På mandag satt jeg bare å gledet meg til denne uka var over. Så frem mot søndag kveld slik at vi kunne krysse uka ut av kalenderen, og starte helt på nytt. Visste at denne uka ikke ville bli særlig god, ville bare ha den unnagjort. Men nå sitter jeg her, og tenker at det er ingenting med denne uka som verken kan eller vil gå i glemmeboka likevel. For selvsagt har det vært tunge stunder, for alle fem her i måsahuset. Vi sørger forskjellig, alle på sin måte, ut i fra sine relasjoner til hun vi har mistet, likevel har vi alle også hatt gode dager, og det er mye med denne uka, mange små øyeblikk jeg ikke ville ha vært foruten. Midt oppe i sorg finnes det også glede.

Vi fant solmodne jordbær i grøftekanten denne uka også. Jeg og minsten skulle rusle oss en liten runde mandag kveld. En 13 åring har mange tanker rundt det å miste noen, og selv om dette er en prosess gutta har vært med på flere ganger før, er minsten enda ikke så gammel, og han har mange spørsmål. Da er det fint å sette på seg joggeskoene, og rusle rundt på de gamle traktorstiene, se på elgene som beiter borte i skogkanten, og bare snakke. Og midt mellom dype samtaler om jord og himmel fant vi jordbær. Små, røde, og smaken av skikkelig sommer. Mye mer enn en neve, og fordi vi ikke har for vane å traske rundt med ei bøtte i lomma fant vi strå. Hele veien hjem snakket vi om bestemor, og spiste jordbær. Trist og fint på en gang, et øyeblikk verdt å huske. Terapi på strå.

 

Stikke fra alt. Det var fint. Den dagen alle gutta var opptatt med sitt. Noen skulle snekre, noen jobbe, og noen bade og trene. Hele dagen. Så da stakk vi fra alt, gubben og jeg. Fartet over grensa for å finne pensko til minsten. Han vokser jo fortere enn ugress om dagen, og kunne jo ikke stille i joggesko i begravelse. Selv ikke det fineste slipset i butikken ville matche joggesko. Og det var fint å sitte i bilen en times tid hver vei, titte på tett skog, lange sletter, og blikkstille vann. Snakke om alt og ingenting, le av hvor store sko minsten måtte ha, fundere over hvor tiden ble av, og tenke tilbake på den gang vi handlet pensko til gutta som vi fikk plass til i håndflaten. Vi kjøpte basseng også. Hadde jo lovet gutta det når feriepengene kom, og selv om det ble en uke senere en planlagt ble det likevel godt mottatt.

Det bassenget vi skulle ha var utsolgt, men det vi fikk er mer enn stort nok likevel. Den kvelden avsluttet vi med middag ute, bare gubben og jeg. Gutta drev fremdeles med sitt, hadde allerede spist, og det var fint å bare være to, få maten servert. Vi gjør så sjelden sånn, altfor sjelden.

 

( Lokal sjappe, god mat, fin date. )

Frokost ved bassenget ute flere dager på rad. Fine øyeblikk. Varmt nok til å dukke under midt på formiddagen. Tygge knekkebrød, drikke kaffe, og krysse fingrene for at den litt dumdristige katta ikke mister balansen og detter uti. ( noen kryssa fingra for det motsatte, bare for underholdningsverdien i det! )

 

( Når man lever litt på kanten… )

Dagen vi fulgte båren til kapellet. De fine gutta som var ekstra snille med hverandre, snille med pappaen sin. Timene på Sørumsand mens ventet. Rart å tenke på at jeg vokste opp der, og hvordan det ikke kjennes ut som hjemme lenger. Fint, men ikke hjemme. Satt nede ved Glomma, på stenene jeg har sittet på så mange ganger i barne og ungdomsårene, nå sammen med gutta mine. Duppe tærne i iskaldt Glommavann, og bare være sammen på en dag som inneholdt flere inntrykk og følelser enn hva jeg klarer å formidle.

 

( Fineste gutta. )

Skogturer helt alene. Komme seg ut av huset, løpe og gå om hverandre, kjenne lukten av tørr skogbunn, og bare være en liten stund, sånn ca midt på dagen. Ikke møte på noen. Kunne gråte bare bittelitt, få ut litt frustrasjon uten at noen ser. Fint.

 

Blomsten! Den flotte og fargerike blomsten. Den kommer hvert eneste år, helt alene. Rett bak søplekassene, der det bare er ugress, spretter hver eneste sommer en blomst så stor og fin. Jeg lar den stå en liten uke, nyter synet av den hver gang jeg går inn porten. Så plukker jeg den inn, nyter den litt i en vase inne også. Som et symbol på noe nytt og fint i alt som ikke betegnes som vakkert.

 

Begravelsen. Alltid tungt.

Fint også. En fin ramme, en verdig og fin avslutning på noe som både var vondt og vakker samtidig. Noe endelig. Gutta som bar kisten. Så modige, store og små på en gang. Alle menneskene som kom, som var med oss etterpå. Tusen takk til hver og en, ord strekker ikke til i en slik sammenheng, men tusen takk.

Salmesang og Rock` Roll på samme dag. Vi skulle bare hjem, sitte i sofaen resten av kvelden, fordøye inntrykkene, slappe av. Men jeg hadde vunnet billetter i lokalavisen til konsert på Skansen den kvelden. To billetter til konsert med barndommens helter, og plutselig kjentes det riktig å dra likevel. Gjøre noe helt annet. Se folk, koble av, leve!! Så da gjorde vi det! Levde! Den dagen vi hadde tatt farvel med en kjær feiret vi livet.

 

( Når fruen rocker til pikedrømmen, sammen med nåværende ektemann, stesøster og stesvoger. Fine folk. PS: Glenn! Skylder deg en hundrings! Har du vipps???)

 

 

Vi sang med til sanger som i sin tid ljomet fra pikerommet på Sørumsand. På scenen stod han so i sin tid var nummer tre på lista over potensielle fremtidige ektemenn for undertegnede, sammen med Glenn Mederios, Jason Donovan og Mc.Gyver. Ved siden av meg stod den røslige, hårete og hjertevarme Lørenfallingen som vant hjertet mitt, over alle disse idolene. Fint! Vi traff gamle kjente, skolekamerater, gamle naboer, nåværende sambygdinger, og blogglesere!

 

( Slitne, likevel lykkelige. Første konsert sammen, 20 år som oss to. Vi har lovet oss selv å leve enda mer! Det virker som riktig tid nå! Livet er for kort til å sitte inne. )

Så mange blogglesere! Og jeg ble like sjokkert og overrasket hver gang en kom bort, gav en klem og slo av en prat. Er det mulig å treffe på så mange fine folk? Jeg var så sliten den kvelden, både fysisk og følelsesmessig, men alle jeg møtte, dere skal vite at jeg satte så pris på det. Takk for alle klemmer og fine ord! Fantastiske folk. Jentene som kom løpende etter meg da vi skulle dra hjem. Gamle elever det var fint å se igjen, de som fikk meg til å føle meg ung og steingammal på samme tid! De som smilende roper “Du ser dødsmye yngre ut i virkeligheten! Serr lissom, Hvor gammel er du??? Hæh?? 41?? Da ser du ut som 35! Serr sant da!!!”

Og da følte man seg ung og fresh, før de hever glasset, skåler og roper: “Mamma bare digger bloggen din!!!”

 

( Uklart bilde av herlig hendelse. Takk jenter, for en flott avslutning på en tung dag. You made my day!!! God sommer, fininger! )

 

Mamma lissom. Så da ble jeg steingammal igjen, og fikk føttene greit kjapt ned igjen på jorda! Nå skal det sies at disse mammaene har oppdratt flotte døtre, så, så altfor gæli er det jo ikke!

Avsluttet uka med en joggetur, og følte meg riktig så sprek, helt til jeg foran et titalls biler snubla i mine egne åreknuter, tryna så lang jeg var i veirenna, tygde ugress og grus, og ødela den eneste hele treningsbuksa jeg eier!!! Det finnes neppe et plaster nok for min sårede stolthet, og nå bare krysser jeg fingrene for at det ikke var kjentfolk i noen av bilene, og at ingen av de hadde dashbordkamera!!! Da snakker vi i såfall en YouTube- hit av dimensjoner.

 

( Når du snubler i egne åreknuter, og stoltheten blør!!! )

 

( Jah, da er det bare å vente på lønning da, så`n får handla seg ei hel treningsbukse. #Kløne )

 

Og det oppsummerer uka! Sol og regn, sorg og glede, knall og fall, samler og Rock`n Roll. Jeg er glad den går mot slutten, likevel glad for at det gode og alle de fine øyeblikkene den brakte med seg!

Håper du har hatt en fin uke, og at den neste blir full av fine øyeblikk!

Vi blogges!