Det er liksom ikke måte på hvor fort det går fra en søndag til den neste, og brått sitter jeg her igjen og noterer meg ukas små øyeblikk. De små hendelsene som i løpet av uka som gikk fikk meg til å stoppe opp bittelitt, om enn bare for et sekund eller to, og trekke pusten dypt inn, og bare kjenne på nuet.

Søndager er fine.

Jeg liker å sitte her i stua på søndagene, med litt for svære dameføtter tredd ned i varme ullsokker, og taste ned ditt og datt om små hverdagsøyeblikk. Ubetydelig for andre, viktige for meg.

 

( Hobbyblogger i snøen. Jeg må altså ha verdensrekord i svære nesebor! Fra denne vinkelen ser man jo hjernen min!!! Flatterende… )

 

For det betyr ingenting for noen andre enn meg, at jeg på mandagsmorgen var så mye mer våken og opplagt enn jeg noen gang kan huske å ha vært på en mandag, at jeg lenge før klokka bestemte det, tredde på meg altfor tynne sko for snøføret, og trasket på jobb lenge før de andre. Ubetydelig for andre, men hverdagsmagi for meg.  Det var så herlig akkurat i det jeg rundet hjørnet av B-blokka, og kunne se utover en foreløpig stille skolegård, akkurat i det sola trengte gjennom skyene. Det var fint det. Et sånt lite ubetydelig øyeblikk egentlig, men som likevel satte standarden for det som normalt ville vært en vanlig og litt stressende mandags morgen.

 

( En mandagsmorgen, helt uthvilt, og helt fri for stress. Skolegården før den våkner til liv, og fylles med herlige ungdommer, og fine kollegaer. Ikke mange uker som starter med en herlig indre ro, det er helt sikkert. )

 

Tirsdagen startet med hodepine og høye skuldre, og etter jobb kapitulerte jeg mer eller mindre i godstolen. Det gikk så smått med middagen at gutta selv tok ansvar, uten å måtte bli bedt om det. Og mens jeg satt der i stolen og var sånn passelig full av selvmedlidenhet, tuslet en gutteflokk på tre rundt mellom stua og kjøkkenet, mens de multitasket som et drevent kvinnfolk, og fikset middag, tente opp i peisen, og gjorde lekser. Og akkurat i det gubben kom inn døra stod tre småsvidde Grandiosa pizzaer og en stor salat på bordet. Kanskje ikke akkurat et herremåltid for den gjennomsnittlige hobbykokken, men akkurat da var det bare fint å sitte rundt bordet, snakke om dagen, tygge på en tørr pizzaskorpe, og bare “være”. Og med ketchupflekk på genseren hvilte jeg middag i armkroken til gubben på sofaen, mens gutta kjørte i gang oppvaskmaskinen, og jeg ble liggende og døse, og tenke at om resten av dagen var full av stress, så var i hvert fall akkurat det øyeblikket kjempefint!

 

( Når to tjukke mennesker får plass på samme sofa. Horisontalt til og med. Det er hverdagslykke det! )

 

Onsdagens aller fineste øyeblikk må ha vært lunsjen. Ikke bare fordi den involverte mat (selv om spising riktig nok er en av mine absolutte favorittsysler), men fordi den eldste poden jobbet på et bygg i forbindelse med min arbeidsplass akkurat denne dagen, og hadde lyst til å spise lunsj med moder`n. I 40 minutter satt vi i kantina med hver vår matpakke, og snakket om skole og jobb, og de nye benkene til spisestua vi har planer om å snekre sammen neste uke. Så hverdagslig, likevel så fint.

 

( Meg: “Se normal ut på bildet da, vennen min, sånn at mamma kan blogge om det lykkelige familielivet vårt.”

Petter`n : “Ok!” )

 

