Jeg skulle ta meg sammen i dag. Det var planen. Ta meg sammen, skjerpe meg litt. Hvordan var usikkert, jeg visste bare at i dag skulle jeg liksom “gønne på” litt, ta et skritt ut av denne bobla, ikke være så sliten, ikke være lei. Men jeg våknet, etter ikke altfor mange timer med søvn, til lyden av regn på ruta, og der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle skjerpe meg i dag likevel. For ute er det grått, kaldt, og vinden river litt i toppen av grantrærne som omkranser måsahuset. Så da skjerper jeg meg ikke i dag. Istedet loffer jeg midt på formiddagen fremdeles rundt i pysjen , drikker sånn mocca-posekaffe med altfor mange kalorier, stryker på pelsen til pusen som prøver å stjele varme fra fanget mitt, og tenker at jeg skjerper meg i morgen istedet. I dag trenger jeg bare ei lita pause.
Jeg skulle ønske jeg ikke kunne sette fingeren på hva som var galt, men jeg kan det. Om man bare hadde hatt dårlige dager, uten helt å kunne konkretisere hvorfor, da hadde det kjentes bedre. Mer legitimt på en måte. For alle har dårlige dager, tilsynelatende helt uten grunn, og det er greit! Helt normalt.
Sier jeg min grunn høyt føles det som om jeg syter. For om jeg setter opp “regnestykket” vil det ikke gå opp. Det blir ikke to streker under noe endelig svar. Jeg har ingen grunn til å klage, ikke egentlig, og det finnes de der ute som vil anse dette som en rein bagatell. Det er en bagatell i den store sammenhengen, skjønt det å klage er nok ikke det jeg gjør heller. Ikke egentlig. Jeg skulle bare ønske ting var annerledes akkurat nå.
Mange av de som jobber i den norske skolen har garantert kjent på de samme følelsene det siste året, for meg har det vært de siste fire ukene særlig. Fra vinterferien og frem til nå. Ja nemlig…det er bare fire uker siden vinterferien, og nå er det påskeferie. Ingen grunn til å klage, ikke sant. Fri hele tiden…
En kollega sa det så godt forrige uke. “Jeg føler meg bare flat!”
Det er beskrivende. Ikke likegyldig, langt derifra, men litt flat. Som om man starter en dag med forventninger om at planene vil forandres, endringer skal tas på sparket. Vanskelig for de ansatte, vanskeligere for elevene. Også skal man, atter en gang, plukke opp bitene av frustrerte barn og unge som starter på bunnen hver dag, klatrer halvveis opp på stigen, før de blir dytta et par steg nedover igjen, der de skal bli stående i påvente av beskjed om nye retningslinjer, nye regler, nye anbefalinger. På toppen av stigen står samfunnet og forventer progresjon, for de unge er jo så fleksible, takler omveltninger og utfordringer på strak arm.
Jeg jobber i den videregående skolen. Ikke som lærer. Som elevassistent. Ordet har for mange en negativ ordlyd. (Jeg har skrevet om det før, om du ønsker kan du lese det HER ) Nederst på rangstigen, for trenger egentlig elever i den videregående skolen en assistent? Nederst på lønnsstigen. Jeg oppfatter det ikke sånn. Jeg har, heldigvis, kolleger som er inkluderende. Kolleger jeg lærer av daglig, og som jeg tror, uten å virke for høy på meg selv, lærer et og annet av meg også.
Ja, vi trengs. Om du lurte, eller om det skulle være noen tvil. Elevassistenter altså. Vi trengs. Også i den videregående skolen. På lik linje med resten av elevtjenesten. På lik linje med helsesykepleiere, miljøveiledere, rådgivere, lærere.
På starten av skoleåret hadde jeg et titalls elever under “mine vinger”. Nå, ved inngangen av påskeferien har tallet mer enn doblet seg. En gruppe ulike elever med ulike behov, en gruppe større enn en vanlig skoleklasse. Det er bare de jeg har fanget opp, de som har søkt kontakt. Hva med alle de som enda ikke har strukket ut en hånd? Det er ikke jeg som har skapt det behovet, det er hverdagen, og utfordringene de drar med seg. Noen trenger faglig hjelp. En til en undervisning på grupperom. Noen for å forstå faget, eller språket, for undervisning på nett, på teams, gir ikke optimal læring for alle, verken for de med lærevansker, eller de uten. Noen trenger å komme i land med en oppgave, en innlevering, en prøve, for det å jobbe på egenhånd fungerer rett og slett ikke. Noen trenger å prate. Om været, de fete nye buksene med sleng, om den festen i helgen. Andre samtaler er tyngre. De om mammaen eller pappaen som svikter på verst tenkelig måte. Om mørket i hodet og hjerte som er så altoppslukende at det å fortsette å leve virker som et uoverkommelig mål. Samtalene om angsten som klemmer rundt hjertet som en skarp klo, som gjør det vanskelig å puste.
“Man skaper sin egen arbeidshverdag!” fikk jeg høre. “Hvis det ikke står i stillingsbeskrivelsen din, da er det ikke din jobb. Da må du sile ut litt. Det er ikke meningen at du skal slite deg ut, vet du.” Men når et barn, eller en ungdom kommer til deg som voksen for veiledning og hjelp, da hjelper du! Sånn er det bare. Om du så må henvise videre, til de som er bedre egnet til å ivareta enn deg, så står du i det til du vet at barnet eller ungdommen er ivaretatt!
Jeg kom i mål før påskeferien. To dager før ferien faktisk, god margin. På papiret ser det bra ut. Inne i hodet mitt er det fremdeles litt kaotisk. For selv om man har landa på papiret, så betyr ikke det at man automatisk har landa i hodet, eller i hjertet for den saks skyld. Jeg kommer i mål der også, jeg gjør jo alltid det. Tenger bare ei lita pause.
Rundt armen sitter et armbånd fra en ungdom. En av disse mange spesielle som alltid vil ha en spesiell plass i hjertet. Du verden så mange ungdommer et hjerte har plass til. “Jeg ser deg”, står det. Fordi det var det jeg pleide å si til ungdommen. En fin påminner om at det nytter, selv om man noen dager føler seg litt, ja, du vet…flat!
For jeg er sliten av å ikke kunne klemme de som gråter så skuldrene rister. Lei av å sitte på den andre siden av bordet å høre om de mørkeste tankene, uten å kunne stryke på ryggen, eller holde i hånda. Det er jo der min styrke ligger, mye av den ihvertfall, og uten disse nære relasjonene føler jeg at jeg ikke lenger strekker til i jobben min. På papiret ja, der kom jeg i mål. Følelsesmessig, så langt derifra! Nå om dagen kjenner jeg at jeg ikke er nok. Den følelsen er vond!
Jeg savner forutsigbarhet. Hvem gjør vel ikke det. Uforutsigbarheten er kanskje den største utfordringen for “mine” ungdommer. Det ser ikke ut til å bli forutsigbart med det første.
Det blir bra til slutt…selvsagt gjør det det. Og snart skal jeg komme ut av denne bobla, hoppe i det med ny giv, “gønne på”! Men først trenger jeg ei lita pause.
Jeg sitter nettopp nå på pause alene – sånn er det jo nå. Jeg jobber i en av de få barnehagene som er åpne denne uka, og er til alt overmål aleine som voksen i min kohort. Så den litt flate følelsen kjenner jeg godt til om dagen.
Så kan vi vente og lengte etter normaliteten, og være glade så lenge vi er friske osv – men ventetiden har blitt for lang nå. Og det må det være lov å kjenne på! Take care👋
Ja, det er akkurat det. Ventetiden er lang, for lang, og det må jo være greit å innrømme det. Til tross for at jeg selvsagt er glad for at jeg har en jobb å gå til <3 Ha en fin dag i barnehagen, og takk for jobben du gjør.
