Vi kvinner er kompliserte individer. Vanskelige å forstå seg på, komplekse. Vi bærer følelsene utenpå den ene dagen, og gjemmer det vi kanskje burde dele inne i hjertet den neste. Felles for de fleste av oss er vel to ting. Vi jakter på kjærligheten, og evig ungdom. I hvert fall er det det media vil ha oss til å tro. At den komplette lykke kommer i form av ungdommelighet og “den eneste ene”!

I ungdommen er man ikke så opptatt av evig ungdom, men kjærligheten, eller jakten på den sådan, den starter tidlig.

Sent fredag kveld tikket det inn en melding på facebook. Cesilie, min bestevenninne fra barndommen hadde lett i gamle esker, og funnet en hemmelighet gjemt inne i en porselensdukke. Cesilie var en av 8 jenter i klasse 4B på Sørumsand barneskole, som en dag i Desember 1986 tok imot en innflytter fra Lillestrøm, og gjorde overgangen til ny skole lekende lett og spennende. Det skulle bli Cesilie og meg i mange år. Vi jublet når vi fikk sitte sammen i klasserommet, vi tok følge til og fra skolen, vi delte hemmeligheter og uante mengder melkerull stjålet fra hennes foreldres hemmelige godelager, og pomfrittes med grillkrydder fra Grillen på Sørumsand.

 

( Når du bare rocka den hockeysveisen, og litt røffe hettegenser looken, men likevel ikke hadde draget på gutta. Kanskje fordi jeg så ut som en av dem. Cesilie (i rosa genser) var alltid litt bedre kledd, men akkurat like kjæreste-løs som meg. )

 

( Selv de ukule jentene kunne føne kul 17.mai sveis. )

 

Men tilbake til hemmeligheten. Godt gjemt i den gamle dukken lå et brev. Et ekte kjærlighetsbrev. Fra meg, til Kjetil. Et brev, som uvisst av hvilken grunn, aldri ble sendt. Mulig var det Cesilie, min sidekick og bestevenn, som tok brevet, og hindret meg i å begå enda en tabbe. For så vidt jeg husker skrev jeg mer enn et kjærlighetsbrev til Kjetil.

Husker du sommerfuglene som fulgte med din aller første forelskelse?

Jeg husker enda de små sommerfuglene i magen som kom den første gangen jeg ble valgt inn på “guttelaget” i storefri i 3 klasse, stikkball i skolegården, også valgte tvillingene meg. De to kjekkeste gutta i hele 3 klasse på Vigernes skole i Lillestrøm, og jeg var eneste jente på laget. Jeg var smigret fordi tvillingene valgte meg, de var fornøyd fordi jeg var større enn de fleste gutta, og kastet ball som en dopet russisk kulestøter. Vi ble aldri noe mer en stikkball kamerater.

Og så var det Kjetil. Det ser ut til at brevet mitt var tilegnet Kjetil W, en av to Kjetiler i klasse 4B. Jeg var forelsket i begge.  Det var litt sånn som den Norvegia reklamen. Du vet, “samma det vel, ost er ost!”. For meg var det lissom “Samma det vel, Kjetil er Kjetil!” De var så fine begge to. En var dødsgod i fotballmålet, og hadde så fine fregner på nesa. Den andre hadde egen kasettspiller med opptaks-knapp, og viskelær som luktet vannmelon i pennalet. Heldige var de jentene som fikk lukte på viskelæret til Kjetil.

 

( Et lite kjærlighetsbrev, en godt bevart hemmelighet som har ligget gjemt i 30 år. )

 

Kjærligheten var så komplisert på den tiden. Man kunne være dødsforelsket og lykkelig den ene dagen. Kongen på haugen i friminuttene, den som ble valgt først i innebandy i gymmen, og den som fikk lukte på viskelæret. Den neste kunne du bli dumpet til fordel for den søteste jenta i klassen. Hun med det lange håret og den fine boblejakken i pastellfarger, hun som nettopp var blitt singel etter en uke som kjæresten til den kuleste gutten i 5. klasse.

