Jeg har nok aldri vært sånn typisk jente-jente, om du skjønner hva jeg mener. Mamma, som var min rake motsetning der, og som var en racer ved symaskinen, sydde bestandig matchende skjørt og kjoler til meg og henne. Elsket å kle meg opp. Jeg ville aller helst ha blå joggesko med borrelås, olabukser med lapper på knærne, og var oftere møkkete enn jeg var ren og pen. Jeg elsket å sykle det forteste jeg kunne, konkurrere mot de tøffeste gutta i breisladd på grusen. Mamma kunne gre håret mitt i timevis, og pynte museflettene med sløyfer. Jeg klippet av museflettene med sløv kjøkkensaks.

Selv om jeg definitivt er dame ( gynekologen har bekrefta det assa! ) er jeg fremdeles ikke spesielt jålete. Jeg trives aller beste i olabukser, flate sko og en varm genser. Noen ganger er jeg skrekkelig vågal, og tar på kjole. Som oftest vrenger jeg den av meg så fort jeg kommer hjem igjen. Sveisen er fremdeles praktisk kort, og sminkepungen er slunken. Her finnes det verken løsvipper, foundation eller påsatte negler, og de få gangene jeg prøver å være litt dame, ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, kjennes det bare ut som om jeg feiler. Jeg er ganske sikker på at jeg er Jan Thomas sitt verste mareritt!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå snakker (skriver) jeg meg bort her… Greia er, at da mamma døde hadde jeg det nesten litt travelt med å “rydde henne bort”. Rydde klesskapet, kaste, gi bort. Som om jeg, ved å fjerne tingene hennes lettere kunne forstå at hun ikke fantes mere, og som om savnet ville bli mindre, om ikke alt hjemme minnet meg om henne. For selv om jeg kanskje ikke var så lik mamma, når det gjaldt jålerier, så var vi så like på mange andre måter, og det å se henne syk, det å miste henne, det kjentes så uendelig vondt.

Senere har jeg angret, mange ganger. Skulle så gjerne beholdt et av skoparene med høye heler. Kanskje den røde leppestiften, den hun aldri forlot huset uten. Og parfymen. Som jeg har angret på at jeg kastet parfymen. Jeg har skrevet om akkurat det før, her på bloggen. For selv er jeg mer enn nok fornøyd med en dusjsåpe som lukter friskt, men mamma, hun brukte parfyme. En jeg synes var “tung”. En som luktet jålete, damete, alt jeg ikke var. Så den kastet jeg. Og så angret jeg. For den parfymen var så henne, og når tiden gikk, og sporene etter henne, de fysiske sakte men sikkert ble borte, så ønsket jeg så inderlig at jeg bare kunne skrudd av korken på parfymen hennes, og kjent lukten av henne. For ingenting trigger jo minnene våre mer enn sansene.

Nå er det svigerfar som rydder. Han som sorterer etter en som ikke er her mer. Noe kastes, noe beholdes, og noe gis videre. En sår prosess, men likevel viktig. I går var han innom med en kasse med litt smått han ville jeg skulle se igjennom, og jeg synes det er fint å kunne ha noen minner etter guttas bestemor i huset også.

I esken lå en hel liten bærepose full av dekorative små parfymeflasker. For også mammaen til måsagubben var mer dame enn meg. En sånn som likte og pynte seg, stæsje litt. Og mens vi gikk igjennom parfymeflaskene, gutta og jeg, snakket om bestemor, og kjente på lukten av henne, fant minsten en skinnende rød flaske i bunnen av posen. “Denne var fin da!” sa han, og når jeg kikket bort på han kjente jeg at tårene presset på. For der stod han, og holdt et minne av mamma i hånden.

En rød liten flaske, med lukten av henne. Og i det jeg skrudde av korken var det som om hun var i rommet med oss. Det var som om jeg kunne høre latteren, og den rolige stemmen. Det var som om jeg kunne se det røde korte håret, og smilet med den knallrøde leppestiften.

“Sånn luktet hun!”, sa jeg til gutta, “Sånn luktet mormor Elin!” Og endelig, endelig, kunne jeg dele et fysisk minne med gutta, av mormoren de aldri fikk møte, og det var så fint. Nesten høytidelig sniffet de på tur, og alle var skjønt enige om det det var akkurat slik de hadde trodd at mormor Elin luktet. Snill, litt jålete dame.

Vi fant lukten til bestemor også. Den hun brukte aller mest. Vi beholdt begge flaskene, og så fant jeg en parfyme jeg selv likte. En lett blomsterduft. Hvem vet, kanskje det blir min lukt, den noen vil huske når jeg ikke er her mer. ( For det er jo neppe mye minner i å sniffe på et par brukte, flate sko heller… )

Og i dag, bare fordi jeg vil, skal jeg bruke kjole hele dagen. Jeg skal lukte på parfymen til mamma, en dæsj av minner, og jeg skal ta meg en tur bort på senteret, og kjøpe meg en knallrød leppestift. En som ville gjort mamma (og selveste Jan Thomas ) stolt.

Ønsker alle som titter innom en nydelig sommerdag. Håper du henter frem, og gleder deg over et fint minne.