Fartsfylt kjærlighet.

( Bloggen er skrevet i samarbeid med Indre Akershus Blad, og Rally-Avisa. )

«Finn deg en fotballgutt!», sa pappa bestandig, men alle fotballguttene var brukt opp, så denne dama fant seg en litt røslig, hårete bilmekaniker i stedet.  Den dag i dag er jeg fremdeles usikker på hva det var med akkurat denne karen som fanget min interesse. Kanskje lot jeg meg først blende av den enorme kulen på arbeidsbuksa, som ganske raskt viste seg å ikke være annet enn et halvannet kilos multiverktøy han alltid gikk med i lomma. Et sånn maxi-multiverktøy fra Wurth med mer overlevelsesutstyr enn Agent 007 hadde i sine glansdager. Et gedigent nøkleknippe med nødvendigheter som pipenøkler, spikkekniv, q-tips, muttertrekker, drill, gummibåt og lommelerke.

Kanskje var det avgjørende at jeg i en alder av 21 fremdeles var ukyssa, og så inntørka og desperat at det støvet fra høna bare jeg nøys, eller så var det den såkalte «idrettskarrieren» han snakket så overbevisende om som virket så forlokkende.

For vi møttes på den tiden da Petter Solberg var på vei opp og frem. Den gangen da Rally var en eksotisk sport, en glamorøs idrett der pengene vitterlig flommet om man var skikkelig god. Og naiv som jeg var, lot jeg meg lokke. For en mann med et slikt overdimensjonert og blankpolert multiverktøy i buksa var jo nesten nødt til å være en potensiell verdensmester i rally, og jeg så for meg en fremtid der jeg kunne bade i luksus og kontanter, i en toppleilighet i Monaco,  mens gubben kjørte inn den ene pengepremien etter den andre.

«Til helsike med fotballgutta!», tenkte jeg. Det er i bilsporten pengene ligger.

 

( Det er ganske enkelt å bevise at man har latt seg “tukle” med av en sprengkåt mekaniker og bilentusiast.. )

I et snaut halvår datet vi, gubben med multiverktøyet og jeg. Ikke en eneste gang så jeg han trene, til tross for at han var slik en påstått idrettsmann.  I nyforelskelsens rus glemte vi nok litt de hverdagslige rutiner begge to, og når vi ikke var sugd fast i hverandre på bakerste rad på Strømmen kino, satt vi som regel på Bilkroa på Bjørkelangen og gomlet hver vår 190 grams hamburger med tilbehør. Så kom våren, og med våren kom panikken. For med årets høydepunkt rett rundt hjørnet hadde gubben gravd sin egen smøregrav, og pomfrittet seg opp en størrelse eller to, og uka før Aurskog-Høland Rally satt kjøredressen som et pølseskinn. 

Som en diger, blå, rifla ballong  stod han midt i stua og svetta verre enn ei overvektig overgangsalderkjerring midt i de verste hetetoktene. Som ei stappa, røkt julepølse uten mulighet til å bøye seg den ene eller andre veien, eller til å røre på armene.

«Neida! Det går helt fint!» sa han anpustent mens han tredde pottehjelmen nedover hodet. «Vi kartlesere skal ikke røre mye på oss uansett!»

Og det var da jeg skjønte at denne idrettskarrieren han tidlig i forholdet hadde skrytt så fælt av, kanskje ikke gjorde han til noen toppidrettsutøver. Likevel var det for sent å snu, for faktum var, at jeg allerede var oppover ørene forelsket i en helt vanlig, litt møkkete, hårete bilmekaniker, med større drømmer enn vett hva rally angår.

 

( Når du finner kjærligheten på ei fartsprøve i Aurskog-Høland rally, og ender opp med bremsespor både på landeveien og i bomullstrusa! )

To dager før motorentusiaster, bygdeorginaler og ildsjeler satte hele kommunen på hodet med bremsespor og sperrebånd, gjorde jeg noe jeg alltid sa jeg aldri skulle, og ble med gubben på en gjennomgang av løypene. I en blodtrimma,  todørs Volvo 240 med revehale og startnummer på dørene kjørte vi fartsetappene, en etter en, gjennom hele bygda. Fulgte noter på gresk, over gupp og bak hopp, gjennom hårnålssvinger, krapp slakk venstre og skarp høyre, og forbi SS 4 hvor vi kjørte gjennom en flueskvadron, og endte opp med et hundretalls insekts-kadavre på frontruta . Vi så bygda på kryss og tvers. Tutet gjennom Fosser og Løken, vrengte innom «Ingenmannsland» og «Gudveithvor» et sted i Høland, sladda forbi Aurskog, og parkerte på en måsaflekk langt utpå Mangenskævven. 

Og der, Midt imellom SS 6 og SS 7, langt uti stedet Gud glemte, satt vi i forsetet på en gammal rallybil, to dager før Aurskog-Høland rallyet. Fulle av adrenalin, og yre som to vårkåte elger hoppet vi på hverandre som kaniner, og det gikk som det måtte går når den eneste beskyttelsen man bruker under sex er et litt dårlig sveiset rallybur og en seks punks sele fra Sparco.

 Så da gubben to dager senere, i en litt for trang kjøredress, i kartleserstolen på en gammel todørs Volvo 240, endte sitt siste rally i ei grøft bak Coop Prix, hadde fruktene fra pungen vært sine egne kartlesere, og funnet vei frem til ei kraftig eggløsning gjennom hårnålssvinger og en krapp venstre.

 

Det gikk som det ofte går når rallyentusiaster befrukter noen, og ni måneder senere målte mekanikeren åpningen på fødestua med eget skyvelære , og en ny liten morfrelst pode så dagens lys. Og slik gikk det, tre år på rappen, helt til gubben hadde garasjen full av sitt helt egne rallyteam. En liten Petter, oppkalt etter Petter Solberg, en farstgal Martin, oppkalt etter Martin Schanche, og toppen på kranskekaka, (eller topplokket på motoren, som man sier her i huset) Mattis, en liten mekanikerspire oppkalt etter bygdas store sønn og stolthet, Holm Jacob Matheson.

 

( “Nordmenn er født med ski på beina”, sa folk. Men ikke mine unger. Her kom skiftenøkker`n først, også sveisa dem sammen riftet i høna sjøl med et apparat fra Kemppi når dem hadde amma ferdig! )

20 år senere sitter jeg her og lurer på om det ville vært mer lukurativt  å velge en fotballgutt, slik som pappa foreslo. For her finnes det hverken badekar fylt med penger eller en toppleilighet i Monaco. Her finnes kun et trangt dusjkabinett, i et lite rødt hus på Liermåsan. Men hva gjør vel det?

Så ble heller rally og bil interessen mer et pengesluk enn en inntektskilde. Garasjen er full av Volvodeler, som en gang var kjekt å ha. Bak skuret ligger et bur i deler, og et lass med dekk som kanskje engang kan brukes til noe. Kjøredressen i boden er mer enn et par størrelser for liten, og burde vært kastet for lengst. Likevel lar vi den henge der, som en påminner om hva som var, og hvordan ting ble som de ble.  For det er fint tross alt, å være forelsket i en avdanket kartleser, og rallyentusiast, og den dag i dag kan jeg fremdeles kjenne sommerfuglene i magen, og føle eggstokkene rasle, når vår blir til sommer, og bygdeoriginaler og motorfrelste kryper ut av garasjene for å tromme i sammen enda et nytt Aurskog-Høland rally.

Og mens sommerens vakreste (og kanskje mest bråkete) eventyr og dugnad utspiller seg i hele kommunen, sitter jeg på trammen til huset langs Kompveien, og sender en varm tanke til alle våryre unge sjåfører og kartlesere på transportetappen på vei mot SS 6. For jeg vet, at i en gammel todørs Volvo 240, på en måsaflekk mellom SS 6 og SS 7, kan man finne langvarig lykke.

 

8 kommentarer
    1. Det er ikke alltid enkelt å se hva som er avgjørende i et sånt valg. Det er i allefall viktig å følge egne ønsker, ikke høre på pappa.

    2. Jeg er sikker på du gjorde rett valg 🙂 Ser ut som dere er en herlig familie, og dere ville jo ikke vært DERE om det hadde vært en fotball -mann flyende rundt der 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg