Dette gjorde jeg forrige søndag.

 

(Når kusinen din lager de fineste barna i hele verden, og du får lov å være tante. )

Og dette er følelsen jeg desperat har prøvd å klore meg fast til hele uka. Lukten av en nyfødt liten skatt. Følelsen av myke, herlige barnekinn, og den vesle hånda som griper tak i fingeren min. Lydene, de små og nærmest uhørlige knirkene fra en søvnig liten kropp, og ikke minst øyekontakten og smilene. Jeg grein. Ble så rørt over å få være “tante” til enda en sånn fin liten en. Gutta lekte med veslejenta på halvannet år, helt oppslukt av å være “fettere” til ei tulle som snurrer tre tenåringsgutter rundt lillefingeren. Jo, forrige søndag var virkelig fin, og utover i ei uke som har vært litt sånn hipp som happ, har jeg klort meg fast til dette.

 

( Lykke! Rett og slett! )

Nå har det ikke skjedd noe voldsomt denne uka som har snudd verden på hodet, men jeg kjenner at jeg må jobbe litt med meg selv i dag om jeg skal kunne hente frem de fine små øyeblikkene og glede meg over dem. Noen uker er bare sånn, det blir lettere å fokusere på alt det som går trått, selv når man er bevisst på å trekke frem det positive. Som jeg skrev forrige søndag var det måsagubben sin tur til å ta et langt skritt utenfor komfortsonen denne uka, og det gjorde han på mandag. Det gikk bare sånn passe, i følge han selv. Å skulle “selge” seg selv, fortelle andre om sine gode sider og egenskaper er ikke noe han synes er lett, og derfor satt han ikke igjen med følelesen av at det gikk spesielt bra når han var ferdig. Selv om skuldrene hang litt akkurat da ristet han det likevel fort av seg. Som han sa, “Jeg er jo ikke avhenging av denne endringen jeg ønsker meg, det hadde bare vært en kjærkommen forandring!” Men selv om måsagubben selv er positiv, klarer jeg ikke la være å føle med han. Denne forandringen akkurat nå, midt i livet hadde vært så positivt for denne lille flokken vår, og jeg skulle ønske andre fikk se det jeg, og vi rundt han ser hver dag.  Ser du? Der har du meg denne uka, fokusert på det negative, oppslukt av utfordringene, istedetfor det positive. For det positive her er enkelt å se. Jeg er gift med en gubbe som har evnen til å børste støvet av knærne i det øyeblikket han faller, for så å gå videre. Glede seg over det han har, og ikke deppe over det som kunne vært. Det er positivt. Det er skikkelig positivt.

 

( Når to gamle tullinger oppdager filter på Snapchat. Joda, en negativ, og en positiv. Det er en brukbar match det! )

 

En liten rusletur på kirkegården satte tankene i sving igjen, både for måsagubben og meg. Å vandre slik mellom to graver, to mennesker som ble borte så altfor tidlig, det kjennes rart. Urettferdig. Likevel blir man så bevisst på egen tilværelse, så opptatt av å gjøre det beste ut av hver eneste dag. Ta vare på de små øyeblikkene, og akkurat det er fint. Så lærer de oss noe, mammaene våre, selv om de ikke er her lenger.

 

 

På fredag jobbet jeg halv dag og satte snuta mot sykehuset. Det også var litt sånn “pest eller kolera”, for ingen ting av det de skulle fortelle meg kunne være spesielt positivt. Om de ikke skulle operere betuyr det flere år til ved vonde føtter og små hindringer i hverdagslige gjøremål. om de velger å operere vil det si noen uker borte fra jobb med føttene høyt, og det passer jo heller aldri. Det blir ny operasjon. ikke helt uventet, ikke spesielt gledelig, men jeg har fremdeles noen uker til med føttene fri, og jeg skal bruke tiden godt. Det mest nedslående var beskjeden om løpeforbud. Ikke bare akkurat nå, men bestandig. Om jeg vil gå når jeg blir gammel, da må løpingen ta slutt NÅ.  For et halvt år siden hadde jeg ledd høyt og tenkt at jeg løper jo aldri uansett, men akkurat nå var denne beskjeden tung å få. Over en periode på et halvt år har jeg stadig jogget mer og mer, og endelig merkes det på kondisjonen. Det merkes på humøret også. Å sette på seg joggesko, løpe noen kilometer, det klarner tankene. Nå må jeg finne meg nye metoder. Der ser du, igjen, negative tanker. Men i går, mens resten av bygda så på “Skal vi danse”, tok jeg på joggeskoa, og løp! Beinfløy gjennom bygda (i sakte tempo), for siste gang. Løp lenger enn jeg pleier, bare for å dra det ut. Stoppet ikke før jeg måtte hive etter pusten. Og akkurat det ble et fint øyeblikk. Tussemørkt, kjølig, alene, og så fint.

 

( Løpe, gjennom hele bygda. Og kjenne at man orker. Fint øyeblikk. )

Jo mer jeg sitter her og skriver, jo fler fine øyeblikk dukker opp i bakhodet. Bursdagen til misten og moder`n. Tusen takk for alle klemmer, gaver, hilsninger og gratulasjoner. Vi hadde en super dag, både poden og jeg. Bløtkake til frokost, et av ukas fineste øyeblikk. Den barnlige gleden til fjortisen over alt bursdagsstas. De nye klærne, fete nye hodetelefoner. Evnen han har til å glede seg over slike ting, og ikke ta det for gitt, det ga mange fine mammaøyeblikk.

 

( Når lykken er ei flanellskjorte, og en boks med syndefull brus. Da er det fett å fylle fjorten! )

 

To svære paller med tørr og fin ved, og en pode som snekrer “vedskjul” helt på egenhånd. Helt klart en av ukas høydare. Gleder meg til en vinter med levende lys, og fyr i peisen. Gleder meg skikkelig!

Familieselskapet i går. Noe redusert gjesteliste fordi mange måtte jobbe og heller stakk innom tifdligere i uka, likevel så koselig. Stulle og stelle litt med mat og kaker, tid nok til å sitte ned og snakke med alle, og gaven fra pappa og fruen. JEG HAR FÅTT STEKETAKKE! En svær en! Hvor mange år har jeg ønsket meg det? Sånn ca 20 tror jeg. Jeg gleder meg så skikkelig til å steke flatbrød, sveler, lefser…you name it! Nå har jeg kjøkkenmaskina “Bodil” stående alltid parat på kjøkkenbenkern, og steketakka “Marry” i boden, oppkalt etter bonusmammaen. Hun skal få kjørt seg, det er garantert.

Joda, det finnes masse av små fine øyeblikk i ei litt grå uke også, jeg har bare brukt litt mer energi på å finne dem. Når sant skal sies finnes det noe vakkert med nesten alt, selv en tåkete høstmorgen.

 

( Å ankomme jobb en tidlig høstmorgen. Dis, tåke og sol. det er fint! )

Håper uka har bydd på noen fine fremtidige minner for deg og dine, og at uka som kommer blir full av glede. Jeg logger av, legger meg på sofaen, og nyter et 12 timer langt øyeblikk jeg velger å kalle søndag. Vi blogges.