Noen ganger kaster livet en skikkelig skruball, når du minst venter det. Det er så rart det der, for du kan se at den kommer, er forberedt, og ser hvor den kommer fra. Så stiller man seg opp, klar til å ta imot, klar for å  fange den skruballen med begge nevene. Men det er nå slik med skruballer, at uansett hvor forberedt man er, så sneier de hånden din i det du skal fange den, skifter retning, og flyr til siden. Så ender man opp med å leite litt i grøfta i stedet, famle litt i mørket før man endelig finner ballen.

Det har vært en litt sånn uke. En skruball vi så komme men ikke hel klarte å fange. Og selv om den er funnet så blir man jo litt tappet for energi, når man må sortere tanker, og gi plass til litt mer en man hadde tenkt i utgangspunktet. Og det er nettopp i slike situasjoner jeg stopper opp litt, eller vi stopper opp litt, og tenker over hvor mye vi har å være glad for. For når en av oss er litt ekstra sliten, da er gleden i å være to enda større, og det er vi takknemlige for.

Ikke bare det at vi kan snakke i timevis uten å gå tom for samtaleemner, eller at vi kan le til tårene triller av helt ubetydelige og ganske dumme ting, men at det kjennes like fint å bare sitte i samme rom, uten å si så mye som et ord, og enda vite at ting er bra. Sitte i samme sofa, lene hodet bakover, lukke øynene, og bare være stille sammen. Da kjenner man hvor godt livet er, skruballer eller ei.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

(Å være to, det er fint det. )

Denne uka har vi vært ekstra flinke til å lete etter de små øyeblikkene, fordi vi har hatt behov for å se de, og jeg sitter her med en kopp te og et halvspist knekkebrød (og noen skikkelig kule sukkertøy jeg har fått av ei venninne ) og prøver å tenke tilbake på noen av de små øyeblikkene, så jeg kan dele de med dere.

( Søndagsfrokost. Varm te, og kule sukkertøy fra butikken til Mona. Hverdagslykke. )

En ettermiddag denne uka stilte jeg morfarklokken vi har stående i stua. Denne klokken betyr så mye for meg, for hele flokken i måsahuset egentlig. Det er morfar som har laget den, og da mormor døde for noen år siden var jeg så heldig å arve den. Ubetydelig sak for alle andre, bare et vanlig møbel, men veldig meningsfull for meg. Vi har den bare til pynt, og har aldri dratt den opp, for dette er en sånn klokke som dinger høyt og uhemmet hver time, og fordi måsahuset er så lite at gubben og jeg sover bare en tynn plankevegg unna klokka, vil vi ikke risikere å våkne av et kjempe ding hver time hele natten. Men en ettermiddag denne uka trakk jeg den opp. Helt alene i huset satt jeg i sofaen og tittet på klokka, ventet spent på at viserene skulle slå over på en hel time. Så kom “dinget”, og plutselig var jeg liksom tilbake i morfarhuset. Det var som om jeg kunne kjenne lukten av kaffe, kamferdrops, leggevann til kjøpekrøller, og rullings. Som om jeg kunne høre gamle danske viser på radioen på kjøkkenet, og latteren til morfar. Så rart hvordan kun en lyd kan sende deg flere år tilbake i tid, og fremkalle minner som perler på ei snor. Rart, men kjempefint. Et av ukas fine øyeblikk, helt klart.

( Ikke bare et fantastisk stykke håndverk, men gode minner. Mange gode minner. )

Gleden av å tusle til jobben i tøysko. Nå har det vært dårlig med vinterstøvler på denne frua de siste årene, og tynne sko har fått kjørt seg i et og annet snøbelagt fortau, men derfor var et ekstra godt å tusle til jobb i slutten av uka, på bar asfalt. Et sikkert vårtegn, selv om brøytekantene fremdeles er høye. Jeg er skikkelig klar for våren nå kjenner jeg, selv om jeg har klart å virkelig nyte vinteren dette året. Sol, varme og hestehov skal bli skikkelig fint!

