Hårete mål og nummer på brystet.

Det sies at det å trene sammen med flere øker treningsgleden. Ikke bare det, forskning viser  at man også henter motivasjon fra hverandre, og at intensiviteten over treningen blir større. La meg bare si det som det er med en gang. Forskning suger!

 

( Treningsglede, slik du ser for deg at det skal være, før du har prøvd. Det er litt sånn som med banantwisten. Tanken er god, det bare funker ikke i praksis. )

For ikke mange ukene siden tikket det inn en melding fra ei venninne  (la oss bare kalle henne «Mona») som etter alt jeg kan forstå, rett og slett må ha vært sørpe full da hun meldte seg på løp. Altså, sånn løp type løp. Hvor man løper! Over en lengre strekning. Sammen med flere andre som også løper, i samme løp! Som jeg sa, hun må ha vært langt nede i ei gammal flaske godt gjæra portvin, for i min vennegjeng gjør man bare ikke sånn! Melder seg på løp altså! Nei, i min vennegjeng er vi av den felles oppfatning  av at løp er for de med medfødt konkurranseinstinkt, for de med behov for å vise seg i tights etter en semi vellykket  Grethe Roede kur, eller for mannfolk med forpliktelsesfobi! (de løper aller mest fra kvinnfolk til kvinnfolk)

 

( Mona. Slik Mona etter halvannen flaske godt gjæret portvin ser for seg at Hvalerløpet foregår.)

 

Men neida. Nå hadde altså Mona meldt seg på Hvalerløpet, og hadde angivelig tre og en halv måned på seg til å bli så lett på tærne og fast i fisken at hun kunne flyge elegant over svabergene i Norges sommerparadis, fem kilometer i strekk, uten å hive etter pusten. Og som for å liksom bare sette vennskapet på prøve truet hun flere av oss jentene til å gjøre det samme. «Av en solidaritet» sa hun, men ut fra meldingen å lese, og i følge PST sine prosedyrer, anser jeg det hele mer som en trussel! Psykisk terror om du vil.

 

( Når du har venner som dette…)

 

Så snakket vi litt om det, oss imellom, altså de andre jentene som Mona truet, og kom frem til at også skulle melde oss på. Nå skal det sies at muligheten til å komme i form kanskje ikke var den største motivatoren her. Min andre venninne, vi kan jo kalle henne «June», fikk det nemlig for seg at det hadde vært innmari kult å få oppleve gleden av å løpe med nummer på brystet. Jeg måtte si meg enig. For en som i hele sin tidligere idrettskarriere både på fotball og håndballbanen fremdeles er mest kjent for å blande god saft, og å skyte stang ut i avgjørende sluttspill, ville et profilbilde på facebook iført treningstights og nummer på brystet gjøre godt for egoet. Liksom lure verden til å tro at det til slutt ble idrettsdame av denne skrotten også, og kanskje en gang for alle bli kvitt uheldige kallenavn som «Glipper`n», «Saftblander-sugga» og «Janne-Stang ut- Nordvang»!

 

( Når du endelig, etter 42 og et halvt år øyner muligheten til å være noe mer enn en glepphendt 6. divisjons linjespiller… )

I tillegg til et svært billedvennlig nummer på brystet kunne Mona lokke med et realt afterparty på skikkelig kjerringvis, med høy benføring, reker, hvitvin og overnatting på hytta til Junes foreldre på Kråkerøy.  Og med alt dette i bakhodet meldte vi oss på. Til sammen fem kvinnfolk pluss en oppmann, slik alle team med respekt for seg selv har, skal om ca tre måneder løpe fem kilometer uten stopp.

Et mål som for oss, per i dag, er mer hårete enn bikinisonen min etter en lang vinter!

 

Så nå trener vi, en dag i uka, «Mona», «June» og jeg. Men etter nå til sammen tre treningsrunder med denne gjengen har jeg skrekkelig kalde føtter i forhold til dette forestående løpet, for så langt har vi ikke gjort stort annet enn å motbevise forskningsrapporten om at det å trene i flokk er hensiktsmessig!

Det er ikke det at vi ikke er motiverte altså. Langt ifra. Det er bare det at det er så fryktelig mye som hindrer oss i en slik intensiv form for trening som vi i utgangspunktet planla. Høyst ufrivillig selvsagt…

 

( Når du egentlig ikke liker å løpe, men ei helg på hytta på Kråkerøy og en aldri så liten mengde alkohol er verdt torturen og fem kilometer med gnagsår og en potensiell hofteoperasjon! )

Å ha medisinske papirer fra en overlege på ortopedisk på Martina Hansens Hospital som fraråder enhver form for løping er jo i seg selv et heller dårlig utgangspunkt for å melde seg på maraton. At June i tillegg lider av «ikke pokker-syndromet» er heller ikke svært hensiktsmessig, da hun konsekvent nekter å ta imot ethvert godt råd i forhold til å «pushe seg selv» noe som helst, mens «Mona», som jo er sjefs terroristen, eh, motivatoren i gjengen ikke egentlig kan løpe før hun har kjøpt seg nye joggesko, men fremdeles ikke har funnet «noen hun liker!”

