En ting skal være sikkert. Det var godt å komme tilbake på jobb etter en herlig, men lat vinterferieuke. Det er rart med det, hvordan helgen og fridager føles så mye mer velfortjent, og hvordan tiden sammen med flokken i måsahuset nesten virker enda mer verdifull etter travle uker. For uka har vært travel. Ikke sånn heseblesende løpe-til-og-fra travel, men det har vært mye å gjøre, så da vi endelig kunne pakke oss inn i måsahuset uten en eneste plan for helgen på fredag kveld kjentes det ekstra godt.

 

( Når fredagskvelden ser slik ut, da kan man enkelt konkludere med at din tid som party-løve er over! )

 

Nå er frokosten nettopp inntatt. Gutta og måsagubben sitter rundt bordet og har ide-dugnad. Det jobbes med den kommende cross-sesongen, og i år som i fjor jobbes det iherdig med å få endene til å møtes. Det er et puslespill som stadig mangler brikker, for å si det sånn. I år har den mellomste poden satt seg som mål å kjøre NM i etappe-enduro, og han har potensiale til å gjøre det godt. Det står i hvert fall ikke på innsatsvilje og trening, for poden lever og ånder for idretten sin, men kostnadene, det er noe annet. Det er dyrt, pokker så dyrt, og denne uka har han etter diverse runder for å søke spons fått avslag etter avslag. Det tar som sagt litt motet fra en ung pode, men vi får slå hodene sammen og se hva vi kommer opp med. Og mens gutta siter der med litt krummet rygg og litt oppgitte leter etter løsninger ser jeg, midt i håpløsheten deres, et av ukas siste fine små øyeblikk. For mens de og gubben sitter der med hodene i bløtt og ser etter løsninger, ser jeg samhold. En storebror som trekker seg fra treninger for å frigjøre og låne bort sitt eget sikkerhetsutstyr. En lillebror som låner bort egen sykkel slik at den mellomste skal ha en reservesykkel klar dersom uhellene skulle være ute under løp, en pappa som skrur inn i de sene nattetimer for at ting skal være i orden. En gjeng som sammen ser etter løsninger i stedet for å la seg knekke av utfordringer og avslag. Og det er et fint øyeblikk det! Et sånt øyeblikk man aldri skal ta for gitt, men bare lære seg å sette pris på.

 

( Fineste gutteflokken, konkurrenter og bestevenner, akkurat slik det skal være. )

 

Det har i grunn vært mange slike øyeblikk den siste uka, og jeg kjenner at det gjør noe med meg. Ideboka mi, den som alltid ligger i vinduskarmen er full av små skisser. Jeg har en skrivekløe jeg aldri klarer å komme til bukt med føler jeg, og hadde jeg ikke hatt jobb og unger kunne jeg sikkert ha plantet meg foran tastaturet og slått rot der en uke eller to fremover. Om det hadde blitt spennende for andre enn meg å lese er jo slett ikke sikkert, men bloggen er jo først og fremt mitt lille fristed. Det skulle jo i utgangspunktet ikke bety noe hvem andre som leste, og hvorfor, men jeg tar meg stadig i å tenke på hvorfor helt ukjente mennesker klikker seg inn på nettopp denne lille bloggen, og hva de egentlig ønsker å lese. Har du svar på det vil jeg forresten gjerne vite det 🙂

 

( Når solen enda ikke har gått ned når man er ferdig på jobb, og skogen byr på iskalde, men herlige hverdagsøyeblikk. )

 

Folk har klaget på sprengkulda hele uka. Jeg tør ikke annet enn å nikke på hodet til dobbelthakene rister, men i  mitt stille sinn nyter jeg siste rest av vinteren. Tirsdag kledde jeg meg i ull fra innerst til ytterst og ruslet en diger omveg gjennom skogen på vei hjem etter jobb. Det er noe helt magisk med skogen i vinterkulda. Når frosten biter i kinnene, men resten av kroppen er varm og bare sånn godt sliten. Da er det godt å stoppe opp, se opp på trærne som knitrer i den kalde vinden, og bare “være”, et lite sekund eller to. Fint øyeblikk. Ekstra godt å komme hjem til flanellspysj, tykke sokker og varm peis. En pus i fanget mens det knitrer i vedovnen, og middagen putrer i gryta på kjøkkenet. Det er et herlig hverdagsøyeblikk det, midt på kaldeste vinteren.

 

( Når man ikke ser hva som er foran og bak på dyret, men hører at han maler, så du er ganske sikker på at det er katta, og ikke en loball fra filteret i tørketrommelen.)

 

Utfordringene på jobb har stått for mange fine øyeblikk. Kontrastene er så store i løpet av en uke, spesielt på videregående, når man er så heldig å få være med på nesten alle de ulike linjene. Jeg har tatt meg tid til å kjenne litt på det denne uka, gleden over kontrastene. Fra dikt og novelleanalyse, til engelsk innlevering og førstehjelp, for så å avslutte med fotoprosjekt av frosne såpebobler. Heldig er jeg, som får ta del i alt. Hverdagsmagi på jobben, det er ikke alle forunt. Mange fine øyeblikk.

 

( Når frosne såpebobler er et avbrekk fra novelleanalyse og engelsk fordypning, da har man havnet på rett hylle! )

 

Jeg har ledd til mageknipen har kommet og tårene trillet av en pode og hans sans for dårlige vitser- Jeg har gledet meg over nystekte sjokolademuffins fra en pode som helt spontant bakte før jeg kom hjem fra jobb, og jeg har kjent på stoltheten over en gutt som mestrer ting som før har vært vanskelig, og jeg har sklidd på isen UTEN å slå halebenet! Alle fine øyeblikk.

Jeg har tuslet rundt i matbutikken i Sverige med en mann som HATER å handle, men likevel lar seg lokke til en harryhandel om belønningen er en vanilje milkshake på Mc.Donalds. Vi, som sjelden er alene uten gutteflokken, kunne nyte en times biltur hver vei, til og fra Harryhandel, i strålende vintervær. Så fint det er, å kjøre rundt midt ute i ingenmannsland, med bagasjen full av billige bakevarer,  og Pepsi Max på boks, og snakke om alt og ingenting. Et fint hverdagsøyeblikk.

 

( Midt mellom Sverige og Måsan, bare han og jeg. Fint det. )

 

Det toppet seg da måsagubben, som kanskje er Aurskog-Hølands minst romantiske mann, i all hemmelighet hadde plukket med seg to poser polkagriser som han serverte fruen sent fredags kveld. Altså, her snakker vi magiske øyeblikk for en polkagris-elsker! Var nesten så jeg bare sklei av sofaen, kasta ulltrøya og hoppa på gubben som en kjøleskapsmagnet mot et flunkende nytt kjøleskap! Full tenning! Hverdagsmagi!

 

( OOOO-store lykke!!!! )

 

Jeg har kost meg med baking av det som så langt ble årets beste pizza (oppskrift kommer ila neste uke for de som er interessert), og jeg har så smått begynt å tenke på påskedekorasjoner. Jeg har skravlet med gode venner, drukket kaffe med en tidligere elev og fått glede meg over andres fremgang. Det kjennes godt. Hverdagsøyeblikk verdt å huske.

 

( Fiiii-flate! Pizzasnurr-pizza. DEN var digg den!!! )

 

Nå skal jeg sette meg ned sammen med gutteflokken min og se om vi sammen kan finne litt løsninger på diverse sportslige utfordringer for kommende sesong. Fem hoder tenker bedre enn fire….hvis ikke det femte hodet plutselig får noen sånne akutte gjærdeig-ideer i hodet da, og lar seg forvirre av kanel, sukker og de polkagrisene som hun har gjemt unna øverst i skapet, bak den pakka med fullkornsmakaroni. Det har skjedd før nemlig. 

Ønsker alle som titter innom en nydelig vintersøndag, enten du er lei kulda eller ikke. Håper uken var full av fine øyeblikk, og at den neste blir proppet av hverdagsmagi. Det fortjener du.

Vi blogges.