fyr i peisen, søte små loballer lekende i gavehaugen under treet, godis og leker fra julestrømpa,en kopp varm te og en gubbe som står på kjøkkenet og steker tidenes prompemat...Gubben har nemlig sin egen julemorgen tradisjon, noe som ihverfall ikke gagner resten av familien eller oser av julestemning.

 



 

Gubben har nemlig, tradisjonen tro, hamstret fisemat for flere dager...Han elsker Snurring, eller det vi her kaller "hermitisert fis"...Så mye reagerer mannetarmen på dette skvipet av boksemat at vi andre i huset har stilt inn alarmen til to timer fra nå. Da skal vi gå tur mens far inntar hockeystilling på et av husets to toaletter og fiser to tll tre vers av "Glade Jul", før Snurringa er ute av kroppen, og han gjentar samme ritualet rund frokosttider i morgen... Snurring er forbudt i måsahuset store deler av året, men tillates på helligdager for å glede gubbemannen, og fordi maten inntas tidlig er det trygt nok å kunne ta imot gjester rundt kl fem. I kveld er det pappa og fruen som skal feire julaften sammen med oss. Det gledes.

 



Men frem til ribba skal inn, svoren skal temmes og besøket skal komme, skal vi nyte enda noen timer under pleddet på sofaen, med godis fra strømpa, julefis fra måsamannen, og jul i Andeby på tittekassa, mens vi plukker kattunger ut fra juletreet.

 



Fra alle oss her i måsahuset:

En riktig god og fredfull jul! Ta vare på hverandre!

Kreative dager.

Jeg blir sur av å gå hjemme. Når man må sitte stille med benet høyt er det ikke mye å få gjort med den saken, men nå som foten endelig er på bedringens vei, og jeg så smått kan tusle litt rundt i heimen er ensomheten på dagtid til å bli mannevond av!

Jeg er så heldig av å være omgitt av gode venner som har stukket innom på lunsj, kaffe eller bare for en liten slarvestund, og det får tiden til å gå, og den siste uka har jeg jammen fått vært litt kreativ også, og det begynner for alvor å bli skikkelig julestemning i måsahuset. Derfor tenkte jeg det var på plass med et lite "skryte av meg selv" innlegg, dokumentere for meg selv hva som er gjort denne førjulstiden, slik at fremtidige meg kan bla tilbake til Desember 2016 i bloggarkivet, og sørge for at bakst, gaver og julekort ikke blir helt identiske neste år.

Julegaver er kjøpt og pakket inn. I år har jeg gått opp i svart belte i netthandel ,og jeg digger at gaver bare dumper ned i postkassa etter noen få tastetrykk. Det har ihvertfall spart meg for  unødvendig  svetting, sinnarynker og hissige utbrudd i køer på diverse kjøpesentre denne julen, selv om innpakningen også er en utfordring i seg selv i disse dager...

 

Jeg har ikke tall på hvor mang til og fra lapper som har sittet klistret til diverse kattehaler, eller hvor mange krusseduller av pakkebånd som på mystisk vis har forsvunnet fra halvferdige julegaver...Tro det eller ei, jeg begynner å glede meg veldig til noen av nøstene flytter til nye hjem...

 



35 julekort og gaveposer er scrappet , noen er sendt og andre sendes i disse dager.

 

Det blr færre og færre julekort på snora mi hver år, men jeg nekter å gi meg med denne tradisjonen. For det første er det fint å kunne være litt kreativ på hobbyrommet, sitte midt i kaoset av papir, lim og julestempler, høre på julemusikk og drikke gløgg, og for det andre finnes det lite som gir meg mer julestemning enn et håndskrevet julekort i postkassen.

 

Hvis jeg skulle fått et ønske oppfylt denne julen, da hadde jeg gladelig byttet bort gaver under juletreet med en postkasse full av julekort hver dag.

 

Det har blitt tid til litt andre aktiviteter også. I år har jeg laget egen popurri, og herlig juleduft av apeliser, natur og krydder står nå spredt rundt i stua.

 

Tørkede appelsinskiver, gran, kanel, stjerneannis, tyttebærlyng...you name it. Det lukter JUL :)

 

Noen hjemmelagede gaver blir også å finne under noen trær i år, og som vanlig har jeg overprodusert...

 

Hver år når løvet faller fletter jeg kranser av bjørk og dekorerer meg sydde hjerter i ulike stoffer. Fine på veggen, eller på inngangsdøra. Trenger du en får du si fra...jeg har som sagt overprodusert (noe jeg ofte gjør), og det finnes ikke oppbevaringsplass i dette lille måsahuset.

Og bare for å fullføre den ultimate jule"feelingen", lot en svak mamma seg overtale av tenåringene til å pynte treet allerede i går.

 

Det blir plutselig så innmari jul når duften av gran sprer seg i stua, og til tross for at måsaguttene begynner å bli store er de som smågutter når vi drar frem esken med pynt til treet, og de har full oversikt over hvem sin tur det er til å sette på stjerna. Ser du nøye etter finner du en litt over snittet lodden og urolig julekule øverst til venstre i treet...Jeg antar at treet kommer til å sette rekord i dryssing denne julen...

 

"Ah, lykken er et eget klatrestativ midt i stua!"

Disneyworld for katter lissom...

Ellers jobber jeg veldig for å holde skinnet stramt om dagen. Jeg har hørt at jo tjukkere man blir, jo mer glattes rynkene ut. Jeg går for ei rynkefri jul!

 



Så langt har vi droppet en del tørre småkaker til fordel for fersk gjærbakst. Det lukter i alle fall himmelsk, og lukt er det samme som julestemning. Godt for sultne tenåringsmager å komme hjem etter lange skoledager til noe godt å stagge sulten med.

 



Bollekrans med safran og rosiner. Digg!!!! Antirynkemat!

Så der har du det, fremtidige Janne, sånn artet ukene før jul seg i 2016. (PS: nå husker du hvorfor du ikke kom inn i den smale sake av en glitrende julekjole, og hvorfor du limte puppen fast til pulten på hobbyrommet med limpistolen!)

 



Ønsker alle som titter innom en stress og smertefri siste innspurt før jul!

Hust å holde skinnet stramt, ta deg en bolle!


 

Juletissen og hvitløkspresse.

Så er vi kommet til 5. Desember, og jeg jobber intenst med å oppnå den litt barnslige, varme julefølelsen. Det er fremdeles utfordrende å skulle få til alt av forberedelser på en fot, men det kommer seg. Husets eldste pode på snart 16 år lengter også etter den herlige julefølelsen han hadde som liten gutt, og i går ba han om å få bake pepperkaker.

Herlig, tenkte jeg! Ingenting gjør vel mer at følelsen av jul kommer snikende, enn lukten av nystekte pepperkaker.

De to andre podene på henholdsvis 12 og 14 blir også igjen som smågutter når vi finner frem kjevle og pepperkakeformer. Mammahjertet bare boblet av forventninger og juleglede, og fordi kjøkkenet i måsahuset er trangt, og fordi det å balansere lenge på et ben er utfordrende for en som har like god balanse som en dritings russisk president, overlot jeg kjøkkenet til gutta.

Jeg satte meg godt til rette i stua med en kopp gløgg, og bare ventet på julefølelsen.

 

Det starter riktig så bra, og den livlige latteren og luktene fra kjøkkenet får meg i godt humør. Jeg tar meg i å tenke ti år tilbake da vi satt med tre små gutter rundt bordet, og kjevlet pepperkaker og sang julesanger. Nå ljomer riktignok "Jovial" av Freddy Kalas fra høytalern og to av dulledutta til mamma har skjegg, men like fult... det lukter jul!

Vi har en pose full av pepperkakeformer som bringer frem minner, både julete og mindre julete. Likevel er det rom for å være kreativ under slike "juleverksteder", og det blir alltid en hjemmemekket figur eller to.

 



I år var det eldstemann som først tenkte "uttafor boksen" og slo til med en Yamaha crosser skåret ut med sløv smørkniv.

Greit nok tenkte jeg, selv om hjerter og stjerner og griser jo gir meg enda mer følelsen av jul. Men det går bra, jeg er jo åpen for å messe med tradisjoner jeg...

( Dette er er selvsagt bare noe jeg forteller meg selv for å unngå stressutslett og panikkangst! Klart man ikke skal messe med tradisjoner!! Det er som å banne i kjerka, eller som å servere rosinboller uten rosiner!)

Men jeg beholdt roen...lot ungene styre baksten, og tenkte at det ble vel en gris eller to på brettet også!

Så begynner knisingen på kjøkkenet for alvor, og plutselig kjenner ikke fantasien noen grenser!

 

Knisingen er en ting, men når guttegjengen, fulle av tenåringshormoner og Axe bodyspray blir musestille, og kun lav hvisking kan høres fra "bakeriet", da er det grunn til bekymring!

Og sann mine ord! På stekebrettet ligger alle slags obskøne figurer i ulike varianter, og sprekkferdige fjortiser av ulik årgang hiver etter pusten mens de mellom latterhikster kan fortelle at det ikke blir jul uten juletisser!!!

Jeg prøver å være den kule mora som alltid beholder roen og sier

_"Jaha...de var jo ...eh...ikke helt anatomiske korrekte...men sikkert gode på smak!"

Det får selvsagt den største ungen (han på 42 år som sitter i stua) til å knise enda mer hysterisk en hormonbombene på kjøkkenet, og jeg skjønner at skal man finne humoren i dette må man ha mer testosteron enn jeg ble utdelt.

-"Har dere ikke laget noen normale kaker da?" spør jeg. -"Noen det faktisk går an å servere oldemor på julaften?"

Joda, svarer den litt mer samvittighetsfulle 12 åringen min.

-"Jeg har laget pepperkakegriser, og hjerter, og menn og damer også!"

Puh, tenker jeg...jula er reddet.

Der tok jeg feil!

 

-"Gjett hvem av dem som er deg a mamma?!" sier poden mens han nærmest bobler over av latter. Jeg trenger ikke lete lenge blant damene før jeg vet svaret!

 

Det er på tide å begynne å låse døra til badet...den ungen har sett for mye. Han er "spot on"! Blant pepperkake Dolly Parton, og pepperkake Samanta Fox og pepperkake Pamela Anderson ligger pepperkake mamma fra Måsan ... Freddy Kalas synger fortatt Jovial på høytaleren min, og i stua sitter testosteronsjefen over alle sjefer og ler seg skakk mens han gomler nøtter som er knekket med favorittnøtteknekker`n.

Den "nøtteknekker`n han kjøpte den første julen vi feiret sammen, den som bringer frem juleminner hos han, den som han er så stolt av fordi han var på Til bords butikken på Strømmen og handlet de helt selv... Og bare fordi han ler mens min jul er i ferd med å gå i grus har jeg lyst til å fortelle han hemmeligheten jeg har holdt på i snart 20 år, og ødelegge hans juleglede også!!!

Den fordømte nøtteknekker`n din.....

Det er egentlig ei hvitløkspresse ditt naut!!!!

 

Hver jul tar vi den frem, som om det skulle være det fineste vi eier, og gubben knekker hassel og valnøtter til den store gullmedaljen mens han mimrer om en trang leilighet på Valsfeltet, juletre med Mercedes Benz lastebilstjerne i toppen, og ei kone som var både 19 år yngre og 19 kg mindre, i god tro om at dette verktøyet er nøtteknekkeren fra himmelen...

Og akkurat da, der jeg står furten og ser på juletisser og krydrede damer med hengepupper, og skal til å fortelle gubben at nøtteknekker`n slett ikke er en nøtteknekker, da oser det pepperkaker fra ovnen, gutta ler og samler seg på gulvet for å kjøre om kapp med radiostyrte biler, og gubben  knekker nøtter

så skallet spretter og lager skår i malinga på panelen, DA kommer julefølelsen krypende!

 

 

Om ikke annet er den i hvert fall multifunksjonell. Hvem vet, plutselig blir det moderne å feire indisk jul med hvitløksmarinerte hasselnøtter, og da kan dere andre stå der med vanlige nøtteknekkere og skjegget i postkassa, mens familien Nordvang ligger flere lysår foran resten av menneskeheten, og tar utfordringen på strak arm!

 



Så....da gutta hadde dratt til skolen i dag tidlig satte jeg i gang baksten av en porsjon  kaker som vil være på bordet  julaften, noen som ikke vil få oldemor på 85 år til å stikke ut sine egne øyne med velbrukte strikkepinner. Jeg synes for øvrig at fjortisens melding på pakken med mel var hysterisk morsom!

 



Julestjerner med snøfnugg er klare og trygt plassert i kakeboksen.

Jeg skal herved sette meg godt til rette med benet høyt i sofakroken, hvor jeg skal nyte juletissen og en kopp kaffe.

 



Jeg noterer meg at det er 5.Desember, og at julefølelsen, mot alle odds, endelig kommer snikende! Ønsker deg som er innom en riktig god kveld!

 


 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits