jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og god sommer. Jepp, for her i området rundt måsahuset hoppet verden i år over våren. Vi gikk rett fra vinter til sommer, og denne skrotten har i flere ettermiddager tredd vinterens ostepopp-skavanker inn i en bikini for å nyte sola. Så varmt har det faktisk vært, og jeg har ikke tenkt til å klage over akkurat det. Denne morgenen er litt preget av akkurat sola. Rød i topplokket, og takknemlig over å kunne bruke tid ute. Igjen har det vært en annerledes uke, og fokuset har i grunn vært på å få andre trygt igjennom dagene. Det går fint mens man står i det, men så lander man hjemme i egen sofa på kvelden, også blir man litt preget av alvoret. Sliten, på en litt annen måte.

Men øyeblikkene har vært mange likevel, og igjen, takk og pris for sol og varmere vær. Utetid, luft rundt skrotten, hjelper alltid.

Akkurat nå er som alltid et godt søndagsmorgen øyeblikk. Podene sover, gubben fikser frokost, kaffen er varm, og jeg er pakket inn i teppet mitt, klar for å skrive ned noen av ukas små øyeblikk. Og det har vært mange av dem også. Mandagen! Oh, holy shit, den mandagen. Tenk at en livslang drøm kan gå  i oppfyllelsen på en mandag! I julegave fra mellomste poden fikk jeg billett til Bryan Adams konsert, og etter fire lange måneder med venting, var det endelig klart for mamma og Martin tur til Spektrum! Og Bryan innfridde alle ungdomsdrømmer! For en artist! Null jåleri, bare rock`n roll! God musikk, sånn du ikke klarer lå være å danse og synge til! Altså, hadde jeg ikke mangla den livmora hadde jeg ratt bært på barnet hans nå, for så nære scenen stod vi…nesten!  Tenk det da, en bitteliten attpåklatt kalt Bryan Nordvang!!! Ring SE og Hør lissom!!! Jeg sverger på at jeg kjente lukta av etterbarberingsvannet hans! Så ja, en gang fan, alltid fan! Jeg får liksom ikke satt ord på hvor gøy jeg synes hele opplevelsen var! Tidenes julegave!!! Bare fin-fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Og før jeg ble sånn nesten befrukta av Bryan Adams hadde jeg en så himla fin bytur med mellomste poden. En sånn ordentlig mor og datter tur, som vi kaller det. Det var pizza og øl, på en mandag!!! Og jeg liker egentlig ikke øl engang, og jeg tror aldri jeg har drukket på en mandag, ikke i ferier engang. Helt vill og gæærn!!!! Det er så gøy at gutta har blitt så store at de nå er fine voksne folk det er gøy å være sammen med! Tenk så heldig man er som får oppleve det! Sååå gode øyeblikk!

Mandag var tre av kollegene som har vært i yrkespraksis på Kreta med elever endelig tilbake igjen, og det var så godt å ha de hjemme, sååå godt å klemme dem lenge! Og selv om arbeidsuka har vært litt tung, litt annerledes, så er alt lettere når vi er alle. Kolleger, særlig mine, kan være de fineste vennene. Og det hadde med gaver da! Shots fra syden, mulig jeg drikker de i morgen. Jeg har jo denne nye vanen med å drekka på mandager!

Også hadde de kjøpt bilde til kontorplassen min! Så ja, kolleger ER venner som kanskje kjenner meg litt for godt, for teksten på bildet er nok et av mine favorittuttrykk!!!! Sånne små ting gjør meg så glad! Fine øyeblikk!

Så kom 1. Mai, og sola. En fridag midt i uka, en liten minihelg, før ny to-dagers uke, så helg igjen. Nesten så det frister med en 80 prosent stilling, sånn at dette blir en fast greie. Jeg var ute så og si hele dagen. Raka løv, sagde opp tømmer og kvist. (med håndsag!!! holdt med at denne ny-kriminelle dama drakk på en mandag, vi bryter ikke med flere regler på ei uke!) Og når eftan kom kjente jeg at det svei litt i topplokket, og da minsten påpekte at jeg gikk i ett med den røde husveggen, var det bare å finne frem aloe veraen. Jeg hadde kjørt på med solfaktor altså…men sol og hardt arbeid, rødt fjes, og håret fullt av gress og flis, det var rimelig digg. Fin fridag, og fine øyeblikk.

Når siste arbeidsdag i uka starta med latterkrampe. Sånn latterkrampe som gjorde vondt i magen, og til slutt endte med at jeg skled av stolen. Intern kontorhumor som ikke egner seg på en skole, egentlig. En grimase, og en kollega som bare leser tankene mine hva humor angår! Må kjøpe truseinnlegg å ha i skuffen på jobb! Så gøye øyeblikk.

Fredag kveld på balkong, i sol, igjen med gode kolleger. Tine inviterte til ost, kjeks og vin, og det ble en så avslappende, morsom, og nydelig kveld. Akkurat det vi trengte på slutten av uka. Det var latter og sang, vin og høy solbrilleføring. Tror vi ganske sikkert løste et par verdensproblemer også, men jeg husker ingen av de nå. Gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka, selv om været, og den ekstra fridagen, fikk det nesten ut til å kjennes som ferie. Kommende arbeidsuke blir også kort, og det gjør ikke no. Jeg er fremdeles bittelitt rød på nesa, har gnagsår i hendene etter saga, har tankene hos en nær venn. Jeg har spist is, drukket kaffe i sola i skolegården med en gjeng rødruss, bakt kanelboller midt på natta da søvnen ikke kom, og vasket plattingen nede ved plenen. Jeg har bestilt nytt hagetelt, matet ekornene, fått kaffe servert på kontoret kvart over seks om morran, og slarva med Mona i butikken hennes i lunsjpausa. Også har jeg hørt på Bryan Adams på spotify!!!! Bare fordi det forlenger konsertfølelsen!!!

Nå skal søndagen, som foreløpig er solfri, nytes. Det er mulig det blir ei tur over svenskegrensa, for gubben trenger noe til lekebilen sin på Biltema. Ellers skal ukas matpakkebrød mekkes, og bursdagsgaven til podekjæresten pakkes inn. Litt sånn smått søndags-syssel.

Håper uka som gikk ga deg noen fine øyeblikk, og at du finner nor fint med uka som kommer. Nyt Mai, og vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig søndag igjen. Uka gikk ikke noe mindre fort enn de tidligere ukene heller. Det er helt merkelig. Forrige søndag satt jeg og nesten gruet meg til den kommende uka, vel vitende om at den ville bli siste innspurt med gjøremål, før jeg har sagt nei til alt av oppdrag utenom jobb, klar for å ta det helt piano i hele Mai. Og nå er uka over. Og jada, jeg kom gjennom alt jeg skulle, og mer til.

Men det kjennes ekstra godt denne søndagen altså, å vite at de neste ukene vil bestå av jobb, og egenbestemte gjøremål på kvelden. Jeg har planer om tidlige kvelder, forhåpentligvis masse nattesøvn, litt pusling i hagen, skogturer, og andre aktiviteter der jeg kan gjøre minst mulig. Det gledes. Latskap er en undervurdert aktivitet.

Akkurat nå er denne skrotten støl og øm etter en dag i hagen i går. Det ble mange timer ute med raking av plen, og hugging og kapping av flere store trær. Det kjennes fra tærne og opp til skuldrene, men det er sånn godt vondt, om du skjønner. Digg å kjenne at skrotten har jobba. Jeg skal chille et par timer i sofakroken, under det gule teppet, før turen går til Sørumsand. Pjokken til ei venninne har ønsket seg en tur i en gammal Vlvo, for rånerlivet virker forlokkende for små-karen, så eldste poden her i huset har hengt wunderbaum i sladrespeilet, og er klar for å ta med en ung beundrer ut på en liten rånetur, med oss to gamle kjerringer i baksetet.

De fantes gode øyeblikk i uka som gikk også. Sånn som i går, når treet som blåste over ende i høst endelig skulle fjernes. Mellomste poden tok på jeg jobben, og det var en fryd å høre motorsaga jobbe seg gjennom tjukke trestammer. Jeg rusla rundt med spiker og hammer, og sjekket hvor det gamle gjerdet hadde tatt den verste støyten fra treet, og krysset fingrene for at det var noe som kunne la seg reparere, da poden plutselig spurte om jeg kunne ta bilde av han, fordi han følte seg så mandig med den saga. Og da gliste jeg så fælt. Så da var det bare å fiske mobilen opp fra lomma da, og knipse et par bilder av den svært så mandige unge mannen. Morsomt øyeblikk.

Mandag leste Lars Jørgen og jeg inn siste voiceover, på aller siste film. Og da Javier, filmsjefen klappet i hendene, og sa “Okei, da er vi full-full ferdig!”, på halvt spansk og halvt norsk, da klarte jeg ikke la være å smile. Vi er FERDIG!!! For et øyeblikk.

Også toppet det seg på onsdag, for da var det premiere på den siste av i alt FEM hele spillefilmer om Aurskog-Høland. Og for en fin kveld det ble! Jeg er så stolt av filmen, og ikke minst teamet. Javier, Kenneth, Lars Jørgen, og selvsagt meg selv. Ja, jeg tillater meg litt selvskryt her altså. En fullsatt kultursal, glade bygdefolk… For en reise det har vært. I to og et halvt år har vi planlagt, og filmet, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått være med på prosjektet. Jeg har møtt så mange fine mennesker, sett så mange fine steder, og jeg er så stolt av kommunen vår. Det er på sin plass med en stor takk til lokalbankene også, Aurskog, og Høland-Setskog sparebank, som hadde trua på prosjektet. Mange kulturskatter er samlet på film for fremtiden. Fine, fine øyeblikk.

Dagen etter var det på`n igjen. Først jobb, så hjem å hive i seg et par knekkebrød, og deretter rett ned på senteret og til Mona for å være konferansier på Damenes Aften. Mona altså, lokalt rivjern med egen interiør og klessjappe. Axels, cafeen på senteret lagte digg mat, også var det moteoppvisning av vårens nyheter, før shopping med gode tilbud. Jeg var hes når kvelden var omme, et sikkert tegn på at jeg hadde prata nok. Fine folk, flotte modeller, fin kveld, og fine øyeblikk.

Og da jeg kom hjem landa jeg i sofaen med verkende bein, og lykkelig hjerte, for damenes aften markerte slutten på en hektisk periode. Og det var så deilig å la det synke inn, bare nyte at alle oppdrag utenom den vanlige jobben er over for en måned. Jeg har sagt ja til et par foredrag i Juni, men de neste ukene handler om ro, egentid, og tid med en kamerat som fortjener at vi er tilstede akkurat nå. Så jeg åpnet goodie-bagen fra Mona, spiste meg mett på luksus-sjokkis, og gliste av kortet som har fått plass på kjøleskapet. Glede.

Så er det fint lite da, som er mer avslappende, enn en firbeint liten dott som tripper av lykke når den løper inn i huset, spretter opp på fanget, og nesten ikke får kost nok. Vi har hatt så koselige besøk av podekjærestevoffsen denne uka også, og det er liksom rein terapi med pels! Bisken og jeg har gått tur sammen, varmet oss foran peisen sammen, sovet på sofaen sammen, og siklet på kylling sammen. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har vært tunge stunder, vi står i litt om dagen som krever sitt, men vi har gode øyeblikk hver dag også. De nydelige blomstene jeg fikk av Javier lukter som frisk vår hver morgen når jeg kommer ut i stua.

Podene har sørget for at enda flere i vennegjengen har gått til innkjøp av gitarer, og flere kvelder i uka er det øvelse og konserter oppe i andre etasje. Gangen full av sko, ostesmørbrød til ungdommen, og liv og røre i huset. Glade hverdagsøyeblikk. Jeg nyter synet av gresset i grøftekantene, som blir grønnere og grønnere for hver dag som går. Jeg gleder meg over den første kaffekoppen sammen med Anne Grethe i C blokka tidlig på morran, og jeg har drømt meg bort i gamle forutsigbare filmer med Mr. Darcy.

Og ja, jeg rlaterer veldig til teksten på skjermen på bildet over her!!!!

Men nå, nå skal jeg tøye ut ømme muskler, nyte en kaffekopp til, og vente på at podene skal stå opp, før jeg og størsten setter snuta mot Sørumsand, og rånetur med volvo.gjester.

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å smile. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Tenk at vi er over halvveis i April allerede. Det føles noen ganger som om tiden går så fort når man ser tilbake, men at alt man skal fremover kjennes så langt unna ut. Gir det mening? Det er liksom lenge til jeg fyller 50, men jeg var 26 i forfjor… Jeg har skrevet det før, at jeg har ventet litt på at April skulle være over, fordi dagene har vært så fulle, og det er vanskelig å holde lufta i ballongen når den stadig siver ut. Metafor der altså. Den kommende uka har jeg fire ting jeg skal, sånn utenom alt det hverdagslige. Fire fine ting, ting jeg vet blir gøy, likevel skal det bli godt når kalenderen bikker Mai. Jeg har takket nei til nesten alle oppdrag den måneden, takket nei til det meste av sosialt, og selv om jeg kjenner litt på frykten for å bli hun som aldri sier ja, så trenger jeg alenetiden. Jeg trenger å reise rett hjem etter jobb, trenger å handle mens ikke alle andre er på butikken, trenger å sitte hjemme alene, eller rusle i skogen uten selskap.

Akkurat nå nyter jeg stillheten. Gubben pusler litt rundt, fikser frokost, tester en mini-kaffetrakter han har kjøpt til bobilen. Podene sover, og det knitrer i peisen. Litt senere på dagen skal storfamilien ut og feire bonusmamma sin 70 årsdag, men før det hviler bena høyt her i måsahuset. Akkurat nå, som alle andre tilsvarende søndagsmorgener, er et godt øyeblikk. Lave skuldre, lun stemning. Søndagsfølelsen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Uka som gikk ga gode øyeblikk. Små fine hverdagsøyeblikk som ga pusterom. Du vet, sånne øyeblikk hvor man stopper opp, kjenner på en liten hverdagslykke, før man fortsetter gjøremålene. Mandag morgen skinte sola da jeg gikk mot jobben tidlig på morgenkvisten. Planen var egentlig å sykle, men da jeg så sola kjente jeg for å gå. Så da gjord jeg det, med musikk på ørene, og tøysko på tørr asfalt. I grøfta langs gangveien, midt mellom hestehov og spirer av vårgrønt gress stod en klynge hvitveis og strakk seg mot sola. Så jeg stoppet opp da, for det er den første hvitveisen jeg har sett i år. Jeg tenkte de bare skulle få stå der, men jeg klarte ikke la være å plukke en. En hvit liten blomst ble med meg på jobb. Nå ligger den i press i boka mi der, et lite minne om et sikkert vårtegn, fra den våren jeg var litt for travel, men likevel fant tid til de små øyeblikkene.

En liten ettermiddagstur med gubben. Vi kjente begge for å lufte hodene litt. Litt seint på kveldinga, likevel før mørket kom. Vi var helt alene nede ved vannet, og det var så godt. Litt kjølig, men ikke for kaldt til å nyte en liten stund, sittende på steinene nede bed vannet. Vannet må jo være noe av det mest beroligende som finnes. I sanda stod en gjenglemt bil, og så ble jeg sittende der å kjøre bilen frem og tilbake, lage små spor i sanda. Rolige øyeblikk.

