jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og riktig god søndag. Det er ei uke igjen til julaften! Ei uke!!! Du dæven hvor fort Desember har gått, Det kjennes om om det var i forigårs at jeg hang opp julestjernene. De som egentlig ikke er julestjerner, men snøfnugg-stjerner. Jeg var jo ute med disse stjernene ei uke før advent, og tenkte at jeg var i overkant tidlig ute med pyntinga, men nå sitter jeg her og kan nesten lukte ribba. Tia flyr, uansett om man henger med i svingene eller ikke.

Og her sitter jeg, i det samme hjørnet av måsahuset som alltid, men tærne i nissesokkene fra Lena, under det tjukke pleddet, og lytter til knitringa som kommer ra peisen. Typisk søndagsmorgen i måsahuset, og et godt øyeblikk. Knekkebrød og brunost er bytta ut med eggerøre og laks. Jepp, jeg flotter meg skikkelig, for vi var hos onkel Øyvind og tante Mariann på Riis i går og leverte julegavene til tantegullene fra Gol, og da vi skulle dra rota onkel i fryseren og fant frem både laks og spekepølse fra selvskutt elg som han sendte med oss hjem. Så nå gasser vi oss i måsahuset. Fint å ha sånne ihugga fiskere og jegere i familien vettu!

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Tante Mariann sendte med litt hjem hun også, sånn tante pleier å gjøre. For hun er en sånn kreativ sjel som lager alt mulig rart, både med og uten barnebarna, og nå har jeg pynta huset med nytt stæsj støpt i betong. Superfine kongler til pyntefatet, og de kuleste betongblomstene på ståltråd. Mulig de egentlig er ment til utebruk, for de tåler jo vær og vind, men jeg synes de er spå fine at de fortjener en plass inne. Hjemmelagde gaver fra tante, fiiiine øyeblikk.

Skal vi se da…flere små øyeblikk fra uka som gikk… Hvor begynner man? Ta de små besøkene fra voffsen til podekjæresten da. Noen ganger overnatter den, andre gangen tilbringer den noen kveldstimer på fanget i sofakroken. Nå er pelsballen så kjent her at hun vet hvor godbit-skapet er, og når hun hopper opp i sofaen er det rett på fanget for nuss og kos. Det er så herlig å ha dyr i huset, altså noen andre enn podene da… Det gir gode øyeblikk.

Og hvorfor kaller hun podene for dyr, tenkte du kanskje etter avsnittet over her. Joda, jeg skal forklare, for dette var kanskje ukas gøyeste øyeblikk, og jeg lo til jeg stod på knærne på kjøkkengulvet. Mellomste poden var en tur på Fjøset fredag kveld. Jepp, her på bygda heter utestedene det. Han drakk et par glass rødvin, og burde visst bedre, for i likhet med mora gir rødvin hodepine. Ikke direkte fyllesyke, men sånn irriterende murring. Så kom han tuslende inn på kjøkkenet lørdag morgen, hengslete og tom i blikket (det siste er ikke helt uvanlig…) “Har vi noe huepine tabletter?” spør han, og jeg svarer at de ligger i skapet over benken. Jeg kommer tilbake utpå kjøkkenet da han i halvblinde har poppa ut to piller, og fyller et vannglass for å svelge unna, og ser at det ikke likner den ibux pakka fra Sverige som vi pleier å bruke. Jeg får kasta meg over poden og stoppet han sekundet før han svelger unna to p-piller for katt!!!! Skulle bare ha latt svimehuet tatt pillene egentlig. Han hadde kanskje ikke blitt kvitt hodepinen, men vi hadde jo spart bygda for et uønsket kattekull i det minste! Gøy øyeblikk!

Det morran det stod en hjemmelaget brunost på pulten min da jeg kom på kontoret. Fyttikatta så god! Som karamell, smelter på tunga! Jeg har aldri smakt hjemmelaget brunost før jeg, før nå! Kollega Anne Grethe er en julekunstner! Så hele denne uka har jeg spist vørtekake med brunost til kveldsmat, enten kombinert med iskald melk, eller varm gløgg. Rein skjær julelykke, og mange fine øyeblikk. Hjemmelagede gavr r de aller beste!

Da jeg rusla nedover mot sentrum en tidlig morgen, og det var helt stille nede ved Tusenårsparken, Ikke et menneske eller en bil å se. Klokka bikka sju mens jeg stod der, og planen var å handle i det butikken åpna, men jeg ble stående ute noen ekstra minutter å nyte synet av snøen som falt, og det store juletreet i enden av parken. Da ble det jul da, i sjela lissom. Snøfnugg på nesa, varm inne i boblejakka, g lysa fra juletreet. Nydelig øyeblikk.

Fy flate!!!!! Da Norge spilte kvatfinale mot Danmark på fredagen! Jeg måtte sånn helt seriøst både tøye ut og dusje etter kanmpen. For en thriller!!!! Jeg var gjennom hle følelsesregisteret! Fortvila, sinna, håpefull, spent, og lykkelig!!! Da Norge scora i aller siste sekund var jeg helt ødelagt! Men fy flate for et idrettsøyeblikk!!! MAkan til underholdning! Og i kveld r det finale. Jeg vet rett og slett ikke om kroppen min tåler det, men jeg gleder meg, okke som!

Og slik gikk hverdagsuka. Små øyeblikk som perler på ei snor. Mange av dem, mange, mange fler enn det som er nevnt her. Snora med julekort har fått to nye bidrag, begge i nydelige hjemmelagede varianter fra Wenche og Anne. Tusen hjertelig takk, de er fantastisk nydelige.

To julegaver fra Heidi og Torunn er lagt under treet, og jeg har nesten ikke klemt på de i det hele tatt, bare for å bevare spenninga. Jeg har drukket varm gløgg med mandel og rosin hver kveld, hørt julemusikk på vei til jobb hver morgen, og sett minsten glede seg over en fin sesjon, som endte med førstegangstjeneste i luftforsvaret i 2025. Mor gleder seg selvsagt med poden, men synes det er rart at han skal reise bort et år. Jeg har hatt gode stunder med fin ungdom på jobb, laget snømann i friminuttene, og sittet i armkroken til måsagubben og sett julefilmer om kveldene. Hverdager i Desember på sitt beste.

Nå skal det logges litt av. Jeg skal svinge meg ved bakebollene enda en gang. Både grovt og søtt skal fylle fryser og kakebokser, og hodet skal lufte seg litt med en tur ut i frisk luft. Håper den siste uka før jul byr deg på mer enn bare julestress. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Andre søndag i advent. Gos søndag, og god morgen.

Kroppen er litt tom for energi etter ei uke med masse, men hodet er med. Akkurat nå er det godt med ei stue for seg selv. Eller, måsagubben er her da, men han gjør jo sjelden mye ut av seg. Nissen har vært her i natt med kalendergaver til guttas julestrømper, men de sover enda. Ro, og stillhet! Akkurat sånn en søndagsmorgen i advent skal være. Det knitrer så herlig fra peisen, og bortsett far et par stearinlys er det kun juletreet som lyser. Jeg er pakket inn i julesokkene fra Lena, en litt for stor pysj, og en pledd. Trærne utenfor en snøtunge, fuglebrettet yrer av liv, og jeg startet siste ukedag med en gjennomgang av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vi har sånn hemmelig nissevenn greie på kontoret. Alle har trukket hver sin kollega som skal få litt ekstra oppmerksomhet i Desember. Min plass på kontoret er nederst i hjørnet, midt imellom et vindu fra 70-tallet som trekker inn kaldt luft, og en ventil i taket som pusher kald luft ned. Jeg er konstant kald! Så en tidlig morra da jeg låste meg inn på kontoret så jeg ikke pulten min! Ikke før jeg runda hjørnet, og innså et en eller annen tulling har flytta hele det gedigne droget at en vinkelpult tvers igjennom hele rommet, og satt den forran kjøleskapet, og kaffetrakteren! Satans nissevenn fandenskap!!!! Det sku lissom være varmere i den delen av kontoret… Så måtte jeg fløtte hele skiten tilbake da, dønn alene, for det var enda leeenge til nestemann var ventet å entre C-blokka. Det eneste som hindra meg i å ikke starte heksejakt på min hemmelige nisse”venn”, var at vedkommende i det minste hadde hatt vett på å legge igjen en Troika som plaster på såret… Men jeg lo da! Høyt og lenge, for påfunnet var egentlig gøy. Morsomt øyeblikk…men hevnen er søt!!! Må bare finne ut hvem det er!

Og siden hele kontoret allerede var i dårlig humor-humør, klinka vi til med en gedigen lapp på stolen til kontorets største skravlebøtte. Og da lo vi! Lo fordi vi synes plakaten var det mest treffende vi noen gang har kommi på, og lo fordi vi gleda oss til hun skulle komme på jobb å se den. Ja, også lo vi når hun så den da, for da lo hun så masse selv. Små hverdagsgleder altså. Det skal ikke så mye til!

Snøen. Endelig et lite lag nysnø til å pakke inn verden med. Det er jo som å sette julelpapir på en gave når det nør ute. Selv om man vet hva som befinner seg under snøen blir plutselig omgivelsene litt mer spennende. Litt finere, litt renere, litt mer magisk. Nysnøen skapte så fin julestemning rundt måsahuset at det var reint dobbelt så koselig å komme hjem etter å ha vært ute en tur. Herlig øyeblikk.

En liten sviger-voffs på besøk om natten, og en liten svigervoffs å gå tur med på morran før frokost. Det  ar en nydelig start på lørdagen. Jeg merker hvor snål jeg blir med denne bikkja, og tenker at det kanskje er like greit at jeg ikke eier en hund selv. Eksempel: Bikkja setter seg ned i snøen, og når den reiser seg igjen har den klemt ut en kabel på størrelse med en liten dachs. Og hva gjør jeg? Setter meg ned på huk forran dyret, klapper begeistret i hendene, og sier med tilgjort lys stemme “Ååååh, så flink du var til å bæsje! Så stooor bæsj! Sååå flink!!!” Kan umulig være normalt? Så plukke jeg opp skiten, og rusla hjem med bæsj i en pose i hånda, som om det skulle være gull…. Bortsett fra det, at jeg er i ferd med å bli gæærn, så er det fint med en lånehund å gå morgentur med! Gode øyeblikk!

Helse og oppvekst avdelinga hadde ansvar for årets julebord, og fredag braket det løs. Det var artig, skikkelig artig, men pokker så slitsomt også. Rigging, baking, dekking, servering, underholdning, rydding! Jeg har hatt en sånn indre tidsregning i hodet den siste måneden. Før og etter julebord. Nå er alt jeg “må” unnagjort, og bare ting jeg “vil” gjenstår frem til jul. Det er herlig å tenke på! Når det er sagt, fest med gode kolleger var fint det, selv om uttrykket på bildet nedenunder da jeg tok for meg forsamlingen i auditoriet tyder på noe annet…

Kveldsmat hos Anne Grethe. Det var fine øyeblikk det. Jeg var bedt på kaffe til den fine kollegaen en kveld, sammen med en kollega som gikk av med pensjon i sommer.  Det var skravlings og latter og fjas, smørbrød og kaker, og kaffe hele kvelden. Og det var så koselig! En sånn liten energibombe i en litt travel uke, en mulighet til å koble av litt, bare slappe av i koselig selskap. En skikkelig fin kveld!

Og slik gikk uka, snart avrundet, og oppsummert med et knippe av øyeblikkene som gjorde hverdagen ekstra god. Jeg har gjort om noen gamle kjedelige julekuler til “rustne” skatter, og nå har de fått nytt liv både på treet og på ulike pyntefat. Jeg har snakket med de fine ungdommene på jobben, gått turer i kveldsmørket, varmet føttene foran peisen, og levert ut et knippe julekort. Jeg har spist julegrøt med mandel og vunnet marsipangris….jeg var alene hjemme på denne grøtfesten, så det gjorde mandelkonkurransen noe enklere! Jeg har fått ny kjole i posten, som passa!!!! Må jo være årets julemiraklel! Også har jeg sovnet i armene til gubben hver kveld, hatt juleverksted med minstepoden, og lovet på tro og ære at det skal mekkes noen bokser krumkaker denne søndagen. Så da er det vel på tide å avrunde bloggen. Det skal bakes, og det skal tegnes. Litt forberedelser før en liten opptreden på veiledersamling på ærbe i morgen.

Nå skal kalenderluke nummer to fra fineste Line åpnes. Jeg har spart den til oppsummeringa av ukas øyeblikk var ferdig.

Håper uka som gikk bød på fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges!

God morgen, og fin-fin søndag. Standard morgenrapport fra måsahuset. Det kan meldes om kalde gulv, men lun stemning. Peisen varmer og knitrer, kaffen er traktet og rundstykker smurt. På fuglebrettet utenfor vinduet myldrer det av dompapper med en forkjærlighet for solsikkefrø og brødsmuler, og jeg lurer på hvordan vi gikk ra ett dompapp-par i fjor, til det gedigne slektstreffet som er der ute i disse dager. Røde pippipper så langt øyet kan se, julestemning ute, og julestemning inne.

Og nå ER det lov med julestemning, for på kalenderen står det Desember, og i dag er det faktisk advent, sånn helt på ekte. Hodet er fult av julesanger, og det frister å bake ett eller annet som lukter jul. Meget mulig denne dama tar seg ei kjøkken-økt i dag, og mekker noe til kaffen. Jeg har akkurat åpnet julekalenderen fra kollega Line. En ny pakke hver søndag i advent. Det gledes, jeg har verdens beste folk rundt meg! Det er hevet over enhver tvil!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det var julestemning fredag morgen også. Det var iskald i skolegården, og klokka hadde så vidt bikka sju da jeg ankom jobb. Det var bare lys i vinduet til rektor, og lys på juletreet vaktmesteren hadde satt opp utenfor N-blokka. Den mørkeblå, iskalde himmelen med en stor lysende måned, et ferskt tynt lag puddersnø på bakken, regnbuevinduer og lys på treet. Og helt musestille, bortsett fra snøen som knirka under skoa. Helt nydelig! Skikkelig stemningsfullt, skikkelig fint øyeblikk, og en god start på dagen.

Tenk å komme først inn på kontoret på morgenkvisten, også oppdage en lapp fra renholder og kollega ved kaffekanna, der det står at kanna er full av nytraktet kaffe. Da snakker vi hverdagslykke! Tenk at det finnes folk som tar seg tid til å glede andre, selv om de har en arbeidsdag som starter omtrent på natta, og jobber i ei gruppe som allerede er underbemannet og overarbeidet. Sånne folk fortjener alt!!! Kaffen var god! Så digg å ta av jakka, fylle kaffekoppen, og bare nyte roen før skolen våknet til liv. Nydelig øyeblikk!

Jeg har fått verdens fineste julesokker!!!! Herlighet for ei gave! De lå på pulten min da jeg kom inn på kontoret etter andre økt en formiddag. Årets første julekort er herved oppe på snora, bare det er en glede i seg selv, men de sokkene! OMG! Har du sett noe så herlig? Nissesokker, altså… Og de er så varme og gode, og er allerede i bruk, selv om de egentlig er for fine til å brukes!!! Jeg bruker det bare når jeg sitter, for ikke å slite de under. Ihvertfall foreløpig. Kjære Lena, tusen, tusen takk! Jeg ELSKER dem! Ukas øyeblikk!

Vi har for aller, aller første gang, investert i uekte juletre. Jeg har tenkt på det i noen år, etter alltid å ha hatt ekte tre. Men jeg har så lyst til å pynte det tidlig, har så lyst til at det ikke skal drysse seg nakent før pakkene under treet er åpna, og det finnes sååå mange som er så fine. Også var vi på Hageland på Aurskog for å se på julemarkedet, det var skikkelig tilbud, det ene ledet til det andre, og plutselig hadde vi uekte tre. Og nå skal unga melde oss til barnevernet for omsorgssvikt, for vi har offisielt ødelagt jula, og nissen kommer i følge størstepoden til å fylle strømpene våre med kull…. Rart hvordan halvvoksne macho-menn blir dramadronninger når man kødder med tradisjoner. Men, jeg pynta treet i går jeg, bare fordi jeg ville selv om det er ulovlig tidlig, og gutta mykna plutselig likevel. For det er skikkelig fint, fylt med minner og blanke kuler, og stua, selv om den er ekstra trang med et digert tre midt i, ble så lun og koselig. Fint øyeblikk.

Den kvelden jeg satt inne og lurte på hvorfor minsten ble så lenge ute i garasjen, for han skulle egentlig bare bytte plugger på motoren. Men så tikka det inn en snap fra poden, med tidenes dårligste vits, og et bilde av veden han hadde sagd opp. Og det var så digg, for da slapp jeg, og nå kan jeg fyre ei uke uten å røre verken øksa eller saga. Det lønner seg å ha voksne unger altså!!! Herlig øyeblikk.

En liten tur innom graven til mamma, bare for å se om røslyngen fremdeles hadde farge. Så hjem igjen for å lage en grønn krans, og nå ligger den klar til neste tur på kirkegården. Det er liksom fremdeles rart å være der. Selv etter over 25 år er det rart å tenke på at hun ikke er her, for på så mange måter er hun enda så levende i minnet. Rart og veldig fint på samme tid, og en tur innom kirkegården i gnistrende vinterkulde, og strålende sol, det er gode øyeblikk.

En lang spasertur i sola. Iskaldt, men varm under lua. Den følelsen når sola kaster lange blå skygger fra trærne i tynt snølag, når vinteren biter i kinnene, men du blåser i det, for sola skinner, og det er ikke langt hjem der hvor gubben allerede fyrer i peisen, og en bestilling på pizza er lagt inn til rundt middagstid. Ah, digg øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. En god blanding av November og Desember, sykkelføre, og holkeføre, varmegrader og kuldegrader. Størstepoden har vært på første julebord med ny bedrift, og storkost seg, tilogmed strøket skjorta selv. En bilkrise skapte kaos, så ble den løst. God følelse. Jeg har hatt en drøss samtaler med elever som har trengt å lufte hodet, gråte litt, og jeg har flira av kolleger med like dust humor som meg. Nå skal jeg lage ferdig en leirkongle jeg begynte på i går, så skal jeg skrive på julekort som skal sendes, og glede meg over det jeg synes er julas aller fineste tradisjon. Krysser fingrene for mange kort på snora i år.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å trekke på smilebåndet, og at uka som står på trammen gir mange fine små øyeblikk. Ha en aldeles nydelig første søndag i advent, og hust å være grei med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Så var det ukas siste dag, igjen. God søndag, og god morgen. Noen ganger savner jeg ungdomsåra, hvor jeg kunne sove til midt på dagen, og enda litt lenger. Nå om dagen er jeg våken lenge før sola, og i løpet av natten har blæra sørget flere turer opp av senga. Men, så er det noe fint med det å være tidlig oppe også da. Mørket utenfor viser ikke de skitne vinduene så godt. Alenetiden er nydelig. Altså, måsagubben er tidlig på han og, men han er en sånn lugn kar som ikke bråker all verden. Podene sover, og kommer til å gjøre det lenge enda. Vurderer å sette en gjærdeig og la de våkne opp til lukten av kanelsnurrer. Vurderer, det er ikke skrevet i stein at det blir sånn altså…

Det blafrer i stearinlys, og det knitrer i peisen. Vi fyrer med noen oppsagde paller i disse dager, og den er så tørre at de knitrer som fyrverkeri…eller som ryggen til morfar hver gang han reiste seg fra sofaen etter middagshvilen de siste årene han levde. Selv om det knitrer har ikke varmen helt nådd gamle gulv og vegger enda. Ullundertøy og tøfler og varme pledd er redningen hele vinterhalvåret. Noen ganger tenker jeg hvor deilig det hadde vært med nyere hus. Gulvvarme og alt sånt fancy greier, men så er det disse søndagsmorgenene da, hvor jeg sitter her i den grønne sta og hører knitringa fra den gamle peise, fra et litt kaldt sofahjørne, også tenker jeg at jeg sikkert ville savnet dette også. For dette er gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Tilbake på jobb denne uka, etter ei drøy ukes sykemelding. Den gjorde godt, og var nok mer nødvendig enn jeg ville innse. Så nødvendig at den med fordel kunne vart noen dager lenger, men jeg har tilpasset innsatsen på jobb, og selv om det ikke har gått utover noen, har jeg kunne hatt litt lavere terskel for en liten pust i bakken mellom øktene. Det har vært godt, og det er nydelig å være tilbake. Om noen uker, med litt input fra doktoren, vil nok kroppen ha mer energi også. Det gledes! Og så masse har jeg savnet skolen, at selv den mørkeste av de mørke regnværsdagene var fine. Gjemt under paraplyen ruslet jeg til jobb i motvind, og skolegården ble aldri lys den dagen. Mørkegrå himmel, vind som reiv i trærne, og regn som slo mot alle ruter på hele skolen. Men inne var det god stemning. Kaffelukt, elever som jobbet overalt med tverrfaglig kreative prosjekter, og kolleger som lo, skravlet og underviste i skjønn forening. Gode øyeblikk.

Og etter regnet kom frosten, og gjorde alle flater ute litt lysere. For selv om snøen glimret med sitt fravær, så frøs alt som regnet traff til is, og hele bygda fikk et rim-hvitt lag på alle flater. Så fargeløs ble bygda, at det ble trolsk stemning overalt, og det er skikkelig fint det også. Jeg kan gå rundt sånn og bare nyte slike ting i timevis. Lua tredd godt nedover øra, fjeset  pakket inn i skjerf, og bare rusle rundt å glane på det fargeløse som glitrer hver gang lyset treffer det. Små ting, men fine øyeblikk.

Den første dagen tilbake på jobb lå det en pakke og ventet på pulten min. Gode kolleger har jo alle vært på jobbreise i Amsterdam den uka jeg var borte, og som plaster på såret for tapt reise, hadde de handlet gave. Julegenser!!!! Jeg har aldri hatt det før, men alltid ønsket meg. Jo mer glorete, jo bedre, og her har de virkelig oppfylt drømmen min. Det er noe heslig kult over det faktum at de rosa stripene ikke akkurat skriker julestemning, men at det er gjort opp for med en en haug glitrende paljetter. Denne skal brukes flittig i Desember!!! Feteste gaven, ever! Gøy øyeblikk!

Førstemann på kontoret. Det er gode øyeblikk. For det første blir jeg alltid møtt av verdenes herligste kollega som er enda tidligere på`n enn meg, med mopp og kaffe på kjelen. Så tar vi en liten velfortjent kaffepause lenge før min arbeidsdag begynner, slarver litt, ler litt, og løser litt verdensproblemer. Så durer hun videre mens jeg har en halvtime alene til å oppdatere meg på Teams, svare på meldinger fra elever som har kommet i løpet av natten (ungdommer sover visst ikke…), og spise frokost, før resten av kontor-rottene ankommer en etter en. Den rolige morgentimen, den er så god. Fine øyeblikk bestandig.

Da det banket på døra til kontoret til før andre økt, og en av ungdommene jeg snakker mye med kommer med en eske sjokoladeboller, bare fordi hun vet jeg liker dem. Det ble klem, og masse takk, og sjokoladebolle som mellommåltid den dagen. Lykke! Før i tien var det vanlig at elever hadde med eple til læreren. Jeg er så glad den tida er over! Heia sukker og karbohydrater!!!

Fredag klarte jeg ikke vente lenger. Mens gubben satt godt plassert i sofaen og titta på Formel 1 kvalifisering, fant jeg frem bittelitt av julepynten, og mekket et fat til hvert av bordene i stua. Og nå oser det julestemning både på sofabordet, og på spisestuebordet, og kjenner jeg meg selv rett vil den kommende uka gå med til enda mer pynting. Fredag r det jo tross alt Desember allerede, og da er det lov uansett. Tjuvstarting er innafor!!!!

Jeg har pynta inngangspartiet også, med lys og greier. Vi har aldri hatt julelys ute før, men i år gikk jeg all in! Og jeg angrer ikke. Flere ganger i helgen har jeg gått ut den døra, ut på trammen i bare tøfler, kun for å titte litt på lysene og gå inn igjen. Fire år i hodet lissom! Fine øyeblikk.

Og med julepynt i kriker og kroker kryper podene ut av hulene sine, for å gjøre stas på tradisjoner de også. Når bordet var pynta, og en boks pepperkaker stod på bordet og frista, da samlet de seg i sofaen, kledd i pysj, for å se på filmer fra barndommen på TV. Så ble vi sittende, alle fem, og se på film under tepper i sofaen, og knaske så mye pepperkaker at vi måtte frem med støvsugeren dagen etter. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg fant ut at det var enklere å mekke et nytt informativt dørskilt enn å vente på at gubben skulle reparere dørklokka. Jeg har bakt både grovt og søtt, og spist begge deler. Jeg har hvilt i lange drag etter jobb uten et snev av dårlig samvittighet, vært våken hele natten, og trøtt hele dagen. Jeg har laget suppe fra bunnen, og saus fra pose, og jeg har kjent sol, regn, snø og vind på nesa. Ei helt vanlig hverdagsuke, full av fine små øyeblikk.

Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene sine, og at du stoppet opp og fanget noen av dem. Ønsker deg en super søndag, og en ny fin uke. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Min første tanke da jeg våkna opp i dag: “Kan man egentlig fylle en søndagsblogg med ukas øyeblikk, om man har vært innafor husets fire vegger i sånn ca 90 % av uka?” Svaret får jeg snart, når jeg begynner å skrive. Så får vi se da, hva den mentale minneboken oppe i skallen klarer å hente frem av øyeblikk ra uka som gikk, når nesten hele uka har vært tilbragt her hjemme.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Et av ukas fine øyeblikk er akkurat nå, slik som det pleier å være på søndagsmorgener i måsahuset. Det knitrer litt i veggene, treverket lager lyder i kulda. Det knitrer i peisen også, ganske lik lyd, men laget av en helt annen temperatur. Føttene er varme, pakket inn i ull og pledd, grillet foran peisdøra. Huset er stille enda, og vil nok være det en stund til, kjenner jeg podene og deres søvnmønster rett. Voffsen til podekjærsesten ligger ved siden av meg og forventer å bli klødd bak øret. Ro, varme,pelsdyr og søndag. Fint øyeblikk.

På kjøkkenet står et brett rundstykker i ovnen, snart klare for avkjøling og felles frokost når podene våkner. Felles frokost skjer ikke så ofte lenger, derfor er det ekstra koselig de dagene vi får det til. I går lå alle poder og podekjæreste å sov da jeg smelte ammen ei svele-røre, og stekte grove sveler på takka. Lukta spredte seg opp i andre etasje, og sakte men sikkert kom morratrøtt ungdom ut fra hulene sine, og satte seg ved bordet. Akkurat sånne øyeblikk er så gode. Når frokosten varer i over en time, fordi man blir sittende rundt bordet og skravle, med kaffekoppen i hånda, og lave skuldre fordi det er helg, og manko på stress. Om ikke så altfor lenge forlater nok podene redet, og slike øyeblikk uteblir. Jeg nyer det så lenge jeg bare kan.

Å gå hjemme en uke, fordi legen har sagt det, det er vanskeligere enn man skulle tro. Det er så prenta inn i meg, det at man skal opp om morran, og på ærbe! Jeg forstår jo at kroppen trenger hvile for å hente seg inn. Teoretisk sett skjønner jeg det. Men så sier samvittigheten noe annet. Jeg blir jo helt dust i topplokket. Føler at jeg gjør no gæli om jeg går på butikken for eksempel…. Onsdag kveld, da landa jeg litt. Først da klarte jeg med god samvittighet å sove litt lengre enn halv sju, hvile på sofaen i løpet av dagen, tillate meg å ikke gjøre noe. Rar følelse, men god også. Formen er sakte men sikkert stigende. Slappe av helt er tydeligvis undervurdert, hvem skulle trudd det lissom? Mandag er siste undersøkelse i første omgang, tirsdag er det tilbake på skolen. Jeg gleder meg, men kjenner for første gang at noen dager hjemme var rett for helsa. Den sitter langt inne å innrømme ass.

Å rusle sånn hjemme gir rom for å være litt kreativ. Det er lett når man kan legge inn kaffepauser akkurat når man vil. Jeg har laget litt kranser denne uka. En hjertekrans i bjørk, en bestilling fra en kollega, i bytte mot to Troika og en pose julemarsipan. Så har det blitt noe bar-kranser til døra ute, til døra på uthuset, og en som ikke har noen plass enda. Spørs om den ikke får ny eier til uka, det er jo begrensa hvor mange kranser man trenger selv. Jeg gikk for det enkle i år. Bare masse grønt, litt kvist og noen kongler. Jula bringer med seg nok dill-dall til at dørkransen kan holdes enkel. Kaffekopp, smultring, og et spisestuebord fult av granbar. Kranse-verksted helt alene. Ganske så fint øyeblikk!

Jah, også malte jeg kjøkkenet en formiddag. Det er ikke svære eller mange veggene da, så noen stor jobb er det ikke, men jeg har tenkt på det en stund, og nå var det plutselig tid til det. Våkna kl seks, begynte å male halv syv, nytt kjøkken innen klokka var ett. ( Fryktelig god på å slappe av serru!!!) Da gubben kom hjem sa han ikkeno. Ikke fordi han ikke likte fargen ellerno, men fordi han ikke så det. Ja, for det er jo fint lite forskjell på mørkegrå, og lysegrønn… Mannfolk ass! Fint lite interessert i interiør den gubben der. Men jeg er fornøyd da. Kjøkkenet føles lysere, litt renere, og forandring fryder. Ny farge på veggen, gøy øyeblikk.

Har starta på et lite DIY prosjekt til, men er usikker på om det ferdige resultatet lir noe å rope hurra for. Det gjør ikke noe egentlig, prosessen er gøyal uansett om det havner i huset, eller på bålet bak i skauen. Planen er en gedigen lampeskjerm av treverk. Den skal dekke de to eksisterende lampeskjermene, også skal toppen pyntes med grambar, kongler og julekuler. Den skal bare henge oppe i Desember da, for å gjøre stua litt lunere. Men som sagt. det kan like gjerne hende hele lampeskjermen blir ved, og at vi grille pølser over den istedet. Time will show. Men som sagt, sånne prosjekter er artig, fine øyeblikk uansett endelig resultat.

Gubbe har shoppe snøstjerne til vinduet. Sånne skal jo lissom ikke opp før advent, MEN…teknisk sett gjelder jo det julestjerner, og ikke snøstjerner. Det er jo to vidt forskjellige ting. Ikke sant??? Så jeg hang den opp, bare for å se åssen den så ut, også ble den hengene, bare fordi…jeg har ikke noen unnskyldning, annet enn at jeg bare måtte! Og det ble så koselig i vinduet at to av podene måtte sette seg under det for å kjenne på julestemninga. (i shorts og t-skjorte, fordi de nettopp hadde vært på trening) Så satt vi der i sofaen, jeg og gutta, og spilte wordfeud under snøstjerna som slett ikke er julestjerne, og kjente på stemninga, og fikk nesten lyst på pepperkaker… Om du leser mellom linjene her, så står det med svær skrift: JEG GLEDER MEG TIL DESEMBER!!!!

Og på plassen under trappa ligger alle julegavene nå ferdig pakket og klare, og bare venter på å deles ut om noen uker. De aller siste ble pakke inn denne uka, og alt av julegaver er nå fiks ferdig, og det er så deilig. Og når gavepapiret er så fint, da tåler de å stå til utstilling ei stønn.

Se der ja! Da ble det noen øyeblikk denne uka likevel da, til tross for pålagt hvile og hjemmetid. Jeg har testa ut ei snorkepakke jeg har bestillt, og sjelden følt meg mindre sexy!

Jeg har testa sånn migrene apparat, og det funker faktisk overraskende godt, selv på en ihugga skeptiker som meg. Heller ikke dette apparatet hjelper på sex-apealen min…

Vi har fått låne podekjæreste vofsen en kveld, og kost oss med den lille loballen, jeg har vært skikkelig husmor og fylt opp fryseren med bakst av flere sorter, jeg har hvilt mer enn på lenge, og kjent litt på stresset fordi jeg har hvilt for mye. Jeg har vært logget på Teams for samtaler og veiledning med elever, gått lange turer i skogen, og kjent litt på tristheten over å ikke være med kolleger til Amsterdam. Så mye, på ei uke hjemme.

Håper uken di var god og gav deg grunner til å smile, også håper jeg at uka som kommer byr på fine små øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Trøtten er enda ikke helt ute av øya, men det gikk ikke å sove lenger eller. Jeg har klemt ned en skål havregryn…var tomt for både knekkebrød og brunost. Hvor urutinert går det egentlig an å bli.

Jeg overlever ei skål havregryn da, særlig når det ligger ei sånn grønn punscherull med “kom og ta meg attitude” på bordet ved siden av te-koppen. Søndager er ikke slankedager ( de heller). Punscherullene falt helt uoppfordra ned i handlekurven i Sverige i går, i likhet med litt lakris, ostepop, noen ruller julepapir, og de aller siste kalendergavene. Så da er jeg ferdig til ul. Eller, ferdig med det som “må” gjøres da. Gaver og sånn. Alt det som bare er kos, det står igjen. Så da kan det være søndagbloggens første gode øyeblikk da, at adventskalenderne er ferdig pakka. Storveis!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Litt blanda følelser i dag. Jeg har vært på jobb hele uka, i morgen skal jeg ikke det. Ikke resten av den kommende uka eller. Sjukemeldt kaller de det…Det svir. Svir så innmari, og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Jeg er ikke “sånn som er sjukemeldt”, og det sier jeg uten å mene noe som helst om noen andre. Jeg bare får så innmari dårlig samvittighet. Ovenfor kolleger og elever som trenger at jeg er der. Nå tror jeg ikke at verden går under fordi jeg er hjemme noen dager, jeg tror ikke jeg er viktigere enn noen andre, jeg er bare ikke vant til å ikke gå på jobb. Føler at jeg skulker liksom, at jeg burde ta meg sammen, og stå i det. Men, kroppen skal utredes litt ei uke, behandles litt, også skal den jobbe igjen neste mandag. Det er planen. Jeg klarer ei uke hjemme altså, det høres jo ut som om jeg er verdens største syter her, det er bare uvant. Å være hjemme når andre ikke er det. Men å gå til legen, å få bekreftet at kroppen faktisk trenger en liten EU-kontroll før den skal ut på veien igjen, det var et godt øyeblikk. Kjipt, likevel fint å få bekreftet at det ikke bare sitter i hue, at jeg ikke innbiller meg noe. Det skal bli fint med litt små-reparasjoner nå. Faktisk.

Morgenmørket og øs-pøs regnvær. Høres jo ut som en deprimerende start på en skrekkfilm fra 80-tallet, men det var faktisk et av ukas fine øyeblikk. Etter mange netter uten særlig søvn, litt tankekjør og noen bekymringer, og mange gjøremål på jobb, var det tungt å ta på seg skoa kl sju, og gå ut i mørket. Men…så kommer jeg bare noen meter bortover gangveien, slår opp den gedigne rosa paraplyen, hører regndråpene tromme mot paraplyen over hodet mitt, og finner ut at regnet trommer takten til We Will Rock You, av Queen! Så da gikk jeg inn i akutt popstjerne modus, sang i takt med regnet, og smådansa mellom sølepyttene nesten hele veien bort til skolen. Popstjerne, skult av mørket og diger paraply, tørrskodd og litt mer våken på kontoret. Fin start på dagen, godt øyeblikk.

Storfint besøk i lunsjpausa på jobb. En kollega jeg savner veldig har mammapermisjon, og de gangene hun kommer innom med det lille nurket er det bare å kaste matpakka, og og snuse på det lille babyhodet. Øyeblikket trenger vel neppe mer forklaring enn det. En sovende liten gullklump i armene, bittesmå hender som holder deg rundt pekefingeren, små søvnige smil som sikkert bare er mageknip, men det teller likevel… Fine øyeblikk. Ble ikke noe matpakke den lunsjen, helt verdt litt rumling i magen.

En tekstmelding fra gubben som sitter bare noen meter unna. “Kom ut i bilen da! Har satt på varmen og julefilm!” Så da gikk jeg ut da, dit hvor gubben helst hadde flytta inn om det var praktisk. I bobilen ute på gården var lyset tent, varmen var på, på tv`n surra en sånn helamerikansk klissete julefilm, og på bordet stod potetgull og kaffe. Date, rett og slett, reinspikka romantikk på måsagubbens vis. Enkelt. litt primitivt, men veldig koselig. Vi ble sittende sånn og skravle et par timer, fire meter unna husveggen og sofaen. Fint øyeblikk.

Å se verden suse forbi, bokstavelig talt. Lørdag formiddag. Litt lite søvn den natten og, men vi hadde ærender planlagt, og måtte jo ut en tur. Så er det disse bittesmå øyeblikkene da, som man aldri egentlig tenker over, eller som varer så kort at man glemmer å tenke på det som et øyeblikk. Men de er der likevel. Stille i bilen, bare lav musikk på anlegget. Pledd over knærne, bare fordi gubben vet jeg alltid er litt frossen, og alltid har et pledd liggende i baksetet, lett tilgjengelig. Hode lent mot vinduet mens vi kjører gjennom skauen, også kan man bare la seg hypnotisere av trærne mens man kjører forbi. Tre, etter tre, etter tre…. Når tankene slipper taket, og skuldrene senkes, og verden bare suser forbi. Rart, jeg vet det, men jeg synes det er gode øyeblikk.

Gubben i sprett ny pysj. Den første pysjen han har hatt siden han var pjokk. Så nå har vi like pysjer, måsagubben og jeg. Som to gamle tullinger som har vært sammen altfor lenge, og blitt utgaver av hverandre. Jeg frykter at kliss like grilldresser i bobilen til sommer`n er neste steg…. Men altså, vi to, i rutete pysj, under samme teppe i samme sofakrok, en sein kveld, men film på tv, og popcorn i skåla…  Kleint for podene som gjorde et stort nummer ut av hvor sjukt gamle vi hadde blitt! Det var så koselig det, uansett hvor “harry” det høres ut. Gøy øyeblikk.

Og slik gikk uka. Vi har bare nådd midten av November, men måsahuset lukter allerede kongerøkelse. Snik-julifisering hele uka. Tenk om vi hadde hatt litt annen orddeling av det ordet…Snikjul-i-fisering!!! Jeg ler for meg selv her. Jeg har drukket kaffe med Anne Grethe noen morninger, lenge før alle andre ankommer skolen. Gode samtaler med elever, baking med en drøss tiendeklassinger som kanskje skal søke skoleplass hos oss neste høst, et møte med en fantastisk dyktig og omsorgsfull legestudent, regn, sludd, sol og binding av en ny krans til ytterdøra.  Jeg har sovet på sofaen med en besøks-voffs i armkroken, og ledd av hvor skremmende klar voffsen er over hvor godteskapet er. Gode øyeblikk, på rekke og rad. Nå skal batteriene lades en uke, enten jeg vil eller ikke, og jeg tenker det skal gå helt fint. Det finnes nok å bedrive tiden med.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, du er så verdt innsatsen. Vi blogges <3

God søndagsmorgen, og vel overstått første mørketid-uke. Søndagsøyeblikk, gode øyeblikk. Vanedyret har kledd seg i den samma gamle suglete pysjen, de samma gamle ulltøfla, under det samma gamle teppet. Det står varmt fra peisen, te-kjelen har nettopp plystret ferdig, og to knekkebrød med brunost har stagget den vante morgen-sulten. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg kjenner meg litt sliten etter uka som gikk. Godt sliten da, for det har stort sett bare vært hyggelige ting, men sliten lell. Jobben byr fremdeles på noen uvante utfordringer, og selv om man kjenner at man fikser det, føles det uvant å være så tappet for energi etter arbeidsdagen. Da er det ekstra godt med helg, og lange søndager helt uten planer, der kveldsmørket kommer fort, og pakker inn verden i ro. Jeg elsker den mørketid-roen. De to neste ukene blir vel så travle, om ikke enda mer. Jeg har en sånn egen tidsregning nå, før og etter uke 46. Da skal denne skrotten bare være!!!

Mandagen kom med snø. Og selv om det på ingen måte burde komme som et sjokk på noen i dette landet, det at den første snøen alltid kommer, så stod bilene på rekke og rad i både veier og grøfter gjennom vårt langstrakte land, også min egen lille bygd. Da var det ekstra godt å kunne spenne på seg et par slitne brodder, pakke seg inn i boblekåpe, og rusle til fots mot jobb. Snøen er jo ingen hindring for oss som har gangavstand til jobb. Førstemann til å tråkke opp spor i nysnøen over skolegården, ganske fint øyeblikk. Himmelen over åsen bak skolen lyste litt rosa, snøen hang tungt på grener som enda ikke hadde mistet alle høstfargene, og det eneste vinduet det lyste i på hele skolen var rektor sitt kontor. Vintermorgen, fantastisk nydelig.

Og med snø kom akutt julestemning! Altfor tidlig selvsagt, men likevel julestemning. Og vi er flere på jobben som har det sånn. Snakker om gløgg og julekuler med stjerner i blikket, og gleder oss til julekalendere, og lys i vinduene, og pepperkaker til formiddagskaffen hver dag. Og når November er så lang og mørk, da er det innafor å tjuvstarte litt på jula, særlig om noen serverer deg den tjuvstarten. Ville jo nesten vært ufint da, å ikke smake! Og ufin har jeg lært å ikke være! Så da det lå er purke med navnet mitt på på pulten min da jeg kom inn på kontoret en morgen, da ble det likegodt purke til frokost. Eier jo ikke selvbeherskelse i det hele tatt. Godt var det, og jeg angrer ingen ting. Egentlig burde folk takke meg for å ha tatt kvalitetssjekk på årets julegriser. Værsegod for mitt bidrag til HelseNorge!!! Godt øyeblikk.

Den kvelden alle planen røk fordi hjertet krangla litt. Jeg skulle så mye etter jobb. Sette en diger gjærdeig til kaldheving over natten, kjøpe to julegaver, pakke og sende en gave som skal til den andre siden av verden, hjelpe minsten med litt bestillinger på nett, og sy opp ei bukse for storepoden. Gubben ser det egentlig før jeg kjenner at kroppen tappes fullstendig, og hjerte raser av gårde litt. “Nå er du bleik mor! Helt grå på henda! Sett deg ned litt da!” Så klapper han på plassen ved siden av seg i sofaen, tar hånda mi og stryker den, også lander jeg litt. Og da kjenner jeg det! At kveldens planer ryker, for hjertet sliter ut skrotten litt, og bena høyt og hodet bakover er eneste medisin. Det går over, det gjør alltid det, men slike kvelder må liksom bare bli late! Oppe i det hele finnes gode øyeblikk! Hånda til gubben som er så varm å holde i, ro i stua, og endelig evnen til å godta at sånne øyeblikk ikke ødelegger noe, de bare utsetter litt.

Størstepoden driver å fullfører en sleeve, altså en hel tatovert arm. Delte meninger om tatoveringer selvsagt, men jeg synes det er gøy at de gjør sin greie, når de først skal ha blekk på skrotten. Store deler av armen er tatovert til minne om oldefar, altså min morfar. En fantastisk mann som jeg har skrevet om flere ganger, en som betydde så mye for meg og måsagubben, og for podene. Den siste tatovering gjorde meg lettere rørt, jeg må innrømme det. For morfar jobbet store deler av livet i jernbanen, først i Danmark, så i Norge da han møtte mormor, og bosatte seg her. Hver gang vi var der på besøk tok han med seg alle gutta ned i kjelleren, og der stod de i timevis og kjørte modelljernbane. Det ble deres greie. Og nå er oldefar foreviget på underarmen, vandrende på vei inn i de evige togskinner. Symbolsk og vakkert, til en tatovering å være. Tatovøren er en storslagen kunstner, det er det ingen tvil om. Oldefar på armen, fint øyeblikk.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb. Det sludda, regnet jo nesten isbiter, og hodebunnen ble isende kald den korte veien fra c-blokka og ut på parkeringa. I bilen fikk vi melding i familiechatten om at alle podene hadde planer for middag andre steder en hjemme, så vi kjørte motsatt vei enn måsahuset, og endte opp på drive in på Mc. Donalds! Så satt vi der i vintermørket, spiste burger og tilbehør, og avslutta med en gedigen karamell frappe. Mette på junk og ferdig fordøyde karbohydrater kjørte vi hjemover med musikk på radioen, og varmeapparatet i setet på så høy varme at det lukta bacon av gubbens edlere deler. Og det beste av alt, da vi kom hjem var vi fremdeles mette, og det fantes ikke spor av oppvask. Digg øyeblikk!

Foredrag i Nittedal, arrangert av bygdekvinnelaget. Kanskje ukas fineste øyeblikk. For et fantastisk flott knippe kvinnfolk samlet på Nybrent kafe. Fortsatt kjennes det rart at noen inviterer meg til slikt, fordi de vil høre det akkurat jeg har ¨å si. Surrealistisk, men veldig fint. Først var det nydelig mat i godt selskap, deretter foredrag, før jeg satte snyta hjemover mange opplevelser rikere. Det er sånne øyeblikk det slår meg hvor heldig jeg er, som får reise litt rundt, treffe så mye fine mennesker, skravle litt, dele litt, le en hel masse. Med oss hjem i bilen var også gaver, og nydelig sjokolade. Tusen takk for en fantastisk aften damer, dere er supre, og takk for hederlig omtale. Det varmer. Så mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Så kan man jo legge til øyeblikk som en kopp kaffe med Mona i butikken hennes, snøballkrig med gubben utenfor Kiwi, bare fordi det er fint å være litt barnslig innimellom, og latter og fjas med gode kolleger. Jeg takker større makter for at jeg ikke knakk noe da jeg sklei på isen og lå paddeflat på gangveien på morrakvisten, og for at treet som knakk og falt ned i hagen falt rett vei, og ødela kun en hekkeplante, og ikke verandaen og hageteltet, Flax!!!

Håper uka som gikk gav deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg på fine små øyeblikk. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, god søndag, og god vinterstid. Det blir mørkt en time tidligere i kveld, og jeg er en av de få som synes det er deilig. Tanken på det gleder meg, faktisk. En time ekstra med kveld, en time ekstra med tente stearinlys, en time ekstra med snop og potetgull, uten at man legger på seg, fordi enkel forskning viser at om det er mørkt, er det ingen som ser deg spise, og da teller ikke kaloriene. Jepp, mange grunner til å elske mørketiden. Men sånn seriøst, for en som er litt introvert, og som tar ut nesten all den sosiale energien i løpet av en arbeidsdag, er det fint med den ekstra kveldstimen, da det liksom er litt mer innafor å pakke seg inn i huset sitt, og bare nyte roen, uten å kjenne på presset til å måtte finne på noe.

Akkurat nå r et godt øyeblikk. Jeg sitter her i den samme pysjbuksa, i de samme raggsokkene, foran den samme peisen, som jeg har sittet i og ved hele uka. Ikke på dagtid da, men fra omtrent det sekundet jeg har gått inn døra på ettermiddagen, og utover kvelden. Frokosten står på en krakk ved siden ab meg, det samme gjør en kopp nype-te. Bak meg på bordet står en skål med smågodt, rester fra lørdagskvelden. Jeg prøver å holde meg i skinnet, men vet jeg ryker på så fort jeg snur meg rundt. Podene sover, gubben ser på nyheter, og huset er deilig stille. Akkurat slik jeg liker at søndagsmorgenene er. I løpet av dagen skal det bakes, slik at fryseren får påfyll av grovbakst, og utover det finnes svært lite planer. Digg!

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Øyeblikk har det vært mange av denne uka, men få av dem er dokumentert med mobilkameraet… Det er som om dagene har vært for travle, ihvertfall i jobbsammenheng, og når jeg har landa hjemme om ettermiddagene har jeg bare brukt kveldene på å hente meg inn igjen. Slappe av og samle energi. Forrige søndag laget jeg julekort, og da natta kom var jeg så godt i gang at jeg ikke følte meg helt ferdig, så jeg lot like gjerne alt utstyret ligge fremme, og fortsatte noen timer på mandagskvelden også. Og nå er jeg i mål. 30 julekort ble det til slutt, og holder ikke det, da får det bli kjøpekort fra butikken. Det er jo ordene på kortet som teller. Julekort er den aller beste juletradisjonen, og jeg koser meg sånn når jeg er “i sonen”, og kan slappe helt av med fine papirer, og lim og stæsj. Kreativt frirom, alltid fine øyeblikk.

