“Det er ikke ofte jeg griner”, sa gubben. ” Men når jeg satt der i bilen og forbanna den fordømte køen i Rælingstunellen, så spilte de plutselig den sangen vet du, også bare rant tårene, fordi da tenkte jeg på han!”

Gubben er ikke en kar som ofte tyr til tårene. Han er varm, kjærlig og raus med alle oss som står han nærmest, men knytter seg ikke alltid lett til nye mennesker. Likevel skulle det ikke mer enn en gammel dansk vise til for å fremkalle savnet over han. For han var helt spesiell.

“Han” er min morfar. Ikke var, men er, selv om det nå er flere år siden han ble borte. Han var et sånt menneske man ikke kunne unngå å bli glad i. Det er vanskelig å skulle sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde han så spesiell. For meg var det nok det at han alltid var der, og at han var så veldig tilstede. Ikke med et slikt påtrengende nærvær,  bare lyttende, smilende og lekende.

For andre var det kanskje latteren og den lette stemningen som alltid var rundt han, og hvordan han alltid bød på seg selv.  Noen husker entusiasmen for livet. Hvordan han nøt hvert sekund, hvert lille øyeblikk.

Jeg tror han var spesiell for alle, og et forbilde for mange. I dag sitter jeg her og mimrer, på det som skulle vært hans bursdag. Jeg er ikke lei meg, har ikke behov for å sitte alene og minnes litt ekstra i dag, likevel sitter jeg her og deler tankene mine, og minnene om han med andre. Hvorfor? Av ren takknemmelighet. Av glede over å ha hatt denne mannen i livet mitt. Jeg unner alle å kjenne en som han.

Fordi hver gang jeg tenker på morfar, så går jeg litt inn i meg selv. Ransaker sjela litt, som om jeg er en eller annen poetisk hippie på jakt etter meninga med livet. Jeg tenker på hvordan det har seg at enkelte mennesker minnes med så mye glede, selv mange år etter at de ble borte, mens andre knapt ofres en tanke i den travle hverdagen. Og midt i denne selvransakelsen sitter jeg jo her, og tenker at når min tid her på jorda er over, så håper jeg de som en gang var glad i meg minnes meg med den samme gleden og entusiasmen. Så hva er det da som gjør at akkurat morfar var, og er så inderlig spesiell for meg, og alle de andre som fikk gleden av å bli kjent med han.

Jo, det er hvordan han han levde livet.

Det er hvordan han forlot Danmark, og hele sin familie, for den store kjærligheten i Norge. Det er hvordan han i alle år holdt kontakt med venner og familie, slik at både barn, barnebarn, og oldebarn nå lenge etter hans tid, fremdeles har et stort nettverk i et annet land.

( Å feire kjærligheten, den som har seiret i så mange år. )

Det er arbeidsmoralen. Hvordan han arbeidet så hardt, år etter år, for å bygge et hjem og fostre opp fire barn. Hvordan han på et vis alltid hadde nok til alle, uansett hvor lite det var å ta av. Det er hvordan han så åpenbart gledet seg over andres fremgang, og hvordan han alltid heiet entusiastisk på sidelinja.

Det var hans evne til å se det positive i alle mennesker, og hvordan han på strak arm kunne tilgi de som noen ganger såret.

Det var hvordan han så åpenlyst gråt og sørget da mamma, hans datter, ble dårlig, og hvordan han kjempet for henne. Hvordan han gjennom egne tårer tok vare på mormor da de begge så åpenbart sørget over tapet av et barn, men likevel klarte å finne så mange gleder i den tunge hverdagen.

Det er hvordan han med åpne armer tok imot pappa sin nye kone, som om han med den største selvfølge ønsket et nytt menneske velkommen inn i familien, uten at det måtte erstatte noen.

Det er hvordan han holdt et nyfødt oldebarn i armene sine med tårer i øynene, og gledet seg over hvordan familien stadig ble større. Hvordan han i timevis kunne ligge på gulvet og leke med de små guttene, helt til han måtte ha hjelp til å komme opp igjen. Hvordan han aldri spyttet i glasset, og var så til de grader entusiastisk over “en lille en”, en “skikkelig gammel dansk”! Hvordan han danset på korte, og vonde bein hver gang akkurat den sangen spilte på radioen. Hvordan han tuslet rundt i hagen, og luket stolt blant nysådde gulrøtter og redikker. Hvordan han nøt solmodne jordbær rett fra planten, og hvordan bena dinglet når han satt på krakken i hagen og tittet på småfuglene på fuglebrettet. Hvordan bukseselene alltid holdt buksene oppe, og hvordan rullingsen alltid var lett tilgjengelig i skjortelomma.

( Å sitte på en krakk i hagen. Dingle med bena, og kjenne solen varme. En liten gutt, og en oldefar. )

Hvordan han bannet som en full bryggesjauer, og lo av de groveste vitsene. Hvordan han nøt livet, og hvordan livsgleden smittet over på alle han møtte.

Det var samtalen han tok med oss alle når sykdommen rammet, og livet var i ferd med å ebbe ut. Når vi måtte love å ta vare på mormor den dagen han ble borte. Hvordan han så lett og åpent snakket om døden, som om det var den naturligste tingen i verden. Ikke skummelt, ikke farlig, bare en avslutning på en helt fantastisk reise.

Det var hvordan han klemte meg litt ekstra i hånden da han pustet ut for siste gang. Det var stemningen rundt sengen hans da livet var over, hvordan vi alle samlet oss der, strøk på det gråe håret, og kjente på den kalde hånden. Hvordan ungene mine for første gang fikk oppleve døden, ikke som noe farlig, bare som noe endelig. Hvordan denne mannen kunne gi oss alle disse opplevelsene, og lære oss noe, selv når han ikke var blant oss lenger. Hvordan begravelsen, til tross for mange tårer, også ble en feiring av livet.

( Den aller siste timen. )

Og nå sitter jeg her i dag, på det som ville vært hans bursdag, og tenker at det må jo være det som er meninga med livet. At vi nyter de søte jordbærene rett fra plantene. At vi dingler med bena på krakken mens sola varmer kinnene. At vi banner grovt, og skåler med en gammel dansk! At vi lar tårene renne når dagen er vanskelig. At vi elsker med hele hjertet, og at vi ikke er redde for å vise det.

Så i dag skal jeg spise jordbær, danse på stuegulvet til den sangen du vet. Jeg skal skåle for han som ikke er her lengre, og glede meg over alle de gode minnene som har erstattet sorgen.

For deg morfar, SKÅL!