Jeg har lest maaange av innleggene dine de siste åra. Noen er hysterisk morsomme, andre koselige eller ettertenksomme. Og noen er dønn ærlige.
Jeg håper virkelig at både du og de du har ansvar for på skolen kommer ut av denne pandemien uten å være helt utslitt og utmattet.
Men jeg er ihvertfall sikker på at de som deg til elevassistent har et tvers igjennom godt menneske ved sin side, de er heldige.
Jeg håper at du finner igjen litt glede og overskudd i påska, de aller beste ønsker til deg og flokken din❤️ Kos deg masse
Tusen, tusen takk for gode ord. Nå har jeg nettopp kommet hjem fra en liten tur i skogen med minstepoden. Det gav ihvertfall litt herlig energi . Ønsker deg en nydelig dag.
Tror nok jeg er under deg på rangstigen i den videregående skolen.Jeg er jo bare en kantinedame som står og skjærer paprika hele dagen!! Det var en lærer som kom med denne kommentaren da hun klaget sin nød og ønsket seg jobben vår når hun var lei av å rette prøver.Fikk kjøpt seg en sjokolade til oppmuntring heldigvis 😅
En ting er sikkert det er jammen ikke lett å drive kantine heller i disse koronatider.For det første må du passe på å ikke bestille inn mye varer i tilfelle ny nedstengning samtidig som du skal ha noe å tilby ungdommen(de er veldig glad i varmmat).Vi gjør så godt vi kan og ungdommene er heldigvis veldig forståelsesfulle når vi forklarer situasjonen.
Kollegaen din satte navn på hvordan jeg føler meg,rett og slett flat,selv om jeg har utrolig mye å være takknemlig for.
Alle er vi leie nå og det må være lov å si høyt.
Det går mot sommer og bedre tider (satser vi på 😊).
Ønsker deg og dine en fin påske 🐤🐣🐥🌞
Vår kantinearbeider, i likhet med alle kantinearbeidere, gjør en kjempejobb. Hverdagen er så uforutsigbar. Som du sier, bestillinger må holdes igjen, men mat skal lages og selges, noe for alle, et tilbud til samtlige. Så skal smittvernregler overholdes, nye hver uke, og alle som kommer innom fortjener et blidt ansikt bak kassa…Takk for jobben du gjør. Jeg elsker å handle i kantina, om så bare en brus, for å kunne slå av en prat <3
Å være Elevassistent er Krevende. “Been there, done that! ”
Har hatt mi tid der (er ufør nå). Ungdom trenger og nokon, ikkje berre barn.
Dette året som har gått, det har garantert våre ekstra krevende, det veit eg.
Slik som det er nå så er det ikkje lett å kunne gi alt, slik ståa er. Når det er blitt så mange fleire som krever.
Pass på at du ikkje GÅR TOM!!
Å med det Ynskjer eg deg og dine ei god påske 🐣❤️
Hvis elevene på skolen skulle rangere. Hvor tror du du hadde stått på den rangstigen? Hvor hadde du stått på den rangstigen for noen av de ungdommene du ikke får strøket over ryggen akkurat nå, ikke holdt i hånden og ikke holdt godt rundt når de hulkegråter? Jeg tipper du hadde stått langt over både klasselærere og rektor.
Hvorfor noen skulle mene at man ikke trengte slike som deg i videregående skole kan jeg ikke skjønne. Det er jo absolutt der, når de unge begynner å nesten bli voksne, at slike som deg virkelig trengs!! Jeg tror bare at det skulle være flere av dere mange steder.
Å jobbe i skolen er som å jobbe i helsesektoren ett av “trøste og bære” jobbene. Det er lett å bli litt flat – spesielt i disse tier.
La deg få lov til å føle deg flat.
La deg få lov til å senke skuldrene, nyte de små øyeblikkene og bare være. Du er god på det, akkurat som du er god på den jobben du gjør. Hold ut! Snart er det mai – og da går det fort mot sommerferien.
Og til høsten er vel de fleste vaksinert og verden kan bli litt mer normal.