Når jeg digger noe, så digger jeg noe! Det er en medfødt feil tror jeg, en slags forbannelse kastet over deg ved fødsel, dømt til å gjøre deg ukul resten av livet. Musikaler er min greie, min lidelse. Det startet da jeg var fem år og så Grease for første gang. Jeg forstod ikke engelsk, men musikk er et universalt språk, og fra første strofe var jeg solgt. Den sommeren klippet jeg av meg museflettene med sløv kjøkkensaks, og ønsket meg skinnjakke til bursdagen, fast bestemt på å bli John Travolta når jeg ble stor….kan neppe ha vært lett for mamma som ønsket seg en sånn liten snuppelure med folder i skjørtet og sløyfer i flettene.

Så kom ungdomstiden, og selv om jeg fremdeles kunne hele Grease utenat, utviklet jeg i likhet med de fleste andre jenter på min alder en kraftig og ektefølt kjærlighet for Patrick Swayze, og danset meg gjennom ungdomsskolen til tonene fra alle sangene i Dirty Dancing, en film jeg også, per dags dato kan helt utenat.

Og akkurat i det jeg hadde satt rekord i antall sette scener av “Nobody puts Baby in a corner” spiltes Mamma Mia på alle landets kinoer, og nok en gang var jeg solgt. For hva er bedre enn Meryl Streep, gudinnen av Hollywood, i duett med han som i et tiår tronet som nummer fire på listen av potensielle ektemenn, Pierce Brosnan. At han er et par år eldre en pappaen min, og at brystkassa rommer mer pels enn en gjennomsnittlig stor Cocker Spaniel er ingen hindring. Rå seksualitet hele veien, dype blå øyne og den ursexye irske dialekten,,,herremin, enhver kvinne med respekt for seg selv ville jo sklidd av stolen. Det faktum at det ser ut, og høres ut som om han lider av akutt forstoppelse når han synger hindret ikke denne dama i å bli blodfan av nok en musikal, og i snart ti år har Mamma Mia vært en favoritt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

( Når en irsk sexgud danser på kinolerrettet til gamle slagere, da er det duket for fest! )

Jeg kan alt utenat. Dialogen, sangene, alt. Min lille “feelgood” film, som alltid får meg i godt humør. Gleden var derfor stor når det ble klart at det skulle lages en oppfølger, og i over et år har jeg sett frem til den dagen jeg kunne sette meg i et kinosete, og la meg forføre av potensiell ektemann nummer fire, samt Colin Firth, og nok ABBA sanger til å smile hele veien hjem. For Mamma Mia er en sånn film som får det til å rykke i rockefoten, og smilet til å gå rundt, og da vi endelig skulle på date, måsagubben og jeg, for å se oppfølgeren, var jeg klar for halvannen time med rein moro.

( Før filmen, glad i livet, og helt uforberedt på den nært forestående følelsesmessige berg og dal banen. Og fremdeles urovekkende lik John Travolta på håret…)

Men så gikk det gæli! Og ikke vet jeg om det er overgangsalderen, eller sånne premenstruelle liksomhormoner for oss uten livmor som gjorde utslaget, men fra to minutter uti filmen skrudde jeg på sippekrana, og så var det gjort. For ingen hadde fortalt meg at Meryl Streep var død. Altså, ikke i virkeligheten, men på filmen, og at hele handlingen var basert på å ære hennes minne. Hva pokker??? Og fra det øyeblikket jeg skjønte det gikk jeg fra “lykkelig husmor på date” til “følelsesmessig vrak uten hemninger”, for tårene tok aldri slutt! Hva feiler det meg?

Jeg burde ha Googla, eller leste en filmanmeldelse, for slik kunne jeg kanskje unngått å bli både følelsesmessig og fysisk dehydrert på en drøy halvannen time. For når tårekrana først var skrudd på fikk jeg aldri skrudd den av, og tro meg, når du kombinerer snørr og tårer meg en utpreget tvang til å synge med av full hals, så blir det ikke pent. “My, my. At Waterloo, Napoleon did…wræææææl!”

( Meryl bare…my queen! Og jeg bare…HULK! )

Og ikke engang synet av en vrikkende og dansende Pierce Potensiell Ektemann Brosnan var nok til å stoppe sippinga. Så da satt jeg der da, i en full kinosal, hoven og sår i øynene av gråt, hes av å ha sunget med, svett av dansing i eget sete, og fremdeles urovekkende kraftig tent på en aldrende mann med hårete brystkasse og sur sangstemme, og tenkte at hele mine dager som musikal-fan var talte. At “feelgood” filmen var ødelagt for alltid, og for at jeg aldri noensinne vil kunne nyte ABBA igjen.

( Når du har venta et år på denne kinodaten, og du liksom bare koser deg skikkelig…)

Så sliten, og dehydrert var jeg at da filmen var slutt måtte vi avslutte daten. Det ble verken påfølgende middag eller  romantisk spasertur i måneskinn, for denne dama hadde grini på seg hodepine, og måtte innom nærmeste Kiwi for å kjøpe en pakke Ibux og en melkerull! (sistnevnte har ingen dokumentert virkning på hodepine, men hjelper på følelsesmessig ustabilitet!)

Etter et døgn  til å fordøye sjokket og væsketapet har jeg kommet frem til at jeg likte filmen likevel, til tross for noe uventet handling. Om jeg har lært en ting av dette må det være at god musikk overgår alt, og at jeg har en slags fetisj for hårete menn med dårlig sangstemme…jeg er jo tross alt godt gift med en, selv om han ikke stod på den lista over potensielle ektemenn.

Jada så, neida så…fin film!

Vi blogges!