• 19.11.2017 - 15:23
19.11.2017

Den startet ikke så bra, denne uka. Å våkne mandags morgen med en visshet om at pusen som hadde ligget under sofaen hele helgen ikke hadde det godt, og at vi hadde en tung avgjørelse å ta. Vi tok den i felleskap, alle fem. Guttene har vært igjennom det før, å miste et kjeledyr. Selv om det var tungt var det riktig. Dyr skal ikke lide, de skal ikke leve for enhver pris. Pus var skadet. Hun spiste, malte når vi koste henne, men hun gikk ikke. Sannsynligvis var hun påkjørt, og derfor skadet i begge bakben.

 

( Vakreste Nelly. Ikke "bare en katt", men en hårball full av glede. Savn. )

 

Avgjørelsen var helt riktig, men ikke mindre tung av den grunn. Man blir jo så glad i disse dyra, selv "bare en katt", som mange sier. Men så finnes det øyeblikk å sette pris på likevel, selv i sånne situasjoner. Dyrlegen som så  profesjonell, men likevel menneskelig og medfølende håndterte situasjonen raskt og skikkelig. Verdig. Et klapp på hånden, et "Dette ordner vi, dette er riktig!", betyr så mye.

Øyeblikkene måsagutta så "voksent" og ansvarsfullt forstod alvoret, hvordan de var ekstra snille og gode med hverandre den kvelden. Hvordan man setter litt ekstra pris på hverandre når noe er litt trist. Det bor fremdeles to fine pusekatter i måsahuset. Denne uka har de snust litt ekstra rundt i huset, kan nesten virke som om de leter etter sistemann. Det har fått ekstra kos, og litt råflott kylling. Når de stryker seg inntil bena våre, eller sovner i armkroken til gutta om kvelden, det er fine hverdagsøyeblikk det, og denne uka har vi satt enda mer pris på akkurat det enn vi pleier.

 

( Når veslepus ikke finner bestevennen sin. Sånne blikk altså... )

 

 

Været har liksom ikke helt klart å bestemme seg denne uka. Skal det regne, snø, skal det være overskyet eller sol? Jeg har sklidd på holka, skrubbet et kne       på bar asfalt, akt på snøen i bakken over veien med minsten, og blitt våt i nakken av iskaldt november-regn. Det mest magiske øyeblikket var likevel den dagen jeg rakk en liten tur i skogen før det ble mørkt etter jobb. Lav novembersol over bittelille Stigtjern, et tynt lag nysnø, og svetteperler på nesa etter å ha trasket en halvtime på glatte skogsveier. Det er hverdagsøyeblikk det!

 

 

( Når man bare tar seg tid til å nyte et dryss med nysnø. )

 

Jeg ble så glad når det helt uventet kom en pakke i posten. En forsinket bursdagsgave fant veien til måsahuset helt fra Oregon i USA. Noe gammelt, noe nytt og noe å spise. Sånne øyeblikk kjenner man seg ekstra heldig. Heldig som kjenner mennesker over hele verden, mennesker som tenker på akkurat deg, og som sender små overraskelser i posten. Sånne små ting som bare lyser opp hverdagen. Denne uka har jeg spist tomatsuppe med gullfisk-kjeks fra Amerika, og drukket kaffe av en særdeles passende "Crazy Cat Lady" kopp. Fint øyeblikk.

 

( En pakke fra "over there". Hverdagsøyeblikk. )

 

 

Gleden over blomster. Å få en bukett roser, bare fordi. Det er fint det. Hverdagsglede, og et øyeblikk som varer, og som luker nydelig.

 

( Hverdagslykke er en bukett nydelige roser. )

 

 

Ukas latterkrampe kan jeg takke lokalavisa for. Noen av dere har kanskje fått med dere at jeg snart ikke kan blogge stort mer, da en gryende modellkarriere er i ferd med å ta av! (Kan leses om HER) Altså, nå har kanskje ikke tilbudene rast inn like fort som jeg tidligere antatt, men jeg lever i trua. Om ikke annet burde jeg snart få sponsortilbud på lik linje med andre bloggere...jeg tenker at både Freia, Maarud og Gilde burde slenge til meg noen godsaker snart...jeg er jo en vandrende reklameplakat for trøstespisere med mulig hjerte og karsykdommer...

 

( Når lokalavisa "pynter" på sannheten ;) )

 

Uansett, lokalavisa var tilstede med egen fotograf den kvelden jeg råprofft spradet over scenen i snasne anterkk fra lokal leverandør, og fikk med seg at konfransieren datt av scenen i det jeg entret den. Pressen gjorde som pressen ofte gjør, og lagde sin egen versjon av hendelsen. For i mitt hodet har jeg jo vært så skråsikker på at senterlederen falt av sceen fordi han ble lamslått av min blendende skjønnhet og silkemyke smidige bevegleser...at han fikk sånn heteslag av å se et skikkelig kvinnfolk i strikkakjole og flate sko lissom.....  Men så skal da altså avisa ha det til at han "bare snubla!"  Samme kan det være, jeg tviholder på min egen teori, og flirer fremdeles over at det faktisk nådde nyhetene. Markedsverdien min er med andre ord like stor som røven, så her bør sponsorene stå i kø...kan `ke skjønne noe annet lissom.

 

( On the catwalk...move that ass! )

 

Det var et fint øyeblikk da minsten  kunne vise frem dollargliset fra tannlegestolen på fredag, og glede seg over enda et år med null hull. Sånne små øyeblikk er så fine. Vi feiret med en sukkerfri  tygges, og en ny pakke fluortabletter.

 

( Når du fortsatt har null hull, og ikke redd for å vise det ;) )

 

 

Jeg lener meg litt tilbake og gjenopplever øyeblikket fra i går ettermiddag, da julelukten spredte seg i huset mens ribba stod i ovnen. Jepp, vi tyvstartet litt på julemiddagen, må øve oss litt på jula vet du. INGENTING slår øyeblikket du setter tenna i et svært stykke sprø svor. Når det knaser i kjeven, og ribbefettet renner diskret nedover haka, men du stønner og nyter, og lager lyder ikke egnet for sarte barneører.... Åh, for et øyeblikk!!!! I dag blir det restemat. Jeg gleder meg til enda et sånn matorgasme-øyeblikk.

 

( Stønn!!!! Sprøstekt purke. )

Men før den tid skal jeg og minsten pakke inn et par julegaver han har snekret til storebrødrene sine. Vi skal spise hver vår bit med nystekt skolebolle i langpanne. Vi skal kose med de to fine pusene som fremdeles bor i måsahuset. Vi skal synge etter gamle slagere på radioen, brette tre klesvasker og binde en krans av tyttebærlyng. Vi skal tyne denne uka for enda noen fine øyeblikk, før vi tar fatt på den nye.

 

( Ung snekkerspire pakker inn årets første julegaver til heldige storebrødre. )

 

( Fineste Nelly. Liten hårball som gav  masse glede. )

 

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

 

 

 

 

  • 17.11.2017 - 07:17
17.11.2017

Jeg satt med to tredjedeler av kroppen nedi en bolle full av paprikapotetgull den kvelden det tikket inn en melding fra Mona. Mona driver egen interiørbutikk på det lokale kjøpesenteret. Hun selger myke puter, de nydeligste blå porselenskoppene og sånn magisk te som både lukter godt og renser tarmene bedre enn Plumbo rengjør avløpet på badet.

Men så plutselig fikk Mona en fiks ide om å ta inn et par stativer med klær også. Fine klær, for all del, men som så mange andre damer som har litt rause former etter flere år med intens ostepopping på livets latside, er liksom ikke det å prøve staslige klær fra stativ noe jeg bedriver fritiden med.

 Derfor satte jeg et rifla og nærmest perfekt krydret fritert potetflak i halsen da jeg leste meldingen hennes!

 

«Har du lyst til å gå modell for meg torsdag kveld?»

 

( Når du er litt lett å smigre, og venninna di driver butikk og lokker med fete modell-mellomnavn, og har sykt god overtalingsevne. )

 

Først rodde jeg hun fleipa, for både Mona og jeg har en litt sånn makaber galgenhumor, men etter litt meldinger frem og tilbake forstod jeg at hun var dødsalvorlig! Først kom panikken. For en som i de siste 15 årene har vært Liermosens ukronede pysj og flanelldronning, og som hvert år siden 2008 har stukket av med den høyst uoffisielle «Miss BH-løs under bomullstrøye» tittelen var det utenkelig å skulle tre på seg plagg fra et tilfeldig stativ, og sprade rundt på en catwalk midt i beste sofatid.

Men så er det sånn da, at de som driver egen butikk ofte er gode selgere, og Mona hadde et par skitne triks oppi ermet. Det skulle lissom ikke mer enn å få tildelt et litt fengende mellomnavn før jeg var smigret nok til å ombestemme meg. «Janne-Vendela» lissom?hvor godt klinger vel ikke det???  Med et sånt navn roper jo nærmest moteverdenen på meg, og skal jeg lissom sitte her i pysjen min da, og frarøve verden retten til en sprett ny modell??? Jeg tu`kke det nei!!! Så da sa jeg ja da!

 

( Når du vanligvis ikke bruker sminke, men lærer av "make-up-tutorials" på YouTube. Øyebryn on fleek!! Vi modeller er nøye på sånnt! )

 

Så derfor, litt høy på meg sjøl, og mitt nye mellomnavn, fortalte jeg gubben at på torsdag, da skulle jeg være modell.

«Å jasså?» flirte gubben. « Trenger Felleskjøpet ei ku til en fotoshoot nå eller?» sa han, og lo så han tippa over.

Men er det en ting Janne-Vendela ikke gjør, så er det å la seg vippe av pinnen når måsagubben slenger med leppa, så jeg lagde trutmunn slik bare en modell kan, blafret litt på vippene, klasket gubben lett i bakhodet med flat hånd, og sa «Jepp, så nå skal endelig fler få glede av disse «jura»!», og så gikk jeg foran speilet for å øve på modellpositurer!

 

Så er det nå engang slik da, at denne fruen har en tendens til å ta dårlige gjennomtenkte avgjørelser, og takker ofte ja til ting jeg egentlig burde sagt nei til. For jo mer torsdagen nærmet seg, jo mer nervøs ble jeg, og selv ikke mellomnavnet mitt gav meg nevneverdig selvtillit. Bare tanken på å skulle trøkke valker og vaffelhud fulle av ostepop og napoleonskake inn i festklær laget for kvinnfolk i sin beste alder gav meg antydning til panikk, og jeg startet en akutt slankekur. Hver morgen mellom frokost og lunsj spiste jeg fint lite, men torsdag morgen viste likevel vekten 300 gram mer enn ved forrige veiing. Nå skal det sies at muskler veier mer enn fett, så jeg vil tippe det er grunnen, Ikke for å skryte, men ansvaret til oss modeller er en tung bør og bære, og bærer man tungt bygger man muskler. Sier seg jo selv!

 

I tillegg til intens tredagers panikkslanking måtte jeg gå til innkjøp av en BH som faktisk hadde elastikk i stroppene. Litt kjipt å bruke den slitne BH`n på catwalken, og ha brystvortene i klem i buksestrikken lissom?  og måtte trikse med puppene på kneskålene nedover catwalken, som en sånn blærete fotballspiller trikser med lærkula på Åråsen.

 

Med en ny BH i bæreposen gikk jeg også til innkjøp av en pose engangshøvler fra Coop, for selv vi modeller har legger og armhuler som sjimpanser nå i vintersesongen (JA, vi  modeller er også helt vanlige mennesker, akkurat som alle andre!)

 

( En neve engangshøvler, et par åreknuter, to-tre mindre kuttskader, et tett avløp, og tadaaaaa!!! Modellkropp!! )

 

 

Etter tre timer på badet, noen mindre kuttskader og et tett avløp fult av vinterpels var leggene blanke som et nypolert bilpanser, og med hjertet i halsen og mammapupper spent i strikk oppunder haka var jeg klar for catwalken.

 Nå snakker vi jo ikke akkurat Milano her, for Bjørkelangen senter består av en bokhandel, et par klesbutikker, matbutikk med helt grei frukt og grønt avdeling og en rulletrapp som går opp, men ikke ned, men nervøs var jeg, okke som!

