“Til sommeren!” tenkte jeg. “Til sommeren har den verste sorgen lagt seg.” Jeg var overbevist om det, der jeg satt og holdt henne i hånden den dagen i April, at til sommeren, da var jeg sikkert glad igjen. Da skulle livet være som før. Jeg skulle le akkurat som før, feste til langt på natt slik som før, være bekymringsløs slik som før. Ta ungdomstida litt tilbake. Til sommeren. I mitt hode, akkurat der og da, skulle sorgen altså vare et par måneder, og så skulle livet kjennes normalt igjen.

Hun var jo tross alt en voksen dame, tenkte jeg. 41. Hadde rukket å leve, oppleve verden. Hadde tross alt vært på Mallorca. Trøstet meg litt med det. Lovet henne å leve mitt liv. Ta vare på de vi begge var glade i. Oppføre meg pent, bli noe. Få barn, være en god mamma. Og alt dette skulle jeg selvsagt, tenkte å starte så fort det ble sommer, når sorgen hadde lagt seg.

Men mitt første møte med virkelig sorg skulle vise seg å slå meg litt i bakken. Ikke fordi jeg ikke taklet det å miste noen, for det gjorde jeg, slik de aller fleste av oss gjør når vi må. Men fordi jeg bare antok at livet uten henne skulle bli omtrent slik som livet var med, og fordi jeg satte et tidspunkt for når sorgen skulle slutte. Jeg som ikke engang enda hadde fått erfare hva sorg var. Man tror man vet så mye når man er 21. Føler seg voksen, nesten litt ovenpå. Det er først nå, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere at jeg forstår hvor ung jeg egentlig var, og hvor lite jeg egentlig visste. Hvor ung hun var, ikke minst.

I dag er det 20 år siden hun sovnet inn. Hun, er mamma. En livsglad, positiv dame på 41, med flammende rødt kort hår. Farget slik fordi friserdamen sa hun var en “klassisk høst”. Hun som alltid smilte, hun som alltid hadde en sånn indre ro, og en positiv utstråling som smittet over på alle rundt. Hun som var kreativ, og så inderlig snill. Hun som var redusert til en skygge av seg selv etter snaue to år med sykdom, og som sovnet stille inn på et sterilt sykehusrom, mens verden våknet til liv av våren utenfor.

Og der satt jeg, bare timer før hun døde, holdt henne i hånden, studerte det sovende ansiktet, hørte den korte, rolige pusten, og tenkte at jeg gledet meg til sommeren, for da ville sorgen ha sluppet taket.

Og så var hun borte. Litt utpå kvelden, denne vårdagen i April. Det første jeg kjente på var den enorme lettelsen. Endelig. Ikke mer smerte, ikke mer sykdom, ikke mer sykehus. Umiddelbart etter kom den dårlige samvittigheten. Hadde jeg virkelig kjent på lettelse? Så kom tårene. Sorgen. Det å erkjenne at hun virkelig var borte. Aldri mer skulle snakke med. Ikke kjenne varmen i klemmene, eller høre latteren. Ostekaka. Jeg hadde jo ikke fått oppskriften på ostekaka. Sånne ting, helt vanlige ting. Ting man trodde man hadde all verdens tid til senere. Plutselig blir de kjempeviktige, og så er det for sent.

Så kom sommeren, da jeg skulle være ferdig å sørge. Men jeg var ikke det. Ikke det at sorgen var altoppslukende og tung hver eneste dag, men den var der. Den forsvant ikke med sommeren slik jeg hadde planlagt. For morgensola på trappa minnet meg om henne. Det kalde vannet fra Glomma, steinknausene og sanden på Bingsfoss-stranda minnet om henne. Jeg savnet lukten av henne, angret på at jeg hadde kastet parfymen hennes. Den jeg synes var altfor sterk og overveldende når hun brukte. Nå vurderte jeg å kjøpe en flaske, livredd for å glemme hvordan hun luktet. Bakte utallige ostekaker, men ingen smakte som hennes.

Sorgen la seg til slutt. Jeg husker ikke helt når, men det var i hvert fall ikke den sommeren. Innimellom savnet jeg henne. Særlig de gangene jeg følte at jeg hadde oppnådd noe, og ville dele det med henne. Når vi kjøpte huset, og når jeg plantet tulipanløk i blomsterbedene. Da jeg ble gravid, fikk guttene. Da savnet jeg henne, fordi jeg ville dele gledene.

Men som med sorgen, avtar også savnet, og til slutt sitter man igjen og gleder seg over minnene. Og slik har det vært i mange år nå. Det kan gå hele dager uten at jeg tenker på henne, og når jeg gjør det er det ikke med overveldende sorg eller savn. Det er med glede. Jeg holder minnene levende ved å tenke på henne, deler henne med gutta hun aldri fikk møte. Noen ganger snakker jeg med henne og. For noen år siden gikk naboen gjennom sin samling av parfymer. Jeg fikk “lukte mamma igjen”. Red Door fra Elizabeth Arden. Parfymen kjentes ikke lenger overveldende og tung ut. Den bare minnet om henne, og jeg kunne se ansiktet, det røde håret og smilet så klart for meg. Tante Mariann sin ostekake smaker akkurat som mamma sin. Det er så fint å kunne kjenne på at livet er godt, også uten henne, og jeg kjenner bevisst på det hver eneste dag, men akkurat i dag har jeg kjent litt på sorgen igjen. Om enn bare for en liten stund.

For akkurat nå, på dagen 20 år etter at hun døde, er jeg akkurat like gammel som det hun rakk å bli. 41. Og tenk at jeg tenkte hun var voksen, at hun hadde levd livet. For her sitter jeg, og føler at livet akkurat har begynt. (Og jeg har ikke vært på Mallorca engang!) Og det får meg til å tenke på hvordan hun må ha hatt det. Da legene gav opp, og da livet skulle slutte. Så akkurat i dag, kom sorgen litt tilbake, men det her helt greit. For den er ikke overveldende og altoppslukende, bare en påminner om hva som har vært. Og sorg betyr jo at man har elsket, at noen har vært elsket. Og det var mamma. Elsket nok til at historiene om henne blir fortalt daglig. Nok til at folk som kjente henne smiler når de tenker på henne. Nok til at en liten jente med de samme lyseblå øyene som henne, en liten skatt av et menneske, nå bærer hennes navn. Nok til at jeg, to tiår, og det som kjennes ut som et helt liv senere, fremdeles kan kjenne litt på sorgen som bare skulle vare over sommeren.

I dag savner jeg deg mamma, og jeg skulle ønske jeg kunne fortalt deg det.