Alle de gavmilde menneskene menneskene som finnes der ute. Ikke bare de jeg kjenner, men helt ukjente mennesker også! I postkassen tidlig i denne uka lå det en pakke adressert  til meg. Et langt og koselig brev, og herlige velværprodukter. Jeg lo rått da jeg jeg leste etiketten på den ene tuben, for her er den en som har fått med seg den bittelille brunkrem-ulykken jeg hadde for et par uker siden, og nå raust har spandert på meg en tube som lover gyllen glød uten ettersmak av Donald Trump! Tusen takk Gro Anita! Ikke bare lukter den godt, men jeg har testa den et par dager, og er ikke lenger like vinterhvit som den gamle hekleduken til oldemor. Dette lover bra!!! Regner med å være brun og blid før jeg vet ordet av det!

( Nå skal det tænnes…brun og digg på rekordtid. Her lukter det ny selfie lang vei! )

Den morgenen vi hadde så god tid, både minsten og jeg, at vi kunne ta følge til skolen. Side om side på skoleveien, sluntre avgårde med all verdens tid. Gå igjennom glosene og et par matteregler før prøvene han skulle ha den dagen, skli litt på isbelagte vanndammer, bestemme hva vi skulle lage til middag. Bare snakke hele veien til skolen. Det var skikkelig fint. Hverdagslykke, rett og slett.

( Når minsten er blitt større enn deg, og du har fått kvise midt på nesetippen, men livet er ok likevel. )

Pusekatten som hopper opp i vinduet i yttergangen hver gang vi låser døra for å dra på jobb og skole, og som alltid sitter der og venter på oss når vi kommer hjem. Som om hun har en slags innebygget klokke, eller en sjette sans som gjør at hun vet når vi kommer hjem. Det er fint det. Jeg kjenner jo at jeg smiler, helt ubevist, hver gang jeg ser henne titte frem fra bak gardinene. Om det ikke er sånn at hun rett og slett sitter pal hele dagen og venter da…da er det jo egentlig bare trist… Tviler på det altså, for i løpet av en dag rives ting på magisk vis ned fra hyller og benker, og garn-nøster lever sitt eget liv rundt omkring på gulvet…vil jo tro katta bidrar litt der også. Uansett, fint med slike ting små og lodne ting som får frem smilet.

( “De garn-nøstene og den knuste kaffekoppen? Næh, det har jeg ikke hørt om. Har bare sitti her i syv timer og venta på dere jeg” … )

Lørdagen skulle egentlig tilbringes i Oslo, for måsagubben og jeg. En liten legetime og MR, etterfulgt av en ettermiddag i byen. Helt uten planer, annet enn litt rusling i gatene og en matbit på en litt bortgjemt pizzasjappe. Skruballen som ble nevnt tidligere gjorde at vi utsatte turen, og lørdagen ble tilbragt hjemme i stedet. Det var fint det og. Hele familien samlet under samme tak, hjemmelaget pizza, ungdommer på besøk, gitarspill og sang på rommene, og kald Pepsi Max og Rambo på tv`n for oss “gamle”. Oslo går ingen steder, det tar vi igjen senere. Det var godt å bare lade batteriene hjemme.

Mer kan nevnes.  Å oppdage en ny godisfavoritt. Å finne ut at  “påskeharen” har vært i Sverige, funnet sjokolade med polkagris, og levert det i postkassen. En tur på den nyåpnede Plantasjen med naboen. Male et skilt, grille pinnebrød på bålpanna i hagen, følelsen av å komme inn døra fredag ettermiddag og vite at det er påskeferie! Øyeblikkene er mange, og jeg kunne skrevet så mye mer, men sola skinner, gubben tusler rundt på gårdsplassen og prøver å gi førstehjelp til ei gammal girkasse, og jeg vil ut i finværet og gjøre om en sengebunn til ei diger bilderamme.

( Når påskeharen har vært på Harry.handel og funnet en sjelden kulinarisk god-bit! Oh lord, sier jeg bare! Blir ikke syltynn denne påsken heller! )

Jeg håper dagen din er fin, at du har funnet mange små gleder i uka som gikk, og at du ikke måtte ta imot altfor mange skruballer. En riktig fin påskeuke ønskes deg og dine.