Litt kaosfjas hører også med til ei god uke. Den dagen alle elevene på avdelingen var i praksis. Vi var kun tre ansatte på kontoret den dagen, og med ingen elever i klasserom eller korridorer var det duket for konsert inne på kontoret. Høy musikk på høyttaler, blåseinstrumenter, litt sure sangstemmer, et par fete parykker, og masse latter. Herlighet så fint det er å bare synge høyt og surt innimellom. Danse til man er så varm at man kan kaste lusekofta som egentlig er obligatorisk i det kalde arbeidsrommet. Sånne kolleger, de er gull verdt altså. Høylytte, morsomme, fine øyeblikk.

En liten kveldstur i høyt tempo. Jogge litt av veien, gå fort, svette litt skikkelig, også stoppe opp nede ved siloen for å ta inn synet av landskapet som speiler seg i vannet som har laget en liten innsjø ute på jordet. Tenk at regnvann som samler seg ute på leira kan skape noe så vakkert. Så da ble jeg stående der da, men jeg fikk igjen pusten. Kikket ut på speilbildet på jordet, lyttet til konserten fuglekoret holdt, og kjente vårlufta kile i nesa. Godt øyeblikk.

På besøk i Gerdas Garasje for å filme den aller siste sekvensen, til den aller siste filmen om Aurskog-Høland. Jeg fikk teste noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, helt fra jeg var liten. Lage keramikk. Og selv om ikke Patrick Swayze satt bak meg mens dreieskiva skapte magi av leire, så var det skikkelig gøy å prøve. Det er vanskeligere enn det ser ut, det er konklusjonen. Også skulle det jo filmes da, så noe iherdig forsøk var det jo ikke, men moro lell. Det starta som en salatbolle, men endte opp som en liten og skeiv slankeskål, med plass til fire-fem Non-Stop. Så nå står dreieskive, leire, og ovn til å brenne i på ønskelista! Dette kunne så lett ha blitt en favoritthobby!!! Koselig besøk i verkstedet, filminnspilling- Check, og leire på henda. Bare fine øyeblikk!

Konsert på trammen. Så fort det er solskinn trekker podene ut med gitarene. Så spilles det, solo og duo og trio. Innimellom synger de også, men det er ikke fine øyeblikk. Sangtalent er ikke noe noen av oss i måsahuset har fått utdelt, og forskning viser at øvelse ikke gjør mester…. Men spille kan de! Og det er så fint å ta med seg kaffekoppen ut, sette seg i en stol nede ved flokken, og bare lytte til latter og snakk og gitarspell. Så fine øyeblikk.

Den kvelden minsten handlet, og mekket middag til han og mor. Jeg hadde hatt en av disse nettene med hjerteflimmer og lite søvn, og da ettermiddagen kom var jeg helt gåen. Så minsten stakk på butikken, handlet inn, og mekket middag til oss, da de andre hadde spist på vei hjem fra jobb. Å få maten servert, det er rein lykke. Tidenes største kuvertbrød, saftig kylling, fløtegratinerte poteter og salat. Og det beste av alt…han vaska opp mens jeg sov middag. Hverdagsøyeblikk!

Og slik gikk uka. Proppet av fine små øyeblikk. Ferdig kaffe på kanna når jeg kommer på jobb, fordi fineste Anne Grethe har ordna. Blomster i grøfta, handletur med gubbe og pode, fyr i peisen på kjølige kvelder, og kaffe i sola i skolegården midt på dagen. En skolegård som mylder av rød og blå russ, en lang prat med ei god barndomsvenninne, og kvalitetstid med en kamerat. Hverdag.

Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det plutselig ukas siste dag igjen, og vanedyret i måsahuset har på søndagsbunaden av flanell og ull. Selv om det ikke lenger er direkte kaldt ute, er det deilig at det varmer litt fra peisen. Knitringa fra tørr ved er beroligende, gir en skikkelig søndagsfølelse. Enda en litt hektisk uke er i ferd med å runde av, og jeg krysser av på kalenderen. Ikke mange uker før April er på hell. Jeg har sagt nei til det meste av forespørsler i Mai. Gleder meg til frikvelder, alenetid, og pusterom.

Uka som gikk var god da. Travel og god. Ja, for selv om jeg kan synes det er litt mye om dagen, så koser jeg meg jo mens det står på. Det er på en måte som om tanken på alt som skjer er mer slitsom enn når det står på. Høres jeg gæærn ut? Nesten så jeg begynner å lure på om det er noe feil meg meg. En morgen denne uka hadde vekkerklokka fire slumringer før jeg satte føttene i gulvet og startet dagen. Jeg ville egentlig bare bli i senga, vente til alle gutta hadde reist på jobb, så rusle ut i sofaen i pysjen, sette meg, og bare bli der hele dagen. Meg jeg kom meg jo opp og ut, og bort på jobb, og dagen ble god.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Uansett, det er jo, tross alt, når man kommer seg opp og ut at hverdasøyeblikkene kommer. Og ja, det har vært mange av dem denne uka også. Mandag morgen for eksempel. Jeg var først på kontoret, og hang fra meg jakka og satte over kaffen før jeg ruslet bor til pulten for å sette fra meg veska og koble på pc`n. Og der lå den en gave fra kollega Synnøve. En sånn liten oppmerksomhet som bare gjorde starten på dagen så fin. Teksten på toalettmappa, som nå offisielt fungerer som pennal, traff meg rett i hjertet. Godt øyeblikk.

Fra mandag, og rett til torsdag. Ikke fordi jeg lå i koma i to dager altså, men fordi jeg skrive røyeblikkene etter hvert som de dukker opp i minnet. Torsdag filmet vi åpningssekvensen til den aller siste filmen vår. Vi har premiere i kultursalen den 24, og er i siste fasen av innspillene i disse dager. Travelt, men gøy. Akkurat åpningssekvensen er det flere lokale artister som står for, jeg og Lars Jørgen skulle bare gjøre et opptak på en monolog, men jeg ble sittende å høre på artistene under deres opptak. Rørt til tårer!!! Kan ikke si noe annet, kan ikke avsløre noe enda, ressigørens ordre, men fytte pokker`n så flott. Nydelig øyeblikk.

Nystekt brød til kveldsmat. Minsten hadde så lyst på nystekt brød md brunost en kveld, men det var litt for sent å begynne å bake den kvelden. Dagen etter derimot… Da ble det brød. Så glemte jeg de litt på benken da, for jeg satt og hjalp en elev på Teams med en presentasjon, så brødene ble i overkant svære i formen. Men, da mettet jo ei skive rimelig godt da de var ferdig stekte da ihvertfall. Så da kan man jo kalle det ert fint hverdagsøyeblikk , når lukta av nystekt brød spres i huset, og lokker alle beboerne ut fra hulene sine til felles kveldsmat rundt bordet. Elsker det!

Logisk tankegang! Når man er så sliten at man aller helst vil stupe ned si hjørnet av sofaen etter jobb, men så starter man istedet på middag, for det må man jo liksom, og mens man skjærer løk så kikker man ut på den sorte skjenken i stua, og tenker at den kroken av rommet hadde sikkert vært lyse om møbelet var i samme farge som veggen. Så da begynner man å male da, så fort middagen er spist, og ett møbel drar jo gjerne med seg et annet, for de kan jo ikke ha ulik farge veit du…Så da maler man tre møbler da, fra sort til grønt, og når kvelden kommer er armene like slitne som hodet. Logisk. Rakk akkurat en time på sofaen før natta, men er så langt grådig fornøyd med at stua er lysere. Fine øyeblikk.

Kaloribomber. ALLTID gode øyeblikk, i dobbelt forstand. Hadde noe kransekakedeig liggende, så en kveld vi ble fysne stod minsten og jeg på kjøkkenet og bakte små kransekake-skåler. Ferdig stekte ble de fylt med suksessterte-krem, og et lag sjokolade. Jeg glemmer liksom hver eneste dag at det snart er sånn bikinisesong. Who cares, så lenge ganen er lykkelig.

Hestehov langs veien. I gresset, i steinhaugene, tilogmed opp fra sprekkene i asfalten. Jeg har plukket noen, klarer liksom ikke å la vær. Å lukte på en hestehov er som å åpne et vindu til barndommens vårer. Den søte blomsterlukta minner om somling på skoleveien, nyfeiet asfalt som lokker til hoppetau, hoppestrikk og paradis.. Store sletter med hestehov som har lukkede hoder når jeg rusler til jobb, og som er åpne og knallgule når jeg rusler hjem om ettermiddagen. Så fine øyeblikk.

Fredag kveld holdt jeg foredrag for en gruppe av kommunens flinke helsefagarbeidere. De hadde samlingskveld med faglig og sosialt. Jeg var da altså IKKE det faglige innslaget den kvelden, om det skulle være noen tvil. Men gøy var det, ufaglig gøy, og selv om jeg som alltid grut meg hardt i forkant, så gikk det veldig fint. Det er gøy å endelig tørre slikt.

Også fikk jeg så fine blomster da jeg var ferdig. Og jeg har så sjelden blomster hjemme, særlig en bukett avsårne. Buketten var helt nydelig, og har derfor i skrivende stund hedersplassen på den største skjenken midt i stua. Friske blomster, nydelige øyeblikk.

Ut på tur. Gubben, jeg og bikkja til podekjæresten. I varm vårsol land Fetsund lenser. Det var så deilig å rusle en times tid der i går, nede langs Glomma. Bare kjenne sola varme , rusle etter bikkja langs elva, kjenne vinden ta litt tak i håret, og kjenne at man både ble rød på nesa av sola, og sulten av utetiden. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Sludd, regn, og sol. Kaker og grønnsaker, paraply og solkrem.  Sofakos, kveldstur med voffsen, og nymalte møbler. Jeg har rydda litt i hobbysakene, donert noe til skolen, klemt elever og kolleger som reiser på yrkespraksis i Hellas i to uker, og jeg har drukket kaffe ute på trammen. Små øyeblikk på rekke og rad. Hverdagen.

Nå skal søndagen nytes. Det skal som vanlig bakes likk til ukas matpakker. Jeg skal skriv noen monologer til ulike voice-over, og jeg skal ut en tur. Luft må man ha.  Håper søndagen din blir god, og at uka som kommer byr deg mange gode øyeblikk. Stopp og og nyt dem, og stell pent med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Pysjen er på, ullsokkene også, og tørr ved sørger for kraftig knitring i peisen. Podene sover, gubben mekker frokost, og kaffekoppen er full. Fint øyeblikk, slik det nesten alltid er en søndagsmorgen.

Jeg satt meg i sofakroken for å titte gjennom øyeblikksbildene jeg har tatt denne uka, fordi bildene gjør det lettere å huske. Jeg pleier å knipse mange øyeblikk i løpet av ei uke. Denne uka ble jeg helt forundret over hvor lite bilder jeg har tatt. Så begynte jeg å tenke på hvorfor? Det har jo vært små øyeblikk, selvsagt, men kanskje ikke sånne øyeblikk det er lett å fange på kamerarullen. En klem, en god samtale, gode økter med elever som langt ute i skoleåret endelig blomstrer, en oppmuntrende tekstmelding, lukten av pølser grillet på bål. Øyeblikk som bare kan sanses og oppleves, men ikke knipses.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I tillegg kjenner jeg at jeg har vært litt koblet av denne uka. Jeg har ikke vært like flink til å oppsøke øyeblikkene, heller ikke like flink til å nyte de som har ligget omtrent i fanget mitt. Jeg er sliten. Har vært, og er. Ikke noe stort eller farlig ved det, noen ganger er det bare sånn. Denne uka har det sosiale batteriet blitt brukt opp når jeg må. På jobb, i møte med kolleger og elever, og hver eneste ettermiddag, så fort jeg har kommet inn døra her hjemme, har jeg landa. Gjemt meg litt fra verden, tatt inn inntrykkene, kjent på dem, og hvilt. Tårene har sittet løst, på vegne av andre, på en form for urettferdighet jeg ikke får gjort noe med. Jepp, batteriet er rett og slett litt tappet, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få ladet det fort nok.

April er travel. Jeg har sagt ja til mye, det meste av det er tinge jeg vet blir fint når det skal gjøres, men mange planer kan også kjennes ut som plikt og stress. Jeg vet at om jeg står i det går det fint, jeg må bare tillate meg å lukke meg litt inne om kveldene, for å lade. Minstepoden så det en kveld denne uka. Han har en sånn innebygget radar tror jeg. Det går begge veier. Jeg værer det når han trenger noe, han kjenner det når jeg er sliten. Så kommer han bare bort til sofaen, setter seg ovenfor meg, og bare er der. Gjør ikke noe stort nummer ut av det. Han setter på kaffe eller te-vann, sender teite så videoer på messenger som vi ler av begge to, også bare sitter vi sånn, rolig i tospann, prater litt, ler litt, og er stille sammen. Fine minsten, gode øyeblikk.

Våren kom! Selv om det bare var for en dag. Men den ene dagen, da varmegradene lokket hele gjengen ut i hagen, da plenen bre raket, og småkvist brant i bålpanna , og lunsjen ble grillet på pinner over flammene… det var fine øyeblikk det! Rød på nesa av vårsola når kvelden kom, bål-lukta som satt i ullgenseren, det svake solbrilleskillet, og muskler som verket litt etter hagearbeidet. Nydelige øyeblikk! Måtte våren komme tilbake fortere enn svint, og jage snøen som la seg i slutten av uka vekk!

Lukten av friske blomster i stua. Det er så rart hvordan man så godt kan kjenne den lukten idet man åpner soveromsdøren om morgenen, og entrer stua. Jeg har ikke friske blomster så ofte, det er sjelden jeg liksom unner meg selv det når jeg e rute og handler. Men denne uka gjorde jeg det, og jeg ander ikke. Fine, friske, velduftende, også pynter det opp så mye på bordet. Følelsen av å ta våren litt inn, fine øyeblikk. Det er nesten så jeg lurer litt på om jeg skal bytte ut de tunge gardinene med noen litt lettere i dag…Gjøre stua litt lysere før våren.

Sjokolade på døra. Når podene kom hjem fra jobb denne uka, mens gubben og jeg var ute, hang det en gave på døra. Snille Linda hadde vært her med et håndskrevet kort, og deilig sjokolade. Så denne uka har jeg unnet meg en bit titt og ofte. Små biter av deilig melkesjokolade pakket inn i papir, det er jo nesten som å åpne en gave hver gang jeg spiser en. Sjokolade er alltid gode øyeblikk.

Mellomste poden fylte 22 år denne uka. Jammen godt med en 22 åring i hus igjen. Det har vi jo ikke hatt på to måneder…. Sånne dager sitter vi alltid å blar i gamle album og mimer, og det er så koselig. Denne bursdagen var intet unntak. Middag, kake, gaver og mimring. Mellomste poden var så gøyal som bitteliten. Han er det enda. Morsom type. Bursdag i hus, alltid fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg har sitti litt bakpå, venta på energien som har tatt litt ferie, men hatt fine øyeblikk likevel. Ja, for det finnes fine øyeblikk i det å bare innse at man trenger alenetid også. Lav musikk, en god bok, pepsi max i glasset, brødskive med leverpostei og rødbeter, varme pledd over beina, en varm hånd som finner min hver kveld, en armkrok og ei lodden brystkasse å sovne på. Også årets aller første smak av softis!!! Fine øyeblikk.

Nå skal det stekes en haug med vårruller, bare fordi jeg fyser på det. Så skal det bakes litt grovt til matpakkene, og kanskje gardinene i stua skal byttes. Vi får se hva jeg gidder, det r godt nok. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg grunner til å smile.

Stell pent med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag.

God morgen fra susehuet. Jeg lå i senga og lurt på om jeg skulle stå opp, eller lukke øynene, snu meg, og prøve å sove litt til. Så kom jeg på at det var søndag. Sånn plutselig! Jepp, for det skal ikke mer enn noen fridager til på hele gjengen i måsahuset, før hjernen er midlertidig frakoblet, og ukedagene går helt i surr. Så da stod jeg opp da, for ukas øyeblikk må jo oppsummeres, og dessuten var jeg både kaffetørst og sulten. Jeg tar ansvaret for steking av rundstykker til dagens påskefrokost, for i går stekte gubben 20 steinharde hockey-pucker til familiefrokosten. Hele huste luktet brent…. Tar ikke den sjansen i dag.

Det knitrer herlig i peisen, og selv om temperaturene ute er bedre enn for noen uker siden, er det jammen godt md litt varme fra peisen likevel. Også er det jo påske. Og når man ikke har hytte, så får man ta kosen hjemme. Peis er kos.

Påskeferieuka har gått fort. Litt for fort. Jeg hadde ingen andre planer for uka enn å slappe av litt, og det har jeg for så vidt gjort, likevel skulle jeg gjerne hatt ei uke til. Dette året har vært litt sånn egentlig. Skulle gjerne bare hatt litt mer av alt. Litt mer tid, litt mer energi, litt mer…alt. Men, det er fridag i morgen også, og man skal i hvert fall ikke kimse av firedagers arbeidsuker.

Jeg besøkte gubben på jobb denne uka. Dro innover en sen formiddag, fordi vi skulle innom en kompis som tilbringer påsken på sykehuset. Og besøk på gubbejobben var fint øyeblikk. Kaffe i verktøyburet mens vi ventet på at klokka skulle runde jobbslutt. Ned i kjelleren for å skru av noe greier, ned i et lager for å hente noen greier, og ned i ei lastebilgrav for å rydde noe greier. Følte meg som en unge på jobbskygging, og kjenner jeg er glad for at verkstedlivet ikke er min hverdag.

Alenefrokost. Jeg elsker alenetid. Egentlig skulle jeg ha tre dager alene på starten av ferieuka, for podene skulle jobbe, og det samme skulle gubben. Men det ble med mandagen…Ja, for plutselig hadde gutta fri fra onsdagen av, og en av poden hadde halv dag på tirsdagen, så da ble det med en alenedag. Men jeg fikk utnyttet dagen da, til å bare kose meg. Stod opp etter at gutta hadde reist, kokte kaffe og laget frokost, vasket litt i huset, for fint lite er mer tilfredsstillende enn reint og ryddig hus, så ble det kaffe og lakris foran peisen, mens jeg leste nyheter på nett, og kioskroman fra Narvesen. Gode øyeblikk.

Lakris ja! Hallo himmelriket. Gubben var innom Europris på Skedsmokorset denne uka, og kom hjem med TO kilo av favorittlakrisen!!! Jeg fatter ikke hvorfor de ikke har den i smågodt-hylla på Bjørkelangen lenger, men nå trenger jeg ihvertfall ikke å irritere meg over det på et par dager! Tror det er sånn ca 25 år siden sist gubben kom hjem med blomster, men denne boksen med lakris gjør opp det det!!! Og jada, jeg vet alt om blodtrykk og lakris og det der, men jeg rasjonerer… sånn delvis! Og skulle blodtrykket eksploder, og jeg faller om med ansiktet ned i denne boksen, så var ihvertfall mine siste øyeblikk på jorda lykkelige!!! Gode øyeblikk!

Påskegjesten vår. Den firbente lille vennen med Tina Turner pels har tilbragt flere dager i sofakroken vår denne påsken, og det er så koselig! Kosegrisen sover, leker, tigger til seg godbiter, og drar oss md ut på akkurat passe lange lufteturer. Det er så gode øyeblikk med denne ullballen, så mye selskap, og så mye kos.

Bakedagen. Minsten bestilte spesialfrokost til seg selv og kjæresten en morra, og jeg kunne svinge bakearmen vel vitende om at noen ville spise opp baksten. Så seint på kvelden ble to gjærdeiger satt til kaldheving i kjøleskapet over natten, og i morgentimene kunne jeg kose meg på kjøkkenet, mens ungdommene fremdeles sov. Det ble både gulrotbrød, boller, og kanelhorn, nok til alle, til tross for at gutta eter som middelalder-krigere som ikke har sett mat på ei uke. Og lukten av fersk bakst i huset på morrakvisten, det gir så påskestemning det! Gode øyeblikk.

Og jammen har vi rukket å lufte den rullende hytta også. Fredag satte vi oss i bobilen og kjørte over grensa på jakt etter smør med havsalt. Nå var vel egentlig bare smøret en dårlig unnskyldning for å komme seg ut på tur da… Og selv om det ikke ble fjord og fjell og solskinn og overnatting, så var det fint å komme seg litt bort og ut, om enn bare for noen timer. Det ble en liten handel, rastestopp, og høneblund bak i bilen. Kaffe fra bobil-dronning-koppen, inne i bobilen…Snart er jeg klar for å innta hovedrollen i en sånn klein campingliv serie på tv Norge… Fint øyeblikk.

Og mer spennende enn det har ikke påskeuka vært. Men mer spenning trenger jeg heller ikke. Jeg har gått turer i skogen, løftet litt tungt på treningsrommet på skolen, og sittet inne med beina oppunder meg i sofaen mens regnet har slått mot ruta. Jeg har myst mot sola de ti minuttene den har gledet oss med sitt nærvær, grillet pølser på bålet i bålpanna, vasket gulv, brettet klær, og spist påskemarsipan til priskrig-pris. Hjemmepåske, slett ikke gæli det heller.  Enda er det en feriedag igjen, i tillegg til en speilblank søndag. De dagene skal nytes. Vi skal besøke kameraten vår, lufte hodene i skogen, grille enda mer i hagen, sage noen kvister av ei fallen furu, og lese de siste kapitlene i kioskromanen.

Håper påsken har gjort deg godt, og at den har gitt deg gode øyeblikk, uansett hvordan du har feiret. Nyt den lyse tia som kommer, og vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Ny søndag, ny uke overstått. Og i morgen r første påskeferiedag. Aaah, så da r det bare å strekke ut de pysj-belagte beina, vifte tærne foran peisen, og nyte! Det gir en helt spesiell søndagsro, å vite at man ikke skal på jobb dagen etter. Jeg kommer til å ha huset for meg selv også, for gubbe og poder har ikke fri før torsdag. Det betyr vasking, rydding og vårpuss av småtterier. Deilig det også, kaste litt, gjøre litt plass, kanskje bytte gardiner. Få litt av vinteren ut og litt av våren inn. Gleder meg.

Men før det skal søndagen nytes, og uka oppsummeres. Jeg har kaffe i koppen, rundstykke på asjetten, et hus fullt av sovende ungdommer, og i kjøleskapet marinere skinkesteika som snart skal spre middagslukt i måsahuset. Skikkelig søndag.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Uka var god. Store øyeblikk (for meg da), og små øyeblikk. Noen hverdagslige, nesten ubetydelige, og noen ikke fullt så hverdagslige. Uka starta med vinter. Snødekte trær og solskinn. Sånn skikkelig gammaldags postkort-vinter. Og jeg gikk på tur og tok inn hvor fint det var, mens jeg håpet at dette skulle være siste krampetrekning fra kong vinter i år. Uansett, god temperatur, solskinn og julemotiv, fantastisk fint øyeblikk.

Dårlig humor!!! Det gjør meg så glad! En kollega fra kontoret kom glisende bort til meg en formiddag, med et blad i henda, som hun la på pulten min, og fortalte at det var fra vaktmester`n. Jeg skjønte ikkeno. Hva skulle jeg med en helt tilfeldig utstyrskatalog lissom. Så fortalte hun at om man tok vekk to bokstaver fra firmanavnet, ble man sittende igjen med ordet PERVO, og det mente vaktmesteren appellerte til en så enkel sjel som meg. Og jeg hadde ikke engang vett på å bli fornærma, fordi sånn dårlig humor er SÅ meg! Så da lo jeg da! Barnslig høyt og unødvendig lenge. Teit, men gøy øyeblikk.

Onsdagen. Herlighet for en opplevelse. Jeg har holdt noen foredrag om det å være et brukanes kvinnfolk litt rundt omkring de siste årene, men har aldri opptrådt på hjemmebane. Ikke før nå på onsdag. Bygdekvinnelaget inviterte sambygdinger til auditoriet på skolen, og jeg skulle stå for “underholdninga”. Jeg hadde regnet med et oppmøte på rundt 50, tenkte det hadde vært stas med halvfullt auditorium, med det stoppet jo aldri å strømme folk til. Jeg ble helt tatt på senga! Auditoriet ble stappfull, og enda vi bar inn stol etter stol måtte folk sitte nedover trappa. Dødsskummelt, men fy fillern for en opplevelse, og for et publikum! Jeg har liksom ikke ord! Det var lokale helter, og folk som hadde reist langveis fra. Det ar bare ukas beste øyeblikk! Så kjære Aurskog-Høland bygdekvinnelag, tusen takk for tilliten! Tusen takk for øyeblikkene.

Dagen etter foredraget stod en gave plutselig på pulten min. En “liten” oppmerksomhet som takk for jobben, men den var alt annet enn liten. Ordene bak på kortet gjorde meg rørt, påskesnop og påskepynt. Alt pakke sammen i en nydelig gaveeske, så fin i seg selv at det nesten ikke var grunn til å hente pynten ut av esken. Herlig øyeblikk.

Og siste arbeidsdag stod det jammen meg en påskehilsen fra Anne Grethe på pulten også. Jeg vet jeg har sagt det før, ommat og ommat, men jeg har faktisk et knippe av verdens beste kolleger. Folk som deler av kunnskap og vennskap, folk å le med, grine med, skravle med. Folk å drikke kaffe med. Folk å dele øyeblikk med. Folk som Anne Grethe.

En skikkelig rundtur, på gubben og meg. Vi skulle på besøk til en god kamerat, og tenkte vi like gjerne kunne bruke hele dagen til å lufte hodene litt. Vi trengte det begge to. Slappe av litt, kjøre litt, rusle litt i solskinnet, skravle og le. Hvile hodene rett og slett, sammen. Så vi var på besøk, hentet et par nye dekk til bobilen, spiste middag på Peppes, shoppet litt, gikk tur, og kjøpte med snaks til bilturen hjem. Hele dagen tok det, og det var kveld før vi fikk handle mat til helgen, og karret oss hjem til sofaen. Fin dag, med mange fine øyeblikk..

Tid til å se film. Vi gjør det så sjelden, men burde gjøre det oftere. Så en kveld denne uka lagde vi tid. Poppet popcorn, la vekk mobilene, koblet av, og så film. Ikke sånn gørbra film egentlig, typisk amerikansk drama fra cowboy-tia, men likevel en passelig fin hverdagsflukt. Jeg gikk glipp av et par avsnitt da søvnen tok overhånd, så jeg snorket meg visstnok gjennom en slåsskamp og en løpsk okse, men filmkvelden var et fint øyeblikk likevel.

Og omtrent sånn gikk uka. Hverdagsøyeblikk, fra de ubetydelige små jeg kanskje vil glemme allerede i morgen, til de større jeg vi ha friskt i minne i lang tid fremover. Jeg har kjent på hele spekteret av følelser denne uka, alt fra nostalgi, til sorg, til stolthet. Tenk at ei uke, bare sju dager, kan inneholde så mye.

Nå skal straks en del av purka i ovnen. Ikke meg altså, men den skinkesteika fra coop. Gleder meg til hele huset lukter søndagsmiddag. Så skal skrotten få seg en tur ut for å lufte hodet, før en bestillingstegning skal begynnes på, og en hel balje u-parra sokker skal få en partner.

Håper uka som gikk gav deg gode øyeblikk, og at påsken som står for tur gir deg enda flere. Nyt et påske-egg, slapp av, og ta vare på deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Det sa svosj, også ble det søndag. Igjen. Enda en uke føy forbi, og jeg hang så vidt med. Klamra meg til hverdagene, og endte opp på enda en søndagsmorgen. Ukas endestasjon. Så her sitter jeg da, under dyna i sofakroken, med føttene pakka inn i ullsokker, og skal til å oppsummere hverdagene som har vært.  Statusrapport fra måsahuset er som alle andre søndager de siste åra. Det knitrer i varme flammer borte i peisen. Utenfor vinduet, på fuglebrettet, kvitres det høylytt. Debatten om solsikkefrø med eller uten skall engasjerer både dompap, spurv, meis, duer og ekorn. Podene sover, gubben surrer med sitt, leser litt nyheter på nett, og har overordna ansvar for delvis svidde rundstykker med brunost. Kaffetrakteren jobber på benken, med ei kanne filtermalt. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Alt kjennes vanlig og hverdagslig, og det er både trygt og godt.

Hverdagene er for tiden preget av litt indre uro, for alle oss fem her i måsahuset. Vi venter på en sorg vi vet vil komme. Likevel er dagene gode. For oppe i det hele kjenner man jo på takknemmelighet over god helse og godt liv. Vi lærer å ikke ta hverdagen for gitt. Hverdagene er livet. Ta vare på dem. Gjør dem så gode du kan.

Ja, for det finnes gode øyeblikk selv på de gråeste dagene, og denne gangen mener jeg grå, som i reint fysisk. Grå himmel, grå asfalt, gråe grøftekanter. Jammen godt man har hatt vett på å gjøre noen spontane fargerike kjøp innimellom. Den svære rosa paraplyen for eksempel, den løfter humøret. Jeg tenkte på det, på vei til jobb fredag morgen. Tåka var grå, alt var grått, bortsett fra den paraplyen. Også er den så stor at selv ikke skotuppene blir våte når jeg rusler under den. Det er så godt å gå ute i regnet sånn, når man hører regndråpene slå mot paraplyen, men man likevel kommer tørrskodd frem. Fint øyeblikk.

Det går fra vår til vinter på under ei uke. Altså, uka starta jo med DET vårværet. Sol og varmegrader, og tørr asfalt. Det merkes på alle på hele skolen, på slike godværsdager. Ungdommene smiler mer, drøyer friminuttene bittelitt, yrer litt mer ute i skolegården. Vi ansatte smyger oss ikke under takene, og gjennom bygningene for å komme fra et klasserom til et annet. Istedet går vi gjennom skolegården, myser mot sola, og sier sånn obligatoriske teite ting til hverandre når vi møtes, sånn som “Ja, nå blei det vår!”, som om det ikke allerede er helt åpenbart. Men ja, sol og varmegrader, gode øyeblikk.

Så kom vinteren og gjorde et ekstranummer da. Lørdag skulle vi, hele familien på besøk til en kompis, og vi dura avgårde i to biler. Gutta i en, og vi to gamlingene i en annen. Og snøen føk sidelengs, vinden tippa nesten bilen av veien, og sikten var sånn i overkant tre meter. Og da vi skulle gå fra parkeringa og inn til kameraten, da rakk vi nesten å snø vekk og blåse over ende, Samma suppa på vei hjem, og fordi gutta gikk ti minutter før oss, fikk vi vær-rapport fra bilen. Men været passet humøret vårt den dagen, og det var egentlig fint det også.

Det beste med å være ute i sånt vær, det er utvilsomt å komme hjem, og vite at resten av kvelden kun skal by på sofa, pis, varm mat, og ei litta marsipanpølse fra Nidar. Det er så fint det, å kunne bytte ut våte, kalde sokker med varme tøfler, også bare surre rundt i måsahuset, uten en eneste plan. God øyeblikk.

Snop-esken på jobb. Jeg har en eske stående på skrivebordet mitt på kontoret, og den er som regel full av sånnt snop som unga digger, men som jeg synes blir i søteste laget. (ja, tenk!! Jeg har faktisk ei sukkergrense jeg og, hvem sku trudd det!) Det hender jeg deler ut til ungdommene,.Mensen-godis, gråte-trøst, belønning….alle dager har jo et godis øyeblikk. Denne uka fikk jeg plutselig så fattigkula på jobb at jeg dykket dypt ned i esken, og gravde frem fire digre karameller til meg selv. Aldri før har klissete godteri smakt bedre. Det var bare en sånn dag. Digg øyeblikk.

Noe annet enn ullgensere. Jeg føler at jeg har bodd i varme gensere og lodne skjerf i en evighet. Har jo egentlig det også. Fra September til nå. Jeg trives jo best i det, for jeg er alltid frøsen, og gleder meg alltid til genser-sesongen. Men denne uka, da varmegradene krøp oppover, var det så deilig å kunne kle seg i noe som var litt mer vår og sommer i både stoff og farge. Den grønne blazeren! Følte meg som en fargeklatt, kanskje litt vel synlig på avstand, men likevel et herlig øyeblikk å føle at man er et skritt lengre unna vinteren.

Og slik gikk uka. Jeg har noen nye bekymringsrynker, og jeg er noen erfaringer rikere- Jeg både gruer og gleder meg til et foredrag jeg skal holde på hjemmebane til onsdag. Jeg har fått snapper fra mellomste poden som endte på samme lønningspils som flere av mine kolleger, krysser fingrene for at familiehemmelighetene fortsatt er hemmelige når jeg kommer på jobb mandag morgen 😛  Jeg har spist tunfisk jeg trodde var kylling, plumpa i en søledam, stjælt en håndfull krokodiller av størstepoden, snakket lenge med bonusmamma på telefonen, og sovnet i armkroken til gubben hver kveld.

Det er ei uke igjen til påskeferien, jeg skal prøve å holde hodet over vannet.

Håper uka som gikk behandlet deg godt, og at uka som kommer gir deg gode øyeblikk. Ta vare på de du er glad i, og var snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Også var det plutselig siste ukedag igjen. Intet nytt å melde fra måsahuset. Her er denne søndagen som bortimot alle andre søndager. Ungdommen sover, gubben steker rundstykker, og jeg har planta røven godt ned i sofaputa her i hjørnet for å oppsummere ukas små øyeblikk. Det er to uker til påskeferie! Ikke at det er viktig informasjon, sånn egentlig, jeg følte bare for å nevne det. Ah, ferie ass!

Det knitrer i peisen, kaffekoppen er full, og dagen er full av muligheter til å ikke gjøre stort i det hele tatt. Akkurat slik jeg liker at søndagene skal være.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Enda ei uke gikk, uten de altfor store hendelsene, likevel akkurat full nok av fine små øyeblikk som gjorde uka god. På jobb har det vært hektisk, på godt og vondt, men det har ihvertfall ikke vært kjedelig. Aktivitetsnivået på klokka har varslet 100 prosent lenge før arbeidsdagen har vært over. Fint da, å ha gått over 10000 skritt lenge før skolen er slutt. Da har man jo litt bedre samvittighet til å gjøre bortimot ikkeno når kvelden kommer.

Flere dager denne uka har jeg gått hjem fra jobb, med sola i ryggen, og med bar asfalt under føttene. Gleden var ekstra stor den dagen deler av gangveien hadde blitt feid. Man går liksom fra 47 til 7 på bare noen sekunder, for bar asfalt, slunkne snøfonner i grøftekanten, og sol i ryggen bringer frem barndomsminner. Jeg kan liksom kjenne på den gleden over å endelig få lov til å bruke “småskoa” i stedet for vinterskoa med tjukke såler. Alt var liksom bedre når man bytta til småsko. Man kjente grusen under føttene, var plutselig så lett til beins, kunne løpe kjempemye fortere enn med vintersko, og hoppestrikk og hoppetau lå nederst i skolesekken, slik at vi kunne ta lekepauser på bare asfaltflekker på skoleveien hjemover. Den følelsen!!! Den krøp innpå meg denne uka. Så gode øyeblikk. Kjente at jeg nesten bare var en jojo unna 1985.

Barnebursdag. Tantegullet fra Gol fylte år i Februar, og nå var det endelig rom for å samles hos tante Mariann for feiring. Det er så koselig når mamma sin familie, alle generasjonene, kan treffes, og feire de aller siste tilskuddene i flokken. Latter og fjas, gode samtaler, mat og kaker. Herlige stunder, fine øyeblikk, påfyll i hjertet.

Sykebesøk. Vondt, men viktig og riktig. Det er vanskelig å skrive mer om det, foreløpig. Men det gjorde godt oppe i det vonde. Et øyeblikk vi ikke ville være foruten. Man skal ikke ta hverdagen for gitt.

Små påfunn. Sånne nesten ubetydelige, kanskje på grensa til litt teite påfunn, men som likevel gir gode øyeblikk. Jeg fikk en rull maskeringstape av vaktmester`n, forsikret meg md renholderen om at det var innafor, og før elevene kom på morran tapet jeg en paradis på gulvet i korridoren. Og i løpet av de neste tre dagen hoppe ungdommer paradis imellom øktene, noen ganger midt i økta, på vei til og fra do, til og fra kantina og frokostbaren. Litt leken bevegelse, litt latter, litt fjas. Aktivitet og samhold. Og jeg kunne bare observere, kose meg med yrende liv i korridoren, bare på grunn av noen streker tape på gulvet. Enkel forskning viser at kvinner på 47 ikke lenger er like spenstige i paradishopp, og at god bh er påkrevet i slike aktiviteter. Fine øyeblikk.

Jentekveld på Løken. Jeg og Anne Grethe duret onsdag kveld til Torunn, en pensjonert kollega, på kaffe og vafler. Så koselig å holde kontakten, selv om man ikke lenger deler arbeidsplass. Skravling og fjas, og nystekte vafler med meierismør, brunost, rømme og syltetøy. Magen og hjertet ble like mette. Gode øyeblikk, en kveld midt i uka.

Den lille firbeinte vennen. Åh, så mye herlig selskap det er i den pelsdotten. Bare lyden av tassende poter over parketten gir meg lykkefølelse. Nå er hun så smertelig klar over hvor alle godbitene ligger, og venter lydig ved skapet til jeg gir etter for det bedende blikket, og finner frem tyggebein med kylling. Så legger hun seg både på og under teppet, og koser seg som den dronninga hun selv antar at hun er! Det er lett å la seg sjarmere, for å si det enkelt. Pelskos, det er fine øyeblikk det.