 

( Det er pokker ikke langt fra Bjørkelangen torg til Milano ass. I luftlinje. På kartet. I et bittelite Atlas. )

 

 

Klærne som skulle brukes hadde jeg allerede prøvestappet meg inn i dagen før, i et prøverom med altfor stort og avslørende speil, innerst i butikken til Mona. Den planlagte «skinnbuksa» av resirkulerte bildekk måtte droppes da den på vei oppover mot høna forårsaket brannskader på innsiden av lårene, men kjoler, skjørt, bluser og gensere, alt valgt av min «modell-mamma» Mona satt som støpt. (Hvilket egentlig bare betyr at det passet, gikk over fettsvulker og valker, og at glidelåser og knapper lot seg lukke uten bruk av makt!) Faktisk har butikken tatt inn klær i størrelser som funker overraskende godt på sånne modeller som meg, som egentlig ikke har modellkropp, men bare liker å skryte uhemmet av det på sosiale medier, som for eksempel blogg?

 

( Når denna kroppen kan klemme seg inn i en str 42 er det en gledens dag. Endelig en butikk med normale størrelser for oss med forkjærlighet for sprø svor, seigmenn og sjokolademus. )

 

Torsdag morgen spiste jeg tre cherrytomater til frokost, og følte meg både syltynn og dødsdeilig og klar for catwalken. Med et knippe andre snasne damer fra bygda inntok jeg podiet i 2 etage, og sammen, i utvalgte antrekk, vrikket oss gjennom en liten folkemengde med sambygdinger.

 

( Mona, modelmamma og butikk eier. )

 

 

( Tre middelaldrende sykt digge modeller, representanter for den kuleste butikken med comfy klær i skikkelige størrelser. "Vendela", Hege og Grethe.)

 

Nå skal det sies at til tross for intens jojo-slanking de siste fire dagene, og flere tilbragte timer foran pc skjermen for å sjekke «How to walk like a model» på YouTube var sceneskrekken like gjeldende som før, og det faktum at modell-mamma Mona hadde valgt en sort blondebluse som siste antrekk for dagen, like gjennomsiktig som et slitent fiskegarn fra Lofoten gjorde ikke akkurat underverker for selvtilliten. Men akkurat i det man midt på scenen helst vil synke sammen som en skadeskutt elg-ku, blinker det i blits midt i folkemengden, og bak et mobilkamera står måsagubben og smiler fra øre til øre, mens han holder tommelen så høyt i været at den kan sees fra månen. Han ser nesten litt nyforelska ut der han står og sikler på modellkroppen min, og jeg tenker at han jaggu skal få litt valuta for pengene. For sånn helt seriøst, hvor mange mannfolk kan skryte av å være gift med en modell lissom???

 

( På catwalken. Fotocred: Ida )

 

Så jeg biter i meg en saftig overtråkk selv på flate sko, rister litt på puppa som henger overraskende høyt på brystkassa i flunkende nye stropper med strikk, svaier litt ekstra med låvedøra og lager trutmunn som bare en modell kan.

Ikke for å skryte, men jeg eide den scenen!!! ( Det er i hvert fall den versjonen av historien jeg kommer til å fortelle barnebarna! )

 

( Når man er modell og lissom bare kler alt. Pensko og flanellskjorte, blir garantert en trend fra nå av! )

 

 Vel hjemme tar jeg en velfortjent hvil på sofaen, med et Gullbrød i den ene hånda og en smultring i den andre. Selv vi modeller må jo skeie ut innimellom.

Hører dere ikke fra meg her på bloggen en stund fremover er det fordi jeg er opptatt med nye modelloppdrag. Jeg vil jo anta at nye sponsorer og store kleskjeder vil stå i kø i månedene fremover. Fra Liermåsan til Milano, fra hobbyblogger til toppmodell. Livet er fult av tilfeldigheter ass!

 

Tar meg en smultring til og venter på telefon fra Chanel eller Louis Vuitton.

 

Mvh Janne Vendela, hobbyblogger og toppmodell.

 

 

 

 

  • 12.11.2017 - 17:43
12.11.2017

To blogginnlegg på en dag...den var ny! Jeg kunne jo sagt meg ferdig etter det lille farsdag-innlegget, men det er liksom ikke helt søndag og ukeslutt før jeg har notert ned noen av ukas små øyeblikk. Så her kommer de da, som perler på en snor, og kanskje litt kortfattet. Likevel like betydningsfulle, i hvert fall for meg.

Mandag startet med enda en tur inn på sykehuset, denne gang for samtale med en ny lege angående foten som ikke blir helt bra. Kjedelig, men nødvendig, og selv om verken jeg eller proffene på sykehuset er så veldig mye klokere enda, håper jeg vi blir det snart. Det fine med en sånn tur innover er jo å få tilbragt litt ekstra tid med måsagubben. Han blir alltid med, og på vei hjem har det blitt tradisjon med lunsj-date på en tilfeldig bilkro eller bortgjemt restaurant. Å sitte sånn en helt vanlig mandag ettermiddag, bare han og jeg, og nyte ferdig servert mat og hverandres selskap, det er hverdagsøyeblikk jeg setter stor pris på.

 

( Martina Hansens. Der føtter gror, og kjekke leger vokser på trær. )

 

Tidligere denne uka fikk jeg en sånn melding i innboksen på facebook, en sånn skikkelig koselig melding som gjorde meg så innmari glad. Det finnes så masse flotte og snille mennesker der ute, mennesker jeg ikke engang kjenner, og når de tar seg tid til å sende meg noen fine ord, da blir jeg så glad. Sånn varm langt inni hjerterota lissom. Det er hverdagsøyeblikk det.

 

( Når fine mennesker man ikke engang kjenner tar seg tid til å skrive en hilsen. Ekte glede, og jeg er så takknemlig. For et herlig hverdagsøyeblikk. )

 

Jeg husker øyeblikket da jeg hadde parkert sykkelen på jobb, og gikk mot inngangen i B-blokka. Når sola stakk frem mellom skyene og badet hele skolen i oransje morgensol, når frosten knitret under litt for tynne tøysko, bussene med elever stoppet på den andre siden av veien, og en kollega vinket fra den andre siden av skolegården. Akkurat da måtte jeg stoppe og ta et bilde, for jeg ville huske sola, frosten som beit litt i nesetippen, og den blide kollegaen som smilte, enda det var tidlig på morningen. Herlig hverdagsøyeblikk, fin arbeidsplass. Sånt henter man energi av.

 

( Når man stopper opp og kjenner på øyeblikket. )

 

Jeg vil huske fjeset til minsten da han stod i skogen bak huset og kikket på "vårt tre". Bjørka der vi risset inn bokstavene våre den våren vi flyttet til måsahuset. "Hvor lenge har det stått der?" spurte han.

"Snart 18 år!" svarte jeg, og minsten rynket på nesa.

"Tenk at dere nesten alltid har bodd her a, mamma!"

Fint hverdagsøyeblikk.

 

( Snart 18 år med skrift i tre. )

 

Den første snøen som kom, og la seg som et fint hvitt teppe over Bjørkelangen. Det er noe magisk med den første snøen. Samme hvor store gutta blir (vi snakker store, "barske"  tenåringer her), så viser de en barnslig glede over det første snøfallet. Det gjør noe ed stemningen i heimen. Den første snøballen plantet i nakken på en bror, kjenne kulda på tærne, og kram snø i vottene. Det er hverdagsøyeblikk det. Så stor glede ble det, at flokken samlet seg i sofakroken for å skrive ønskelister til jul... Jepp, store barske tenåringsgutter tror også på julenissen.

 

( Den første snøen. Like magisk hvert år. )

 

( Ønskelisteskriving. )

 

( Se der ja julenissen... det er bare å begynne å spare... )

 

 

Slutten av uka gikk med til pleie en litt pjusk pode. Sykdom er kjedelig, men å ha en hel dag sammen på sofaen er ikke å forakte. Å sitte i timevis å kose med en pjusk liten (stor) gutt, det er fint det. Å bare ha tid til å gjøre så lite som mulig, og enda ikke ha dårlig samvittighet. Det er litt fint.

 

( Å bruke en hel dag i sofaen, og bare kose med en pjusk liten (stor) pode. Hverdagsøyeblikk. )

 

 

Øyeblikket på lørdag kveld da gutteflokken stolt kunne vise frem prosjektet de har jobbet med hele uka. Guttene fikk frie tøyler med det gamle badet oppe, som i de siste ti årene har vært brukt som stappfullt lager for ting vi slettes ikke trenger.  Litt risikabelt å la tre gutter pusse opp et bad sier du? Joda, selvsagt er det det, men litt enkel overflatebehandling, og innredning, det går fint. Proft blir det ikke, men greit nok, og nå holder det en stund til, frem til podene forlater redet. Lærerikt er det i hvert fall, og nå kan gutteflokken pusse tenner og skite på sitt eget bad.

 

( Lykke er å være tenåringer, og få pusse opp sin helt egen guttedass. "Noen" er litt inspirert av 50-tallet... )

 

 

Søndagen startet med en tur i skogen for måsagubben og meg. Vi ruslet rundt en times tid på snødekte skogstier. Vi skei på isen, tryna i ei grøft (det var vel mest jeg som tryna kanskje...) svettet, og skravlet. Kjærestetid i flott vintervær, det er hverdagsøyeblikk det. Da vi kom inn døren hjemme var parketten blank, og kjøkkenet luktet av nystekte sveler. Minsten hadde skura gulv, mellomste poden hadde stekt sveler, og størsten stod med hendene tredd langt ned i en diger gjærdeig, med planer om en "Petter`n spesial"! (pizzasnurrer med pølser) Resten av kvelden skal nytes fra sofakroken, og jeg gleder meg til trekning av julekalender kl 21.

 

 

( Når to idioter skal ta selfie til bloggen for å vise at de har gått tur, men glemmer at de ikke finnes fotogene, så det ender med latterkrampe.... )

 

Jeg må jo bare si tusen takk til alle som har deltatt, og har du enda ikke gjort det, er det fremdeles tid. Du finner innlegget HER. Så gøy det er, at så mange ville bli med å glede et realt kvinnfolk. Så mye glede er spredd i form av gode ord om så mange flotte damer. Jeg gleder meg til å se hvilket navn minsten rekker opp av nisselua i kveld. Følg med på JanneNordvangBlogg på facebook i kveld etter kl 21, kanske vinner nettopp din "heltinne".

 

( Nisselua fylles opp med navnet på mange reale kvinnfolk. Geder meg til trekningen, nå blir det snart julekalender. )

 

Helt til slutt vil jeg bare takke alle som har tatt seg tid til å stemme på Vixen nominasjonen. Det skal mye til for en ubetalt hobbyblogger å stikke av med en pris, men du verden så artig det er at så mange av dere viste engasjement, og nominerte. Jeg blir helt rørt, dere er flotte!!!

Håper du har hatt mange fine hverdagsøyeblikk denne uka, og at den neste blir full av hverdagsmagi.

En riktig god søndag ønskes alle.

 

  • 12.11.2017 - 10:26
12.11.2017

En pappa som legger hodet mot magen for å høre hjerteslagene til det ufødte barnet.

En pappa som stolt bærer med seg et litt uklart ultralydbilde, og teller ti fingre og ti tær, om og om igjen.

En pappa som litt usikkert og klønete for første gang holder et nyfødt barn, og ikke klarer å stanse gledestårene, for nå kan han endelig kalle seg pappa. Helt på ekte.

En pappa som bysser og trøster en gråtende bylt midt på natten, og en pappa som later som han sover, slik at mammaen også må våke litt om nettene.

 En pappa som kjemper seg gjennom det ene bleieskiftet etter det andre, med overdrevne brekninger og klype på nesa.

 

 

En pappa som holder små fingre i store hender og trygt loser et ivrig barn med ustødige skritt over gulvet. En som dytter enda større fart på huska når mamma har sagt nei, for det er allerede mer enn fort nok. En som bygger olabil uten bremser, som lager ridderkostyme av aluminiumsfolie, og som fekter med pinner, enda mamma har sagt det kan være farlig. En pappa som bryter på gresset, som lar ungene bade i vannsprederen, selv om det ikke er riktig sommervarmt i været enda.

 

 

En pappa som sier du må spise grønnsaker for å bli stor og sterk, men som også smører brødskiver med ekstra tykt lag sjokoladepålegg.

En pappa leser eventyr, og synger gamle rockeslagere som nattasang når det er leggetid.

