“Mamma, kan vi snakke litt? Har du tid?”  For ikke så altfor lang tid tilbake ville jeg sluttet og puste et sekund eller to, om han sa det. Jeg ville blitt iskald, for så å bli varm. Klam i hendene. Stålsatt meg får “å snakke”, nå igjen. Det er ingen hemmelig metafor for noe annet. Å snakke betyr nettopp det. Å snakke. Om alt som var vanskelig, skummelt, uforståelig. Han trengte tid til å sortere tankene sine, hjelp til å sette ting i perspektiv. Dele opp problemene litt, se løsninger. Ofte var problemene små i mitt hode. Men ikke i hans. For han var det helt avgjørende å snakke, slik at både hodet og kroppen fikk ro til å hvile, før det dukket opp enda en ting som måtte snakkes om.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Så snill han er” sa andre bestandig. Som om et lite barn kunne vært noe annet.

Han var ikke store karen den første gangen vi så han sette andre foran seg selv. Han var den som høflig tok et skritt frem for å gi gamle slektninger som maste etter en kos, en klem. Brødrene kunne skøyeraktig løpe unna, si “Nei, ikke i dag!”, men ikke han. Mennesker han knapt kjente, som spurte etter en klem, de fikk det.  Jeg skal aldri be et lite barn om å få en klem, men gladelig kose det barnet som strekker seg etter en.

Han ryddet etter de andre barna for at voksne ikke skulle bli sinte. Ro og harmoni var helt avgjørende for om han hadde det godt. Om det betydde å rydde etter alle andre, ja så gjorde han det. Stille, helt uten protester.

Ville ikke sove borte, eller søke trøst hos andre voksne enn mammaen og pappaen. Mammadalt, sa folk. Du må tvinge han til litt, hvis ikke blir det bare verre. Men mammahjertet sa noe annet, for når poden er tryggest hos mamma, så blir poden hos mamma.

Nesten et helt skoleår kjørte jeg skolebussen sammen med han. Først da var han trygg nok til å kjøre selv.

“Han er en flott gutt å ha i klassen” sa lærerne bestandig. “Stille og rolig, jobber selvstendig.” Det er fint det, men stille og rolige barn trenger også å bli sett. Det kaoset urolige barn skaper på utsiden kan være mindre en kaoset et stille barn kjenner på innsiden.

“Så snill med andre!” sa lærerne også. “Det er fint å ha en gutt i klassen som kan ta seg litt av de som ikke har så mangevenner!”. Og jeg var stolt mamma, helt til gutten skalv og gråt på sengekanten fordi han aldri fikk lekt med de han ville. Han måtte være snill med alle. Også de som ikke var alltid var snille med han.

Det var da vi begynte å snakke. Vi snakket om å kunne velge hvem vi ville leke med. At vi ikke alltid måtte bli med noen hjem etter skolen, bare fordi de spurte. At det var greit å rekke opp hånda i timen, selv om svaret du satt med kanskje var feil.

Så sluttet vi liksom aldri å snakke, for den stille og rolige, den snille gutten, hadde så mange spørsmål. Så mye uro på innsiden, og det eneste som hjalp var å prate om det. Få det ut, helt til hodet var tomt og kroppen sliten. Og jeg lyttet. Det så ikke ut til å avta heller, og mer enn en gang var jeg bekymret. Var han for følsom? Var det vanlig at små gutter, senere ungdommer satt inne med så mange bekymringer, følte på et så stort ansvar?

På et tidspunkt følte jeg at jeg knapt hadde mer å gi, da søkte jeg råd på helsestasjonen. Det var da oldefar lå for døden, og gutten for førte gang kjente på det å skulle miste noen. Han sov ikke, fikk nesten ikke i seg mat. Gråt ofte, og ville så inderlig gjerne vite akkurat hva døden var, hva som skjedde etterpå. Det er den eneste gangen ikke har kunne gitt et klart svar. Gutten var knust. “Men du vet jo alt mamma!” Helsestasjonen ville utrede, men jeg sa nei.

Å være følsom, ha spørsmål, være redd for døden, det er da ikke nødvendigvis en diagnose? Så vi fortsatte å snakke, fra tidlig morgen, til sent på kveld. Døden kom og ble ufarliggjort. Gutten fikk kjenne på hånden til oldefar, stryke på det kalde kinnet. Se han i kisten. Den dagen var ikke døden lenger farlig, bare trist, og i en liten periode snakket vi mindre.

Så kom tenårene. Skole, venner, kjærester, karakterer. Og vi snakket igjen. Om livet, hva betyr vi for hverandre, hvem vil huske oss når vi er borte. Om familie. De vi velger, og de vi er “stuck med”. Om alkohol, narkotika, sex.

“Kan vi snakke litt, mamma?” Og vi har snakket. Om det fine og om det vanskelige. Snakket her hjemme, på tur i skogen, på vei til butikken, om natten når de andre sover. Snakket, snakket og snakket.

Og i går spurte han igjen. “Mamma, kan vi snakke litt?”, og plutselig slo det meg hvor lenge siden det er siden sist han spurte. Jeg kan ikke helt huske når. Jeg ble ikke kald på ryggen, eller varm i håndflatene, for stemmen, roen i gutten sa meg at denne gangen skulle vi bare snakke. Snakke fordi vi ville, ikke fordi vi måtte, fordi ting var vanskelig, eller tanker måtte sorteres. Vi skulle snakke fordi vi ikke har sett hverandre på to dager. For den lille gutten som ikke ville sove borte har vært på tur med venner et par dager. Venner han har valgt selv. Han har ledd, slappet av, og knapt savnet mammaen sin.

Så lagde vi ostesmørbrød, og kokte te, akkurat som vi har gjort så mange ganger før. Vi krøllet oss sammen i hver vår ende av sofaen, og så snakket vi. Om skolevalg, og fremtidig jobb. Om katta som er redd for torden, om biler og gode løpesko. Vi snakket om oldefar. Om hun vi mistet i starten av sommerferien og om hvor mye vi gleder oss til det lille barnet som snart blir født. Et nytt lite tilskudd i en gren av familien.

Og da slo det meg, mens vi satt der og snakket om alt og ingenting. At i alle de årene, alle de gangene vi har sittet sånn, snakket og sortert tanker, løst små og store problemer, alle de gangene jeg har tenkt at jeg er sliten, at jeg som mamma ikke har mer å tilby, det er for dette. For dette øyeblikket. For der satt jeg og snakket med en selvstendig ung mann, mitt barn, min gutt. Han som har en fot ute i den store verden, og en fot i armkroken til mamma. Han som fremdeles er snill. Stille og rolig, men som også er trygg, utadvendt og glad. Og alle vanskelige samtaler, all sortering av tanker, det har vært så verdt det. Og om det er behov eller ei, så skal jeg fortsette å snakke til jeg er tørr i munnen og tung i pusten, og aldri, aldri, skal jeg undervurdere en god samtale. For jammen er det fint å snakke litt.

Innlegget er selvsagt lest og godkjent av poden.