Jeg fryser. Er iskald på tærne og fingrene, men det gjør ikke noe. Det er helt greit fordi jeg også har roser i kinnene, og en litt frossen nesetipp, og rim i øyevippene. Jeg har nemlig nettopp kommet inn døren i måsahuset etter den aller første turen ute i frisk luft i hele 2018.

Det er fire uker siden foten ble operert for tredje gang, og i dag hadde jeg lov til å gå i mer enn 20 minutter.

 

(På tur med Petter`n, i gnistrende vakkert vintervær. Bjørkelangen altså, ikke den verste bygda og bo i!)

 

Foten verker. Mye mer enn den egentlig burde, og jeg frykter at disse problemene med føttene ikke er helt over på en stund enda, men akkurat nå er jeg bare glad for å kunne gå! Det var så deilig. Kuldegrader, sol fra blå himmel, lue og votter og stilongs, og selskap av den eldste poden. I snaue halvannen time har vi tuslet rundt i bygda, og ledd, og skravlet, og det var så befriende herlig. Og selv om foten er øm, og fingrene kalde, så slo det meg at akkurat nå, akkurat dette, må være mitt beste øyeblikk denne uka. Sliten, kald, og kjempeglad. Det har vært andre fine øyeblikk denne uka også, men fordi jeg liksom ikke blir helt kvitt tanken på at kroppen, eller foten da, fungerer optimalt, blir liksom humøret litt sånn …meh!!! I den store sammenhengen er det en bagatell, jeg vet jo det, men likevel kjennes det litt kjipt.

Når det er sagt, og surmulingen til side, så har det vært så mange små øyeblikk å glede seg over også. Akkurat den kvelden jeg satt på mitt mest furtne, men foten høyt, og tom stue, fordi alle i familien utenom meg hadde et sosialt liv (bitter much?), tikket den inn en melding i gruppechatten med barndomsvennene på facebook, og før jeg viste ordet av det hadde vi ikke bare avtalt, men også bestilt bord til middag og slarvings i midten av Februar. Rein og pur lykke! Noe å glede seg til, en tur ut med gode venner. Et skikkelig fint øyeblikk faktisk!

Så var det den dagen det var så kaldt at kulda bet i kinnene da jeg gikk i postkassa, og kattene kom inn med istapper på potene etter en bitteliten luftetur i hagen. Så vakkert var da sola skinte på alt det iskalde, at jeg tredde kroppen inn i varmedressen til gubben, og tuslet rundt i hagen med fotoapparatet bare for å forevige litt av det aller vakreste med vinteren. Det var ikke mange minuttene jeg hinket rundt der ute i snøen, men du verden så deilig det var. Og det beste med det hele, var å komme inn og varme føtter og fingre foran en varm peis, tenne et par lys, og bare nyte stillheten i ei varm stue. Det var et fint øyeblikk det. Levende lys og varm peis er hverdagsmagi på sitt beste, jeg må bare huske å sette pris på det, virkelig nyte det.

 

 

( Selv det iskalde og fargeløse er vakkert, bare man tar seg tid til å virkelig se etter. )

 

Det var så herlig å sitte et par timer på en helt vanlig torsdag, og spise rykende fersk kringle med naboen, og le!!! Virkelig le! Av oss selv, av andre, av dårlige vitser, og kroppslig forfall. Et kjærkomment avbrekk i en uke hvor jeg egentlig har vært mye alene. (Selv om ofte snakker med meg selv som en annen tomsing også!) Et sånt fint øyeblikk, sånn som etterlater deg med ømme kinn etter brede smil.

 

( Levende lys, små gleder i hverdagen. )

 

Og når vi snakker om kringle! På torsdag bakte jeg kringle, live, på Snapchat etter oppfordring fra fineste Stine, og maken til respons fra så mange som titter innom bloggen. Jeg er helt rørt over tilbakemeldingene, og senest i formiddag fikk jeg tilsendt et bilde med en kringle til helving! Så herlige dere er! Jeg kjenner jeg blir oppriktig glad, og ikke så rent lite overrasket, når det tikker inn slike fine meldinger! Et av ukas høydepunkter, helt klart! Det er mange som har spist kringle denne uka, og det gleder meg!

 

( Livebaking på Snapchat. Skummelt å teste noe nytt, men du verden så gøy! Kanskje ukas høydepunkt, hvertfall med så mange fine tilbakemeldinger fra flotte folk. )

 

I går var måsahuset stappfullt. Av mennesker jeg er glad i, latter og kaker. Vi feiret 17 årsdagen til eldste poden som hadde bursdag på mandag, og 1 årsdagen til den fineste lille tantejenta. Jeg elsker å samle familien, og kjenner hver gang de kommer hvor inderlig glad jeg er for hver og en av dem. Vi er enebarn, både måsagubben og jeg, og derfor setter vi ekstra stor pris på at våre tanter, onkler, besteforeldre og søskenbarn stiller opp. Det blir så brått stille når de drar, men trøsten er tonnevis med restemat og kaker 😉 Et av ukas små øyeblikk, familie samlet under samme tak. Det er herlig det.

 

( Marsipankake til en liten prinsesse. Så herlig å kunne leke seg med litt rosa kakepynt. )

 

Jeg er fremdeles frossen, og knotting på tastaturet hjalp ikke stort på kalde fingre. Jeg logger av her, og hopper i badekaret. Varmt vann, og en kald Pepsi Max, det blir et av ukas siste øyeblikk tenker jeg. Det blir bra. Deretter blir det hjemmebakt pizza, og en gitarkonsert på gutterommet. Den minste poden har lært ei ny låt, og jeg er invitert til livekonsert. Gleder meg!

 

( Den minste poden, som plutselig er lengst av alle, og selvlært på gitar. Nå blir det konsert på a mor. )

 

Minner om den lille gaven du kan vinne til noen du er glad i. innlegget finner du HER, og vinneren trekkes i kveld kl 21, og kunngjøres på Facebook kort tid etter det.

 

( Siste sjans til å vinne en gave til noen du er glad i. Fristen går ut kl 21 i kveld. )

 

Ønsker alle som titter innom en riktig god søndag, og en flott ny uke. Måtte den bli proppfull av fine små øyeblikk. (og kringle.)

 

 

 

 

Tekst og bilder som omhandler ungene er gjennomlest og godkjent.