Bare de aller modigste kjæresteparene gikk hånd i hånd. Vi andre “spurte” hverandre via små lapper og hemmelige brev, og skulle den du var forelsket i mot alle odds svare ja, måtte man for all del unngå å se på hverandre fra da av, slik at ingen fikk vite at dere var sammen. Jeg fikk min uke med Kjetil, og om ikke hukommelsen min spiller meg et puss, er jeg ganske sikker på at det var Kjetil W. Men kjærligheten varte ikke, slik kjærlighet i 4. klasse sjelden gjør. Nå skal de sies, at ut i fra brevet var det jeg, og ikke han som satt igjen med kjærlighetssorg, for jeg var tydeligvis ute på frierføtter mer enn en gang, til ingen nytte.

Kjetil var mitt aller første møte med ubesvart kjærlighet, sett bort i fra tvillingene i Lillestrøm.

 

( Cesilie(foran) og meg. En sånn venn som alle burde ha i oppveksten. Like lang, klumsete og guttegal som deg selv, bare bittelitt klokere! )

 

Vi havnet i samme klasse på ungdomsskolen, og selv om jeg nok fremdeles var betatt, både av Kjetil med de søte fregnene, og Kjetil med viskelæret, spurte jeg aldri mer om “sjangs”. Cesilie var langt klokere enn alderen skulle tilsi på den tiden, og snakket meg fra det som garantert ville endt i offentlig ydmykelse og enda en kjærlighetssorg. Jeg forelsket meg på nytt, to ganger, i to fine gutter, på ungdomsskolen. Nok en gang ubesvart kjærlighet. De er begge to i dag lykkelige i et forhold med hver sin mann.

 

( Rykende fersk og  kjæreste-løs tenåring, med sommerfugler i magen og en delvis spart ut hockey-sveis. )

 

På videregående holdt jeg meg unna gutter. Jeg var pysete, ikke klar for enda mer ubesvart kjærlighet. Jeg var lang. Klumsete. Jeg var trygg utenpå, og utrygg inni. Jeg fortapte meg i teater, i humor, i skole og jobb.

 

( Når du er SÅ gøyal, men enda ikke har draget på gutta! Hallo??? Altså, skinnvest, kjøpekrøller og serviett på hodet! What`s not to love, lissom? )

 

Også, plutselig en dag dukket det opp en like usikker kar. En røslig og hårete, litt møkkete mann, med store mokasiner, og varmt smil, og resten er historie.

( Du kan lese mer om hvordan jeg møtte min “velutstyrte mann HER)

Fra Januar 1998 ble det aldri mer ubesvart kjærlighet. Det ble latter og glede, hus og tre barn, det ble pusekatter, og epletrær, og late søndagsmorgener. Det ble tacofredager, det ble hånd i hånd så alle kunne se, det ble små kjærlighetsbrev og en rekke helt vanlige hverdager. Det ble så langt 20 år med sommerfugler i magen, det ble kjærlighet.

 

( To unge, og like kjedelige mennesker som fant lykken og sommerfuglene sammen. )

Og nå sitter jeg her en søndag morgen, og tenker at evig ungdom ikke er noe å strebe etter. For uansett hvor mange sommerfugler jeg hadde i magen, er det godt å endelig være voksen og avslappet, og fullstendig trygg på kjærligheten, og på seg selv. Og her jeg sitter, og knotter i vei på tastaturet, i armkroken til min første største kjærlighet, sender jeg en tanke til Cesilie, hun som visste hva det var å være en ekte venn, en som holdt på hemmeligheten i alle disse årene, til tvillingene fra Lillestrøm, og til Kjetilene fra klasse 4B. Jeg håper dere har det fint. At livet er fullt av hverdagslige gleder og magiske små øyeblikk. Jeg håper dere tilbringer denne dagen med noen som gir dere sommerfugler i magen.

 

( 20 år med sommerfugler i magen, og gjensidig kjærlighet. Det er fint det.)

God søndag.