Nå hadde det vært skikkelig gøy å komme med et overdrevent positivt blogginnlegg, et sånn skikkelig motivasjonsinnlegg om å møte sin egen frykt, kjempe og seire. Jeg hadde fått til et slikt innlegg, om jeg virkelig la meg i selen, men å komme med usannheter for å gjøre seg selv enda mer spennende hører ikke hjemme på noen arenaer, bortsett fra Tinder kanskje, og der er jeg ikke.

For noen uker siden fikk jeg forespørsel om å holde et lite foredrag i regi av FAU på en barne og ungdomsskole i bygda. Min første reaksjon var et stort og rungende NEI! Men så er det sånn da, at denne skrotten fyller intet mindre enn 42 år en gang i midten av Oktober, og jeg er så møkk lei av ikke våge.

Skal jeg gå gjennom resten av mitt voksne liv å si nei til ting jeg egentlig synes er litt spennende, bare fordi jeg er redd for å feile? Skal ungene mine om mange år vanne blomster foran en gravstein hvor det står « Her hviler Janne Nordvang, hun som alltid feiga ut!» ?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

( Et skritt, laaaaangt ut av komfortsonen. Men så artig likevel. )

Så med sommerfugler i magen sa jeg ja. Faktisk er det flere som har spurt om jeg reiser rundt og holder foredrag. Hvorfor vet jeg faktisk ikke, men på et eller annet tidspunkt har noen funnet noe de liker ved akkurat denne bloggen, og kommet med en forespørsel, og det er så hyggelig!

Derfor tenkte jeg at et lite foredrag på en skole i bygda var en trygg start. Enten så ville det bli med den ene gangen, så kunne jeg stikke fingeren i jorda, og si meg ferdig med det, eller så kunne det bli en start på noe nytt. Jeg valgte det siste.

Jeg spurte Trine som sendte meg forespørselen, om hva de ville jeg skulle snakke om. Trine er ei skikkelig likandes dame med stålkontroll på det aller meste, men her var hun pokker ikke mye il hjelp, for hun svarte bare «Tja, du kan jo si noe om livet eller noe sånn!»

«Livet eller noe sånn»  Jeg? Skal jeg snakke om livet eller noe sånn, jeg som kanskje er den mest kjedelige personen i hele kommunen. Ikke bereist og verdensvant, ikke blendende vakker og instragramvennlig, ikke rik og ambisiøs. Seriøst, jeg har jo ikke engang hatt kontroll på eget liv siden før jeg fikk unger, også skal jeg stå der oppe på podiet og snakke om livet og sånn til en gruppe foreldre som sikkert har mye mer fornuftig å komme med enn meg?

( Holde foredrag? Pøh, piece of cake! ) Foto: Trine Hage.

Så da snudde jeg på det! Tenkte at det var like greit å være ærlig, og snekret sammen et foredrag om hvordan det IKKE er å ha kontroll på livet. At livet med mann og barn og hus med rehabiliteringsbehov byr på absolutt alt annet en stålkontroll på livet, men at det også er greit.

At det er greit at ikke middagen bestandig er en delikatesse med fem stjerner. At det er greit at man som mamma eller pappa ikke alltid strekker til. At du noen ganger blir rundlurt av ditt eget avkom, at det noen ganger er ok å slippe opp litt, stresse ned og senke skuldrene, og at det er lov.

Med tillatelse fra de tre snart ganske så store guttene mine blandet jeg inn noen små historier fra eget liv, ispedd en håndfull bilder som for å understreke et par poenger, og underveis fant jeg liksom hele poenget med mitt eget foredrag.

For hvorfor stiller vi foreldre opp på et FAU møte? Er det for kaffen og twistposen sin del? Er det for å komme ut fra huset og egne masete unger en times tid, eller er det for å møte opp på en arena der ungene våre, det fineste vi har, befinner seg nesten hver eneste dag? Det er jo det siste, ikke sant.

Vi går på FAU møter for å treffe mammaene og pappaene til de barna våre tilbringer dagene sine sammen med, all den tiden de ikke er med oss. Vi stiller opp for å bygge relasjoner, slik at den dagen ditt barn sliter, eller den dagen ditt barn er ansvarlig for at en annet barn har det vondt, da er det lettere å ta den telefonen, ordne opp i det ugreie. Vi er der for å se, og for å bli sett, for å vise våre barn at de er de viktigste i våre liv. Derfor stiller vi opp, fordi vi tar ungene våre på alvor.

(Horfor stille opp på FAU møter? Fordi du har ansvar for ban vel! Så enkelt er det! )

Men sluttpoenget mitt kokte litt bort. Ikke fordi jeg glemte det. Ikke fordi jeg i forkant av foredraget hadde tråkket så langt utenfor egen komfortsone at nervøsiteten tok overhånd, og jeg stotret frem med alt annet enn det jeg hadde øvet på. Ikke fordi jeg hadde spist agurk og spinat i to dager i håp om å se sylslank og digg ut på podiet, og hjernen var utsultet og tom.

Nei, poenget om å stille opp fordi FAU er en viktig møteplass, og et bindeledd mellom foreldregruppa ble liksom borte fordi foreldrene uteble.

På en skole med flere hundre elever, og tilsvarende mange foreldre møtte kun et par håndfuller engasjerte foreldre. Og da jeg fikk vite at dette var omtrent det dobbelte av hvor mange som vanligvis møtte fikk jeg nesten hakeslepp.

Jeg skal være den første til å innrømme at det å sitte på et årsmøte i FAU ikke står like høyt på lista som en venninnekveld med vinsmaking og reker, og ikke alltid har det passet å møte når egen skole har arrangert møte. Noen ganger er fotballkampen, eller turnoppvisningen, eller Greys Anatomy viktigere, men når så godt som alle foreldre på en hel skole uteblir, da har vi et problem.

Først tenkte jeg at jeg like godt kunne klappe sammen powepointen, og reise hjem. Skulle jeg stå der foran scenen og belemre de få oppmøtte en snau halvtime med mitt pjatt om det uperfekte mammalivet? Det virket nesten for dumt.

Men på den annen side, hvorfor ikke? For min egen del ville det jo være fin trening likevel, ikke sant? En gylden mulighet til å hoppe i det, før jeg om noen uker blir en steingammal 42 åring som alltid velger den letteste løsningen. Så foredrag ble det, om enn for en heller liten forsamling. Likevel hadde jeg det så gøy.

( Perfekt uperfekt, hele fine gjengen. Og det er godt nok! )

Jeg droppet manuset, valgte heller å kaste ball med de i salen. Fordelen med et lite publikum er jo at man får god kontakt med alle. Noe glemte jeg å si, noe snakket jeg nok for lenge om, men når alt kommer til at ble det en veldig så positiv erfaring for min del.

For i mitt noe kaotiske, kanskje litt kjedelige, og ganske så uperfekte liv, fikk jeg i går utfordret meg selv, og jeg tok et laaangt skritt ut av egen komfortsone, og akkurat i dag kjenner jeg meg kanskje litt, bare bittelitt, mindre uperfekt! Og hvem vet, kanskje er det starten på noe spennende, noe nytt.

Vi blogges!