Du vet når du er innom sånne toppbloggere med en drøss lesere og en snasen årlig millioninntekt, også leser du om perfekte barn, manikyr, pedikyr, sponsede hårprodukter og ansiktsmasker, mens du ser på pastellfargede bilder av feilfrie kritthvite smil og perfekt proposjonerte kropper i akkurat rett posisjon, også tenker du…”Hvor vanskelig kan det være? Hvor vanskelig kan det være å ta bare et godt bilde!!!???”

Også drar du til byen, bare du og gubben, utstyrt med en god porsjon selvtillit, og et litt slitent mobilkamera, og tenker at når man først har tatt turen til tigerstaden, så kan man like gjerne utnytte tiden til å knipse noen bilder til egen blogg…for man er jo ikke sååå mye dårligere enn alle andre, de som virkelig får det til mener jeg.

For helt ærlig! Hvor vanskelig kan det være? Smile pent, stille seg opp, skyte puppene opp og rumpa ut, få bloggkroppen i fokus i mobillinsa, og knipse et par heftige bilder? Lett!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Gubben tok et par prøvebilder, liksom sånn mest for å teste lyset, og kanskje finne ut hvilke vinkler som ikke funker. Og etter å ha funnnet ut hva som absolutt ikke funker, er vi begge rimelige sikre på at neste sett med bilder kommer til å bli knallbra!

( Første forsøk. Note to self: Ha øynene åpne, se inn i kamera, ikke se dum ut. Burde ikke være så vanskelig. )

Men så glemmer du kanskje at du rett og slett er en tvers igjennom ufotogen blogger, og at gubben er en talentløs ftograf, og at den kombinasjonen ikke akkurat skaffer deg heder og ære, sponsa ansiktsmasker eller millioninntekt.

Likevel stiller man seg opp der oppe på operataket, for det har man sett andre bloggere gjøre. Er vist noe med lyset der opp som skal gi så fine bilder. Så poserer man etter beste evne, kopierer de unge toppbloggerene for alt det er verdt, men glemmer at kneskade, hofteslitasje, og 42 år med ostepop og lut holdning ikke akkurat har gjort underverker for poseringsevnene dine.

( Forsøk nr to. Attituden ligger inne, nå mangler det bare å se inn i kamera! )

Smil roper gubben bak en tre år gamal Samsung, akkurat i det et vindkast tar tak i bloggkroppen, og vipper deg litt av pinnen. Likevel stoler du på fotografen som smiler fornøyd og roper gjennom et hav av halvtamme måker og japanske turister, at “Dette tror jeg ble fint! Trenger ikke ta fler enn detta!”

Også kommer du hjem, setter deg godt til rette for å blogge, gleder deg til å vise frem de nye bildene…føler deg litt ovenpå, har knipsa bilder til bloggen på operataket og greier.

Også smiler man litt for seg selv, og ser for seg alle de sponsa produktene som nå kommer til å renne inn, for ved første øyekast ser bildet faktisk ikke så gæli ut i det hele tatt.

Men så legger man det inn på pc`n, og i større format enn mobilskjermen kan det se ut til at man ikke er like fotogen som først antatt.

( På avstand er det ikke halvgæli. Litt sånn kyssemunn og flirte-fjes. Bloggbart. )

( Zoomer inn litt. Hva skjer her?)

( Hjelper jo ikke å ha sexy blikk og trutemunn når vinden tar tak i dobbelthakene og sender de ut på en helt egen oppdagelsesferd! )

Og ved nærmere ettersyn er det mye som tyder på at man slett ikke burde blogge i det hele tatt, langt mindre ta bilder av seg selv. For slitne hoftekuler, gammal idrettskade, kronisk ostepopavhengighet, slapp dobbelthake og sterk vind er alt beviset man trenger for å infinne seg med at man stiller i en helt annen liga en unge toppbloggere.

Jada så, neida så…

Blogges da. Kanskje!