Søndag. Statusrapport fra måsahuset: Knitring i peisen, check. Stearinlys som blafrer på bordet, check. Kaffe med fløte og knekkebrød med brunost, check. Fugler og ekorn på fuglebrettet utenfor vinduet, check. Tre poder sover, flere ungdommer sover over etter ungdomsfest i går, rundstykker står i ovnen, eggerøre er mekket, tipper det blir fullt rundt frokostbordet når alle under 22 står opp.

Huset fullt av ungdom. Hvor lenge kommer det til å være sånn? Jeg tenkte på det på fredag. Jeg stod å laget taco til flokken, da en av podene som nesten har vokst opp her, uten at han reint teoretisk er vår, ringte og spurte om det var plass til en til rundt bordet. Det var det selvsagt. Det er det alltid, spesielt til han. Han er jo “vår”, på alle måter som teller. Og plutselig satt de her, firerbanden, og spiste taco, pratet og lo. Alle i arbeidsklær, slitne etter arbeidsdagen, men så ungdommelig barnslig glade for at det var fredag og helg. Og jeg bare rusler rundt de og nyter selskapet og stemninga, og latteren, og håper så inderlig at det skal vare noen år til, selv om alle sparer iherdig til egen bolig, og alle drømmer om å “fløtte for seg sjæl”, ungkarsbuler og alt det der. Men enn så lenge nyter jeg å ha de hjemme, enten de er tre, eller alle fire. Herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg veit at jeg ofte gjentar meg selv med disse øyeblikkene, noen ganger til det kjedsommelige. Men så er det jo akkurat det som er essensen her da, med disse hverdagsøyeblikkene. Nettopp det at de er hverdagslige. Kanskje desto viktigere å notere seg disse små øyeblikkene av akkurat den grunnen. Det er jo hverdagsøyeblikkene som ofte blir en vane og kanskje ikke legges merke til, eller nytes. Morgentimene. De kalde, vakre morgentimene. Noen ganger, når vinterkulda gjør at snøen knitrer under skoene, og det er ferske spor fra elg eller rådyr oppover bakken, da kan jeg ikke annet enn å stoppe opp og bare nyte synet. Så herlig å ta noen sekunder på vei til jobb, skue ut over bakken og skogen, trekke iskald vinterluft inn i nesa, og bare nyte øyeblikket.

Å ha god tid før elevene kommer. Det er fine øyeblikk. Det har blitt noen søvnløse netter denne uka også, litt hjerteflimmer, og da blir morgentimene litt tunge. Det hjelper med noen kvarter ekstra hjemme i stolen, men da er man jo på plass på skolen bare rett før første økt…jeg liker å være tidlig ute. Ta en kaffekopp med andre morgenfugler, svare elever som har sendt melding ila kvelden, natten og morgentimene på Teams, slumre litt på kontoret. Og de nettene søvnen kommer og hjertet ikke hopper i utakt, da er det godt å å ankomme skolegården tidlig. Særlig når en annen morgenfugl har kommet rett før meg og traktet kaffe. Rusle over skolegården i vinterværet, og se at det er lys i kontorvinduene, slå av en prat med Anne Grethe som alltid er kvitrende blid uansett hvor tidlig det er, det er fine øyeblikk det.

Kanskje de beste øyeblikkene i uka…å komme hjem. Det har blitt en del møter etter arbeidstid denne uka, og noen sene kvelder før jeg kommer inn døra hjemme. Da er det så innmari herlig å komme hjem. Når jeg rusler over veien fra postkassa (ingen regninger i den, den dagen), når det lyser i vinduene, ryker fra pipa, og lukter middag i det jeg åpner døra. Det er fine øyeblikk. Uansett hvilke fine mennesker man tilbringer dagen med, uansett hva spennende som skjer på ettermiddagene…hjemme best. Alltid.

Ukas t-skjorte. En av mange t-skjorter jeg fikk i gave til jul. Synes det er så herlig med ting med gøyale tekster, særlig kaffekopper og t-skjorter. Og denne uka måtte kjørte jeg på med grå t-skjorte med passende tekst. Det er så lite, jeg vet det, men jeg digger det. Sånne små øyeblikk. Elevene begynner å bli vant med at undertegnede går rundt med rare tekster på skjorta, og hver gang de spotter en tekst stoppes jeg, de leser, flirer litt med eller av meg, og rusler videre.

En luftetur. Vi skulle egentlig bare på butikken og handle inn maten vi trengte til helgen, men en kort handletur ble til en lengre kjøretur, deretter en spasertur, og til slutt fikk vi handla. Og det ble så bra. En sånn spontan kjøretur hvor vi bare sitter og skravler i et par timer. Ler, prater, hører på radio, stopper langs veien, går ned til et vann eller ei brygge, snakker mens vi rusler. Så går liksom tiden, og plutselig mørkner det, og butikken er ikke like full av folk som stresser lenger, og vi kan handle i ro og mak. Spontane turer til ulike steder, fine øyeblikk.

Planlegging av en ny liten filmjobb. Frivillig sentralen ønsker små reklamesnutter som viser arbeidet de driver med, og jeg og Lars har fått i oppgave å snekre sammen noen manus, og stå for små intervjuer foran kamera. Mitt bidrag til frivilligheten dette året, fint å kunne gi noe i en tid hvor så så mye handler mest om å få. Denne uka møttes vi på Frivilligsentralen etter arbeidstid til idemyldring, og jeg har skikkelig trua på at dette blir veldig bra. Fine øyeblikk.

Når man bare ikke orker (eller gidder) å lage middag, og gubben som er like giddalaus, men desto mer sulten, klinker inn en bestilling på pizzasjappa. Ingen vane akkurat, men fytti så deilig det er å få en pizza levert på døra enkelte kvelder. Ingen kokkelering, ingen oppvask, bare masse mettende kalorier, akkurat nok til å mette sultne mager, og enda få et par stykker til overs som restemat i kjøleskapet. Det er rein lykke på en hverdag, og definitivt fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har meldt meg på fagskole, og er straks klar for litt flere studiepoeng. Gleder meg til å lære mer om barn og unges psykiske helse. Jeg har spist salat fra kantina, og kasta i meg en hel plate melkesjokolade fra Kiwi. Jeg har henta pakke på posten med myk og herlig genser, og sendt tilbake ei olabukse som var deprimerende trang… Jeg har fyrt i peisen og rulla nesten naken i snøen. Jeg har fryst og jeg har svetta, ledd og vært sur, sovi og ikke sovi. Livet, sånn livet er. Helt vanlig, behagelig kjedelig, og veldig, veldig fint. Håper uka som gikk bød deg på gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær grei med seg selv, det fortjener du. God søndag, vi blogges.