 

Nei, å trene i flokk er slett ikke like fordelaktig som forskning viser. Vi har valgt oss ut en runde på ca 6 kilometer. Vi møttes forleden som avtalt utenfor butikken til Mona sånn i halv fem draget, klare for ukas økt. Vi ble raskt enige om å ikke sette inn toppfarten med en gang, da June fremdeles hadde gnagsår etter forrige ukes treningsrunde. Planen om å løpe mellom annenhver lyktestolpe på den 250 meter lange strekningen mellom Esso`n og Eidsverket ble også lagt på is da det fremdeles var dagslys, og vi ikke ville få alle de forbipasserende bilistene til å føle seg ille til mote fordi det kanskje ikke var like spreke som oss. (En sannhet med modifikasjoner…)

 

Vi avtalte derfor å istedet  gi litt jernet i den bratte motbakken opp mot Eidslia, men nederst i bakken kom vi på at June brakk kneet for fire år siden, og at det kanskje var lurt å vente med motbakkeløp til vi hadde googlet idrettsskader og hvordan å unngå dem. Gode venner passer alltid på hverandre, vet du.

( Trening. Slik det egentlig ser ut. )

Gjennom byggefeltet oppe i Eidslia fant vi det best med rolig gange, da vi var midt i en samtale om det ene og det andre, og det ville være vanskelig å holde den samtalen i gang dersom vi ble for andpustne.

Etter å ha krysset veien over til Festningsåsen anså vi det som helt nødvendig å holde farten nede da det i de bratteste nedoverbakkene fremdeles lå en del grus etter strøbilen i vinter. Å falle på grus i nedoverbakke ville utsette oss for en del potensielle skader som kunne hindre oss i å delta i det kommende løpet, og det ville jo være en skandale, med tanke på at et slikt profilbilde på facebook med nummer på brystet virker like forlokkende som reker og hvitvin etter målgang. Her var det rett og slett enstemmig enighet om at det å være skadefri kom før kondisjon. Det er viktig å ta vare på hverandre vet dere. Helsa først!

 

På grusveien nede ved HV leieren ble vi enige om å sette opp farten, kanskje småjogge litt, men siden dette ikke er en vei som blir mye brukt var det fremdeles noen isete svinger, og fordi jeg fremdeles sliter med å bli kvitt en aldri så liten forstuelse i eggstokkene etter et splitt-fall på isen tidligere i vinter, tok vi ingen sjanser her heller. Sist jeg gikk ufrivillig ned i spagaten på holka var det kun et truseinnlegg som hindret høna i å suge seg fast i isen som et vakum, og fremdeles kan jeg kjenne en viss slark i eggstokkene om jeg nyser. Bedre å gå rolig enn å påføre mer enn en i gjengen ufrivillig vaginal strekk så nære dette løpet!

 

( Ufrivillig spagat på glatt is med med påfølgende vaginaslark og forstuede eggstokker. Idrettsskaden du ikke nødvendigvis skryter av til lokalavisa! )

 

Midt på grusveien var det meste av isen borte, og vi ble enige om å bare tøye ut litt før vi jogget resten av veien. Men mens jeg og June stod i vinkel og prøvde å strekke oss etter egne tær var Mona opptatt av å knipse solnedgangen over jordet til en Snapchat oppdatering, og gikk rett på baken til June, slik en vårkåt elgokse hopper på kua, og June tippet forover. Jeg sverger, hadde det ikke vært for en nært forestående overgangsalder og egg utgått på dato, samt det faktum at to lag high teck, vannavissende GoreTex  Kari Traa treningstights skilte damene, hadde hun garantert blitt befruktet der og da! Og med frykt for å sette unger på hverandre, besluttet vi å ta det rolig siste rest av stien også.

 

( Når du er så opptatt av å dele treningsrunden på sosiale medier at du ved et uhell befrukter treningskompisen din. )

Fra enden av grusveien og ned til barneskolen så vi ingen annen mulighet enn sakte gange da dette er en relativt tungt trafikkert vei uten gangfelt. Sier seg selv.