Det gule lille huset. Enda flere barndomsminner. Huset ligger langs veien ved Kjeller opp mot Riis, og hver gang mamma og jeg tok bussen fra Lillestrøm og opp til mormor og morfarhuset da jeg var liten, var det er ved dette huset vi dro i stoppesnora på bussen, for at den skulle stoppe på riktig holdeplass. Det var da jeg visste at mormor-kosen ikke var langt unna. Tante og onkel bor i nabohuset til mormorhuset, og hver gang vi drar dit kjører vi forbi det lille gule huset, og hver gang hvisker jeg til meg selv, mens jeg hører mamma sin stemme: “Nå kan du dra i snora.” Gode minner, gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Kaker og kalas, ballonger og enhjørninger. Tårevåte ungdommer som trengte en skulder å gråte på, og ungdommer som hoppet paradis. Vafler og kaffe, kjøttsuppe og mer kaffe. Sol, regn og mer sol. Følelsen av vår, til tross for vind som biter i kjakan. Tårer, frustrasjon, og følelsen av hvor brutal og urettferdig verden kan være, takknemmelighet over hverdagen og de små øyeblikkene.

Håper uka som gikk var raus med deg, at du fant øyeblikk å glede deg over, og at uka som kommer bringer latter og glede. Vær snill ot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så gikk enda en uke, og en ny søndag kom. Det ble lite søvn i natt, men det gjør liksom ikke noe, for dagen en ennå ung, og helt blank. Vil jeg innta stabilt sideleie på sofaen i løpet av dagen, så gjør jeg det. Det er ikke lenger skikkelig vinterkaldt ute, men det er huskaldt i dette gamle måsahuset likevel. Derfor knitrer det i peisen, ullsokkene varmer føttene, og stearinlysene på frokostbordet er tent, bare for kosen sin skyld. Akita stirrer på meg, venter på morgentur. Akkurat nå, er som vanlig på alle andre søndager på omtrent dette tidspunktet, et godt øyeblikk.

Uka som gikk var også ganske vanlig. Jeg har sparka Putin i ballene, bedt russen om å bruke prevensjon, og sovet mer på sofaen enn jeg burde. Det har vært nok av øyeblikk, ikkeno svært og flott, men mer enn nok gode hverdagsøyeblikk.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg satt på teams en hel kveld og svarte på spørsmål fra ungdommer som drev md et prosjekt. Det er bare rett og rimelig at man skal unne seg no godt om man jobber på kveldstid, so jeg forsynte meg usjenert fra en pose ostepop vi hadde stående i skapet, tømte det over i en bolle, og rigget meg til i sofaen. Men ostepop og tastatur på pc er en heller uheldig kombinasjon, så jeg tydde til Janne-metoden istedet. Hendene på tastaturet, og hele ansiktet ned i bollen. Noen ganger er jeg mer genial enn man skulle tru. Reine fingre, jobb unnagjort, og magen full av snaks. Fiiiint øyeblikk! Jeg trur verden kunne lært mye av meg altså 😛

Mandag var det lyst i skolegården da jeg kom på jobb, enda jeg var så godt som førstemann på plass, og til tross for at jeg ankom jobb på akkurat samme tidspunkt som fredagen før vinterferien. Likevel var det lyst. Og plutselig måtte jeg bare stoppe opp litt, trekke inn den kjølige lufta, nyte flekker av synlig asfalt mellom is og snø som smeltet, og kjenne på den snikende følelsen av vår, bare fordi det ikke var nattemørkt da jeg ankom jobb. For n følelse! Lyset gjør jo noe med hodet! Det er som om man våkner mer, som om starten på dagen er litt lettere, når dagen blir litt lengre i begge ender. Godt øyeblikk.

Også den bare asfalten da… Riktig nok med et tjukt lag grus som for bare noen dager siden gjorde holka litt mindre glatt, men likevel! Bar asfalt! Kunne tråkke med sko uten tjukke såler, kunne småløpe over parkeringsplassen uten å være redd for proplas og strekk i en allerede aldrende skrott! Så herlig! Enda et vårtegn! Mindre sko, knallrosa jakke, og bar asfalt. Fint øyeblikk!

Å komme hjem til ferdig middag. Da er det nesten et festmåltid da, uansett hva som blir servert. Helt merkelig egentlig, hvordan en porsjon spagetti med tomat og ostesaus kjennes ut som en gastronomisk våt drøm, bare fordi noen andre har laget det, og fordi man får det servert i det man kommer hjem. Sliten etter jobb, litt pjusk i formen, våt av regnet, også kan man pakke seg inn i t pledd, og spise spagetti i sofaen.  Hverdagslykke!

Lukten av kaffe når man låser seg inn på kontoret om morran, det er hverdagsglede det! Når Anne Grethe som holder hele avdelingen vår ren har satt på kaffe til vi andre kommer. Tenk at det finnes sånne engler i hverdagsklær, sånne som starter dagen lenge før oss andre, og som skjemmer oss bort sånn. Rein lykke en tidlig morgen, og kunne sniffe inn lykten av nytraktet kaffe, og våkne litt ekstra etter noen varm slurker koffein.

Og ikke bare det, innimellom ligger det noe til kaffen på pulten også. Da er det nesten fest! Frokostfest! Kaffe og sjokolade før halv åtte om morran, da er jo dagen nødt til å bli bra. Nå hjalp ikke denne fredagsfrokosten på den såre halsen slik lappen tilsa, for denne helgen har jeg liggi mer enn jeg har sitti, og nesa er sår og rød, men jeg heller mot at det er fordi jeg ikke spiste nok sjokolade. Jeg tipper mengden har noe å si, så i dag skal jeg fylle på litt mer “medisin”. Jeg har trua!

Mot slutten av uka kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og da ble det endelig besøk av den lille firbente igjen. Det er lykke det, når små poter tasser i full fart over parketten, og pelsdotten etter et digert byks ligger godt planta i armkroken mens halen logrer, og ei varm snute graver seg ned i fanget. Så mye selskap i en sånn firbeint liten sak.

På torsdag ble jeg invitert av årets russekull til å bedrive seksualundervisning i aulaen i midttimen, mens de vervet bøssebærere til årets krafttak mot kreft. Kunne jo ikke si nei da. Så mens resten av staben gikk på personalmøte, strippet kollega Mimmi og ned til Adam og Evas drakt, og snakket om prevensjon, samtykke og kjønnssykdommer. Fint tiltak, flott ungdom, fine øyeblikk.

Og da vi var ferdig, og kunne henge “snoppen” tilbake i skapet, fant vi ut av vi like gjerne kunne dekorere kontorveggen litt. Så snoppen ble hengt på veggen, med et bilde av en president vi ikke liker der oppe under forhuden, og nå kan det gå sport i å gi vedkommende et ballespark i ny og ne. Det er jo rein terapi….anbefales på det sterkeste.

Og slik gikk hverdagsuka. Snørr og nys og sår hals, latter og fjas, omringet av gode ungdommer, regn, snø og sol! Jeg har holdt meg innafor komfortsonen, men også tatt et par skritt uttafor. Jeg har varmet føttene foran peisen, brettet nesten to hele uker med klesvask, støvsuget, sølt og rota. Også har jeg spist lakrisfudge, hjemmelagede små biter rein himmel, en gave fra mammaen til en av de gromme elevene mine. Vanedannende gode!

Håper uka som gikk gav deg mange fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør akkurat det samme. Smil til speilbildet ditt, og snakk fint til deg selv. Det er du verdt. Riktig fin søndag ønskes alle. Vi blogges.