Den kvelden vi ikke snakka sammen. Ikke fordi vi ikke ville altså, men fordi vi begge zooma ut med hver våre greier. Jeg med bok, og den beste iskaffen som endelig er tilbake i kjøledisken, og han med online vinudu-shopping til bobilen. Det er så godt det, noen ganger, å være sammen, men ikke måtte snakke sammen. Det er mye kjærleik i akkurat det, å kunne finne roen, og kunne nyte stillheten, i tospann. Trygghet, og gode øyeblikk.

Den kvelden jeg hadde lagt meg, og ligget en time uten helt å finne roen nok til å sovne. Så kom jeg på, helt plutselig, at det ar min tur til å ha med kake til kakedag på jobben dagen etter. I et par minutter funderte jeg på om jeg skulle sykle innom Rema på morran før jobb, og kjøpe med ei sjokoladekake, men så kom jeg på at det lå to epler på kjøkkenbenken som egentlig var litt for melene til å spise, så jeg stod opp, og mekket en eplekake istedet. Satte den i kjøleskapet, og stod opp en halvtime før morran etter, for å steke. Noen ganger er det greit å ha mekka nok eplekaker til at man har oppskrifta i hodet. Så kunne jeg gå å legge meg igjen, med ei kake klar til dagen etter, og noe av energien var brukt opp, slik at søvnen endelig kom. Godt øyeblikk!

De dagene man bare får lov til å være sammen med elevene. Helt vanlige økter, helt vanlige samtaler, helt vanlig undervisning og helt vanlig veiledning. Det er så godt det. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Å få være i et aktivt klasserom, bare være deltagende og tilstede, nyte ungdommelig kreativitet og atmosfære. Tegnesaker og skrivesaker over alt, også på gulvet. Sirkulasjonssystemet, kroppens byggesteiner, skjelettet. elever som tilegner seg kunnskap, og som blomstrer sammen. Åh, det er så gode øyeblikk det!

Det magiske høst-lyset. Jeg satt i en sofa i et klasserom på skolen, og snakket md en elev som hadde behov for litt en til en denne dagen. Vi hadde snakket en god stund da lyset i klasserommet plutselig endret seg, og da vi så ut fant vi grunnen. For det skyet til, selv om solen likevel vant kampen om himmelen, og hele verden ble bare en blanding av mørkeblått, og varme høstfarger. Skyene danset litt lavt over skolen, og plutselig satt vi i hver vår vinduskarm, og snakket i stedet.  Det var så fint. Et velkomment avbrekk, i en litt vanskelig samtale. Nydelig øyeblikk.

Den ettermiddagen det stod fem halvannen-litere med Pepsi Max og en flaske vin på dørmatta da jeg kom hjem fra jobb. Ladningen var forseglet med et rødt hjerte, og viste deg å være fra kollega Ragnhild. Hun hadde bestilt et kort av meg, og da jeg ikke skulle ha noe for det, kom hun innom med betaling likevel. Bedre en cash, det er helt sikkert! Fint med kolleger som kjenner meg godt!

Og slik gikk uka. Travel, litt slitsom, likevel veldig god. Anne Grethe som vasker kontoret og har tid til en hyggelig morgenprat når jeg kommer på jobb. Gode øyeblikk. En kjøretur med gubben, ut å strekke på bena, kjøpe en kopp flytende gull i drive in på Mc. Donalds, lytte til musikk, og speide etter elg i grøftekantene.

Litt dårlige, klissete, romantiske filer på tv, akkurat hjernedødt og underholdene nok til å slappe av i sofaen med. Sånne øyeblikk er fine. En lang gå-tur i skogen med minstepoden, en runde med hårsaksa i kråkeredet til storepoden, og dele et par glass rødvin med mellomstepoden. Ulik kvalitetstid, men akkurat like fint.

Nå skal jeg logge av, sette en stor gjærdeig til heving, også skal jeg snoke litt i den godteskåla bak meg. Jeg sa jo at jeg ikke hadde viljestyrke!!! Håper uken som gikk ga det gode øyeblikk, og at den kommende mørketiden er grei med deg. Vær raus med deg selv da, det er du verdt. God søndag, vi blogges.

Så var det enda en søndag, og den kom akkurat like brått på som alle de andre søndagene dette året. Og her sitter jeg, som det vanedyret jeg er, i den samme gamle pysjen, under det samme gamle teppet, og hører på de samme gamle, velkjente lydene i måsahuset. Knitringa i peisen, klunkinga fra kaffetrakteren, og gubben som pusler rundt med smått og stort som dreier seg om bobil. Nytt bestikk vaskes og legges i bilen, samme med kjeler, kjøkkenhåndklær, kaffekopper… Plutselig ble gubben helt interiør-konge over tre kvadratmeter boflate. Han er grom da, det skal han ha. Gleder seg stort over den bobilen, det er ihvertfall sikkert. Jeg nyter dagens første kopp med kaffe, varmen fra peisen, og sorterer ukas små øyeblikk i hodet før de skal tastes ned her på bloggen.

Uka har vært god, det er konklusjonen. Mer søvn enn på lenge, og fine dager og kvelder med gode mennesker. Mandagen var bare en eneste lang feiring. Ingen sak å fylle 47 når man knapt rekker å registrere hvor gammel man blir fordi dagen ble full av gaver, og klemmer, og kaker og gratulasjoner. Så mange øyeblikk at det har tatt hele uka å ta inn alle inntrykkene. Vi startet som alltid med bløtkake til frokost, minsten og jeg. Det fine med å fylle år på samme dag er jo tradisjonene det bringer med seg. På jobben ble pulten fylt opp av gaver og koselige kort fra de gromme kollegene inne på c 12, og i klasserommene jallet bursdagssangen hver gang jeg kom in. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Da jeg akkurat hadde kommet inn døra etter arbeidsdagen kom et blomsterbud på døra med en nydelig bukett fra Heidi. Jeg burde egentlig kjøpe meg oftere blomster selv, for de gir jo så masse glede! Buketten står akkurat like fin enda, og pryder spisebordet. Gode øyeblikk.

Og på kvelden ble det kaker og kaffe med alle i måsahuset, samt podekjæresten, kjæreste-voffsen og pappa og bonusmamma. Bare gode øyeblikk hele bursdagen, akkurat slik bursdager skal være. 47 år….det er ikke gæli!

I anledning livsmestringsuka på skolen, har skoledagene vært litt annerledes. Undertegnede fikk i år igjen, gleden av å ha seksualundervisning for alle førsteklassingene på skolen. To pujler, over to øke\ter i auditoriet. Det er så gøy når elevene engasjerer seg og er med. Når de tør å dele tanker og tør å stille spørsmål, enda gøyere når de opplever å lære no. Målet var enkelt, alle skulle vite minst en ting mer da de forlot forelesningen enn da de ankom. Tror målet ble nådd. Fint øyeblikk.

Å se seg selv på bildene som kollega Mimmi tok senere den dagen var enda morsommere enn selve forelesningen. En ting er sikkert…om ikke denne skrotten hadde vært stappfull av selvironi, og med evnen til å le av eget oppsyn, da kunne jeg bare gravd meg ned. Tips til de hårsåre der ute, zoom aldri inn på bilder av deg selv, tatt av andre!

Dagen etter lå en eske sjokoladehjerter og en hyggelig liten melding på pulten min da jeg kom inn etter en økt ute med elever. En liten oppmerksomhet fra ressursgruppa som styrer livsmestrings-uka. Så hyggelig, og veldig passende da jeg hadde gått tre timer og nitten minutter uten sukker….så slapp jeg abstinenser den dagen. Fantastisk øyeblikk.

Første lille bobiltur i egen bil. Ikke så langt, og heller ingen overnatting, for med snøværet som var meldt tok vi ikke sjansen på det. Men, vi kjørte over grensa for en bitteliten Harry-handel, egentlig med mål om å kjøpe inn litt smått til bilen. På butikken i Sverige går jeg rett på en herremann som stopper meg for å si at han følger bloggen, også ble jeg helt perpleks, og bare lo og sa takk, før jeg kræsja i en pall med kokosboller som datt oppi handlekurven. Da tenkte jeg at det var skjebnen, så nå har jeg kokosboller for et par uker liggende i skapet…Det er så koselig når lesere av denne lille bloggen stopper opp for å prate. Jeg blir aldri vant til det, men det er likevel innmari koselig! Bobiltur, shopping og trivelig kar ved kokosbolle-pallen, fine øyeblikk!

Pelsball-kos. Å ligge på sofaen med en liten varm hårball på magen eller i armkroken, det gir fine øyeblikk det. En som tusler etter deg og venter på baderomsmatta mens man gjør sitt fornødende på do, eller en som tusler etter deg inn på kjøkkenet i håp om at det skal ramle ned en ostebit eller noe annet snadder når man smører seg ei skive. Det er så fint med besøk av en sånn liten skapning som bare vil ha kos og ro, og det gjør noe med alle her i huset. Voffsen blir et naturlig midtpunkt og en kilde til avslapning. Besøk av firbeint, fine øyeblikk.

En liten ladning juleark i postkassa, bestilt med bursdagspenger. Det er rein lykke det! Å kunne bestille noen fine mønsterark, for så å bare la de ligge fremme og nyte de litt noen dager. I dag, om tiden strekker til, skal jeg lage noen julekort av dem. Det gledes!!!

Og slik har uke flydd forbi. Små øyeblikk på rekke og rad, flere en de som blir nedskrevet og lagret. Kake til frokost og kvelds altfor mange dager på rad. Lett snøfall som lover at vinteren er rett rundt hjørnet, en telefonsamtale med planlegging at et av høstens foredrag for et bygdekvinnelag i Nittedal. Fersk suppe med lokale grønnsaker til middag, sprett nytt sengetøy og helt nye dyner, som å legge seg i en varm og lun sky hver kveld. Det er tente stearinlys i alle kroker hver kveld, fargerike skjerf om halsen hver dag. Gode samtaler med elever og kolleger, litt for mye sjokolade, en gåtur i kveldsmørket, og tær som tiner foran peisen. Tidlig morgener med møte på rektors kontor…nei, jeg jar ikke gjort no gæærnt! Fikk kaffe også, bra start på dagen. Gode øyeblikk!

Og plutselig er det søndag. Igjen. Jeg skal fylle kaffekoppen på nytt, sette en deig som skal bli ukas mange matpakker, også skal jeg nyte fridagen, uten store planer i det hele tatt.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at du fant noen øyeblikk som gjorde deg god. Måtte uka som kommer by på smil og flir. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Knitring i peisen, kalde føtter i varme ulltøfler, og varme rundstykker med brunost på asjetten foran meg. Min egen lille rutine, som egentlig har blitt en tradisjon. Pakket inn i det gule, gamle teppet, klar for å se tilbake på noen av ukas små øyeblikk.

Fortsatt er det gult og rødt på de fleste trærne ute. Det er gult og rødt på bakken også. Vakkert, nesten overalt hvor man snur seg.

Mandag morgen gikk jeg ekstra tidlig på jobb. Jobb har vært en utfordring siden skolen startet igjen. Ikke jobb generelt, men selve jobben. Den har tatt mer energi enn noen gang på de 13 årene jeg har jobbet der, og hadde det ikke vært for de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få jobbe sammen med, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å gå på jobb hver dag. Jeg har forbannet systemene som ser fine ut på papiret, men ikke funker i realiteten. Jeg har tenkt at folkeskikk burde være et eget skolefag, og at skolerett ikke burde bety at man alltid får lov til å være på skolen… høstferien gjorde godt. En uke fri, litt selvransakelse…ingen får gjort alt, men alle får gjort noe. Jeg liker å klare alt, i en perioden nå må jeg innse at noe også er greit. Skolen var stille mandag morgen, det var kun lys på rektors kontor. I over en time var jeg alene før nestemann kom. Jeg kokte kaffe, spiste frokost, gikk en runde rundt byggene. Jeg pustet inn den kalde lufta ute, sendte meldinger til elever jeg viste gruet seg til en ny termin. “Jeg gleder meg til å se det etterpå!” Alene på jobb, lenge før skolen startet, det ga gode øyeblikk!

Den morgenen voffsen til podekjæresten overnattet her. Det er så koselig å våkne til lyden av labber som tasser over parketten. En varm snute som søker oppmerksomhet, og en hale som logrer selv om man har morra-ånde, og morra-sveis. Vi luftet oss i hagen, en av oss tissa (gjett hvem), også spiste vi frokost i godstolen, hvor voffsen sovnet på fanget før jeg skulle dra. Så ble jeg ikke førstemann på kontoret den dagen, fordi man setter ikke fra seg en pelsdott som snorker i fanget ditt. Da nyter man bare øyeblikket!!!

Votte-vær. Temperaturene er skiftende om dagen. Bitende kaldt den ene dagen, varmt den neste. Lykken var stor den dagen det var så kaldt at man måtte ha votter! For jeg har nemlig votter liggende fra julaften i fjor, som nesten ikke er brukt. Jeg er av typen som synes at nytt strikketøy egentlig er for fint til å brukes, derfor blir det ofte liggende til pynt i en kurv i stua før det blir tatt i bruk, og det gjaldt disse vottene også.  Men den dagen ble de brukt, og det er en liten lykke å kjenne at kulda biter i nesa, men at hendene er like varme. Det så ut som høst, men det lukta vinter. Fint øyeblikk!

En liten kveldstur over skauen for å handle bursdagsgave til minsten som fyller 19 i morra. Herlighet, tenk det! Minstemann fyller 19!!!! Da er han plutselig bare ti år yngre enn meg…. Vi dura over Vestmarka i sakte tempo, for skogen er mørk, og skogens konge hadde maaaange slektninger på vandring denne kvelden. Tror vi møtte til sammen 10-12 elger, og selv om det er koselig, er det litt skummelt når de plutselig hopper uredde ut i veien foran bilen. Saktekjøring gjennom skogen, men bursdagsgavene ferdig pakka inn i baksetet, og hver vår hamburger i hånda…det er gode øyeblikk det!

Det har blitt kanskje tidenes bursdagsgave på de to eldste oktoberbarna i måsahuset også… Gubben fylte år den 10, jeg runder også et høyere tall i morgen, og denne fredagen hentet vi hjem en bobil. Vår egen! Ikke helt ny, ikke veldig gammel eller. Lys og fin, og bare vår!!! Så lørdag morgen spiste vi frokost i bilen, her hjemme på gårdsplassen. Høst og vinter skal brukes til å finne ut hva vi trenger og ønsker oss av nødvendig inventar, og så fort våren kommer med varmere reisevær står vi fritt til å kunne farte på tur hver gang vi ønsker det! Nå må bare kjerra få et passende navn, og jeg og gubben må investere i matchende grilldresser, så er vi klare. Bobil-lykke, ganske greit øyeblikk!

Jeg har ravnet en midttime med kollega Ragnhild, og det var så fint. Hver midttime tar to ansatte på seg “Spør meg” vestene, og ravner litt rundt i skolegården, i kantina, biblioteket, alle klasserommene, og ellers steder elevene oppholder seg. Og det var så fint. Fint å møte elever som ikke så ofte oppholder seg i samme rom og bygg som meg. Fint å snakke med de som går alene, eller sitter alene, fint å komme innpå de som vandrer rundt i større gjenger. Gode øyeblikk. Viktige øyeblikk.

De gangene jeg kjenner hvor lite som skal til før noen gledes. Denne gangen minsten. Han kom nemlig hjem med en ny caps fra tømrermesteren som var så snill å ta han inn som lærling i sommer, da læreplassen hang i en tynn tråd. Tenk at det skal så lite til for at noen skal føle seg spesielle, en caps med navnet sitt på. Den var allerede støvete av sagflis og gips etter en dags bruk, men akkurat den capsen kommer til å kjennes ny ut lenge. Glad gutt, glad mamma, godt øyeblikk.

Gaven fra Line. Jeg har tegnet litt igjen, denne gangen bursdagskort for kollega Line. Som takk for hjelpen stakk hun innom butikken til Mona for å kjøpe en liten gave, og når en skravlekopp møtte en annen skravlekopp kokte til sammen verdens fineste presang. To fine julekuler, som i måsahuset blir helårskuler, fra Halvor Bakke. Ah-mah-gaaad!!!! Interiørlykke. I dag skal de henges opp, jeg tror jeg har funnet den perfekte plassen. Så da er det på tide å avslutte blogginga da. Kuler skal henges, og kake skal bakes så den er klar til vår tradisjonelle bursdagsfrokost i morgen. 19 og 29 år gamle…rare greier.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uken som kommer gir deg enda flere. Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Og du? Vær snill mot deg selv da, det fortjener du. Vi blogges.