 En pappa som kan holde på all verdens hemmeligheter, som ikke synes at spøkelser er skummelt, og som kan skremme vekk monstrene som gjemmer seg under senga.

 

 

En pappa som blåser på «vondter» og plastrer såre knær. En som sier «opp og hopp, dette gikk fint», og «tøffer deg opp» litt, når du trenger det.

 

En pappa som fyller på milimeter`n like mye rød saft i tre glass for å ikke gjøre forskjell, men som likevel har evnen til å se «bare deg», og gi deg følelsen av å være helt spesiell.

 

En pappa som er rettferdig og streng, men aldri sint. En som lærer deg forskjell på rett og galt, men som kan tøye grenser om det er nødvendig.  En som vet at ingen er like, at ikke alle lærer like fort. En som ikke belønner resultater, men innsats og pågangsmot.

 

 

En pappa som gjerne deler med resten av verden hvor stolt han er av akkurat deg, men som vet at noen ting er bare mellom deg og han.

En pappa som er venn, mentor og rollemodell. En du ser opp til, beundrer, en du vet også respekterer deg, og dine valg.

En som hjelper til med lekser, som pugger til prøver, som reparerer og fikser, som kjører til og fra, som henter på sene kvelder, selv når han er så trett at han nærmest kjemper for å holde seg våken.

En pappa som hører når det hviskes om slitne gamle biler, møkkete arbeidsklær halvferdige prosjekter, men som likevel vet at tid, kjærlighet og samhold betyr så mye mer enn fasade.

En som nyter hvert øyeblikk med deg, om det er stort eller smått, fordi han vet at en dag, ganske snart, kan alt være over. Og selv om han fremdeles er pappa, vil du ikke trenge han på samme måte som nå.

 

 

En pappa som lar deg vokse, lar deg ta egne avgjørelser, viktige og mindre viktige, for han vet at du lærer av det, og at det er god trening til voksenlivet. En som lar deg prøve og feile, selv når han allerede har svaret eller løsningen.

En pappa som så inderlig håper, at den dagen du flytter ut, får deg jobb og bolig, en egen liten familie, kanskje til og med blir pappa selv, at du fremdeles vil trenge han. Ikke i like stor grad som før, selvsagt. Han vil bare får lov til å være pappaen din.

 

 

En pappa som ikke kunne brydd seg mindre om farsdagen, for det er uansett farsdag hver dag, når man er så heldig å være pappa.

En pappa som det, det fortjener alle barn.

Gratulerer med farsdagen Ronny, jeg og gutta er så veldig glad i deg.

 

  • 10.11.2017 - 15:17
10.11.2017

I dag fant jeg den perfekte granen. Den står bare noen meter inn i skogen bak huset, og bare roper om å bli årets juletre. Det skal få stå der noen uker til selvsagt, men i det jeg nærmest litt overraskende snublet over den grana kom julefølelsen snikende. Og når den kommer, da bobler kreativiteten, og ønske om å være med å glede noen, og å ha noe å glede seg over selv. For oss som har bikka 40 er jo det den aller største gleden med julen. Å glede andre. Det synes i hvert fall jeg, og forhåpentligvis vil bloggen ose av juleglede hele Desember.

Det er bare det, at med granbar i øyet, og med en bitteliten (åkei da, kanskje tre... ) marsipanpølse i magen fikk jeg så lyst til å tjuvstarte litt. Spre litt juleglede allerede nå.

Jeg har svart belte i shopping på salg, og fagbrev i handel på nedsatte varer. Neida. ( Joda! )

I boden står tre gjennomsiktige plastbokser som i løpet av et år fylles opp med små og store varer, kjøpt på salg. Ikke ting jeg handler til meg selv, men ting kjøpt med tanke på gaver. Alt fra vertinnegaver, små oppmerksomheter til folk som enten trenger, eller fortjener det, kalendergaver til gutta osv. Det handler ikke om kjøpemani, for jeg kan fint gå forbi et salg eller tilbud om jeg ikke finner noe passende, det handler rett og slett om å glede andre, og en forkjærlighet for julen, der nettopp hele poenget er å gjøre noen glad.

De fleste av årets julegaver er allerede handlet og pakket inn, noen som skal avgårde over Atlanteren er også allerede sendt, og igjen i boden stod likevel en eske full av små og store saker, og bare ventet på herlig julepapir, gavebånd, og en nye eiere.

Derfor satte jeg meg like godt til rette foran peisen, men en kopp jule-te og et trau med pepperkaker, mens jeg spilte julemusikk for fulle mugger, og pakket in 24 små pakker.

 

( 24 pakker, klare for ny eier. En adventskalender tilpasset et realt kvinnfolk. Kjenner du noen som fortjener en oppmerksomhet? )

 

Nå ligger det altså en rykende fersk julekalender i måsahuset, og venter på sin nye eier. Hvem det blir vet jeg ikke enda, derfor trenger jeg din hjelp!

Det eneste kriterie for å delta, er at du skal glede noen andre. Få facebooksiden, Som du finner HER , under linken til dette innlegget vil jeg du skal tagge et realt kvinnfolk! Ei dame som fortjener en liten oppmerksomhet. Har du ei venninne, en kone eller samboer, kjæreste, en søster, en mamma eller et annet realt kvinnfolk som ville ha glede av sin helt egen adventskalender, så tagg henne, og fortell gjerne hvorfor. Grunnen er ikke viktig, da vinneren vil bli trukket og ikke valgt, men noen fine ord om en fin person kan glede vel så mye som 24 små gaver. Den aller største gaven noen kan få, det er jo å vite at noen er glad i deg. At noen setter pris på akkurat deg. Og ser man bort i fra god helse, snille unger og alt det andre man lissom sier at man ønsker seg, så er slett ikke en egen adventskalender noe å forakte heller!

 

( Trenger ikke god helse eller snille barn, om man bare har en adventskalender! )

 

Vinneren annonseres på bloggens facbookside rett etter trekningen kl 21.00 førstkommende søndag kveld, altså den 12 November. Litt tidlig kanskje, men da rekker jeg jo å sende pakkene i god tid før jul.

Har du ikke facebook kan du selvsagt kommentere under dette innlegget også. ( Da er det flott om du legger igjen emailadressen din når du kommenterer, slik at jeg kan få tak i deg om den du nominerer vinner. )

 

Tenk at det går mot jul!

Håper du blir med å glede noen som virkelig fortjener det!

 

 

  • 07.11.2017 - 11:41
07.11.2017

I skrivende stund er jeg like gammel som mamma var den dagen hun sovnet inn. 41 år og en måned, pluss-minus noen dager fra eller til.

Sovnet inn...døde. Det er jo det hun gjorde. Hun døde.  Nå er ikke planen at dette innlegget skal handle om sorgen, for jeg sørger ikke lenger. Det har jeg ikke gjort på mange år. Savner, ja, helt klart, men ikke sørger. Ikke er jeg den første som har mistet en mamma heller, og med tiden, etter å ha mistet mange kjære, har jeg fått et ganske så avslappet forhold til døden.

Døden er trist og sår, noen ganger fryktelig urettferdig, og noen ganger en lettelse, hvor ille det enn måte høres ut. For en ting er sikkert, og det er at når man sitter hos mennesker som venter på døden, mennesker som er syke, eller gamle og mette av dage, da er det godt når de slipper taket. Jeg har opplevd begge deler, sittet ved, og holdt hånden til dødende mennesker og kjent på en ufattelig fortvilelse og sorg, og jeg har kjent på lettelse.

 

( Lenge før sykdom og tunge dager. Bare en kjempefin mamma. )

 

Å holde hånden til mamma da hun sovnet inn var en fin opplevelse, i ettertid tenker jeg det. Der og da var jeg et følelsesmessig kaos. Det var urettferdig, hun var alt for ung, og i dag er jeg forundret over at jeg den gang i det hele tatt kunne tenke at hun var godt voksen, og tross alt hadde levd en del av livet. 41, hvilken alder er vel det? Og hva visste vel jeg den gangen, som var 20, og knapt hadde satt foten ut i den store verden.

Hennes død var urettferdig. Den var også velkommen. Velkommen fordi hun var sliten av å være syk, fordi det ikke var noen vei tilbake.

I lang tid, flere år etter at hun ble borte slet jeg med å huske mamma som "bare mamma". Jeg husket sykdommen, håret som falt av, jeg kunne blodverdiene på rams. Jeg husket begravelsen, hvert eneste ord som ble sagt. Hver tale, hvert eneste menneskets såre gråt. Mormor som satt nesten unaturlig stille og ikke klarte å gråte. Diktet fra en liten kusine lest av mammas søster. De to små jentene fra barnehagen mamma jobbet som hånd i hånd gikk opp til kisten og la hver sin rose på lokket. Rådyrene på kirkegården som forsynte seg med tulipaner av bårebuketten i dagene etter begravelsen. Alt det husker jeg, men å minnes mammaen som ikke var syk, men som bare var mamma, det tok meg flere år.

 

( Å skulle bli kjent med noen du aldri har møtt. Utfordrende, litt trist, og spennende. )

Sorgen har som sagt avtatt. Ikke plutselig, men gradvis. For livet går videre, og det blir hva man gjør det til. Jeg har fått min egen familie. Mitt eget hus. En jobb. En god hverdag. Jeg har flotte mennesker i livet mitt som betyr så masse for meg. Mennesker jeg ikke vill ha kjent om mamma fremdeles var her. Og jeg ville ikke byttet det bort, for livet er godt. Kjempegodt.

Mamma er med meg litt hver dag. Minner dukker opp i alle mulige situasjoner. Når jeg snakker med gutta, hjelper til med lekser, bruker skjerfet hennes, hører en bestemt sang osv. Jeg trenger ikke lete frem minner av en mamma som ikke var syk, de bare kommer. Jeg gråter ikke lenger, har ikke gjort det på mange år. Jeg trenger ikke å reise på graven for å minnes, hun er med meg hver dag, hun og alle de andre jeg er så glad i , men som ikke er blant oss lenger.

Derfor har jeg vært så forberedt på å slette graven, når de første 20 årene uten henne har gått, til våren. Jeg har jo ikke lenger noe forhold til gravstedet. Vi reiser dit for å sette ned blomster på merkedager, og sjelden utenom dette. Jeg trenger ikke graven for å minnes.

Det var i hvert fall det jeg trodde.

 

 

Men så kom brevet. Brevet man får når en grav har stått i 20 år, med spørsmål om man vil slette graven, eller la den stå. Jeg viste det ville komme. Jeg visste hva jeg ønsket. Jeg viste det helt til jeg stod med brevet i hånda.

Så ble plutselig 20 år ikke lang tid lenger.  20 år var ingenting. Tanter og onkler på mamma sin side skulle selvsagt få være med i avgjørelsen, men jeg viste i det jeg sendte de alle en melding, at jeg ikke ville klare å slette noe som helst. Plutselig ble det så nært igjen, og et gravsted jeg trodde jeg ikke lenger hadde et betydningsfullt forhold til ble kjempeviktig.

Mamma er ikke der. Hun er ikke på kirkegården. Hun er hos meg, hele tiden. Likevel blir graven stående. Den skal pyntes. Det skal tennes lykter der i julen, og det skal stå tulipaner der på bursdagen hennes. Den skal eksistere. Kanskje en dag vil det føles rett at den blir borte, men ikke riktig enda. Jeg var ikke klar, og avgjørelsen kjennes så innmari riktig.

 

( Så er det litt fint å være på graven likevel. Bare jeg, og gubben. En kald dag, en varm hånd å holde i. Å bare stå slik en liten stund, og la tankene vandre, og hodet fylles av minner. De gode minnene. )

 

Og i dag er det bare en slik dag med slike tanker. Jeg er akkurat like gammel som mamma var den dagen hennes liv endte.

Jeg skal puste inn kald høstluft. Jeg skal skli på isbelagte vanndammer. Jeg skal fyre i peisen, og danse på parketten i tykke sokker. Jeg skal steke pannekaker til middag, jeg skal huske å kjøpe egg, Zalo og kattemat. Jeg skal klemme tre fine guter og kysse måsagubben med trutemunn. Jeg skal fortsette å nyte små hverdagsøyeblikk bare fordi jeg kan. Fordi 41 år og en måned ikke er gammelt i det hele tatt.

Fordi jeg lever!

Har du husket å glede deg over livet i dag?

 

  • 05.11.2017 - 15:46
05.11.2017

Ny søndag. Jeg er en uke eldre, en uke klokere, en uke tristere, og en uke gladere. Ute er det grått, vått og litt dystert, inne er det varmt, latteren sitter løst og lukten av nybakte rundstykker og hjemmelaget lassagne sprer seg i måsahuset. Jeg elsker søndager, sånn skikkelig. Søndager helt uten planer er de beste. Så herlig det er på ikke "måtte noe", bare "ville noe". Ukene er jo ellers så fulle av ulike planer, både de man velger selv, og de som blir valgt for deg, derfor er søndagen ekstra viktige for meg.

I frykt for å gro fast i en stol ved spisebordet i dag tok jeg en rask tur ut på myra, bare for  å kjenne regnet på nesetippen, og trekke noen lange drag med frisk, men kald høstluft. Det lukter egentlig vinter ute på måsan nå. Det lukter kaldt, og det lukter røyk fra pipa, og det lukter skog. Herlig. Å bare stå sånn midt på myra, med øynene lukket og bare trekke pusten, det er hverdagsøyeblikk verdt å legge på minnet. (Altså, det ser nok ikke særlig lurt ut å stå der å nærmest kave i blinde, mens man trekker pusten midt i skauen, men hvem bryr seg! )

 

( Hobbyblogger reflekterer over ukas små øyeblikk, med god hjelp av Lillegrå. )

 

Uka har vært full av fine øyeblikk. Den har også bydd på noen tårer, men like fullt, uka har vært fin. Jeg har tatt en avgjørelse jeg trodde jeg hadde vært sikker på så lenge, men hvor jeg likevel forandret mening i siste liten. Det ble rett, jeg kjenner det på hele kroppen, selv om jeg måtte gå litt inn i meg selv. ( Billedlig talt selvsagt. ) Og i det avgjørelsen ble tatt, kjentes alt plutselig rett igjen. Fint hverdagsøyeblikk. Ikke betydningsfullt for mange andre enn meg selv, men det vekket en hel masse minner. Mest gode. Kanskje jeg deler de snart.

 

Ukas "rive av meg håret i frustrasjon-øyeblikk" må være den kvelden måsagubben kom hjem til nymalt stue, men ikke klarte å se det. Har du ikke fått med deg hvor lite oppmerksom mannfolk kan være kan du lese innlegget HER. Det bød, til tross for et par godt innlærte banneord og en solid dose oppgitt frustrasjon på vegne av testosteronholdige selektivt svaksynte mannfolk, på en solid latterkrampe på samtlige i måsahuset, og sånne øyeblikk er verdt å huske. Når latterkrampa tar deg, og du ler så tårene triller mens du holder deg på magen og hiver etter pusten. Herlighet så herlig det er å le skikkelig, særlig sammen med andre. Det er hverdagsmagi, rett og slett.

 

( Når stua går fra blå til grønn, og gubben ikke merker NOE! )

 

Jeg nøt et øyeblikk alene i måsahuset den kvelden gutta dro på trening, og gubben jobbet sent. Bare meg, kosepusen, fyr i peisen og en stor kopp te. Å kunne nyet noen små timer alene, det er fine hverdagsøyeblikk det. Å kjenne på at man virkelig koser seg i eget stille selskap, og at man gleder seg til huset fylles opp av gutteflokken igjen. Herlig.

 

( Alene hjemme, nesten... hverdagsøyeblikk. )

 

Den største poden har hatt dilla på baking denne uka, og jeg har sikkert nevnt før hvor herlig jeg synes det er å tilbringe litt tid på kjøkkenet med gutta. Å stå ved hver vår benk, skape lukter og smaker, snakke om alt og ikkeno. Herlige øyeblikk. Det skader jo ikke akkurat å få servert kveldsmat mens man halvt sitter, halvt ligger i sofaen heller. Ekte hverdagsmagi, herlig (og smakfulle) hverdagsøyeblikk.

 

( Hverdagslykke er å ha en personlig kokk ;) )

 

 

( Grønnsakshorn med avokadorose. )

 

( Pizzasnurrer ala Petter`n. )

 

Minsten har siden i sommer  beundret storebror sin snekkerevne, og har litt på avstand stått stille og observert. Denne siste uka har han "gått i læra" hos broder`n, og det har blitt mange timer i skuret på de to. Det forklares om verktøy, ulike tresorter, teknikker osv. Lillebror har fått blod på tann, og hopper inn i arbeidsbuksa så fort leksene er gjort hver ettermiddag. Han sager og borrer, pusser og skrur, for nå produseres det julegaver. Kreativiteten blomster, og jeg står bare på sidelinja og kjenner på en stolthet bare mammaer kan. Så heldig man er, når ungene finner noe de brenner for, og velger å bruke kreativiteten fremfor å sitte inne. Og minsten, han lærer fort! Nå er de fleste julegavene allerede pakket inn, og han produserer stadig nye prosjekter, bare fordi det er gøy. Man skal neimen ikke se bort ifra at det er enda en ung snekkerspire i måsahuset.

 

( Dypt konsentrert snekkerspire. Her skal det snekres. )

 

 

( 13 år, og grunder. Her produseres det juletre-fjøler. Jeg har allerede rappa en! )

 

 

Ukas gladeste øyeblikk må ha vært fredag morgen, da jeg entret kontoret på jobben og fant nærmere to kilo (2KILO!!!) polkagriser på pulten min. Herregud, jeg jubla som om jeg skulle ha vunnet i lotto. Polkagriser assa, finnes det noe bedre eller? Det er helt der oppe med mandelstang, punsjeboller, alt du kan spise med vaniljesaus og krem.

 

( Altså...en bedre start på fredagen får man ikke!!! )

 

 

En supersnill kollega hadde vært over grensa på en harry-handel, og tømt søta bror for stripete sukkertøy. Hverdagsøyeblikket sitt det tenker jeg! Pur hverdagslykke!!!

Vi kjente på hverdagslykke da den mellomste poden ikke hadde brudd i ankelen, til tross for at mye tydet på det motsatte. For en som kjører av på crosseren og brister bein oftere en ei beinskjør sjømannsenke på 90 var dette virkelig et herlig hverdagsøyeblikk. To uker med skinne, og en dag på jobb med fatter`n slår glatt seks uker med gips.

 

(  Tapet fot, strukket men ikke brukket. Hverdagslykke for en ulykkesfugl. )

 

Helgen har gått med til julekortverksted. Husfruen overtok spisebordet i stua, spilte julemusikk for full pupp, og klippet og limte som om det stod om livet. Nå er kassevis av lim, papir, blonder og bling ryddet bort, julekortkassa nærmer seg full, og kreativiteten fikk blomstre i nærmere to døgn.

 

( Når frua inntar stua, og gjør spisebordet om til juleverksted. )

 

Et langt, herlig hverdagsøyeblikk, kun avbrutt av et par tisse og spisepauser, samt et gjennopplivningsforsøk da jeg fikk akutt hjerteinfarkt fordi gubben stod utenfor stuevinduet og viftet med to musefeller stappfulle av mus. Noen ganger hater jeg måsagubben så dypt og inderlig, og fordi han veit at ved å finne på slike stunt er musa i fella den eneste han vil få på flere uker. I forsøk på å bøte på skaden går han for fjortis-versjonen av kjærlighetserklæringer og smisker åpenlyst på facebook. Amatør!!! Her snakker vi fotmassasje og sjokolade før den andre musa går i fella.

 

( Kos deg med musa di du Ronny!!! For min ser du ikke på ei stønn! )

 

( Kjøtthue! )

 

 Og med det tror jeg vi erklærer ukas små øyeblikk for oppsummert. Nå venter middag med flokken, et varmt bad, og en stor neve polkagriser.

Håper du får en flott kommende uke, og at uka som gikk var full av hverdagsøyeblikk.

God søndag.

  • 02.11.2017 - 14:40
02.11.2017

Noen kvelder i uka tar jeg med meg en eller annen av guttene, og rusler en tur rundt på Bjørkelangen. Noen dager i joggesko og med en gangfart som får svetten til å sile, og denne gamle skrotten il å hive etter pusten, andre ganger i flate tøysko og lavt tempo, uten noe annet mål en å rusle litt rundt og bare skravle. Hvem som blir med avhenger av hvilke planer gutta har, hvem som har lyst til, eller behov for å snakke litt, og hvem jeg synes det er lenge siden jeg har tvunget til litt uvalgt «kvalitetstid» med en nysgjerrig tenåringsmamma.

Noen ganger er målet en treningsøkt med høy puls, andre dager er målet en kopp kakao på cafeen før senteret stenger.

 

Forrige kvelden stupte jeg og en av gutta inn i hver vår refleksvest, tredde på oss treningssko, og satte kursen mot en av de mange opplyste turstiene i området. Å si at vi trente hardt er vel å ta i, bare akkurat nok til at svetten rant fra panna, men lett nok til å kunne holde en normal samtale uten å pese som to strandede hvaler.

 

( En sånn tenåringsmamma som nærmest drar ungene på med på "tvungen kvalitetstid", og tyner de for fjortisinformasjon. )

 

Latteren satt løst slik den ofte gjør når man er ute i frisk luft. Vi snakket om alt og ingenting, trasket og gikk. Vi hilste på flere ute i samme ærend som oss, vinket til en av podens tidligere lærere, og prøvde å hindre en litt overvektig og ruskete dachshund fra et iherdig forsøk på å parre seg med min venstre legg.

 

Stemningen var god da vi i bunnen av bakken møtte på en av mine tidligere kollegaer. En dame i sine beste år med smilehull, og en sånn smittende, nesten syngende latter. Vi vekslet noen høflige fraser om livet generelt, delte en fasinerende irritasjon over den plutselige kulda, og fikk bekreftet at vi begge gleder oss til jul.

Hun klappet poden vennskapelig på skulderen og sa han var flink som fikk luftet den «gamle moren sin» på en sånn kjølig kveld, han lo høflig, før hun avsluttet med å spørre meg om stien vi kom fra var leirete etter regnet, og om jeg synes hjortelusa var plagsom.

Jeg kunne bekrefta at stien var leirete, men at jeg ikke hadde merket stort til hjortelusa, før vi smilende vinket, og ruslet videre.

 

Noen meter lenger nede på gangveien merket jeg en forandring i stemningen. Poden virket litt mulefunken, og hang med skuldrene. Tenåringer kan som kjent skifte humør oftere en Tom Jones i sine glansdager skiftet sexpartnere, men jeg kjenner gutta godt nok til å vite at dette ikke bare var et sånt ufrivillig hormonutbrudd.

 

«Er det no gæli eller?» spurte eg poden.

 

«Synes ikke du også at den dama var litt frekk mamma?» svarte han, og hadde tydelig ventet på at jeg skulle spørre.

 

«Frekk? Nei! Det synes jeg da ikke. Hva mener du?»

 

«Hørte du ikke hva hun kalte meg da?» spør han, og virker nesten fornærmet på meg og.

 

«Hæ? Hun kalte deg da ingen ting?»

 

Han ser oppgitt på meg, og jeg lurer på om jeg gikk glipp av noe vesentlig i den samtalen, eller om jeg plutselig har utviklet et snev av demens.

 

«Men mamma!!! Hun spurte deg om du synes fjortislusa var plagsom!!!»

 

( Fjortislusa og moder`n. Turkamerater med en stor dose selvironi og relativt jevnt godt humør. )

 

Og da ler jeg. Høyt og ukritisk. For jeg skjønner jo at det er lett å misforstå, og særlig når du er litt hørselshemmet, og midt i de mest følsomme tenårene.

De neste 200 meterne bruker jeg på å forklare hva hjortelus er, og at det er noe helt annet enn «fjortislus». Stemningen når vi går inn døra hjemme er om mulig enda høyere enn når vi gikk, og latteren sitter løsere enn tupeen til Donald Trump, for er det noe disse podene mine helt klart er utstyrt med, så er det en god porsjon selvironi, og evnen til å le av seg selv.

Jeg bare digger sånne dager altså, og jeg digger fjortislusa mi.

 

 

Innlegget er selvsagt gjennomlest og godkjent av poden.

 

 

  • 31.10.2017 - 15:19
31.10.2017

Kl 06.30. Står opp, tusler gjennom stua, retter litt på putene i sofaen, er fornøyd med blåfargen på veggene. Pilasterblå, malt for et år siden, lun og fin blåfarge. Nydelig. Jeg elsker blått, har alltid gjort det.

Kl 06.35. Setter på kaffetrakter, finner frem matbokser til guttene og meg selv, smetter føttene inn i gubbens slippers og tusler over veien til postkassa.

Kl 06.45. Ferdig med matpakkene, setter meg ned med en kopp kaffe, går igjennom posten. Fine blå vegger altså, blir aldri lei blått.

Kl 06.50. OMG!!!!!! Julekatalog fra Kid interiør. Fy flate for en fin grønnfarge det var på den veggen!!! Og den peisen!!!! Stilig med grå peis da, mot sånn grønn vegg!!! Åååååh, det hadde blitt lite sykt fint til jul da, med sånn vegg og sånn peis! Herregud så lei jeg er de blå veggene?har egentlig alltid tenkt at grønne stuevegger hadde vært fint.

 

( Når du får katalog i posten, og løper fortere enn lynet til Maxbo for å hente fargeprøver og maling! )

Kl 07.00. Gutta sover enda. Jeg løper inn døra på Maxbo, med pysjen under joggebuksa og upussa tenner kaster jeg meg over den stakkars dama i skjorte med Maxbo-logo, hiver meg over henne som om hun er en gammel venn jeg ikke har sett på evigheter, forteller henne at jeg MÅ ha grønn stue. NÅ!!! Og grå peis, fortere enn svint. Dama blander maling som om det står om livet, jeg betaler, og er hjemme akkurat i tide til å vekke gutta. Blå vegger?herregud, hva var det jeg tenkte? Grønt, det blir bra.

 

Det er en sykdom. Det må det være. En eller annen form for interiørdiagnose. Oppussings-tourettes, eller akutt penselstrøk-syndrom. For hvordan er det egentlig mulig å elske stua si kl 06.30, for så å få stressutslett av fargen et drøyt kvarter senere?

 

( Steller stua på hue! her skal det males! )

 

Uansett, med så mange år med samme diagnose, dog helt umedisinert, vet jeg av erfaring at når jeg bretter opp armene for å male stua (eller et hvilket som helst annet rom) går det rimelig greit unna. Selvsagt på bekostning av vante mellommåltider og porsjoner med ulik trøstemat, men midt mellom penselstrøkene glemmer man sånn. Før jobb hadde jeg rukket å male første strøk på et par vegger, og etter jobb penslet jeg over resten av stua. Peisen, som egentlig er helt ok, men som oser av 90-talls nostalgi fikk et strøk kalkmaling, og foreløpig er jeg fornøyd med det. Flisene rundt peisen får et løft nærmere helgen.

 

( Bare å trøkke alt innover mot midten. Går så fint så! Så får`n sopa litt bak sofaen også. Vinn-vinn situasjon egentlig. Skulle pussa opp litt hver uke vet du! )

 

Midt i stua stod stabler av møbler, hyller, bilder og annen dekor, ispedd en og annen pusekatt som antagelig trodde den hadde kommet til kattehimmelen, da det var et hav av nye gjemmesteder og klatremuligheter. Innen gubben kom hjem fra jobb var allerede møblene på plass, og kjøttkakene i gryta.

 

( Jeg ser du maler! Vennligst slipp meg inn så jeg kan tråkke i malingsspannet!!! )

 

Nå er ikke måsagubben kjent for å bry seg stort om hverken inventar eller interiør i måsahuset. Han har lite eieforhold til gardiner og blondeduker, og det er med lunken fornøyelse han han kveld etter kveld sitter sammen med meg i sofaen og «zapper» seg med fjerknkontrollen fra det ene oppussingprogrammet etter det andre. Han lar seg sjelden begeistre av aldrede tømmervegger og strømlinjeformede funkisvillaer, og synes «sinna-snekker`n» er skuffende lite sinna, likevel hadde jeg forventet en viss reaksjon på mitt lille oppussingsprosjekt da han kom hjem.

 

 

( Grønne vegger lissom..."alltid" ønska meg det! )

 

 

Ingen ting! Niks. Nada! IKKENO!

Gubben tuslet inn på soverommet for å legge fra seg «Mc.Gyver» jakka, med alt verktøyet han ikke har plass til men bare må ha i jakka likevel, før han tredde på et par tykke sokker, og forsynte seg med kjøttkaker.

Han snakket om været, skifting av sommerdekk, muligheten for å ta en dag fri i romjulen, samt kommunale avgifter. Fargen på veggen? Peisen? Ikke et ord!

 

 

Etter middagen ble han sittende å surfe på nettet en times tid. Deretter dusjet han, og krøyp opp i sofaen med dagens lokale nyheter i papirform.

Tre timer senere, lenge etter at solen var gått ned klarte jeg ikke å dy meg lenger!

«Hva synes du om peisen a, Ronny???»

 

Gubben titter mot peisen, og smiler!

«Jøss, ser jo flammene jo! Hjalp å pusse glasset i dørene ass!»

 

«Men faen da mann!!!! Ser du ikke at jeg har malt hele driten a????»

 

Han myser så mye at øyebrynene butter i hverandre før han ler!

« Å dæven?haru malt den? Den var hvit eller no før den vel?»

 

( Neida...lett å overse den lissom....)

 

Gutta kniser på kjøkkenet!

 

«Joda!» sier gubben. « Blei vel helt greit det liksom!»

 

Jeg venter tålmodig. Lurer på om han nå oppdager fargen på veggene. Greit at han ikke er helt Halvor Bakke eller Snekker Otto, men vi snakker fra blå til grønn her!!! En blind mann med labrador og hvit stokk er jo pokker ta mer oppmerksom en denna gubben!

Men neida?ikke no!

 

«OG VEGGENE DA?????» nærmest roper jeg, mens jeg gestikulerer med armene som en helikopterpropell!

«HVA SYNES DU OM VEGGENE???!!!»

 

Han titter rundt seg, like forvirra som bortkommen mann i kjøkkenavdelingen på IKEA!

«Hæh??? Haru malt veggene og? Har ikke de alltid vært sånn a?»

 

( Hæh??? Hva da ny farge??? )

 

Det er da jeg innser at det jaggu ikke bare er jeg som har en ustilt diagnose her i huset. Mulig jeg lider av nevrotisk opppussingsmani, men gubben må jo være selektiv svaksynt og ha en eller annen form for forandringsvegring.

Egentlig burde jeg smile og være lykkelig, for med så lite øye for detaljer vil han neppe merke om jeg trøstespiser meg opp enda noen kilo. Farge er farge, kjerring er kjerring!

Enn så lenge koser jeg meg med grønn stue, har jo tross alt «alltid» ønska meg det. Så får vi se hvor lenge det varer da?jeg tipper frem til neste reklamekatalog kommer med posten.

 

( Ny stue på 1-2-3. Grønt er skjønt...helt til neste katalog. )

Vi blogges.

 

 

 

  • 29.10.2017 - 16:24
29.10.2017

Klokka er bare midt på dagen, og jeg henger allerede med hodet. Øynene er så trette at de svir når jeg blunker og gjespene kommer høyt, og med korte mellomrom. Egentlig hadde jeg store planer for en utedag, fått fikset litt i hagen før vinteren, laget en mosekrans til ytterdøra, trukket store doser frisk luft...alt det der, men jeg kom meg aldri utenfor døra! Noen ganger skulle jeg ønske man kunne stille den biologiske klokka litt bakover også, ikke bare den klokka på veggen. Ikke det at jeg savner en overaktiv og fungerende livmor, eller eggstokker som verpet oftere enn sjefshøna til Prior, men akkurat i dag føler jeg meg gammel og sliten, og skulle gjerne ha stilt biologiklokka tilbake til pupper som peker oppover, og utømmelige lager av energi.

Litt har jeg fått gjort i dag da, bortsett fra å gi kroppen helsesjokk med frokostsmoothien av havregryn og grønnkål...( herreminhatt, jeg har ikke hatt så fart på tarmen siden jeg spiste kebab av bever på en luguber sjappe, midt på natta,  på Flisa i 1997. ) På benken står haugevis av nystekte horn, brød og snurrer, så ukas matpakker er iallefall sikret, og mens jeg stod på kjøkkenet med grov deig til oppetter ørene fikk jeg mimret meg gjennom ukas små øyeblikk også

 

( Når du går på en "helse-smell" og bytter ut Pepsi Max`n med grønnkål-smoothie til frokost....da tilbringer du søndagen inne! Greit med litt selskap av en pus med nedsatt luktesans da...snart burde disse måsakattene få sitt eget blogginnlegg. )

 

( Når du ryker på en havregryn og grønnkål-smoothie, og i all hemmelighet håper Grethe Roede sklir på isen, og Fedon Lindberg blir sparket av en ku.... )

 

Veldig lite gjør meg gladere enn når andre gleder seg, så denne ukas høydare var nok da minste poden endelig kunne svi av bursdagspengene på en sprett ny elektrisk gitar OG høyttaler. Nå skal de sies at min glede var større da han pakket ut herligheten enn da han fikk montert det og begynte å spille, for gutterommet ligger rett over spisestua, og poden er ikke akkurat beskjeden når det gjelder bruk av verken bass eller volum. Det er godt vi ikke har nære naboer, sier jeg bare, for når han i tillegg har arvet min manglende evne til å holde en ren tone, men likevel skylder sjenanse hva sangstemmen angår, sier det seg selv at resten av familiien ender opp med blødende tromhinner og mentalt sammenbrudd. Når begge brødrene i tillegg joiner minste-brutter`n, og kjører på med to elektriske gitarer til, og et lite beskjedent utbrudd av gamle rockeglassikere fra 80 tallet, er det kanskje ikke rart jeg er litt tom for energi sånn på tampen av uka. Men gleden over ny gitar, og gleden over musikken, det var helt klart et fint hverdagsøyeblikk.

 

( Gitarer ankommer visst innpakket i nok bobleplast til å drukne en katt. Hverdagsøyeblikk for katta ihverfall, for her har den vært parkert i snart ei uke!)

 

Hele denne uka har jeg gledet meg over de fine blomstene jeg fikk av tanter og onkler i familieselskapet forrige lørdag. Jeg elsker grønne planter, og friske blomster, men kjøper det ytterst sjelden til meg selv. Derfor var det ekstra stas denne uka da blomsten jeg fikk av kollegaer for snart et år siden igjen våknet til liv, etter en sesong ute på hagebordet. om det egentlig kan kalles et hverdagsøyeblikk er kanskje diskutabelt, men jeg gleder meg i hvert fall veldig over den. Bagateller for noen, lykke for meg.

 

( Gamle planter får nytt liv, og herlig farge av høst. )

 

Jeg lo høyt den dagen da jeg innså at jeg har blitt en av disse mammaene som kommuniserer med barna via sosiale medier, og jeg storkoste meg den ettermiddagen minsten og jeg kokkelerte middagen sammen. Så herlig å kunne bruke litt tid på kjøkkenet sammen, lage mat til resten av familien, nynne til radioen i vinduskarmen, og snakke sammen om alt og ikkenoe, mens lukten av middag sakte men sikkert samler resten av flokken til spisebordet. et lite stykke hverdagsmagi.

 

( Når man går i foreldrefella, og kommuniserer med kidsa gjennom Snapchat. Fail! )

 

 

( Å lage middag sammen, det er hverdagsmagi! )

 

Fredagen var måsagubben og jeg plutselig alene hjemme da minsten dro på tur med morfaren sin, den mellomste stakk på klubb med kompisgjengen, og den eldste poden dro på trening.

 

( Når du sender minsten på tur med morfar, og gammer`n gjør alt han kan for at du skal få ungen hjem i gips og fatle... )

 

Derfor stakk vi bort på butikken, fikk unna omtrent en ukeshandel, og hamstret litt livsviktig smågodt.

 

( Hverdagslykke er å ha en mann som bærer de tyngste posene, slik at du kan konsentrere deg om konfektesken og den halvliteren med brus du bare MÅ åpne før du kommer hjem. )

 

Det er pur hverdagslykke å kunne sitte noen timer i armkroken på en myk og lodden mann, drikke Pepsi Max fra stetteglass, tenne levende lys og dykke dypt ned i godteskåla uten å ha tre pjokker snokende i sjokoladen.

 

( Armkrok, brus i høy stett, smågodt og levende lys. Hverdagsøyeblikk. )

 

Lørdagen ble tilbrakt ute på myra, blant kvist og lyng, i herlig høstsol. Gubben og melompoden var på crosstrening i dype skoger nær svenskegrensa, minsten fremdeles på tur med morfar, og størsten streamet fjortis-serier på Netflix med kjæresten i stua. Å få servert rykende fersk vaffel på trammen, mens man fletter kranser av nyklippet bjørk, det er lykke det. Et herlig hverdagsøyeblikk.

 

( Å få servert varm vaffel på trammen. Lykke! )

 

 

 

( Herlig å kunne bringe naturen inn. Det lukter skog og varm høst. Hverdagsøyeblikk. )

 

Så da er det kanskje innafor da, med en litt slapp søndag, når uka har vært så full av gode øyeblikk. Med fyr i peisen, levende lys, magen full av fersk gjærbakst, og med en hel ekstra tilbakestilt time til gode er det duket for en rolig kveld. Det er jo viktig å være uthvilt, når man snart skal samle nye fine små øyeblikk, i en helt splitter ny uke.

 

 

  • 26.10.2017 - 14:36
26.10.2017

 

Måsagubben er kresen. Ikke på bare på kvinnfolk (måtte bare nevne det slik at jeg på en diskret måte kan fremstille meg selv som et prakteksemplar av ei kjerring!), men på mat. Han har, til tross for brukbar appetitt, et lite spennende og variert kosthold, fordi det er så mange ting han «ikke liker». (les: ikke tør å prøve!) Og måsamannen er som mannfolk flest, har han først bestemt seg for noe, så endrer han bevisst ikke mening, selv om han vet han tar feil.

Sa han i 1982 at han ikke liker makrell i tomat, så gjelder det enda. Han var glad i julegrøt frem til han (i følge historien) ble overforet på det av bestemoren sin i 1989, så det er han fremdeles lei.

Fisk kan ikke spises da de svømmer daglig rundt i sin egen avføring, paprika er bare greit på ei brødskive med gulost, men burde vært forbudt på pizza, rømme kommer fra oksen og ikke fra kua, sopp hører til mellom tær og i underlivet, ikke på middagsasjetten! Måsagubben har med andre ord tonnevis av dårlige unnskyldninger for å overleve på grovbrød med brunost, ris og poteter. Ikke bare vegrer han seg for å spise store deler av et naturlig kosthold, men om det kokkeleres med «ukjente» lukter her hjemme, eller om det, Gud forby, skulle befinne seg noe han ikke liker i kjøleskapet blir han umiddelbart fire år i hodet, og protesterer høylytt med trass i stemmen og argumenter så dårlige at de får selv Donald Trump til å virke intelligent.

 

( Voksen mann med rekeangst og soppskrekk! )

 

Jeg burde derfor kunne forutse reaksjonen som kom da han i forrige uke ved et uhell fikk lillefingeren bort i en bitteliten reke som hadde falt av min baguette, og kilt seg fast mellom pakken med salami og margarinen. For måsagubben er like redd for reker som jeg er for mus, og satte i et hest hyl mens han panisk ristet fingeren som om det stod om livet. Reka spratt fra finger, til kne, til gulv, og ble umiddelbart et offer for tre fysne pusekatter med forkjærlighet for halvgammel sjømat. Skremt av måsagubbens maniske rekestepping på kjøkkengulvet, men likevel fristet av muligheten for en bitteliten, rosa og litt seig godbit stakk den ene katta av med seieren, og spankulerte inn på soverommet for å kose seg med det lille måltidet i fred.

Sakte men sikkert fikk gubben roet hodet, vasket fingrene og blodtrykket nærmet seg normalen. Måsahuset var igjen i balanse, til tross for det som nå i ettertid på folkemunne (her i måsahuset) kalles rekeangrepet.

 

( Når en pusekatt med samlemani og forkjærlighet for skalldyr får snerten av ei litt småsur reke! )

 

En drøy uke kom og gikk, slik uker ofte gjør. Noen dager travle, andre med litt mer rom for kos og avslapping. Forleden dag var en sånn rolig dag. Måsagubben og jeg våknet før vekkerklokka på en helt vanlig ukedag, og ble liggende å nyte stillheten og hverandre. Vi var halvveis inni et hett kyss da vi begge stivnet til. Vi skulte på hverandre med forakt i øynene, og brøt stillheten samtidig! I kor smeller det: «Fy faen! Har du driti??» Begge ristet febrilsk på hodet, og blånektet for ethvert utslipp av tarmgass, men magien var brutt. Det var bare å stå opp, sette soveromsvinduet på gløtt, og komme seg ut. Av erfaring fra et så langt 20 års forhold vet man at ufrivillig utslipp av kroppslukt som regel forsvinner ved gjennomtrekk.

 

Stemningen var derfor langt bedre da vi samme kveld tok opp igjen tråden, og var riktig så yre til midtlivskrise-alder å være. Rett innafor terskelen på soverommet kastet måsagubben undertegnede ned på senga som en viril norrøn gud (egentlig var det mer dytting enn kasting da måsafruen er litt for tung til kasting, og skiveutglidning ikke stod høyest på ønskelista til gubben), før han slang igjen døra for privatlivets skyld. Akkurat i det jeg dro av meg den litt slitne joggebuksa (ikke mye blonder og stæsj her i gården gitt!) rynker gubben på nesa igjen. «Fy fader, dusja ikke du i stad a? Det luker skikkelig sur høne her!» Før jeg rekker å bli fornærmet kjenner jeg det og! Lukten av noe stramt, og litt surt, men ikke pokker om det kommer fra meg. Jeg er nydusja og oser av herlig First Price shampo fra Kiwi, så jeg kaster ballen tilbake, og legger umiddelbart skylda på gubben. « Det er ånden din!» sier jeg, og henviser til den potetgullposen med ost og løk han tror jeg ikke vet han har gjemt i vinduskarmen, og som han småspiser litt av hver kveld.

Men gubben blånekter, for han har pussa tenna, og beviser det med å harke opp det som høres ut som en diger hårball før han henter opp luft fra bunnen av lungene og blåser på med så jeg nesten mister balansen.

 

( Når folk over 40 skal danse sengevalsen, men ingen av dem ha særlig god rytme... )

 

«Så hvis vi begge er nydusja, og ingen har prompa, hva pokker er den lukta da?» spør jeg, og nesten før jeg er ferdig å stille spørsmålet skjønner vi det!

«REKA!»

For katta som stakk av med godbiten forrige uke er en notorisk samler, og gjemmer unna, og sparer på mer skit en enn ensom og folkesky gammel jomfru fra Finnmarksvidda, og vårt lille rotehjørne på soverommet er det perfekte gjemmested for små skatter som tomme doruller, garnnøster og REKER!!!

 

Jeg ser panikken i ansiktet til gubben, for er det noe han finner mer skummelt enn reker, så må det være reker utgått på dato. Der inne, under et hav av nyvaskede klær som ennå ikke har funnet veien inn i skapet ( forundrer meg fremdeles at de ikke går dit av seg selv), fire ringpermer med uviktige papirer, en liten samling LP plater, et juletrefot og en pappeske full av ting vi har glemt hva er, men som en gang i tiden var kjekt å ha, ligger det nå ei reke og råtner, og jo nærmere vi trer nesa rotet, jo mer river det mellom øya. En sviende følelse som kun kommer når ting stinker virkelig, virkelig ille! Og fordi gubben har generell rekeskrekk, og fordi jeg mener det er overdrevent unødvendig å ringe Kripos for å finne «den savnede», blir det min jobb å gå på rekejakt.

 

( Liermåsans svar på Nancy Drew... Hadde bare så lett sklidd rett inn på Kripos og ordna opp! )

 

Lyspæra i taket på rommet har ikke virket de siste 11 årene, og fordi en liten nattbordslampe ikke gir tilstrekkelig letelys henter gubben ei hodelykt i arbeidsjakka som han trer nedover panna mi. Fordi adrenalinet koker omtrent like mye som overgangsalderen stripper jeg ned til den litt slitne underbuksa og et par ullsokker. Minuttene tikker mens jeg med stussen i været og nesa i rotet leter som en kriminaletterforsker etter et muggent lite skalldyr, og som måsahusets svar på Nancy Drew vet jeg at jeg nærmer meg målet da tre katter klatrer på ryggen min, sloss om den beste utsikten over skuldrene mine, og nærmest rauter av sult. I det jeg sniffer som en sporhund i bunnen av haugen, og løfter opp ei litt ripete LP plate av Tom Jones tar kattene sats fra nakken min og stuper mot gulvet som gribber over et ferskt lik. Der sloss de så værhårene skvetter noen sekunder før den eldste katten, den med et samlerproblem, stolt spankulerer ut av soverommet med en delvis grønn og noe pelskledd reke hengende i munnviken, etterfulgt av to slukørede pusekatter som nok en gang tapte kampen om en «real godbit»!

 

Inne på soverommet bryter jubelen løs. To svette, halvnakne og smådvaske kropper klapper og danser seiersdans så parketten knirker, og bleike flater av dvask, lettere hårete hud klasker mot hverandre og klapper takten til jubelsangen. Og selv om den stramme lukten av gammal reke, og svette overgansalderkropper ikke akkurat er som vorspiel å regne, er vi fornøyde. Kline kan vi gjøre en annen dag, når soverommet ikke stinker råtten rekecoctail, men grønnsåpe og luftfrisker fra Europris.

 

( Noen leter etter en nål i høystake. Andre leter etter en reke på soverommet! )

 

Dagen etter våkner vi freshe og uthvilt i et soverom som ikke stinker, og ingen beskylder noen for å slippe smygere eller å slurve med intimvasken. Alt er duket for en herlig katastrofefri dag, helt til tre litt morgentrøtte tenåringer nysgjerrig spør hvorfor vi først bråkte så mye, deretter jublet etter sengetid kvelden før,

Og fordi jeg kanskje ikke har like godt utviklede sosiale antenner som andre mødre, og fordi jeg ikke stod først i køen da de delte ut verbalt filter, svarte jeg med den største selvfølge:

« Åh, det var bare det at jeg, etter å ha leita skikkelig lenge, endelig fant reka til pappa

 

Gutta skuler litt usikkert på hverandre før de bryter ut i latter. «Herregud mutter`n, du har fått tre unger! Du veit da vel hvor reka hans er!»

 

( Når tre tenåringsgutter flirende forteller at de kan alt om blomster og bier...og reker! )

 

Lettere rød i topplokket stammer jeg desperat etter å forklare, men gutta hører ikke. De ler og de ler, og de ler. De ler mens de kler på seg, mens de spiser frokost, mens de pusser tenner, og de ler mens de knyter på seg skoene. Først da de går inn i boden for å hente hver sin regnjakke før de går til skolebussen blir det stille. Merkelig stille, før alle tre kommer stormende ut av boden, røde i toppen og higende etter pusten!

«Fy flate!!!! Hva er den som stinker i boden a???»

 

Pokker ta den fordømte katta med samlemani ass!!! Og pokker ta reka til gubben.

Nå blir det rekejakt!

Igjen!

 

 

 

  • 22.10.2017 - 16:58
22.10.2017

Først og fremst, tusen hjertelig takk for alle gode bursdagsønsker og gratulasjoner som har tikket inn til både minsten og meg denne uka. Vi har lest, ledd, og koset oss masse med drøssevis av fine hilsninger, og kan bekrefte at det å fylle 13 og 41, det er helt toppers! Å starte uka med bursdag legger jo egentlig lista litt høyt for sånne fine små øyeblikk, og resten av uka kunne til sammenlikning vært en eneste lang nedtur, men det ble den altså ikke. Selv om noen dager har vært litt tunge, med litt ekstra masse tanker å skulle sortere, har det vært lett å finne de små øyeblikkene som til sammen utgjør en fin uke.

Mandagen ble feiret slik vi har gjort de siste 13 årene, med bløtkake til frokost, pakke på senga, valgfri middag etter minstepodens ønske, i år ble det rett og slett julemat, og den årlige gjennomgangen av familiealbum. Et av ukas favorittøyeblikk var nettopp da, når vi satt i sofaen og kikket gjennom flere album, og 13 år med massevis av hverdagsøyeblikk. Noen hadde vi nesten glemt, andre husket vi som om de var i går.

( Når man blar igjennom album og finner de fineste minnene. Oldefar og en rykende fersk treåring. Lykke, og et av mange herlige hverdagsminner. )

 

En fin bursdagstradisjon er det i hvert fall, og selv om det sikkert er enda gøyere å fylle 13 enn å fylle 41, så sørget bursdagsgutten for at moder`n fikk både pakke og kake også. Han hadde nemlig sneket seg ut i verkstedet et par kvelder på rad og snekret gave til mora si, som alltid mister mobilen, og er på let etter mobillader.

 

( Poden er grom han, men ikke særlig beskjeden! )

 

 

( Hjemmesnekra gave til moder`n! Nå blir det orden i sakene! )

 

 

Et annet ukas øyeblikk-høydare var å få komme til dekket bord hos naboen. Nabben lager nemlig ikke bare verdens beste pizza, og dessert-porsjoner større enn en middels stor campingvogn, men nabben er av samme kaliber som undertegnede, og inntar gjerne i fine middager i pysj og flanell. Så herlig med en uhøytidelig hyggestund full av latter, pizza og nok sjokolademousse til å mette et helt kontinent...om man hadde hatt vett til å dele da!

 

( Når dessertskåla er så svær at den må fraktes på tilhenger... )

 

 

Jeg elsker det de gangene et fint øyeblikk varer lenge. tidligere denne uka, da jeg bant kranser av bjørkekvister på plattingen i hagen en hel ettermiddag, og den minste poden satt på en tre-krakk ved siden av meg og øvet på gitar i ettermiddagssolen, det var et sånt øyeblikk. Vi snakket, lo, delte noe fine hemmeligheter, og vi sang! Høyt og falskt, helt uten sjenanse og hensyn til verken naboer eller tilfeldig forbipasserende. Folk som har hørt oss må ha trodd vi var gale, men for meg var det et av mange øyeblikk jeg håper jeg aldri glemmer. Ikke noe stort, eller fryktelig spennende. Bare veldig hverdagslig og fint, og den kvelden sovnet vi begge to med blemmer på fingrene, og fregner på nesa etter noen timer i klar høstsol. Herlig. Et øyeblikk verdt å ta vare på.

 

( Minsten og gitaren. hverdagsøyeblikk! )

 

 

På jobben er jeg omringet av flotte mennesker hele tiden, og da t av dem dro til Sverige tidligere denne uka var de så greie at de handlet med en bitteliten, stor bærepose med polkagriser til meg. Det finnes ikke bedre godis enn polkagriser, og selv om det er litt sånn "gammel-dame-godis", på lik linje med "After Eight " og "kamferdrops", så gir det meg en sånn barnslig lykkefølelse hver gang jeg har en pose stripete sukkertøy stående. Problemet er jo at de er like vanedannende som heroin, og da jeg etter bare to dager, og med en kjeve støl av polkagristygging tok meg i å sniffe på den tomme godteposen bare for å tyne det siste ut av lykkerusen, innså jeg at jeg har et problem. Heldigvis kom svigerdatter`n ( Kjennes litt snodig å kalle en 16 åring svigerdatter, men når de snart har vært sammen i tre år er det vel på høy tid med en tttel. ) med en enorm pakke "After Eight" sjokolade innpakket i blomstrete gavepapir i går, så nå er jeg i gang med nedtrappingen av "gammel-dame-godis-inntaket" mitt, og er i skrivende stund nede i syv biter After Eight i døgnet...men klokken er ikke fem engang da, så det er meget mulig tallet stiger før dagen er omme.

 

( Når kollegaene både kjøper med godis, OG er rå på å dikte! )

 

 

For å liksom avrunde den "kjerring-sirkelen" jeg allerede var inne i spanderte like godt ei venninne et svært stykke napoleonskake på cafe etter jobben på fredag, og med det har jeg vel en fot inne i pensjonsalderen, og er vel kun minutter unna hofteprotese, rullator, fotformsko og lysegrå kjøpekrøller. Samme kan det være, for et cafebesøk med en god venn var bare enda et av mange fine hverdagsøyeblikk verdt å huske denne uka.

 

( Napoleonskake, for oss på 41, going on 85! )

 

Lørdagen samlet vi store deler av familien til bursdagsselskap for minsten her hjemme i måsahuset, og er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det å kunne samle familen på litt god mat, kaffe og kaker. Familien vår er jo ikke så stor, og fordi verken måsagubben eller jeg har søsken setter jeg ekstra stor pris på at mine tanter, onkler og søskenbarn alltid stiller opp, og fyller det som ellers fort kunne blitt et lite tomrom. Denne lørdagen var vi ekstra heldige, for i tillegg til den faste gjengen tok broren til bestemor og kona hans turen innom, og med det fikk gutta en splitter ny helt. For onkel Svein, som egentlig bare er onkelen til morfar, er en sånn mann med helskjegg, rutete skjorte, vest og cowboyhatt, og han kan masse om snekring og musikk. Jeg kjenner at jeg blir ekstra glad av sånne fine overraskelser, og av at gutta lærer å kjenne slektninger vi ikke ser så ofte. Hverdagsøyeblikk!

Og selv om det var 13 åringens navn som stod på kaka, var det familien siste tilskudd som med den største selvfølge stakk av med oppmerksomheten. For lille Elin, oppkalt etter min mamma (og jeg griner nesten hver gang jeg tenker på det bare fordi det er så fint) har sine tre tenårings "fettere" snurret rundt den bittelille lillefingeren, og de ble sittende som forhekset rundt henne på gulvet, som om hun var en uhyre sjelden turistattraksjon. De dikket og dullet, og "oooh"et  om hverandre, og viste en herlig myk side av seg selv som bare en fin liten jente med to små tenner og klare blå øyne kan klare å lokke frem. Og når den siste gjesten hadde forlatt åstedet ble de sittende å bla igjennom bilder av vesla på telefonene og diskutere hvem som skal holde henne først neste gang vi sees. Et aldeles nydelig hverdagsøyeblikk.

 

( Når du er 8 måneder, og allerede surrer de store gutta rundt lillefingeren. Noen som sa midtpunkt? )

 

Og så ble det søndag, og helt alene for meg selv, før resten av måsaflokken våknet til liv i dag tidlig skapte jeg et av ukas aller siste øyeblikk helt for meg selv. Med levende lys i fine lysestaker  fra favorittbutikken "Hos Mona", kjøpt av meg selv til meg selv, bare fordi jeg fortjener det (trøsteshopping fordi det ble tomt for polkagriser), spiste jeg et stort stykke restekake til frokost. Marsipankake består jo hovedsakelig av malte mandler, krem og jordbær, og regnes som en del av et balansert og sunt kosthold. Krem må man ha om man vil unngå benskjørhet, og mandler og jordbær er nesten som en salat å regne...en eksotisk en...

 

( Stille søndagsmorgen, hverdagsøyeblikk! )

 

 

( Til Janne, fra Janne! )

 

 

( Frokost...for oss som vil ha et variert kosthold, og som vil unngå benskjørhet! )

 

Måsagubben og jeg har nettopp kommet hjem etter en snartur til Sveige. Minstepoden vokser ut av alt som er om dagen, og trengte et par nye joggesko. Vi benyttet sjansen til en aldri så liten hamburger date i "det store utlandet", og selv om det ikke var spesielt lagt til rette for den store romantikken er det fint å ha noen timer for seg selv, og bare være to.

 

( Når folka i måsahuset får nye sko, da får pusen ny seng...skoeske seng. )

 

To brett Cola, en surra skinkesteik, et par joggesko og noen fine samtaler senere er vi hjemme, og klare for å nyte siste rest av helgen. Her blir det tacofredag på en søndag, ullsokker og fyr i peisen. Hvem vet, kanskje klarer vi å tyne et par fine hverdagsøyeblikk til ut av helgen.

 

( Når du kommer litt for sent til utpakking av nye joggesko, og må ta til takke med å sove i lokket på skoesken. )

 

( Når du er sistemann inn, og både boksen og lokket er opptatt...da må du sove på bordet! Når du "lever på kanten av livet lissom!" )

 

Hva med deg? Har du hatt ett eller flere fine øyeblikk denne uka?

Jeg håper det, og jeg håper du finner mange nye fine den kommende uka. Det fortjener du.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

  • 19.10.2017 - 16:39
19.10.2017

Noen dager bare verker kroppen etter å komme seg ut etter endt arbeidsdag, og hjernen bobler nesten over av kreativitet. Jeg elsker sånne dager, og i dag, når sola i tillegg skinte og varmet på nea, da kunne jeg nesten ikke komme meg bak på myra fort nok. I flere uker nå har jeg utålmodig ventet på at det siste høstløvet skulle falle fra trærne, slik at kvistene ble bare, og klare til å plukkes. Etter jobb i dag tredde jeg på et par svære flytebrygger av noen gummistøvler gubben har parkert i gangen, og trasket ut bak huset, og bort på myra. Der klippet jeg kvist til krampa tok meg, og satte i gang "Nordvangs binderi og blemmer" på plattingen bak huset. ( Vurderer å starte et enmannsforetak med det fengende navnet ass! )

 

( Dilla, ADHD, samma kan det være. Kranser be det i hvert fall! )

 

Det gikk som det ofte går når denne dama får blod på tann, og det ble ikke en krans, men 12. Er det flere som har det sånn eller? At når du ikke har gjort noe på skikkelig lenge, eller plutselig får skrekkelig dilla på noe, da er du nesten ustoppelig? Bokstavdiagnose begynte en kollega å hinte om.... Samma hva man kaller det! Gøy er det i hvert fall, når man virkelig får ånden over seg. (Skulle ønske det gjaldt husarbeid også!)

 

( Skikkelig verktøy må til...stjålet far verktøykassa til måsagubben! )

 

( All jobb blir enda bedre med godt selskap! )

 

 

( Svære støvler og nybundet krans. )

 

To bæreposer vatterte hjerter i ulike stoffer og mønstre lå i boden og ventet. De sydde jeg en tidlig høstferiemorgen for noen uker siden, og jeg har klødd litt i fingrene etter å ta de i bruk.

 

( Når du lissom tar av litt med pedaltråkkinga på symaskinen... )

 

Ute på trammen flettet og bandt jeg bjørkekvister sammen til små og mellomstore hjertekranser. På verandaen bak meg satt minste kidden og holdt meg med selskap mens han spilte gitar, og nabolaget fikk en litt uhøytidelig og særdeles falsk "unplugged" spontankonsert. Så om du bor på måsan og kanskje trodde du hørte et realt katteslagsmål, eller ei parringsklar elgku rauste, kan det meget mulig bare ha vært måsafruens versjon av Achy Breacy Heart med Billy Ray Cirus. ( Tror jaggu jeg skal gå til anskaffelse av lasso, ku og cowboystøvler, for country er overraskende fengende!)

 

( Musikk til "ærbe"! )

 

Midt i haugen av kvister lekte to litt innpåslitne katter, og etter tre timer, fire nummere av Dolly/Janne Parton, og om lag 17 saftige vannblemmer hadde intet mindre enn 12 kranser tatt form, og var klare for montering av stoffhjerter.

Etter så mange timer frisk luft etter jobb, kun avbrutt av en og annen tissepause (har ikke akkurat noen party-blære), fikk kransene påmontert hjerter foran en varm peis i stua. Perfekt. Varm kakao i koppen, kreativitet i kroppen, og nok plaster på fingra til å dekke en hel mumie.

 

( Blemmer sa du??? )

 

Nå ligger det en haug kranser i boden og tar opp unødvendig plass, for det er jo ikke akkurat sånn at jeg skulle dekorere veggene i måsahuset med dem, men sånn er det altså når man først begynner med noe man synes er artig. Jeg elsker sånne dager, hvor kretiviteten får blomstre, og skuldrene senkes. For det er virkelig avslappende å gjøre ting man ikke nødvendigvis må, men som man bare har lyst til. To av kransene har allerede fått nye eiere, og noen blir sikkert til vertinnegaver, eller julegaver etter hvert. Kanskje det blir en liten "giveaway" på bloggen etter hvert også, om det er noen interesse for det. Time will show.

 

( Hjerter på hjerter...kan nesten føle kjærligheten... )

 

Enn så lenge skal jeg pleie såre fingertupper, og bare nyte følelsen av å endelig ha fått utløp for litt kreativitet igjen. Det er bare sånn herlig og tvers igjennom pur hverdagslykke.

Nå er det middag. Vi blogges!

 

  • 18.10.2017 - 20:59
18.10.2017

Har du noen gang tenkt over at det bildet du har av deg selv ikke egentlig stemmer? At du tror du er "sånn og slik", men kanskje er  mer "slik og sånn"? Har du noen gang tenkt at du ikke er som alle andre? Kanskje til og med sett sider av andre du ikke liker så veldig godt, for så å klappe deg selv på skulderen og tenke at "Gudsjelov er ikke du sånn ihvertfall!" Har du kanskje tilogmed tenkt at på noen områder er du litt bedre enn de de fleste du kjenner, og helt sikkert mye bedre en drøss du ikke kjenner? Kanskje du har dømt noen litt og, slarva litt om dem....flira av andres dumskap eller behov for oppmerksomhet og bekreftelse.

Nå sier ikke jeg at jeg på noe som helst tidspunkt har gjort verken det ene eller andre av det som nettopp ble nevnt, men om jeg skulle ha gjort det, så kan det hende at jeg, joviale, omtenksomme, slett-ikke-rask-med-å-dømme-andre-meg ,på ett eller flere tidspunkt har ledd høyt av folk som på død og liv MÅ legge det ut på sosiale medier hver gang de trener.

Jeg sier ikke at det med sikkerhet har skjedd, men jeg KAN ha flira av facebookstatuser som ene og alene er lagt ut for å fortelle verden at vedkommende har svetta litt på Zumba, løfta ei vekt eller to, eller rett og slett svømt noen lengder i bassenget.

Uten å komme med konkrete eksempler KAN det tenkes jeg på et eller annet tidspunkt har fnyst av instagram eller snapchat-bilder av løpende joggesko, eller pedaltråkkende bleike bein i sykkeshorts, og stønnet noe litt oppgitt som for eksempel : "Herregud, er det såååå viktig å fortelle folk at du beveger kroppen eller???"

Jeg sier ikke at det er sånn det er, men det kan hende jeg av og til har "dissa" treningsentusiastene fordi jeg rett og slett beundrer pågangsmotet deres, og kanskje til og med er bittelitt misunnelig. Men bare kanskje!!!

For jeg er jo ikke sånn. Ikke det at det hadde blitt mange trenings-statuser eller sporty bilder å dele på sosiale medier uansett, for jeg er litt mer en sånn type "stappe i meg karbohydrater horisontalt på sofaen-dame", fremfor en " jammen meg godt å bevege seg litt-jente", men om jeg hadde vært litt mer ivrig på det å trene, om jeg ikke hadde vært sånn høyst frivillig bevegelseshemmet med antydning til profesjonelt lat, så hadde jeg gjort det for meg selv, og for min egen del, ikke for å skryte uhemmet til Gud og hvermansen... trodde jeg.

 

For forleden ettermiddag dro jeg helt spontant på en litt for tight treningstights, og et par joggesko og la ut på tur i regnværet. Ikke egentlig for å trene, mest for å få litt frisk luft i et litt slitent topplokk, men treningstights ble det okke som, for om man skulle slumpe på å møte på kjentfolk er det jo greit at det i det minste ser ut som om man er sporty. ( Ikke det at denne kroppen ikke engang er i stand til å lure en blind mann til å tro at den trener regelmessig! ) Mens jeg gikk der på stien og dagdrømte om ribbe med sprø svor, marsipankake med ekstra tykt marsipanlokk og lakristwist tikket det inn et par bilder på Snapchat, fra tre ulike venninner. En gjorde seg klar til bursdag, en lå på sofaen og den tredje spiste is.

Og så, helt ut av det blå, inne i mitt eget hode, ble jeg lissom hakket bedre enn dem, bare fordi jeg på akkurat det tidspunktet ikke hadde mat i munnviken, og fordi jeg hadde på tights, og før jeg viste ordet av det hadde jeg sendt avgårde en felles snap med bilde av stien foran meg, og et litt dårlig kamuflert hint om at jeg var ute og trente litt!

 

( Sannheten:  "Her var det folketomt...da skryter jeg på meg et raskere tempo på hoftesvingen enn det jeg egentlig har!" )

 

 

Sofasliteren, bursdagsfester`n, og is-damen sendte umiddelbart oppmuntrende meldinger tilbake. Det haglet inn med meldinger som "Flinka" og "Wow, godt jobba!", og "Sprekingen", og selv om jeg verken hadde høyt tempo eller høy puls ble jeg litt revet med i historien, så litt lenger oppe på stien sendte jeg enda en snap. Også denne med en dårlig skjult beskjed om at jeg virkelig var ute å flytta på flesket.

 

( Sannheten: " Pause??? Hahahahaaa!!! Hele denna føkkings turen er en eneste lang pause! Shit, sjokoladen i lomma har nesten smelta!! Jaja, lettere å tygge da! )

 

Tilbake fikk jeg smilefjes og tommel opp og Gud-vet-hva, og motivert av rosen dro jeg til med den ene løgnen etter den andre. For jeg gikk ikke fort nok til å svette engang, likevel lot jeg de tro at jeg jogga som om det skulle stå om livet.  Snap etter snap ble knipset og sendt, alle med samme budskap. " Åh, det er så digg å få rørt litt på seg!!! Herlig å være i form.... " ,og plutselig var jeg en av de som var litt bedre enn alle andre, og følte for å ikke bare dokumentere det, men gni det inn litt også!!!

 

( Sannheten: " Fyttihevette for et drittvær!!! Forbanna møkkaregn! Eneste fordelen er at regndråper i panna ser ut som svette på en selfie!!!" )

 

Overivrig etter å imponere, og rusa på egen løgn om intensiv trening snappet jeg et bilde av en saftig motbakke, la til en liten skryte-tekst, trykket send, og så kom Karma!!! Karma, som straffer deg når du er tjukk i hue! Karma, som dekket stien i motbakken av sleipt løv og glatte røtter og sendte skrytepaven rett på snørra, med trynet først!

 

( Sannheten: Æsj, lukter skikkelig bikkjemøkk her! Faaaen!!! Bikkjemøkk på skoa! )

 

Og så lite rutinert i tights som jeg er satset jeg livet for å redde mobilen, for jeg ville jo ikke risikere å slette en innkommende supporter-snap fra sofaliggende, is-spisende venninner, så med hånda i været, og mobilen rett opp lot jeg panna ta det meste av fallet, og endte opp horisontalt, midt på stien, i en nærmere 100 kilos floke av tights, joggesko og forvirra kjerring!

 

( Sannheten: Bwahahahaaa!!! Folk er lettlurte ass! Ha`kke trent intervaller siden gymlærer Brubak piska oss opp bakken til Valsfeltet i 9 ende klasse! )

 

 

( Sannheten: Glatt på stien...og kongler smaker dritt....ekorn har dårlig smak i gourmet-mat ass!" )

 

Så nå sitter jeg her, tre dager senere, men en kul i panna på størrelse med Nedre Romerike, en fet blåveis rundt øyet og et skrubbsår over hjørnetanna inne i munnen...spør meg ikke hvorfor jeg på død og liv måtte gape i det jeg falt, og hvorfor jeg tredde kjeften ned på tidenes største furukongle!

 

 

Samma kan det være, jeg har lært leksa mi! Jeg lover på tro og ære å aldri mer disse folk som poster trenings-statuser eller bilder av fleksende muskler. Fra nå av skal jeg beundrende trykke "liker" og tommel opp, der jeg ligger på sofaen i frivillig stabilt sideleie, mens jeg sutter på en mocca latte og en smørbukk-karamell. Fra nå av sendes det kun ærlige bilder fra denne dama!

 

 

Sannheten: Det blir ikke idrettsskader av sjokolade!!!

#KarmaSuger

Ærlighet varer lengst!

God kveld!

 

 

 

  • 16.10.2017 - 06:38
16.10.2017

Tenk å være så heldig å få bli mamma på sin egen bursdag, mamma til verdens aller fineste lille Mattis. På syvårsdagen din tittet du litt forundret på meg og sa "Tenk at vi har bursdag på samme dag i år også mamma! Så flaks!"  Fineste lille Mattis. I dag er du tenåring. Endelig 13 år, og slettes ikke liten lenger. I sommer vokste du mammaen din over hodet, og er i ferd med å ta igjen begge storebrødrene også. Snart er du like stor som pappaen din, kanskje blir du til og med enda større. Nei, du er slettes ikke liten lenger, men fortsatt verdens fineste Mattis.

 

( En rykende fersk tenåring, klar for en hel dag med bursdag )

 

Tenk at det skulle bli så fint, at akkurat du skulle bli en del av vår lille familie, at det var akkurat du som skulle gjøre oss komplett. Det kunne gått så veldig galt den dagen du kom til verden, og det som skulle bli en fin opplevelse for pappa og mamma ble plutselig bare kjempeskummelt, og veldig alvorlig. Du kjenner til historien, for vi har fortalt den mange, mange ganger. Hver eneste bursdag! "Fortell om når jeg ble født da!" "Fortell om når du våknet og fikk holde meg!" "Fortell om når pappa var så glad at han gråt".  For deg er historien en spennende fortelling, for mamma og pappa er den en evig påminnelse om hvor skjørt livet kan være, og hvor heldige vi er som er fem, og ikke fire.

 

( Når alt gikk bra, og fire ble til fem. )

 

( Mattis og mamsen )

 

( Lillegull, på 1 års dagen. )

 

Du var en rolig liten gutt. Du er det fremdeles. En sindig, og grom kar, som har en hett spesiell evne til å se det gode i andre, selv når de kanskje ikke er gode mot deg. For noen tøffe tak har det vært. Det er ikke alltid lett å være den som er litt annerledes, selv om det er så lite at det nesten er ubetydelig. Ikke alle ville klart å smile, når andre peker og ler. Du er modig. Du er raus, og du er snill som dagen er lang. Du er så klok, Mattis. Langt klokere enn dine 13 år, og heldig er den som får sette seg ned og snakke med deg, for du er god til å lytte, raus med komplimenter, og full av herlig, varm, lun humor.  Du vet at man kommer lenger med å være raus enn å være grådig. Du unner andre seier og glede, og gleder deg med de det går godt for. Du ser de som ikke har det bra, og er alltid rask med å strekke ut en hånd om det trengs. En god venn, en super lillebror, og mamma og pappas fineste minste gutt. ( Jada, jeg vet du ikke er "minst" lenger! )

 

( Ting var ikke alltid så lett, men tøffere gutt finnes ikke. Modige gutten vår! )

 

Du ber sjelden om noe, og stiller deg gjerne bakerst i køen. Stille observerer du verden fra din plass, men sier ifra når noe kjennes feil eller urettferdig. En ærlig gutt, som sakte men sikkert lærer å stå opp for deg selv også, ikke bare alle andre.

Pappas lille kloning, og flinkeste medhjelper. Du har en helt egen evne til å finne kreative løsninger, og mekker og skrur som en vassekte redneck. Mamma ødelegger, du reparerer. Mammas lille hjelper, alltid.

 

( Sønn til far sin, sa du? )

 

( Så opptatt av å glede andre. En raus tiåring holder tale i morfar og mormor sitt bryllup! )

 

Og nå er du 13. Endelig tenåring, akkurat sånn som storebrødrene. En stor, klok, arbeidsom og raus tenåring som kan så innmari mye, men fremdeles gløder etter å lære mer. Måtte du fortsette å være deg selv Mattis, bestandig, for du er herlig!

I dag starter dagen, tradisjonen tro med bløtkake til frokost, og et lite lass med pakker. Kaken er et salig takras av krem og jordbær, akkurat slik du liker den best. Vi har kjøpt noe vi vet du ønsker deg, og jeg gleder meg til å se gleden din, og jeg gleder meg til å høre deg spille. I kveld blir det nok musikk for alle penga. Vi gleder oss til å gjøre litt ekstra stas på deg i dag, for det fortjener du.

 

 

Gratulerer med dagen, du fine, ikke lenger så lille, Mattis. Mammas aller fineste bursdagsgave. Måtte dagen bli akkurat så fin som du fortjener!

Jeg er så glad i deg gutten min.

Klem, mamma.

 

( Mamsen 41, og Mattis 13. Når minsten vokser deg over hodet...da vet du at ungene begynner å bli store! )

 

 

 

 

Tekst og bilder i innlegget er lest og godkjent av dagens jubilant.

 

hits