Onsdag kveld tok lesertallene av på bloggen som aldri før, og jeg trodde først det var noe galt med statistikken. For selv om et og annet innlegg tidligere har høstet greie lesertall, har jeg aldri opplevd maken til dette, og innlegget om den litt uheldige dagen resulterte til flere dager på bloggtoppen. Med dette ble pågangen stor på alle sosiale medier, og selv om det unektelig er kjempegøy når noe man skriver fenger så til de grader over hele landet, så fikk det meg til å tenke. For det må jo være så stressende å ha bloggen sin som en jobb. Ikke fordi alle som troner topplistene til enhver tid bruker å mye tid på de publiserte tekstene, men kampen om lesertallene. Det å hele tiden skulle, eller i alle fall burde, levere noe som ikke bare fenger, men som er matnyttig og oppriktig nok til at du kan stå inne for det du leverer til enhver tid, det må være så vanskelig. Når man skal leve av lesertall og jakten på betalende samarbeidspartnere. Artig å være på topp, men å kjempe for å holde seg der? Det hadde jeg ikke klart, ikke dag ut og dag inn. Derfor var det så herlig å logge av om kvelden, finne frem papir og blyant, høre på gamle slagere på radioen, og slappe av med et lite tegneoppdrag for en hyggelig dame som hadde tatt kontakt tidligere i uken.

Det var godt å kjenne på hvor artig det er å stille denne konstante skrivekløen min på bloggen, uten at jeg MÅ. En liten vekker, rett og slett. Et fint øyeblikk.

 

( Når man kan senke skuldrene og forsvinne litt inn i sin egen verden med papir og blyant. Hverdagslykke! )

 

Når det er sagt, så har denne bloggen skapt mange fine stunder, og mange små, herlige øyeblikk denne uka, som jeg har gledet meg over. Flotte, snille mennesker som har tatt kontakt, lagt igjen kommentarer både til fryd og ettertanke. Det toppet seg i går da Gunn Kristin sendte meg bilder av leirefigurer hun har laget, fritt tolket etter ukas mest leste blogginnlegg. Både måsagubben, kattefaen og meg, foreviget i leire. Så herlige er de, at måsagubben brått ble litt høy på seg selv, og nå går rundt og dagdrømmer om seg selv i helfigur i voks, på Madame Tussauds i London… Hvorfor han tenker at turister vil flomme til London for en helfigur av en halvgammel, smådvask og sliten bilmekaniker aner jeg ikke. Orker ikke spørre 😉

 

( Måsafruen i leire! Jeg dævver!!! )

 

Lørdagens høydepunkt må være timene ute med den minste poden. Helt spontant pakket vi sekken full av pølser, sjokolade og kakao, og trasket gjennom en drøy halvmeter høy snø utover myra, og bort til den lille lavoen vi har laget der. Det var så fint å sitte der i på den lille lune plassen, kjenne lukten av bål, og speide etter elg, rådyr, hare og rev. Så heldige vi er som har en sånn liten perle av plass rett utenfor stuedøra. Bare et steinkast hjemmefra, likevel unna alt og alle. Men magene mette av pølser og varm kakao skravlet vi om alt og ingenting, fulgte haresporene innover i skogen, og laget engler i snøen. Akkurat passe kaldt. Kjempefint. Hverdagsøyeblikk verdt å legge på minne.

 

( Når du er 183 cm høy, og likevel forsvinner i snøen. )

 

Mange flere øyeblikk kunne vært nevnt. Å sovne i armkroken til måsagubben etter å ha skravlet mye lenger ut i nattetimene enn vi burde. Postbudet som hilser gjennom bilvinduet hver dag, enda vi aldri har snakket sammen. En hilsen fra en dame vi ikke har sett på lenge, men som i en årrekke fraktet guttene trygt til og fra skolen hver eneste dag. Varme sokker, bortgjemt sjokolade funnet i skapet, og chatten med barndomsvennene. Det lille glimtet av vår som kranglet seg frem gjennom kuldegrader og snø. De små tingene.

 

( Et lite vårtegn midt i snøen. Hverdagsmagi. )

 

Noen øyeblikk vurderer jeg også å gjemme i glemmeboka…som da jeg gikk på snørra foran to uniformerte menn, og fremdeles kjenner at nesa er øm, og den ene fortanna bittelitt løs….pokker ta den glattisen, og min trang til å sikle på uniformerte mannfolk!

Det lukter nystekt eplekake i måsahuset. Ute i skuret skrur gubben og den mellomste poden liv i den gamle mopeden som skal brukes flittig til våren, og tvers over bordet jobbes det med arbeidstegninger til et snekkerprosjekt den kommende uka. Det er mye å glede seg over, og mer å glede seg til.

 

( Når huset lukter av nystekt eplekake og traktekaffe. Da kan man ikke annet enn å nyte en av ukas siste små øyeblikk. )

 

Ønsker deg som titter innom en avslappende søndag. Håper uken din har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer blir proppet av hverdagsmagi.

Vi blogges.