Ukas små øyeblikk.

God morgen, og god søndag. Jeg sitter her under dyna bak i bobilen, og venter på at gubben skal servere frokost. Det er jo han som er kokken når vi r på tur. Vi bare dro vi. Igjen. Når ting ble litt mye, og litt tungt, da pakka vi sammen og dro. Ikke for å “rømme”, men for å lufte hodene våre, kjenne lukta av sjø, bare være oss to, og lade batteriene litt. Og når vi først har denne bobilen, og muligheten til å reise akkurat når det passer, hvorfor ikke. Det var ihvertfall et fint øyeblikk, å fredag etter jobb, bare kaste en liten bag med klær inn i bilen, og sette snuta mot havet.

Mandagen…Første arbeidsdag etter ferien. En mjuk start da, for hele uka har bestått av plandager, og mandagen var bare ledelsen, og noen få andre på jobb. Skolen er så stor og tom uten folk, og fra morran var jeg alene på kontoret. Som sagt, en mjuk start. Så var det møte med miljøteamet, deretter lunsj. Jeg har gjort dette i 14 år. Jeg liker oppstartsdagene. Derfor ble jeg så satt ut av kroppens reaksjon da jeg gikk på do før lunsj. For da jeg skulle vaske hender, kikket jeg på meg selv i speilet, og plutselig skalv hele kroppen. Ikke bare sånn innvendig skjelving, men hender og lår ristet. Jeg pustet rolig noen strakser, slo meg selv litt i kinna, og gikk for å spise lunsj. Og…. det gikk helt fint. Koselig tilogmed, lunsj med kolleger.

Så gikk jeg ned på kontoret igjen, og der hadde to av de fineste kollegene jeg vet om ankommet, og de kjenner meg for godt. For de så på meg med sånne oppriktig bekymra kollega og venner-øyne, og spurte hvordan ting “egentlig” gikk, med vekt på egentlig, og da kom tårene. Og de renner nå når jeg skriver om det også. Ikke fordi det er så himla trist, men fordi jeg er så heldig å ha noen som ser, godtar, lar meg grine litt, også kan dagen gå videre. En ting er ihvertfall sikkert. Fjorårets litt annerledes-år på jobb, og det å miste kameraten har gjort noe med meg. En dag av gangen, i morgen fyller gamle og nye elever opp klasserommene igjen, og jeg gleder meg. En ny start, med de samme gamle fine folka. Det er en god kombinasjon.

 

Å rusle under den rosa paraplyen på vei til jobb, den morran det regnet, det var et fint øyeblikk. En følelse av rutine, selv om det lå an til å bli en rolig dag. Litt kjøligere om morran enn det var midt i sommerferien, men mer enn varmt nok likevel, til å kaste jakka. Lukta av våt og varm asfalt, og vått gress, kombinert med biler som durer innover, og mennesker på holdeplassen, som venter på bussen. Bydga våkner til liv igjen, nytt arbeidsår. Godt øyeblikk. Og ja, den rosa, store paraplyen gjør meg så glad, men nå er den jammen meg begynt å synge på siste verset. Jeg må se meg om etter en ny paraply, en fargeklatt. Kanskje jeg skal leite etter skikkelig fargerike gummistøvler også.

Den dagen podekjæresten luftet hundene til tanten, og tok de med innom oss. Tre fine små pelsballer som tusler rundt i stua på jakt etter kos og gjemte godbiter. Det gir gode øyeblikk, en varm snute i ansiktet, og en hengiven voffs i armkroken. Så gira var var de på godbit at de gladelig satt stille mens poden brukte de som hattestativer også. Fine øyeblikk.

Når arbeidsåret er igang igjen er det bare å starte opp med matpakke-bakinga også. Det har blitt noen ettermiddager med brødbaking denne uka, og hele huset har lukta fersk gjærbakst. DT er fine øyeblikk det. For det blir jo ikke bare matpakker av det, det blir kveldsmat også! Og nystekt brød samler hordene. Poder og gubbe kryper ut av hulene sine, går etter lukta, også ender vi opp rundt bordet, seint på kvelden, med kald melk, og nystekt brød med smør, brunost og syltetøy! Sånne øyeblikk er så fine!

Fredag var en kollega som har vært borte litt innom jobben, og hun hadde med gave til meg. En pose med godsaker, en gave som likner på en varm, lang klem. Rødvin, hjemmelaget ripsgele fra Goro, ei sånn fargerik dame jeg bare kjenner gjennom beskrivelsene til Mimmi, og en håndskrevet hilsen som fikk tårene til å renne, igjen. Folka jeg jobber med veit hvilke knapper de skal trykke på… Og rødvinen og ripsgele fra Goro ble med på camping. Glam-camping lissom, alkohol og lokale bær! Gode øyeblikk.

Måsagubben er i overkant glad i grillen og airfryeren sin, og er alltid den som lager mat på tur. Når han i tillegg smetter inn i grilldressen er det knapt en eggstokk på hele campingplassen som ikke skjelver. For en drøm det er å være gift med dette støkket av en mannfolk. I går nøys og prompet han samtidig, også lo vi av det til vi fikk vondt i magen. Gøy øyeblikk.

Mamma og pappa jugde om alt mulig rart da jeg var liten. Som voksen, og som mamma selv, skjønner jeg hvorfor. Små løgner for å holde ungene opptatt, slik at man kan få noen etterlengtede minutter med ro. Da jeg var på stranda som liten sa mamma alltid at jeg måtte lete etter gule og oransje stener, fordi de kunne være verdifull rav som man kunne lage smykker av. Jeg leita etter gule stener, i håp om å bli rik, ved tjern midt i skauen også…. Mamma kjøpte seg mye fritid der. Og selv om jeg vet det nå, så plukker jeg fremdeles “skatter” på stranda, sel om jeg vet at det ikke er noen rikdom i det. Det gir bare en sånn barnlig glede, å finne fargerike skjell og stener, samle dem, se på dem, også la de ligge igjen til den neste oppdageren som kommer. Rolige, fine øyeblikk. PS: øynene dine blir ikke firkanta om du sitter for lenge og ser på tv, uansett hva faren din har fortalt deg! Og nå er jeg litt nysgjerrig! Hvilken løgn, i beste hensikt, ble du fortalt som liten?

Å ligge på stranda, på det gule teppet, og høre bølgene slå inn mot land! Sovne i sola, og måtte spole tilbake podcasten for å få md deg om Magnhild og Tjostolf ble henretta eller ikke, fordi man sovna halvveis i fortellinga…gode øyeblikk. Nattevakta på sykehjemmet der kameraten var anbefalte henrettelsespodden, og jeg er hekta. Fin avkopling fra alt.

Se solnedgangen over vannet, mens man sitter innpakka i et varmt pledd, med kaffekoppen i hånda, nede ved stranda. For en ro det gir!!! Solnedgang er jo rein medisin, ei lykkepille! Så godt øyeblikk.

Og slik gikk uka. Sol og ren, tårer og smil, grovbrød og is. Nå skal campingfrokosten inntas, før vi durer hjemover, klare for et nytt arbeidsår. Håper uka som gikk ga de noen gode øyeblikk, og at uka som kommer gir grunner til å smile litt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

 

 

 

6 kommentarer

    1. Er det ikke flott med kollegaer/venner som ser på deg når det er noe, og ønsker å finne ut hvordan du egentlig har det der bak maska?
      Hvilken løgn jeg ble fortalt som barn? At hvis man snurret fort, fort rundt inne samtidig som man skrek og jublet så kunne man få tarmslyng.

    2. Husker jeg ble fortalt et par ganger at hvis du ikke slutter å gråte nå, så går du tom for tårer, og da kan du aldri gråte igjen 😁 Likte ikke den tanken, så da skjerpet jeg meg ganske fort 👍

    3. Ble fortalt..når jeg spurte hva som sto i ringen til mor…at det sto: ‘Evig din og tro til døden, din Bjørn’ Det trodde jeg faktisk på helt til jeg fikk ringen hennes noen år etter at hun døde (da jeg var 13) Var jo voksen da jeg fikk den, men ble faktisk litt skuffet da det slett ikke sto så mye der😁🤭

    4. hvis man spiser druesteiner kommer detvtil å vokse et druetre i magen. Eller at aprikoser er giftige 🐈‍⬛

    5. At det var krokodiller i dammen som var bak huset vårt og selv om vann er morsomt var det alt for skummelt med krokodillene som levde der og vi unga holdt oss unna.. Krokodillene viste seg å være firfisler så når vi ble litt eldre var det ikke så lett å holde oss unna.
      Lykke til med nytt skoleår, håper det blir et fint et.

    6. Ved kraftig regnvær fikk vi høre at det regnet tollekniver.. En av mine søsken satt og så ut på regnværet og ble irritert fordi det ikke kom noen kniver, han trengte kniver til spikking.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg