Mopedligaen. Et like sikkert vårtegn som hestehoven i grøfta, og linerla på tunet. De poppet frem som perler på ei snor (mopedistene altså), flere og flere for hver vårdag som gikk. Først kom de mest etablerte pøblene, de som tok lappen i fjor og allerede hadde en sesong med breisladd og bensinforbruk bak seg. Så kom årets kull. En etter en, nye for hver dag, etter hvert som de fylte 16 og bestod teoriprøven.

Som jeg fryktet dem! Mopedligaen. De tøffeste av de tøffe. Det ene øyeblikket var de som alle andre. Vanlige tenåringer med steinvaska Levis bukser med høy brettekant, stripete Ball genser i blasse pastellfarger, nok hårspray i den høye panneluggen til å alene forårsake hull i ozonlaget, og en felles frykt for gymlærer Brubak. Men så fikk de mopedlappen, og alt ble forandret. Det var som om de en etter en “joinet” en hemmelig klubb, og ble fryktløse over natta. For med blodtrimma Suzuki TS 50x fulgte en ny æra. Plutselig skulle Levis buksene klippes og rives i alle bauer og kanter, til de knapt hang sammen i restene av en buksesmekk og en innersøm. Pastellfargede Ball-gensere skulle dekkes av sorte skinnjakker med nagler, eller ei litt posete olajakke med lommer store nok til å romme ei feit lommebok med midlertidig kjørebevis, passbilder av alle vennene dine, Pusur skoledagbok, ei pakke Hubba Bubba, og en diger pumpeflaske Clynol hårspray, for å rette opp i hjelmsveisen og rottehalen ved eventuelle kjørepauser. Frykten for gymlærer Brubak forsvant som dugg for solen så fort de fikk lappen.

Igjen satt jeg. En kvistete, hengslete tenåring med nyføna kjøpekrøller. Hun som enda ikke på langt nær var komfortabel med de stadige forandringene i den hormonelle tenåringskroppen, og som i et forsøk på å få en 180 cm lang hengslete kropp til å fremstå som liten og nett gikk foroverbøyd som en skadeskutt elg. Hun som ikke hadde råd til pastellfarget Ball-genser, og som fikk kjeft da hun i et desperat forsøk på å være som “alle andre”, klippet opp ei sprett ny olabukse til det ugjenkjennelige med ei sløv kjøkkensaks. Hun som fremdeles fryktet gymlærer Brubak, og som var livredd for den fryktløse mopedligaen.

( Når du er 15 år, en meter lenger enn alle vennene dine, og den eneste uten stripete pastellfarget Ball-genser. 90 tallet altså…savner det ikke så veldig! )

Åh, som jeg fryktet dem. Disse tøffingene, de kuleste av de kule. De som stod på “Grillen” kveld etter kveld, med mopedene parkert på rad og rekke. Noen dro på bakhjulet nedover Jentoft-parken, andre stod på stasjonen og holdt utkikk etter lensmann Hestvik. Han som var kjent for å hytte med pekefingeren, og heve stemmen om han oppdaget en breisladd for mye. De erfarne fjorårsmopedistene kjørte ned til Kuskerudnebben for å kline med hverandre. De bytta på litt. I April klina Rånåsfossgutta med Blakerjentene. I Mai var det gutta fra Lørenfallet sin tur, mens gutta fra Rånåsfoss sjekket smårips fra Sørumsand. Og sånn gikk sommern, og innen høsten hadde alle klina med alle på rundgang, bortsett fra meg.

Hun som ikke hadde lappen, hun uten pastellfarget Ball-genser, og med ei bukse som mamma hadde lappet sammen med stoffrester fra gardinene Tante Mariann hadde på hytta, fordi “snille piker” ikke hadde fillete bukser, hun satt fremdeles ukyssa hjemme på jenterommet og ønsket seg snø i september, så mopedligaen skulle parkere doningene, og den trygge verden skulle vende tilbake.

( Når det stod en slik skummel doning på annenhver gårdsplass til hver fryktløse fjortis i hele bygda. Da var det vår. )

Jeg unngikk den skumle mopedligaen så godt jeg kunne hver vår, og senket skuldrene hver høst. Ble kanskje litt mer avslappet til de fryktløse jo eldre jeg ble, men fremdeles, i godt voksen alder kunne jeg titte bort på ungdommen med hullete olabukser og mopeder, og tenke at der, der står de fryktløse. De respektløse, unge lovbrytere med lite respekt for trafikkregler og gymlærere.

Og sånn gikk årene, med en litt hoven holdning til de unge bråkmakerne, helt til jeg en dag befant meg i sofaen på venteværelset på biltilsynet, med nervøs mage og fingrene krysset, for at mine egne poder skulle bestå teoriprøven, og endelig få lov til å kjøre moped. Og slik var det jeg møtte meg selv i døren. For i skrivende stund har jeg to fine gutter med hvert sitt flunkende nye førerkort, som til stadighet prutter rundt på bygda på hver sin “pill råtne” doning av en moped. De lakker og mekker. Garasjen og gårdsplassen fylles opp av den ene mopedisten etter den andre. Ungdommer, unge voksne jeg har kjent siden de var søte små førsteklassinger med dinosaurer og enhjørninger på genserne, og mistet melketenner oftere enn de byttet underbukser.. Sammen med kameratflokken, barndomsvennene, stiller de opp syklene på rad og rekke borte på “Grillen”. De ruser motoren, og legger inn en og annen breisladd da de kjører inn på gården om kvelden. I stuevinduet står pappaen og hytter med fingeren, akkurat slik som lensmann Hestvik i sin tid gjorde da han selv spolte opp grusveien inn på feltet i Lørenfallet.

( Når du vrenger livmora tre år på rappen, og 16 år senere innser at dine egne avkom er bygdas største rånere. #DenFølelsen )

Jepp, for måsamannen, mitt livs store kjærlighet, kanskje den mykeste, stilleste og snilleste mannen i verden, var i sin tid en av de fryktløse jeg så desperat prøvde å unngå, og alle mine fordommer har regelrett hoppet opp og tatt et kraftig jafs av min egen bakdel. (Metafor for “biti meg i ræva!” ) For jeg ser det jo nå, alle disse mopedistene jeg i alle år var så redd, de jeg har antatt å være fryktløse villmenn og villkvinner, de er kun en gjeng flotte ungdommer helt i startgropa av livet, som endelig får kjenne litt på frihetsfølelse og uavhengighet. Og uansett hvor kule de måtte være, hvor hullete buksene er, eller hvor mye eksospotta bråker og ryker, så er de fine folk. Fine ungdommer, alle med sine utfordringer, og sine styrker. Unger som takker for maten, gruer seg til matteprøver, og som motvillig tømmer søpla bare du maser lenge nok. Ikke fryktløse eller skumle i det hele tatt. Bare unge mennesker som tar små, forsiktige steg, og en liten breisladd, ut i voksenlivet.

( Tenk at jeg var dødsredd denne fryktløse mopedisten… Lite visste vel jeg at han et snaut tiår senere skulle befrukte meg i hytt og pine! )

Det tok meg syv sett kjøpekrøller, en oppklippet olabukse, og bare 41 og et halvt år å finne ut av det lissom…