God morgen, og god søndag. Tenk at vi er over halvveis i April allerede. Det føles noen ganger som om tiden går så fort når man ser tilbake, men at alt man skal fremover kjennes så langt unna ut. Gir det mening? Det er liksom lenge til jeg fyller 50, men jeg var 26 i forfjor… Jeg har skrevet det før, at jeg har ventet litt på at April skulle være over, fordi dagene har vært så fulle, og det er vanskelig å holde lufta i ballongen når den stadig siver ut. Metafor der altså. Den kommende uka har jeg fire ting jeg skal, sånn utenom alt det hverdagslige. Fire fine ting, ting jeg vet blir gøy, likevel skal det bli godt når kalenderen bikker Mai. Jeg har takket nei til nesten alle oppdrag den måneden, takket nei til det meste av sosialt, og selv om jeg kjenner litt på frykten for å bli hun som aldri sier ja, så trenger jeg alenetiden. Jeg trenger å reise rett hjem etter jobb, trenger å handle mens ikke alle andre er på butikken, trenger å sitte hjemme alene, eller rusle i skogen uten selskap.
Akkurat nå nyter jeg stillheten. Gubben pusler litt rundt, fikser frokost, tester en mini-kaffetrakter han har kjøpt til bobilen. Podene sover, og det knitrer i peisen. Litt senere på dagen skal storfamilien ut og feire bonusmamma sin 70 årsdag, men før det hviler bena høyt her i måsahuset. Akkurat nå, som alle andre tilsvarende søndagsmorgener, er et godt øyeblikk. Lave skuldre, lun stemning. Søndagsfølelsen.
Uka som gikk ga gode øyeblikk. Små fine hverdagsøyeblikk som ga pusterom. Du vet, sånne øyeblikk hvor man stopper opp, kjenner på en liten hverdagslykke, før man fortsetter gjøremålene. Mandag morgen skinte sola da jeg gikk mot jobben tidlig på morgenkvisten. Planen var egentlig å sykle, men da jeg så sola kjente jeg for å gå. Så da gjord jeg det, med musikk på ørene, og tøysko på tørr asfalt. I grøfta langs gangveien, midt mellom hestehov og spirer av vårgrønt gress stod en klynge hvitveis og strakk seg mot sola. Så jeg stoppet opp da, for det er den første hvitveisen jeg har sett i år. Jeg tenkte de bare skulle få stå der, men jeg klarte ikke la være å plukke en. En hvit liten blomst ble med meg på jobb. Nå ligger den i press i boka mi der, et lite minne om et sikkert vårtegn, fra den våren jeg var litt for travel, men likevel fant tid til de små øyeblikkene.
En liten ettermiddagstur med gubben. Vi kjente begge for å lufte hodene litt. Litt seint på kveldinga, likevel før mørket kom. Vi var helt alene nede ved vannet, og det var så godt. Litt kjølig, men ikke for kaldt til å nyte en liten stund, sittende på steinene nede bed vannet. Vannet må jo være noe av det mest beroligende som finnes. I sanda stod en gjenglemt bil, og så ble jeg sittende der å kjøre bilen frem og tilbake, lage små spor i sanda. Rolige øyeblikk.
Litt kaosfjas hører også med til ei god uke. Den dagen alle elevene på avdelingen var i praksis. Vi var kun tre ansatte på kontoret den dagen, og med ingen elever i klasserom eller korridorer var det duket for konsert inne på kontoret. Høy musikk på høyttaler, blåseinstrumenter, litt sure sangstemmer, et par fete parykker, og masse latter. Herlighet så fint det er å bare synge høyt og surt innimellom. Danse til man er så varm at man kan kaste lusekofta som egentlig er obligatorisk i det kalde arbeidsrommet. Sånne kolleger, de er gull verdt altså. Høylytte, morsomme, fine øyeblikk.
En liten kveldstur i høyt tempo. Jogge litt av veien, gå fort, svette litt skikkelig, også stoppe opp nede ved siloen for å ta inn synet av landskapet som speiler seg i vannet som har laget en liten innsjø ute på jordet. Tenk at regnvann som samler seg ute på leira kan skape noe så vakkert. Så da ble jeg stående der da, men jeg fikk igjen pusten. Kikket ut på speilbildet på jordet, lyttet til konserten fuglekoret holdt, og kjente vårlufta kile i nesa. Godt øyeblikk.
På besøk i Gerdas Garasje for å filme den aller siste sekvensen, til den aller siste filmen om Aurskog-Høland. Jeg fikk teste noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, helt fra jeg var liten. Lage keramikk. Og selv om ikke Patrick Swayze satt bak meg mens dreieskiva skapte magi av leire, så var det skikkelig gøy å prøve. Det er vanskeligere enn det ser ut, det er konklusjonen. Også skulle det jo filmes da, så noe iherdig forsøk var det jo ikke, men moro lell. Det starta som en salatbolle, men endte opp som en liten og skeiv slankeskål, med plass til fire-fem Non-Stop. Så nå står dreieskive, leire, og ovn til å brenne i på ønskelista! Dette kunne så lett ha blitt en favoritthobby!!! Koselig besøk i verkstedet, filminnspilling- Check, og leire på henda. Bare fine øyeblikk!
Konsert på trammen. Så fort det er solskinn trekker podene ut med gitarene. Så spilles det, solo og duo og trio. Innimellom synger de også, men det er ikke fine øyeblikk. Sangtalent er ikke noe noen av oss i måsahuset har fått utdelt, og forskning viser at øvelse ikke gjør mester…. Men spille kan de! Og det er så fint å ta med seg kaffekoppen ut, sette seg i en stol nede ved flokken, og bare lytte til latter og snakk og gitarspell. Så fine øyeblikk.
Den kvelden minsten handlet, og mekket middag til han og mor. Jeg hadde hatt en av disse nettene med hjerteflimmer og lite søvn, og da ettermiddagen kom var jeg helt gåen. Så minsten stakk på butikken, handlet inn, og mekket middag til oss, da de andre hadde spist på vei hjem fra jobb. Å få maten servert, det er rein lykke. Tidenes største kuvertbrød, saftig kylling, fløtegratinerte poteter og salat. Og det beste av alt…han vaska opp mens jeg sov middag. Hverdagsøyeblikk!
Og slik gikk uka. Proppet av fine små øyeblikk. Ferdig kaffe på kanna når jeg kommer på jobb, fordi fineste Anne Grethe har ordna. Blomster i grøfta, handletur med gubbe og pode, fyr i peisen på kjølige kvelder, og kaffe i sola i skolegården midt på dagen. En skolegård som mylder av rød og blå russ, en lang prat med ei god barndomsvenninne, og kvalitetstid med en kamerat. Hverdag.
Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