Planen om å løpe intervaller på bakveien fra Bilkroa og bort til videregående ble avlyst da  lukten av mat sto ut fra mer enn et av husene, og vi, fordi vi er over snittet matglade damer, ble opptatt av å gjette hva folk skulle ha til middag. ( På det tidspunktet var jeg så fysen at den eneste grunnen til å sette opp farten var å komme raskere frem til smågodthylla på Coop! Dette nevnte jeg selvsagt ikke for de andre treningsmotiverte damene.)  Og akkurat i det vi enstemmig konkluderte med at familien i det okergule huset sannsynligvis skulle kose seg med karbonader og løk, pep det i smartklokka til June, som viste at hun hadde nådd dagens mål og antall skritt. Og da stoppet vi opp. For June lider som tidligere nevnt av «Ikke pokker-syndromet», nekter å pushe seg selv mer enn nødvendig, og hvis klokka til June sier at June er ferdig trent, da er June ferdig trent! Om det så bare er 150 meter igjen til butikken til Mona, til smågodthylla på Coop, og til parkeringsplassen der bilen står parkert. (Ja, for man kjører jo til trening, for ikke å bli sliten før økta! )

 

( Når du er så utrent at bare det å tre sportsbehåen over et sett overgangsalder-pupper er ei treningsøkt i seg selv. )

Endelig fremme på senteret ble vi stående å snakke litt, mens vi pustet i overkant overdrevent tungt når tilfeldig forbipasserende sambygdninger gikk forbi, bare sånn i tilfelle de ikke oppfattet at vi var ganske så nytrente. Jeg takket høflig nei til Junes forespørsel om å sitte på hjem, slik at jeg usett kunne stoppe innom Coop og kjøpe en halv liter Pepsi Max, fire kindersjokolader, en to-pack napoleonskake, og to skuffer mintlakris i løsvekt. Man må jo opprettholde væskebalansen og proteinene etter ei slik treningsøkt om man i det hele tatt skal holde ut et løp med nummer på brystet. Dessuten gjør det noe med motivasjonen for å sette opp farten på vei hjem når posen er full av belønning.

 

( Treningsmotivasjon! )

Så neida, til tross for tre treningsøkter på tre uker er vi ikke et eneste skritt nærmere det hårete målet, og alt det snakket om at treningsglede smitter er intet annet en oppskrytt bullshit. Men det finnes et par positive sider med det å trene sammen også.

 

Nr 1: Siden vi trener så sakte at vi nesten går baklengs, og belønner oss selv med ferskt bakverk og smågodt etter trening, vil vi antagelig alle måtte gå opp en størrelse i treningstøy. Det betyr masse ekstra plass til sponsortrykk på trøya for lokale bedrifter som vi støtte Hvalerløpets mest u-sporty, dog kanskje blideste gjeng.

 

Nr 2: Så mye moro som vi har det under trening kommer vi garantert til å være de som har det aller mest gøy under selve løpet.

En god latter forlenger livet, kanskje enda mer en ei skikkelig treningsøkt. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

Med vennlig hilsen,

Janne «Stang-ut» Nordvang!

15 kommentarer
    1. Herlig!

      Dere har det morsomt på turene / treningsøktene iallefall – og det i seg selv er viktig. Motivere hverandre – støtte hverandre og ha det GØY 🙂

      Om dere går halve løpet eller hele løpet – dere klarer å gjennomføre det vettu 😀 Når dere står der på startstreken kommer konkurranseinstinktet for fullt 😀
      LYKKE TIL MED TRENING FREMOVER OG SELVE LØPET 😀

    2. Blir inspirert til eget “løp” til sommeren🤣. Dere skal ikke gå Jentene på Kyststien i Stavern også da? Reker og underholdning er “gulrot” {eh, napoleonskaka?) der!

    3. ha ha ha verdens beste motiver for å (unngå) klare å komme seg i gang med treningen!! Nå har jeg ledd på meg hoste – har nok av den fra før grunnet forkjølelse så nå er magen støl -altså juhhuu jeg har trent 😀 For man blir jo støl av å trene….
      Lykke til videre med treningen, dette klarer dere så bra og jeg er sikker på at bare dere får nr. lappen på brystet stiger motivasjonen til å klare 5 km med lett jogg 🙂 Håper bare inderlig at foten din ikke tar skade av det og du blir på halt som bare det resten av sommeren.

    4. Å fa… jeg trodde jeg var usett når jeg prøvde å trø på meg min Pierre Robæær treningsbh…

      Men du har vært litt snill når du tegnet, for mine stikker ikke bare litt ut under… jeg må begynne å rulle fra knærne når jeg skal rulle dem inn i den helvetesmakta..

    5. Å for ein fantastisk humor. No trur katten at det har klikka for meg,for her set vi,eg og katten og ingen andre,eg ler så tårene trillar og har krampe i fleire av magane,for det ser ut som eg er utstyrt med minst 2 ekstra,i kveld fekk dei trent seg…Du er Norges beste blogger💪

    6. Hahahaha…. Nå skal jeg jammen være oppmerksom når jeg “trener” (kjører)
      rundt forbi deres treningsområder….
      Kommer til å kjøre av veien av latter bare jeg tenker på det..
      Helt fantastisk og levende skildringer.
      Stå på videre. Dere har det nok kjempegøy 😂😂😂😘

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg