jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Så gikk enda en uke, og en ny søndag kom. Det ble lite søvn i natt, men det gjør liksom ikke noe, for dagen en ennå ung, og helt blank. Vil jeg innta stabilt sideleie på sofaen i løpet av dagen, så gjør jeg det. Det er ikke lenger skikkelig vinterkaldt ute, men det er huskaldt i dette gamle måsahuset likevel. Derfor knitrer det i peisen, ullsokkene varmer føttene, og stearinlysene på frokostbordet er tent, bare for kosen sin skyld. Akita stirrer på meg, venter på morgentur. Akkurat nå, er som vanlig på alle andre søndager på omtrent dette tidspunktet, et godt øyeblikk.

Uka som gikk var også ganske vanlig. Jeg har sparka Putin i ballene, bedt russen om å bruke prevensjon, og sovet mer på sofaen enn jeg burde. Det har vært nok av øyeblikk, ikkeno svært og flott, men mer enn nok gode hverdagsøyeblikk.

Jeg satt på teams en hel kveld og svarte på spørsmål fra ungdommer som drev md et prosjekt. Det er bare rett og rimelig at man skal unne seg no godt om man jobber på kveldstid, so jeg forsynte meg usjenert fra en pose ostepop vi hadde stående i skapet, tømte det over i en bolle, og rigget meg til i sofaen. Men ostepop og tastatur på pc er en heller uheldig kombinasjon, så jeg tydde til Janne-metoden istedet. Hendene på tastaturet, og hele ansiktet ned i bollen. Noen ganger er jeg mer genial enn man skulle tru. Reine fingre, jobb unnagjort, og magen full av snaks. Fiiiint øyeblikk! Jeg trur verden kunne lært mye av meg altså 😛

Mandag var det lyst i skolegården da jeg kom på jobb, enda jeg var så godt som førstemann på plass, og til tross for at jeg ankom jobb på akkurat samme tidspunkt som fredagen før vinterferien. Likevel var det lyst. Og plutselig måtte jeg bare stoppe opp litt, trekke inn den kjølige lufta, nyte flekker av synlig asfalt mellom is og snø som smeltet, og kjenne på den snikende følelsen av vår, bare fordi det ikke var nattemørkt da jeg ankom jobb. For n følelse! Lyset gjør jo noe med hodet! Det er som om man våkner mer, som om starten på dagen er litt lettere, når dagen blir litt lengre i begge ender. Godt øyeblikk.

Også den bare asfalten da… Riktig nok med et tjukt lag grus som for bare noen dager siden gjorde holka litt mindre glatt, men likevel! Bar asfalt! Kunne tråkke med sko uten tjukke såler, kunne småløpe over parkeringsplassen uten å være redd for proplas og strekk i en allerede aldrende skrott! Så herlig! Enda et vårtegn! Mindre sko, knallrosa jakke, og bar asfalt. Fint øyeblikk!

Å komme hjem til ferdig middag. Da er det nesten et festmåltid da, uansett hva som blir servert. Helt merkelig egentlig, hvordan en porsjon spagetti med tomat og ostesaus kjennes ut som en gastronomisk våt drøm, bare fordi noen andre har laget det, og fordi man får det servert i det man kommer hjem. Sliten etter jobb, litt pjusk i formen, våt av regnet, også kan man pakke seg inn i t pledd, og spise spagetti i sofaen.  Hverdagslykke!

Lukten av kaffe når man låser seg inn på kontoret om morran, det er hverdagsglede det! Når Anne Grethe som holder hele avdelingen vår ren har satt på kaffe til vi andre kommer. Tenk at det finnes sånne engler i hverdagsklær, sånne som starter dagen lenge før oss andre, og som skjemmer oss bort sånn. Rein lykke en tidlig morgen, og kunne sniffe inn lykten av nytraktet kaffe, og våkne litt ekstra etter noen varm slurker koffein.

Og ikke bare det, innimellom ligger det noe til kaffen på pulten også. Da er det nesten fest! Frokostfest! Kaffe og sjokolade før halv åtte om morran, da er jo dagen nødt til å bli bra. Nå hjalp ikke denne fredagsfrokosten på den såre halsen slik lappen tilsa, for denne helgen har jeg liggi mer enn jeg har sitti, og nesa er sår og rød, men jeg heller mot at det er fordi jeg ikke spiste nok sjokolade. Jeg tipper mengden har noe å si, så i dag skal jeg fylle på litt mer “medisin”. Jeg har trua!

Mot slutten av uka kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og da ble det endelig besøk av den lille firbente igjen. Det er lykke det, når små poter tasser i full fart over parketten, og pelsdotten etter et digert byks ligger godt planta i armkroken mens halen logrer, og ei varm snute graver seg ned i fanget. Så mye selskap i en sånn firbeint liten sak.

På torsdag ble jeg invitert av årets russekull til å bedrive seksualundervisning i aulaen i midttimen, mens de vervet bøssebærere til årets krafttak mot kreft. Kunne jo ikke si nei da. Så mens resten av staben gikk på personalmøte, strippet kollega Mimmi og ned til Adam og Evas drakt, og snakket om prevensjon, samtykke og kjønnssykdommer. Fint tiltak, flott ungdom, fine øyeblikk.

Og da vi var ferdig, og kunne henge “snoppen” tilbake i skapet, fant vi ut av vi like gjerne kunne dekorere kontorveggen litt. Så snoppen ble hengt på veggen, med et bilde av en president vi ikke liker der oppe under forhuden, og nå kan det gå sport i å gi vedkommende et ballespark i ny og ne. Det er jo rein terapi….anbefales på det sterkeste.

Og slik gikk hverdagsuka. Snørr og nys og sår hals, latter og fjas, omringet av gode ungdommer, regn, snø og sol! Jeg har holdt meg innafor komfortsonen, men også tatt et par skritt uttafor. Jeg har varmet føttene foran peisen, brettet nesten to hele uker med klesvask, støvsuget, sølt og rota. Også har jeg spist lakrisfudge, hjemmelagede små biter rein himmel, en gave fra mammaen til en av de gromme elevene mine. Vanedannende gode!

Håper uka som gikk gav deg mange fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør akkurat det samme. Smil til speilbildet ditt, og snakk fint til deg selv. Det er du verdt. Riktig fin søndag ønskes alle. Vi blogges.

Enkel forskning viser at en uke vinterferie bare varer i to dager. Altså, kalenderen på kjøkkenveggen viser a det har gått syv dager, men hodet mitt teller bare to. Mandag, og søndag. Hvor i huleste ble alle dagene av? Hva skjedde med sene kvelder, og late morgener, og et glass vin bare for kosen sin del? Jeg har lagt meg kl 22 hver eneste kveld, stått opp før sju, og jeg har ikke sett så mye som snurten av ei dråpe vin engang. Og her sitter jeg, søndag morgen, og plutselig er det arbeidsdag igjen.

Sånn er det, når man er den eneste i husstanden med fri. Alle andre har stått i sine rutiner, så feriefølelsen uteble. Men, jeg har slappet av litt da, senket skuldrene, og det har vært deilig! Det er mye feire i å ikke ha en eneste plan også, bare bruke dagene til å ta igjen småtterier som har venta litt. Kunne starte på middagene litt tidligere, bake litt bare for kosen sin skyld, gå tur i regnet bare for å kose seg ekstra foran peisen når man kommer hjem igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akkurat nå er et godt øyeblikk. Gubben har stekt rundstykker og kokt egg. Kaffen er varm, og det knitrer i peisen. Søndagsmorgen, lik de aller, aller fleste andre søndagsmorgener i måsahuset. Man skal ikke kimse av vaner altså.

Om uka var så innholdsrik, når man i all hovedsak har tusla rundt her hjemme? Næh, ikke egentlig. Men den har bydd på gode øyeblikk likevel. Jeg har fått trent litt hver dag. Enten det har vært på styrkerommet, eller i form av en gåtur ute i ruskeværet. Målet er å få bukt med en skulder som ble ødelagt for halvannet år siden, og som nå gir både nakke og hode litt tyn. Så får vi se da, hva øvelser på gymmen kan gi av resultater, selv om det var gymmen som i utgangspunktet gjorde av det smalt i skulderen. Gammal sa du? Asj, ja, det kjennes sånn ut noen ganger altså. Men om man velger å kalle det idretts-skade, da det tross alt skjedde på styrkerommet, da høres det mye fetere ut med en gang!!! Uansett, selv om jeg hater det hvert sekund jeg svetter, så er det deilig når det er over. Jeg har trent alene, med en god kollega, og med en spinnvill og særdeles gøyal to-åring som vant over meg i selvbestemt hinderløype med gule kjegler og juks. Gode øyeblikk.

Den dagen jeg rydda i kjøleskapet, og laget rydde-suppe til kvelds. Innerst i den grønnsaksskuffen nederst i kjølen blir ofte enkelte grønnsaker liggende til de er litt for slappe til å være delikat tilbehør til middagen, men de funker jo likevel fett i ei suppe. Så denne uka blei det sånn. Alt av grønnsaker som fikk plass i gryta ble med, nok vann, passe med krydder, og en dæsj kremfløte, også fikk det bare putre frem til suppa ble klar. Fint for tre poder som alle jobber ute om dagen, og som kjenner at forkjølelsen kommer snikende. Så kunne jeg sitte der seint om kvelden, i pysjen i sofaen, og slurpe i meg grønnsakssuppe, vel vitende om at rubbel og bit av restemat var brukt opp, og at kjøleskapet var reint. Godt øyeblikk. Resten av suppa står i kjøleskapet, og i dag ryker slumpen i en brøddeig som skal bli matpakkebrød til uka. Så får vi blanda litt bærekraft og vitaminer i grovbrødet også. Vinn-vinn!

Kram snø. Jeg blir akutt barnslig når snøen knitrer under skoa. Får en sånn umiddelbar trang til å bygge snømann, eller snølykter, eller til å kaste ei skikkelig blaut snøkule i nakken på den nærmeste stakkaren som befinner seg ute i “krigssona”.  Akkurat denne formiddagen var det ingen ute jeg kunne kaste på, det det ble ei litta snølykt foran trappa før jeg gikk inn. Barndomsminner, og fint øyeblikk.

Minstepoden bestilte gul kake denne fredagen. Det hender stadig at han legger inn ei bestilling på bakverk av ymse slag. Øverst på ønskelista akkurat nå står fyrstekake, men jeg utsetter det alltid, fordi jeg aldri har gjort det før. Men gul kake kunne mor fikse. Litt rart at 19 åringen har smaksløker som en pensjonert gammel damen når det gjelder kaker… Uansett, fredag formiddag hadde jeg vært å trent, så derfor inneholdt ikke denne kaka noen kalorier, og jeg kunne nyte hele to svære biter uten et snev av dårlig samvittighet. Rein matematisk forskning der altså. Kake, alltid fine øyeblikk.

Endelig litt tid til å tegne. Det var skikkelig fint. Å ha tid til å finne frem blyant og tusjer, sette seg ved vinduet og tegne i dagslys. La pennen bare løpet over papiret og gi liv til noen av de mange ideene jeg har fått av dere som stadig titter innom bloggen. Det blir liksom sjelden tid til det når jeg har vært på jobb hele dagen, men skaperlysten kom jammen meg i vinterferien. Musikk på anlegget, kaffe i koppen, og ider som blir til streker, og streker som blir til karikaturer. Gode øyeblikk. Så gjenstår det å se da, om noen av disse strekene kan bli til kort en dag. Må bare finne ut hvor og hvordan, og i mellomtiden er det flere karikaturer i hodet som skal nå papiret.

Også har det jo ikke vært ferie før jeg har spontanmalt et eller annet. Denne uka ble det salongbordet. Fra sort til lysegrønt på en formiddag, og plutselig ble hele sofakroken bittelitt lysere. Har tenkt på det lenge, så glemt det litt, så tenkt på det igjen, og midt under frokosten på torsdag morgen fant jeg frem maling og pensel, og så var det gjort. Fint med litt gammelt nytt.

Og slik gikk uka. Ingen store utskeielser, ingen gedigne øyeblikk, likevel ei god hverdagsuke med akkurat nok øyeblikk. Nå skal søndagen nytes før det er havreskjorte og stri-lefse igjen, eller omvendt. Ja, også er det jo faktisk ikke veldig lenge til det plutselig er påskeferie eller. Håper uka som gikk ga det grunner til å smile, og at uka som kommer bjudar på fine, små øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Riktig fin søndagsmorgen til folk og fe. Jeg har en sånn herlig avslappende forlenga helge-følelse i skrotten. Jeg kan legge med ETTER klokka 22 i kveld (helt vilt faktisk!), og jeg kan sove lenge i morra. En uke herlig vinterferie tripper på dørstokken, og det er kjempedeilig.  Merkelig hvor stor ro det gir hodet. Det å vite at man ikke skal opp og hoppe mandag morgen.

Vanedyret fra Måsan er iført den vanlige søndagsmorgen-folkedrakten bestående av ull og flanell i u-matchende farger og mønstre, og har inntatt sofakroken under det gule teppet. Det knitrer varmt fra peisen, kaffekoppen er fylt til randen av sort gull. Podene sover og verden er herlig stille, enn så lenge. Ingen store planer for denne søndagen heller. Samma som alltid. Litt bakst, litt luft, litt hobby, og vi har snart svart belte i «ta det som det kommer»!

Jeg har så fine sokker på føttene her jeg sitter. Da jeg gikk innom postkassa på vei hjem fra jobbe på fredag lå det ei pakke der, blant reklame og mer reklame. Den spenninga, når det ligger ei pakke i posten, fra ukjent avsender, håndskreven adresse, og masse frimerker…Det er som å være liten igjen, og få pakke på en dag man ikke har bursdag. Irene har altså strikket de nydeligste sokker til meg, og med sokkene fulgte en håndskrevet lapp som gjorde meg så glad, og så varm langt inne i hjerterota. Tusen, tusen takk for nydelig overraskelse Irene. Sokkene er allerede i bruk, helt perfekte for kalde føtter i gulvkaldt gammelt måsahus. For en hverdagslede.

Det var denne uken jeg oppdaget at det ikke bare er kveldene som er lysere, nå merkes det på morgenkvisten også. Jeg har jo gått med nesa i sky hver morgen for å speide etter den samme blåfargen som himmelen var en morgen i forrige uke, bare fordi jeg synes den var så vakker, og denne uka la jeg merke til, på akkurat samme tidspunkt, at nattemørket slo sprekker på himmelen, og slapp stråler av dagen til. Litt lysere for hver dag som går, et sikkert tegn på at våren er på vei, og en aldri så liten hverdagsglede. Fint øyeblikk.

Denne uka har vi vært så heldige å ha hatt masse besøk av den lille firbente, og det er så koselig. Hun legger seg i den armkroken som er nærmest, eller det fanget som er ledig, og hver gang tassingen av små labber høres over parketten, trekker podene ut av hulene sine og samles i stua. Og det er ikke bikkja som sloss om oppmerksomheten til menneskene, det er omvendt. Hadde jeg hatt et hus lenger unna trafikkert vei, hadde jeg hatt huset fullt av ulike firbeinte. De gjør noe med hjertet altså, gir så mange gode øyeblikk, og en helt egen avslappende ro.

Rykende fersk kjøttsuppe til middag. Det er øyeblikk det. Det var den onsdagen det lavet ned, en blanding av snø og regn, som dekket bakken med et tjukt lag blaut masse som trakk inn i skoa og oppover buksebeina. Sludd som ikke engang paraplyen klarte å holde ute, og vind som pisket i ansiktet. På vei hjem fra jobb gikk jeg i sur motvind, og vinden blåste gjennom vottene og gjorde fingrene iskalde.

Aldri har jeg vært så glad for å ha kokt suppa klar kvelden i forveien, for fint lite smaker bedre enn suppe som har stått nesten et døgn, så smakene virkelig har fått satt seg, og gjort kjøttet så mørt at det nesten smelter på tunga. Så mens jeg tok en varm dusj, og skiftet til mjuke, varme klær, putret ei diger jerngryte litt på ovnen, og vipps, så var verden så fin at selv uværet utenfor vinduet hadde sin sjarm. Det finnes vel knapt noe surere enn et sultent kvinnfolk, og knapt noe mer medgjørlig enn ei mett og varm kjerring. Jeg hadde nok mange personligheter det ettermiddagen, men at varm suppe er et godt øyeblikk, det er hevet over enhver tvil!

En liten treningsøkt. Faktisk to ganger denne uka. Det har vært for glatt til å gå turer i raskere tempo ute. Speilblank holke på så godt som alle veier har gjort det utrygt å sette opp farta nok til å svette litt. Derfor har treningsrommet på skolen vært et godt alternativ, for selv om jeg er større tilhenger av å løpe i skogen, så er mølla et godt alternativ, når veiene er en sikker hofteprolaps. Så ja, det har blitt noen kilometer på mølla denne uka, deretter litt styrketrening som har gjort armer og bein møre, og selv om jeg hater det litt mens jeg holder på, så er det en deilig følelse når man er ferdig. Alenetid på styrkerommet, gode øyeblikk.

Valentinsdagen. Jeg malte et tredvetalls steiner fra stranda på Skjerhalden, og handlet inn tilsvarende antall kjærligheter på pinne. Så gjemte jeg stenene rundt på skolen, og hang opp plakater der det stod at hjertestener kunne byttes i kjærlighet på C 12. Og den første skolebussen hadde knapt sluppet av elevene før det banket på døra, og slik fortsatte det ut dagen. Så skapte det litt herlig uro i gangene med tenåringer som var på leit etter stener, og litt gøyal trafikk på kontoret. Smilende ansikter og mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg svelget en øredobb og forsøkte å sette en ibux i øret, i den rekkefølgen, også hadde jeg latterkrampe resten av dagen fordi det går an å bli så dum!!! Jeg har hatt våte, kalde føtter nesten hver gang jeg har vært ute, men lest bok foran peisen hver kveld, mens tærne varmet seg mot flammene. Jeg har spist grønnsaker, og jeg has spist kake, ledd av dumme vitser, og flira på meg mageknip av en lunsjpause på kontoret, da det kokte av gøy inne på c 12. Jeg har tatt noen viktige og forhåpentligvis riktige avgjørelser på vegne av meg selv, og jeg har nytt siste rest av tulipanene jeg fikk av Mimmi forrige fredag. Tenk at blomster som synger på siste verset, fremdeles kan synge så vakkert.

Jeg har myst mot sola, og hatt regndråper på nesa. Tråkket i djup snø, og gått på bar asfalt. Hverdager og hverdagsøyeblikk har laget enda ei ny, fin uke. Og nå, nå er det ferie. Litt misunnelig på kollegene som har reist til varmere strøk, men også veldig klar for noen dager alene hjemme, til å bare tenke, og til å være. Det skal bli godt.

Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Kulda kom tilbake og gjorde atter engang dette steingamle måsahuset gulvkaldt og bråkete. Noen ganger lurer jeg på om jeg hadde turt å bo alene her. De knitrelydene fra panelet som beveger seg på kalde dager er jo reint spøkelsesaktige. Heldigvis overdøver knitringa fra peisen de andre lydene, og ikke er jeg alene heller. Podene sover, og gubben mekker på den nye hobbyen sin ved hjørnet av spisebordet.

Vet du hva annet som knitrer? Bortsett fra leddene mine etter ufrivillig trening? Tulipaner. Friske, nye og fargerike tulipaner. De knitrer. Lyden av vår, og følelsen av mamma. Tulipaner var mamma sin favorittblomst. Hele kirken var full av dem i begravelsen. Tulipaner minner meg om mamma. Fredag, da jeg kom hjem fra jobb stod en gavepose på dørmatta. En kollega hadde kjørt innom med ostepop, sjokolade og en stor bukett friske tulipaner. Makan til overraskelse, og total hverdagslykke. Det har vært ei litt sånn berg og dalbane uke, reint følelsesmessig. Jeg jobber med å ta noen avgjørelser på vegne av mg selv, og enkel forskning viser at det er vanskeligere å gå i seg selv, enn det er å analysere andre. Uansett, jeg er omgitt av så innmari fine folk. Stødige, ærlige, snille folk, som alle er gode å lene seg på når man vakler litt. Tulipanene er bare en nydelig bonus, menneskene rundt med gir alltid gode øyeblikk. Jeg er heldig, og jeg er fullstendig klar over det.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

En annen kollega har hatt sin siste arbeidsdag, og jeg kjenner at det er trist, rett og slett. Skolen trenger unge, dyktige, sterke fagfolk, og det er trist når vi mister dem på arbeidsplassen. Men, veiene våres vil nok møtes igjen, i mer enn et veikryss. Samarbeid på tvers av bedrifter, og en kaffekopp i ny og ne, det hjelper. Også denne kollegaen var særs raus siste arbeidsdag, og jeg gikk hjem med gode klemmer, gode ord, og ostepop. Altså, kollegaene mine kjenner meg neste FOR godt: Godt øyeblikk.

På fredag kveld kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og den fine lille pelsballen kom på besøk igjen. Det er så mye selskap i denne lille vakre jenta. Så da ble det pelskos i armkroken hele kvelden, og hele natta. Ja, for jeg hadde ikke samvittighet til å lukke soveromsdøra, så hun lå nede i fotenden mellom meg og måsagubben hele natten. Jada, jada, det er delte meninger om bikkjer i senga, men en og annen overnatting i løpet av året skal jeg tåle. Så ble det morgentur i snøen, og hundekos hele helgen. Gode øyeblikk.

Den mørkeblå morgenhimmelen. Jeg lar meg så lett fascinere av fargene på himmelen, og en tidlig morgen denne uka hadde himmelen den perfekte blåfargen. Så fin at jeg nesten hadde lyst til å ta et strikkekurs, sånn at jeg kunne strikke meg ei kofte i akkurat denne fargen. Så vakker var himmelen at jeg gikk med nesa i været, og dermed sklei på isen, og landa på ryggen midt i veien. Litt mør i halebeinet, men på den positive siden var jo utsikten formidabel. Perfekt blå himmel, og nå har jeg et blåmerke på størrelse med indre Østfold på røven som matcher. Vinn-vinn, fint øyeblikk.

En sein ettermiddag var plutselig innboksen både på Messenger og Instagram full av meldonger fra folk som sa de hadde funnet min ukjente tvillingsøster. Og jada, bildet fra en artikkel i VG tyder på at her er det noe ingen har fortalt meg tidliger. Visse likhetstrekk er det jo. Så nå går jeg rundt å lurer på om det faktisk er sånn at jeg har en tvilling jeg ble adskilt fra under fødselen, og hvor store er mulighetene for at der ute finnes det et eldre ektepar som er styrtrike, som leter etter oss???? Altså, kanskje jeg egentlig er arving til en eller annen ostepop-fabrik, eller at familien eier store mengder aksjer i enten Freia, Nidar, eller Maarud???? Jeg har jo alltid følt litt på at jeg er født i feil kropp. Altså, jeg identifiserer meg som rik, men bankkontoen min holder meg tilbake… Uansett, DNA eller ei, litt artig å se en dobbeltgjenger. Gøyalt øyeblikk!

Å komme hjem fra kveldstur, gjennomfrossen og sliten. Det er ikke noe fett øyeblikk, sånn egentlig. Men å bli møtt med “Jeg har bestilt en pizza til oss!”, for så å kunne sette seg under det tjukke teppet i sofaen, mens gubben fyrer opp i peisen, det går definitivt under hverdagsøyeblikk! Så digg, være frossen og kald, og akkurat passe sliten og sulten, for så å tine, få tilbake varmen, mens middagen er på vei til døra! Da kjenner man seg rik! (særlig når man slipper å spleise på pizzaen!)

Og det var vel hverdagsuka. Drøssevis av små øyeblikk som skapte hverdager. Helt vanlige hverdager. Jeg har spist sunt og usunt med like stor entusiasme. Jeg har trent litt, og vært litt for lat. Jeg har vært kreativ, og jeg har sovet på sofaen, bakt store mengder grove brød til podenes matpakker, brukt altfor lang tid på å knyte opp en hel vaskemaskin med forklær på skolekjøkkenet, kost meg med oppdateringer fra kollega og elever som er i yrkespraksis i Kenya, og kjent at jeg gleder meg veldig til vinterferie. Jeg har fanga snøfnugg med tunga, spilt Yatzy med minsten, vært på et spennende intervju, og sovet godt fem av syv netter.

Nå skal søndagen nytes, før en siste innspurt før vinterferien starter. Fastelavnsboller skal bakes, krem skal piskes, og magen skal mettes. Jeg skal sende en tanke til alle de fine damene i mitt liv, morsfigurene jeg har hatt og fremdeles har, og jeg skal nyte dagen. Håper at uken som gikk var raus med øyeblikkene, og at du får fine stunder i uka som kommer. Riktig god søndag til alle, god morsdag til alle som feirer, og husk å stelle pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Jeg trenger denne søndagen, kjenner jeg. Akkurat nå er jeg på langt nær ferdig med helg, og hadde det vært opp til meg kunne helgen startet helt på nytt. Innen i morgen tidlig er jeg klar for mandag, helt sikkert, men akkurat nå…nå er det digg det ligger en fridag til foran meg, helt urørt. Store planer for dagen? Neida, ikke eneneste en, annet enn å komme litt ajour md ting jeg har hatt lyst til lenge, men ikke funnet tid til. Sy om ei bukse, strikke ferdig en ørevarmer, bake en stor ladning brød og grov rundstykker til fryser`n, lese ferdig ei bok… Åkei da, så høres det ut som planer, men det kjennes ikke sånn ut.

Ukas siste dag starter slik som de aller fleste andre søndager her i måsahuset. Foran peisen som knitrer iherdig mens varmen står fra flammene, med kroppen pakket inn i ei mjuk og gammal flanellspysj, og med nytrakta kaffe i en litt stor kaffekopp. Det smaker, lukter og føles som søndag. Podene sover, måsagubben pusler med sitt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Mandag ble husets førstefødte i søskenflokken 23 år gammel. Jeg har regna på det, men får det ikke til å stemme. Nå er ikke jeg noe mattegeni, men at veslegutten mi er 23 år stor, det er faktisk ikke lett å forstå. Tenk at den lille lyshåra, sjenerte og forsiktige duttebassen er en voksen kar!!!

Nå skal det sies at man ikke skal skue hunden på hårene da, for selv om den barske snekker`n md tatoveringer på hele armen sikkert på avstand kan skremme leggevannet av gamle damer, så finnes det vel knapt et snillere menneske i hele værda enn akkurat denne fyren, og selv store poder blir litt småbarnslig når det kommer til egne bursdager. Før jeg stod opp mandag morgen tikket det nemlig inn en melding fra etasjen over, og da det ble tydelig at gutten ønsket seg en bursdagmorgen, slik bursdagmorgenene var før bursdager ikke lenger var like spennende, stod vi begge opp, kokte kaffe, åpnet gaver, og spiste kake til frokost før vi alle måtte farte til jobb. God start på dagen, godt øyeblikk.

Nyvaksa hus, midt i uka. Det r ikke hverdagskost her lenger, det blir mer med sånne skippertak midt i uka, når hybelkaninene klamrer seg til sokkene. Men en natt denne uka, da søvnen var bortreist på seminar eller noe, stod jeg opp da gubben stakk på jobb, sånn i fem-draget om morran. Først gikk støvsugeren en runde, etterfulgt av moppen, og til slutt støvkluten. Så fikk blomstene en klunk vann mens kaffen putret på kanna, og innen jeg var klar til å reise på jobb var huset nyvaska. Og følelsen av å komme hjem på ettermiddagen, til helt nyvaska hus, det var digg det! Og som en bonus var det fremdeles et snev av dagslys som trengte gjennom vinduene på ettermiddagen, for dagne er plutselig mange minutter lengre. Det er digg det!!! God øyeblikk.

Den dagen det lavet ned! Store bløte snøfnugg surfet sidelengs gjennom lufta, og gjorde sikten kort, og skrotten frøsen. Ull og mer ull holdt likevel kroppen varm da jeg gikk hjemover, og da jeg nådde måsahuset var jeg sikker på at jeg så ut som en blaut katt, men… Denne dama har jo spesialisert seg på høyt hår, og nå tror jeg jammen jeg har funnet en kombinasjon på hårprodukter som er like sikkert som et pansra kjøretøy. For sveisen holdt den, og da jeg fant ut det flira jeg så fælt! Teltduken på hageteltet var blåst av, søplekassa lå fire meter unna søpleplattingen, fire blomsterpotter lå velta i snøen, men håret mitt var like urørt som jomfru Maria på julekvelden! Den hårsprayen hadde jeg gått god for altså, om jeg hadde vært sponsa! Kvalitet gitt! Gøy øyeblikk!!!

Og bare noen dager senere var det varmegrader, og så skarp sol at det var behov for solbriller da vi var ute å kjørte. Vinter, vår, vinter, vår…. Været er jo like uforutsigbart som hjemmestrikka bind. Men sola varma den, og det i seg selv var øyeblikk godt nok.

ENDLIG lakris fra Europris! Det er jo snart et år siden jeg fikk tak i de sist, for Europrisen på Bjørkelangen har de ikke i smågodt sortimentet lenger. Men så var vi ute å dura her en dag da, og i det vi kjørte gjennom Sørumsand på vei hjem svingte vi innom Europris bare for å se om de hadde lakrisen der! Og det hadde de! Jeg skuffa så mye opp i en sånn papirpose at måsagubben kjente på skam, men jeg lot som om jeg ikke merka det. Den posen ble tung, for å si det sånn, men det handler om om at man skal ha leeenge, ikke sant. Ihvertfall til det blir tomt…så kanskje ikke så lenge da, men innimellom er hamstring fornuftig. Det er helt merkelig hvordan lakris kan gi lykkefølelse, men det gjør det faktisk. Så nå har jeg småkosa meg litt noen dager i strekk, og enda er det ikke tomt, så jeg tenker at dette tross alt var et fornuftig kjøp. Gode (i dobbelt betydning) øyeblikk.

Mere snop. Anne Grethe legger innimellom noen så hverdagsgleder på pulten min, også dagen blir så god når den starter med en liten lapp, og en sjokolade. Tenk å ha sånne folk rundt seg, hverdagsgledespredere. Fredag morgen startet sånn. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Med hår som ville beskyttet en hel landsby mot krutt og kuler, våt snø og bar asfalt, regn og solbriller, lakris, sjokolade og hjemmelaget grønnsakssuppe. Frustrasjon og sinne, glede og latter, ungdommer som lager liv i klasserom og på skolekjøkken, bursdagsfeiring frykt for å miste noen man er glad i. Tenk at ei uka kan bestå av så mange øyeblikk, og enda kalles det bare vanlig hverdag. Rart, men fint.

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør hverdagen god. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Hei verden, hei Søndag, og riktig god morgen. Du som titter innom bloggen titt og ofte vet allerede at jeg sitter pakka inn i den gamle pysjen min, og at det varmer godt fra peisen. Ungdommene sover, så bortsett fra måsagubben som skrur på et byggesett i hjørnet av spisebordet, er måsahuset ganske stille. Jepp, for gubben har fått seg ny hobby. Eller, nyinnkjøpt hobby er nok et bedre ord, for interessen har vært der lenge, og dette er vel en barndomsdrøm som går i oppfyllelse. Han setter sammen sin egen fjernstyrte bil. Du vet, en sånn som kommer i ti-tusenvis av deler, krever eget spesialverktøy, og som ikke vil være kjørbar før om mange måneder. Tre fjerdedeler av stuebordet er okkupert, fordi fattigfolk som oss ikke har plass til hobbyrom. Eller, det har jo ikke noe med fattigdom å gjøre, men heller antall hjemmeboende unger vi har satt til værda…  Han koser deg da, og da koser egentlig jeg meg og, selv om jeg i en periode fremover må leve med og i rotet. Det går fint. Andres glede gir også, heldigvis, mange gode øyeblikk.

Mandag startet med hjemmeskole på grunn av glatte veier i hele fylket, og det passet meg bra. Enda en dag å hente seg inn igjen på etter smellen mot hodet forrige uke. Det var helt nødvendig. Rart hvordan en smell i tinningen kan slå de ut så mange dager. Men så var endelig både hode og veier klare for hverdagen igjen, og det var digg. På jobb ventet kaffe, smil, latter og klemmer, og vedens beste kollega Line hadde vært på Mestergrønn og finni ei blomsterpotte med kaktus som ikke kunne passet meg bedre enn om hun hadde skrevet på den selv. For den dama har det med å finne presanger som treffer personligheten min da, og med tanke på hvor mange snapper jeg har sendt henne den uka jeg lå nede, men tekster der jeg åpenbart er mer selvmedlidende enn hva et menneske med skam burde ha, fikk ikke potta vært mer passende. Og da jeg åpna den lo jeg fra bunnen av tærne for første gang på mange dager, og nå har den hedersplassen i stua. Herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så kom mildværet, og smeltet minst 20 cm av snølaget som lå overalt, og selv om det er vakkert når alt er pakket inn i hvitt, var det innmari digg å kle på seg om morran, og rusle til jobben uten at snørra frøs. Så ja, jeg jubla for fire varmegrader, helt til jeg rusla over til gangveien, og oppdaget at hele veien bort til jobb var speilblank holke!!! Holy crap!!! Jeg har aldri noensinne brukt knipemusklene så iherdig so jeg gjorde da, bare for å holde meg på føttene bort til jobb. Ja, for ironien her er jo at broddene mine lå på pulten på kontoret, gjenglemt etter forrige morgen det var speilblankt… Men, jeg holdt meg på beina jeg, utrolig nok, og gleden jeg kjente på da jeg nådde skolegården og innså at vaktmester`n allerede hadde vært ute med traktoren og strødd, den var til å ta på. Skikkelig hverdagsglede, og magisk øyeblikk da jeg kunne rusle normalt over skolegården, og la kjernemuskulaturen hvile de siste 70 meterne. Lykke!

Så kom snøen igjen, denne gangen uten sprengkulda på slep. Bare vanlig deilig, frisk vintertemperatur, og det var digg. Hagen er så vakker når snøen legger seg både på bakken og trærne, og når morgensola kaster lys over måsahuset, og jeg rusler ut for å legge en ladning frø på fuglebrettet, er hagen bak måsahuset som en liten oppdagelsesferd. Snøen er full av spor fra nattens mange besøkende, som har spist seg litt mettere på brødskalk og grønnsaker. Elg, rådyr, hare og rev, og en eller og nabokatter som har fått det for seg at de kan tisse i sagflisa i vedhaugen i skuret. Akkurat det siste der jobber jeg litt mer med å finne gleden i da.

Men de sporene i snøen, de som vitner om yrende dyreliv mens vi sover, de gir fine øyeblikk.

Den kvelden vi alle var så fysne at jeg bare måtte bake noe. Da ble det browniekjeks til kveldsmat, sammen md iskald melk. Jeg hadde glemt hvor godt det var! Eller, det kan hende jeg bare var skikkelig søtsugen da, alt smaker ekstra godt da, men uansett, fine øyeblikk. Ferske kjeks med mjuk sjokoladekake-kjerne, pokker så godt. Så satt vi der, alle fem, rundt bordet, og drakk kald melk, mens vi spite en kveldsmat som ville fått kostholdseksperter til å rive seg i håret, og vi koste oss så masse. Nydelig kveld, nydelige øyeblikk.

Blåtimen. Størstepoden ringte fra nabobygda en ettermiddag vi andre allerede hadde satt oss ned for å spise middag. Han fikk ikke start på bilen utenfor fjøset han nå snekrer i, og det rutinerte øret kunne høre at den urutinerte hjernen hadde tom bensintank. Så gubben og jeg slang oss i bilen med ei full bensinkanna i bagasjen, og dro ut på redningsaksjon. Og da vi skulle reise fra gården, men to biler med full tank, hang blåtimen over oss som et vakkert teppe. Så da ble jeg sittende da, som den tomsingen jeg er når naturfenomener tar pusten fra meg, å bare titte ut av bilvinduet, og nyte synet. Månen som henger lavt over Blaker, snødekte jorder, og en mørkeblå himmel så langt øyet kan se. Fiiine øyeblikk.

Og det var vel det. Hverdagsuka. Helt hverdagslig, likevel fin, full av små øyeblikk. Jeg har fått jobbtilbud jeg skal titte litt nærmere på, uten at noe som helst er oppe og avgjort enda. Jeg har hatt så gode samtaler med så mange fine kolleger, med løs latter og varme klemmer.

Jeg har spist matpakke md tørre knetkkebrød, og kjøpt rykende fersk varm lunsj i kantina. Jeg har sklidd på isen, kastet snøball, og tint frosne tær foran peisen mens Celine Dion spydde ut kjærleikssanger fra høyttaleren. Jeg har brukt helgen på hvile, god mat, og klassiske filmer i sofakroken. Pretty woman går ALDRI av moten.

Nå skal jeg sette meg ned ved den bittelille ledige fliken av spisebordet og få i meg litt frokost, før jeg skal bake ut deigen som har stått i kjøleskapet til heving over natten. Let the sunday begin. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr på fin øyeblikk. Vær snill med dg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen, helt plutselig, og vi er over halvveis uti januar. Tia går så uforskammet fort. Helgene bare suser forbi. Denne helgen blir noe forlenget da…eller, det er jo jobb i morgen, bare hjemmefra. Det er første gang det har skjedd, så lenge jeg har jobbet ved skolen, at elever og ansatte har en av disse ultra-Amerikanske “snow-days”. Alle videregående skoler i Akershus stenges da fremkommelighetene på veiene er for uforutsigbare, og det blir Teams undervisning hele dagen. Flashback til lockdown der altså. Uansett, det betyr at i morgen kan jeg sove to timer lengre, og sitte i pysj fra livet og ned, foran peisen hele dagen. Det går for en dag, og jeg har tenkt til å la flammene knitre, og kaffen være varm. Og bare for å underholde meg selv, har jeg flere ganger lest kommentarfeltene på ulike sosiale medier der det skrives om skoler som stenger for EN dag… Mange sterke meninger uten særlig mening der ute altså. Det er gøy!

Kaffen er varm nå også. Det samme er peisen, og til tross for kuldegradene varmes huset fort opp så fort vi fyrer i peisen. Rundstykker stekt, egg er kokt, og frokosten venter på ungdom som fremdeles er i den alderen at de sover lenge om morran. Jeg misunner dem evnen noen ganger. Det er som vanlig et godt søndagsøyeblikk. Planene er ikke større enn at de som alltid strekker seg til litt baking på kjøkkenet. Noen tur i dag blir det neppe, hvertfall ikke til fots. Skrotten trenger litt mer hvile etter å ha ått på en smell, bokstavelig talt, i midten av uka.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde kledd på meg, veska hang rundt halsen, og på vei ut døra så jeg posen med solsikkefrø, og tenkte at fugger`n sku få litt snop på brette, før jeg rusla på jobb. Så mista jeg fotfeste og bomma på trinne til nederste trammen, i 30 cm nysnø, tenkte at “Nå gåre til hel…e!”, og så kom jeg til meg selv mens jeg lå rett ut, så lang jeg var, men ansiktet nede i snøen. Den første tanken var at det var kaldt, og hvordan hadde det gått med pc`n i veska…. Så reiste jeg meg, og kjente at det sprengte i hodet, at nesa blødde, og at tanna var løs… Gikk inn for å bøste snø av stoltheten, og kjente at her var det no som ikke stemte. Så stod mellomste og minste poden opp, lurte på hvem som hadde planta kul i panna på mutter`n. Resten er historie. Tre dager hjemme i ustabilt sideleie, en hjernerystelse, ei litt løs tann, og en blåveis som ville gjort Stælken Gundersen stolt. Men, det kommer gode øyeblikk av sånt også, for jeg er omringet av fine, omsorgsfulle folk som skjemmer meg bort når jeg er litt nede for telling.

Ferdig traktet kaffe i koppen når jeg står opp, servet av den minste snekkerpoden. Gubben som handler og fikser middag, og to andre poder som fyrer i peisen før de drar, slik at jeg kan spise frokost i ro og mak foran varme, knitrende flammer.

Også kollega Ragnhild da, som er godheten selv, og legger igjen gode ord, og bringeær-sjokolade på trammen, bare fordi. Og det finnes knapt bedre medisin mot rystet hode enn sjokolade. Det er vitenskapelig bevist faktisk…jeg er sikker på å ha lest det et sted!

Minstepoden, han som kommer og legger seg ved siden av meg i sofaen når han kommer hjem. 19 år er han, men stryker mammaen sin mer enn gjerne litt i håret, spør hvordan dagen har vært, og om formen er bedre. Så blir vi liggende sånn ved siden av hverandre på sofaen, og skravle litt etter middag, begge under et teppe eller ei dyne, og plutselig snakker jeg med meg selv, fordi han har sovna. Sliten av å ha snekret ute i kulda hele dagen. Og da koser jeg meg, når vi bare ligger sånn og slapper av, poden og mamsen, for det er så fine øyeblikk, og jeg nyter dem så lenge jeg kan. Om et år reiser han i forsvaret, og etter det kjøper han ratt egen bolig, og flytter. Disse stundene er så verdifulle.

Sprengkulda. For det første, å pakke seg inn i varme klær hjemme på morran, mens man drikker store slurker varm kaffe, og gleder seg til å gå på jobb for å skravle med kolleger og ungdommer, det er så fine øyeblikk. Å gå mens nattemørket enda henger over bygda, og bare lyset fra lyktestolpene gjør at du vet hvor du skal tråkke, det gir en egen ro i kropp og hode.

Men halvveis til jobb blir skrotten jammen kaldere enn jeg hadde forventa, enda jeg hadde mer ull på kroppen enn en fullvoksen sau med frisør-fobi. Og den dagen skal jeg love det var digg å endelig komme frem til inngangsdøra på skolen, og låse seg inn på kontoret. For jeg var plutselig helt Lars Monsen på kanten av Sydpolen, og hadde jeg vært ute bare to minutter lenger hadde jeg sikker slakta en måke og fyrt opp bål av freda tresorter bare for å overleve. Jeg liker vinter`n altså, men å rusle til jobb i 33 kaldegrader var too much!!! På den positive sia…jeg har fryst et par organer som sikkert kan bevares og brukes til en senere anledning.

Så kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og hun tok med seg grom-voffsen på overnatting. Så ble det pels-kos igjen, og det gir alltid så gode øyeblikk. En som kryper opp i armkroken for å bli klødd bar øret, akkurat sånn som gubben, bare enda litt mjukere. Vesle voffsen.

Og slik har hverdagsuka gått. Hverdagene noe halvert da det ble noen ufrivillige dager hjemme, men likevel, til tross for bankende hode og litt forslåtte hofter og knær, så var uka god. Jeg har fylt opp fryseren med søt gjærbakst, sånn at poden kan ta ut om morran og kose seg litt i lunsjen. Jeg har hørt på flere podkaster jeg har utsatt lenge, strikket bittelitt på en ørevarmer jeg aldri kommer til å bruke grunnet manglende strikke-evner, og matet rådyra som til stadighet overnatter i hagen under trærne. Fy flate, jeg er jo en salig blanding av Ingrid Espelig Haavig og Snøhvit! (sa hun ydmykt…)

Håper uken din var fin, og at øyeblikkene som venter på deg den kommende uka gir deg grunner til å smile. Vær snill mot deg selv, det er du verdt, vet du. Vi blogges.

Hallo søndag, og riktig god morgen. Kaldt ute, passe varmt inne. Peisen gjør jobben sin, og varmer opp alle rom i dette gamle huset, selv om det tar litt tid. Noen søndager ligger jeg bittelitt lenger enn det blæra egentlig tillater, bare for at gubben skal stå opp først. Det er jo en sånn uskreven regel om at førstemann opp av senga, fyrer opp i ovnen. Sitter her i godstolen foran peisen, og varmer tærne nær flammene. Det lukter kaffe, selv om det nok er mer fløte enn kaffe i koppen akkurat i dag. På kjøkkenet koker gubben egg på ei kokeplate, oppå kokeplata…han øver seg til sommerens turer i mobilen. En forvokst speidergutt lissom… Jeg har bare slutta å spørre når han gjør sånne ulogiske ting….

Helgebunaden er på, i form av rutete flanell og ull, og ei diger dyne med grønt trekk har fått plass i kurven og har tatt over jobben som pledd. Jepp, denne frosne skrotten har hatt behov for å pakke seg inn i noe enda tjukkere enn vanlige sofatepper den siste uken. Kaldt når jeg står opp, som regel kaldt når jeg kommer hjem. Men, den dyna!!! Tror den er min nye favoritt-ting i hele verden denne vinteren. Mjuk, tjukk, varm, og perfekt for å gi gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Kulda og snøen gir seg liksom ikke. Eller, torsdagen var det nesten varmt, med bare minus fire grader da jeg rusla til jobb, men alle andre dager er kalde, og snøen laver ned med jevne mellomrom. Den morran jeg kom på jobb, og de var måkt opp en liten sti der “snarveien” over gresset er. Den lille snarveien mellom trærne og ned mot b-blokka sparer jeg sånn ca 20meter på, og max 30 minutter, likevel ble jeg så glad når den var måket en sti der. Tid spart liksom, og ingen gale vaner måtte brytes. Garantert Stian vaktmester som har fiksa. Skal ikke mye til for å glede en som er over middels glad i snarveier. Fint øyeblikk. Nå må jeg bare finne ut hvordan man skal lure vaktmesteren til å fikse trøstemat….jeg er jo over middels glad i det også.

Hver eneste kveld denne uka har jeg vært sikker på at jeg blir forkjølt, for det har kjentes sånn ut. Og hver eneste morgen våkner jeg opp like frisk. Det er mulig det eneste jeg brygger på er personlig hypokonderi da. Uansett, i frykt for å ryke på ei potte tett nese og sår hals har jeg hamstret appelsiner, og de er så innmari gode nå. Det pleier jo å være påsken som er sesongen for sukkertøysøte c- vitaminer, men jammen er ikke vinterappelsinene gode og. Så nå sitter jeg og gasser meg med c- vitaminer hver kveld. Under den grønne dyna. Gode øyeblikk.

Senioernetthjelp. På vg 1 har vi på andre året latt førsteklassingene lede senior netthjelp for kommunens seniorer. Et klasserom fylles opp med unge og eldre en hel skoleøkt, og det utveksles erfaringer, og knyttes bekjentskaper. Og jeg er så stolt av ungdommene våre. Dette gir så fine muligheter til å jobbe praktisk md kommunikasjon og samhandling og brukermedvirkning. Denne uka har klassen som hadde ansvaret blitt så drevne at vi voksne på skolen var så godt som overflødige, og det gjør meg så stolt. Jeg gikk bare rundt, kokte og skjenket kaffe, og småpratet litt, mens jeg nøt synet av seniorer og tenåringer sammen. Så fine øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg stod på parkeringa og ventet på at gubben skulle hente meg. Det var iskaldt, men jeg frøs ikke likevel. Ettermiddagssola skinte så sterkt at den varmet i nakken. Mulig det var noe jeg bare innbilte meg altså, men jeg snudde meg ihvertfall for å kjenne om sola varmet nesa også . Før jeg rakk å kjenne etter ble jeg helt satt ut av hvordan greine på det store treet ved parkeringa glitret i sola, så da ble jeg stående der å titte på iskald snø og frost som glitret mer enn pengebingen til Onkel Skrue….og nå lurer jeg på om jeg har en bokstavdiagnose, eller om flere der ute lar seg avlede av sånne småting. Uansett, gnistrende vinterkvister i sola, det r vakkert! Vakre øyeblikk gir de også.

Det er over to år siden jeg slutta å kjøpe smågodt til meg selv, for Europris på Bjørkelangen har slutta å ta inn favorittsnopet. De små lakrisene med hvitt mint fyll. Jeg savner dem, skikkelig, for det er det aller beste smågodtet jeg vet om, og på Europris i Åndalsnes i fjor sommer hamstret jeg litt, men det er for lengst tomt, selvsagt… Men denne uka dro jeg til skikkelig, og kjøpte litt annet smågodt istedet. Nei, det ble ikke det sammen, men gøtt var det lell! Så satt jeg der da, under den grønne dyna, en kveld midt i uka, og knasket smågodt jeg ikke ville ha, bare på trass, og koste meg glugg. Hverdagsglede! (selv om det hadde vært enda bedre med den lakrisen!)

Konsert i stua. Det er noen av de fineste øyeblikkene jeg vet om, når en eller alle podene sitter i sofaen og spiller gitar. En eller annen gammel klassiker, eller bare litt jamming uten mål og mening. Da legger jeg vekk det jeg har i hendene, og bare nyter. Nyter musikken, og rytmen, og selskapet. Sånne stunder altså, de går inn i minneboka. Den dagen de alle forlater rede får det pent komme hjemom og spille gitar med jevne mellomrom!

Og med gitarjamming i stua fikk vi blod på tann, og spilte av noen låter med Bryan Adams på tv`n mens vi sang av full hals, og kalte det oppvarming til vi skal på konsert i april, mellomste poden og jeg. Sang vi surt? Oh yes! Gleder vi oss til konsert? Gjett om. Rock`n roll i stua, en litt mørk vinterkveld, morsomt øyeblikk!

Og der har du den uka. Ingen gedigne høydare. Bare en helt vanlig uke med små øyeblikk som gjør livet godt. Jeg nyter turen til jobb om morran i kulda, for det gjør det ekstra fint å komme inn i varmen på skolen, når det lukter kaffe som Anne Grethe har traktet  på kontoret. Jeg koser meg med gryter og supper til middag og kvelds, varm mat på kalde dager. Jeg er halvveis i boka jeg fikk av Torunn til jul, og gleder meg over å lese en bok med harde permer. Stas for pocket-dronninga.  Jeg holder hodet over vann på jobb, og tenker at akkurat nå er det godt nok. Jeg ligger tett inntil gubben om natta, later som om jeg fryser, men sannheten er at jeg sover bedre med en tung arm som holder rundt meg.

I dag tror jeg det blir mekket ei kake på kjøkkenet, i tillegg til grove rundstykker til ukas matpakker. Jeg har lovet meg selv å gå en tur, for da har jeg enda bedre samvittighet når jeg kryper inn i den grønne dyna igjen. Og mer enn det står ikke på agendaen, alt annet blir bare en bonus. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir noen gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Årets første søndagsblogg, etter årets første uke. Det knitrer og smeller i alle ytterveggene her i måsahuset. Tømmer som utvider seg og trekker seg sammen, alt ettersom hvor mye kuldegradene kryper oppover der ute. Julesokkene fra Lena varmer føttene, godt med ull på skrotten i disse dager. Det er nytraktet kaffe på kanna, og varm te i koppen min. Rundstykker står i ovnen, og stearinlys er tent rundt omkring i stua, tenner man mange nok varmer de også overraskende mye. Ja, også gjør de noe med stemningen da. Skikkelig søndagsfølelse, ikkeno haster, og det er litt for frøsent ute til at vi har lagt andre planer enn å chille inne. Så godt å ha en unnskyldning, så slipper man å innrømme at man er lat.

Selv om arbeidsuka var litt kortere enn vanlig har uka likevel kjentes vanlig lang. De siste fridagene før man skal på jobb igjen er alltid litt sånn trege for min del. Som om jeg bare tusler rundt og venter på at hverdagen skal begynne igjen, selv om jeg egentlig bare vil nyte det å ikke måtte noe også. Rare greier. Stakk en liten tur innom butikken til Mona for å slå av en prat, men også fordi jeg hadde et gavekort derfra som jeg fikk av gubben til jul, og jeg hadde lyst på noe nytt til fatet på bordet. Fant så fine lysestaker at de ble med hjem, og mer skulle ikke til før jula ble ryddet vekk, og huset støvsuget og vasket, klar for et nytt år. Altså, det ble ikke overveldende rent i kriker og kroker, men ryddig nok til at jeg kunne legge bena høyt, og nyte følelsen av ryddig ro rundt meg en liten stund. Det er fine øyeblikk det. Når to lysestaker får plass på bordet, huset er ryddig, og det enda er et par timer før poder kommer hjem og “roter” til huset med arbeidsklær og verktøy.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De siste fridagene brukte jeg litt tid på å fylle fryseren med brød og rundstykker og fylte horn. Så deilig å ta frem om kvelden, la det tine over natta, og bruke til matpakkene. Gutta sparer til hus,  og blir lykkelige hver gang de kan ta med lunsj hjemmefra, istedet for å handle litt på butikken hver dag. Og jeg liker lukta. Lukta av nystekte brød er det fint lite som slår.

Bortsett fra lukten av nystekt kringle eller kanelsnurrer da! Den lukta er uslåelig. Det har blitt ei kringle denne uka også, på forespørsel fra minstepoden. Satt en deig til kaldheving over natta fredag kveld, også kunne måsafolket våkne til lukten av nystekt kringle lørdag morgen. Lurer på når det deler ut den pokalen for årets husmor altså… Om det blir pokal eller ikke, fersk kringle og en kopp kaffe, surra inn i ei dyne på sofaen, med en liten selskapssyk voffs i armkroken, og poder og podekjærester samlet rundt frokostbordet på en sånn fridag, det er hverdagslykke det!!! Jeg tror ikke jeg egentlig klarer å beskrive den gode følelsen  det gir meg. Glad, trygg, mett og tullete ungdom, det er reint gull!

Jah, det var den voffsen da. Når podekjæresten er hjemme på militær perm får vi pels-besøk titt og ofte, og det er så koselig. En liten firbeint venn som er lykkelig bare du gidder å klø litt bak øret. Det er så mye herlig selskap i en sånn skapning, og fyller litt tomrommet og savnet av å ha dyr boende i måsahuset. Firbeint glede, fine øyeblikk.

Så var det tilbake på jobb, etter to deilige juleferieuker, og det første som møtte meg var nytraktet kaffe fra kollega Anne Grethe, for renholderne på skolen er ukristelig tidlig på`n om morran. Anne Grethe er one of a kind!!! En sånn kollega som egentlig burde rammes inn. At det lukter kaffe når man åpner døra til kontoret om morran, fantastisk fint øyeblikk.

Godt å se kolleger igjen, godt å se elever igjen, og så kom kulda! Ekstra tidlig opp på morrakvisten, finne frem alt av ullklær, og pakke seg inn før man rusler til jobb i nesten 30 minusgrader. Og kaldt var det, for all del, men fordelen med sånn kulde er jo gleden man kjenner på når man kommer frem, og kan kjenne varmen slå mot seg når man  tusler inn døra. Det er en nydelig følelse. Så kan man sitte ved vinduet og vente på at sola skal ta over for mørket, og lyse opp skolegården i det fantastisk flotte lyset som denne kulda gir!

Og slik gikk uka. Fridager og arbeidsdager i skjønn forening. Hadde ikke vært dumt om regjeringa innførte tredagers arbeidsuker… Jeg kunne lett stilt meg bak et slik forslag.  Kanskje jeg skulle starte så smått i lokalpolitikken…

Jeg har nyti solnedgangen utpå mangenskauen, fra pasajersetet i bilen, og jeg har nyti morgensolen fra kontorvinduet på skolen. Jeg har hatt salat i matboksen, og en liten julemarsipangris i jakkelomma, sånn i tilfelle abstinenser. Marsipan og Epi-pen er nesten det samme, egentlig. Jeg har bakt brød, og kjøpt brød, laget middag fra bunn, og varmet fire grandiosaer dagen etter. Jeg har sklidd på isen, slått hull på et buksekne, og forbannet moteverdenen som ikke lenger produserer ullgensere som går lenger ned en navlen. Jeg har ruslet tur med vofsen, luktet på hodet til en nyfødt baby, og ledd unødvendig mye av en snap jeg fikk av min aller første venn i livet. Vi møttes da vi flyttet inn i samme leilighetskompleks som 2-3 åringer, og akkurat den snappen bragte frem minner, eller kall det gjerne barndomstraumer, som virkelig traff.

Nå skal søndagen nytes, slik søndager skal. Det blir mer brødbakst, et lite tegneoppdrag til en kommende jubilant, fyr i peisen, mer fyr i peisen, en tur ut med frø til fuglebrettet, og muligens en runde med politisk ukorrekt med gutta. Perfekt oppladning til en femdagers arbeidsuke. Fem dager…pokker, jeg må inn i den politikken ass!!!

Håper årets første uke ga deg en fin start på året, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Vær snill med deg selv da, det er du verdt. Vi blogges.

Så skulle altså årets siste “ukas små øyeblikk”, også være årets siste dag. Å avslutte et år på den siste ukedagen, det er sånn som ordensmennesker drømmer om. Nå er ikke jeg no utprega ordensmenneske, men likevel er det behagelig passende å tenke at “ny uke, nytt år”.  Men før det blir nytt år skal vi gjennom søndagen, og det betyr en liten oppsummering av ukas små øyeblikk.

Det begrenser seg litt da, hvor ulike øyeblikkene blir, eller hvor mange løyeblikk man kan få, av å rusle hjemme. For det er stort sett det vi har gjort denne julen. Selvvalgt, og fantastisk deilig. Jeg har jo nevnt det før, at denne høsten har tatt på. I tillegg til utfordringer jeg ikke helt var forberedt på da skoleåret startet, ble November en måned da kroppen stoppet opp litt. Mange trodde de to hadde en sammenheng, på et tidspunkt trodde jeg det selv også. Men så viste det seg at kroppen trengte påfyll av ting den vanligvis skal mekke selv, og nå begynner ting å stabilisere seg igjen. Derfor har det vært ekstra godt med en rolig juleferie. Ingen juleselskaper, ingen forventninger til skåling med høye glass og glitrende kjoler. Bare oss her hjemme, nedpå og avslappet. Late dager, tente lys, god mat, turer i snøen, og late morninger i pysj foran peisen. Kjedelig tenker du kanskje? Nydelig tenker jeg! Å bare rusle rundt, være til ladning, klar for å være sosial igjen om noen få dager.

Nå er enda et slikt øyeblikk. Huset, som hele jula har vært full av poder, og podekjæreste og en firbent liten skatt er stille. Folket sover. Mine folk. Ja, for så heldig er jeg, at også denne jula bor alle hjemme. For alt jeg vet kan det være siste året, så jeg nyter. Det knitrer i peisen, utenfor vinduet er ekorn, rådyr og flere dompapper enn jeg kan telle igang med frokost buffeen. Juletreet glitrer på nest siste dag, og jeg nyter synet av det også.  Det lukter kaffe, og det lukter gløgg. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hva jeg vill drikke til frokosten, så det ble like godt begge deler. Vi fintfolk veit å gasse oss, si.

Julaften ble også en rolig affære. Mellomste poden satt ny rekord i ribbe og surkål, alle fikk gaver de både lo av, og gaver de ble skikkelig glad for. Hjertet bobla litt over den kvelden. I April skal jeg på det podene kaller “mor og datter tur”, med mellomste skrotten. Julegaven fra han i år var billetter til han og meg, til konsert med Bryan Adams i Spektrum. Herremin som jeg gleder meg!!! Tegneferdighetene hans, hva gavekortet angår, er ikke noe å skryte av, men at han, som er så glad i å forsnakke seg, har klart å holde det hemmelig, det er gøy!

De gangene vi har tatt oss i nakken, gubben og jeg, og hoppet ut av kosebuksa sånn langt utpå formiddagen, har vi vært ute. Ute i snøen, ute å rusla, ute og tent bål, grilla, drukket kaffe, og bare vært sammen. Iskaldt noen dager, mild vinter andre dager, men uendelig vintervakkert uansett temperatur. Trærne er så tunge av snø at grankvistene subber i bakken.

Fullmånen er så svær og henger så lavt på himmelen at det kjennes som om man nesten kan ta på den, bare man stekker litt på tærne. Så rusler vi hjemover igjen, fyrer opp i peisen på nytt, spiser oss mette, og snakker om hvor vakkert det var ute, mens mørket legger seg over bygda, og pakker inn jula i en sånn rolig boble av gode følelser og gode lukter. Ja, også knepper vi opp knappen i buksa, for den har som vanlig krympet litt i jula. Det stresser meg fint lite!

I dag blir det ribbemat igjen. Den er klar for ovnen om få strakser. Om alt går slik det ryktes om, blir det bare gubben og meg til middag. Podene har planer, slik poder skal ha på årets siste dag. Vi skal nyte kvelden. God mat, god dessert, og på god avstand fra nyttårs smellene, likevel nære nok til å se himmelen lyse opp lenger bort i bygda. Så skal vi kysse på truten, si Godt Nytt År og takk for det gamle, også legge oss i varme dyner, og le litt av hvor gamle og kjedelige vi er, før vi sovner. Bare tanken på det gjør meg glad og avslappet.

Jeg håper at julen var god med deg, og at du, uansett hvordan du har feiret, har fått noen fine øyeblikk.

Et riktig godt nytt år ønskes alle som titter innom. Måtte 2024 blir friskt og festlig, passer rolig, og proppfullt av nye små øyeblikk. Takk for følget i 2023 ❤ Vi blogges.