Kaffelukta har spredd seg utover i stua, og nystekte rundstykker står på benken, snart kalde nok for å spises. Digger det! Lukten av søndag, fri, og slaraffenliv. Det har vært litt stille på bloggen denne uka. Kunne ha kommet opp med en hel haug unskyldninger for det, skyldt på det ene og det andre, men sannheten er at jeg heller ville bruke tiden på andre ting. Ikke store og viktige gjøremål, bare helt hverdagslige ting. Ville nyte de små øyeblikkene jeg noterer ned her på søndager.

 

( Disse små øyeblikkene. )

Jeg tror jeg har sagt det hvert eneste år siden jeg begynte på nåværende arbeidsplass…det at jobben blir travlere og travlere for hvert år som går. Kanskje er det noe i det, kanskje er det bare jeg som føler det slik, men i år er det hektisk. Slitsomt til tider, altoppslukende. Likevel digger jeg også tempoet, utfordringene. Kanskje aller mest (om det er innafor å si det slik uten å virke som en helt uten arbeidsmoral) fordi det å komme hjem etter slike hektiske dager er så herlig. Kveldene blir satt mer pris på, sofaen kjennes mykere, søvnen kommer lettere, og helgene er som miniferier. Travle arbeidsdager er helt klart godt for noe, selv om man av og til føler at man stanger hodet litt i veggen.

 

( Kake og asjett matcher stoffhjertene. Tilfeldig? Seff ikke, vi leker ikke blogg lissom 😛 )

Mandagskvelden gikk med til hobbysysler. Sydde noen hjerter i herlige høstfarger, flettet noen kranser av bjørkekvister, og fikk laget opp et lite lager med vertinnegaver og slikt. Det aller beste var å se alt det fine håndarbeidet til folk der ute da jeg postet bilde av kvelden min på facebook. Fyttekatta så masse kreative og flinke folk det finnes der ute. Strikkeglade damer, jeg misunner alle sammen!

 

( Mandagens kveldssyssel. )

Den dagen vi , eller egentlig mistepoden, ble ferdig å stable veden ute, og bar inn flere sekker. Tørr ved, fyr i peisen. Det er liksom ikke mer som skal til på en helt vanlig kveld midt i uka. Hverdagslykke. Sitte tett sammen forran ovnen, varme føttene, digge musikk, pus i fanget, og snakke sammen. Fint øyeblikk!

 

Pakke inn den aller siste kalendergaven til guttas julekalender. Det var fint. Ikke at det er noe å stresse med, men det er godt med alt som er gjort. Digger å ha hele Desember fri til ting jeg vil gjøre, ikke bare ting jeg må. Fem kalendere ligger nå klare. En til hver av podene, en til en av dere som stadig titter innom bloggen, og en til ei helt rå dame som ennå ikke aner noe. Jul ass…jeg gleder meg!

 

 

Den kalde morgenen jeg tok følge med eldstepoden til skolen, og gikk av meg det dårlige humøret i skogen. Det var et fin øyeblikk. Kald på nesetippen, frost på bakken, is på dammen, og så masse fine motiver å fange opp med et litt slitent mobilkamera. Det er rein rekreasjon å vandre rundt i naturen på sånne dager, og fange de fine øyeblikkene. Både mentalt, og på bilder.

 

Jeg har hatt ei uke på meg til å venne meg til tanken på løpeforbudet. Det sitter langt inne å infinne seg med akkurat det, jeg har kjent litt på det egentlig. Å omstille seg nå, finne andre metoder for trening, det er ikke akkurat lett. I går dro jeg på Avancia for første gang på skikkelig lenge. På tide å komme ut av den støttemedlemgruppa. Litt sånn blanda følelser rundt den der sirkeltreninga altså…og maskinene motarbeider meg litt. Føler at jeg sliter røven av meg for å forbrenne et havregryn lissom. Gutta har lovet å vise meg noen triks, tipper det blir noen treningskvelder med hele flokken noen kvelder fremover. Akkurat det er litt fint da, trene sammen. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

 

( Når du har hatt EN økt på reningssenteret, og blir så digg at du må ta obligatorisk “Ja, jeg har trent på gymmen-selfie!” )

Kaffe med ei venninne på baker`n, og lang tur rundt bygda med ei annen venninne om kvelden. Det var fine øyeblikk. Dele frustrasjoner, og le høyt av ting som egentlig ikke burde sies høyt. Deilig med slike venner.

 

( Bjørkelangen rundt, helt til man har syre i låra og vondt i lattermusklene. Fint! )

Jeg har takket ja til enda en ting om er langt utenfor komfortsonen. Dødsskummelt. Vi snakker direktesendt TV. Jeg har et par måneder på å bli lang, syltynn, solbrun, velartikulert og vittig, litt smartere,  og til å bleke tennene. Tror ikke jeg skal si så mye mer enn det for papirene er signert, men jeg grugleder meg! Skikkelig! Takket først nei, men så ble liksom hele gutteflokken bare sånn: “Du er så døll ass! Var det ikke du som bare skulle prøve masse nye ting a? Åsså bare disser du hele ditt eget opplegg lissom. Feigt ass, bare si ja!!” Så da ble det ja. Hater sånne snusfornuftige unger med gode argumenter. Pokker å!

 

Den ettermiddagen jeg ikke engang gadd å sette skoa pent, eller henge opp jakka når jeg kom hjem. Det var fint. Bare skrudde av nettet på mobilen, satte den på lydløs, og kastet meg ned på sofaen med en bunke blader jeg fikk av naboen til brsdagen min. Det var et fint øyeblikk! Total avslapning! Kjempedigg!

 

Dette innlegget kunne blitt så mye lengre. Jeg kunne skrevet lange avhandlinger om blide elever med de varmeste klemmene. Jeg kunne fortalt om hvor fint det er å komme hjem til ferdigmekket middag, og eplekake laget av en fjortis inspirert av Mat og Helse timene på skolen. Jeg kunne skrytt av konferansetimen til den ene poden, sagt noe om hvor fint det kjennes å få være mammaen hans. Jeg kunne fortalt dere hvordan gledestårene ikke ville slutte å renne da jeg fikk en snap med film av tantegullet som sa “Tante” for første gang. Jeg kunne skrevet en hel roman om lufta, fargene og luktene naturen har bydd på denne uka. Om bålet bak i skogen, og hvor godt pinnebrød og kaffe smaker ute, men da hadde dette innlegget tatt hele den fine fridagen som står foran meg, så det dropper jeg. Avslutter heller med en stor takk til alle dere som titter innom her, og som tar dere tid til å legge igjen en kommentar nå og da. Og helt på tampen er det innafor å ønske alle en feiende flott søndag, også håper jeg den kommende uka byr på mange fine små øyeblikk for deg og dine.

Vi blogges!