Har du noen gang tittet bort på han eller henne du har valgt å tilbringe livet med, og tenkt «Hva pokker var det jeg tenkte på?»

Måsagubben er en sånn testosteronbombe av en mann, i alle fall er det det han selv liker å tro. Han har mer hår på ryggen enn en gjennomsnittlig gorilla, klør seg der det klør, uansett hvor det måtte være, akkurat når det passer han, og klipper inngrodde tånegler med vinkelsliper. Han har store arbeidsnever med ru hud på knokene, og går du bak han i motvind vil du kjenne en eim av musk, lær, svette, Axe bodyspray og potetskruer med paprikakrydder.

Han har en myk side også, selv om han har tungt for å innrømme det, og på slike dager hvor jeg tar meg selv i å undres over «hva pokker var det var jeg tenkte?», så er det de myke sidene hans jeg prøver å fokusere på.

 

( Når det kommer lyder fra alle kroppens hulrom mens man lindrer en privat kløe, og hamrer løs på tilfeldige spikre. )

Det at tårene renner hver gang han han ser en episode av Lassie, og at han kryper inntil meg om natten og holder meg i hånden til vi sovner. At han så åpenlyst er så glad i, og ikke minst stolt av guttene våre, og hvordan han smiler og sier «noooomiiin», og «dikke-dikke-dikk» hver gang kattene krabber opp på fanget hans. Det er disse egenskapene, kombinert med en egen evne til å sniffe seg frem til et potensielt motorhavari på ethvert kjøretøy, samt de brede og, akk så hårete skuldrene som gjorde at denne desperate jomfrua, med verkende og skranglende eggstokker, utsultet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, i sin tid hoppet på denne gubben som ei verpesjuk høne, og lovet evig troskap foran sorenskriver`n og et par feststemte familiemedlemmer.

Stort sett får denne mannen fremdeles østrogenet til å syde i årene mine.

Men så kommer det en og annen dag innimellom, etter nå over tjue år som «oss», at jeg titter oppgitt bort på spermhaugen og lurer, «Hva pokker var det jeg tenkte på!?»

 

( Når du har vært gift litt for lenge, og ikke lenger har noen sperrer eller personlige intimgrenser i ekteskapet. ) 

I går var en sånn dag. Jeg vet ikke om det var jeg som var premenstruell, eller han som var ekstra irriterende, men faktum var at hver gang jeg tittet bort på han gjorde han noe som fikk eggstokkene til å krympe seg sammen som en gamle rosiner, og overgangsalderhormonene mine til å koke.

Jeg vet ikke hvilken «manne-greie» som irriterte meg mest. Kanskje var det da han åpnet kjøkkenvinduet, holdt seg for det ene neseboret mens han lente seg ut og skøyt ut en buse som potensielt kunne tatt livet av både småfugl og tilfeldig forbipasserende pensjonister.

Kanskje var det da han løftet på det ene benet, og grafset vekk det som må ha vært tidenes kløe på understellet, før han drakk melk rett fra kartongen, eller da han smurte to feite brødsblingser og satte den tomme smørboksen tilbake i kjøleskapet.

Kanskje var det da han lo høyt, i stedet for å ligge på sine knær og be om nåde da jeg «pent» spurte om han ikke kunne være så snill, å være LITT MINDRE MANN!!!

Av erfaring burde jeg jo vite at et slikt hormonelt utbrudd er som å helle bensin på bålet, for er det noe gubben virkelig elsker, så er det å terge sin småhissige kone. Han endte derfor opp med å finne frem en slik laser med rødt lys vi har kjøpt på Biltema for å underholde kattene med, og lyse med den overalt i stua. Kattene hisset seg som vanlig opp, og jaget den fordømte røde prikken rundt og rundt. De løp opp og ned vegger og gardiner, rev ned lysestaker og fjernkontroller, før gubben plasserte laseren rett på baklomma mi og sendte to spinnville katter rett i kjerringræva! Og fordi forrige ukes katteklor i skinka fremdeles svir når jeg sitter tente jeg på alle plugger, så fyrte jeg av en kruttsalve av en banne-kavalkade til gubben som ikke lar seg gjengi på blogg av hensyn til potensielle sarte sjeler blant eventuelle lesere.

Men gubben bare flirer, og lirer av seg noe så umodent som at « Men Janne da, katta må jo få jakte på mus!», mens han fniser av egen dårlige vits som en rampete fir`åring, mens jeg koker innvendig!

Uten nevneverdig anger skrudde gubben av laseren, mens han humrende tuslet ut på badet for å ta kveldsstellet. I stua ruslet jeg rundt og ryddet i nedrevne lysestaker og fjernkontroller, forbannet både katter og mannfolk med mer testosteron enn vett, og ristet oppgitt på hodet da jeg kunne høre gubben le høyt av sin egen promp som ga gjenlyd og ekko i dusjen. På det tidspunktet var jeg så lei den hårete testosteronkula at østrogenet svei som syre der det rant gjennom årene, mens jeg ba en stille bønn til høyere makter om at Karma måtte komme og gi mannfolket en lærepenge.

I det gubben skrudde av vannet og skred ut av den dampende dusjen gjennom dusjforhenget, som en mannlig stripper med mer selvtillit enn nødvendig strider ut på scenen før en forestilling, følger to kattekrek som enda er høye på tørrfor og rød laser etter meg inn på badet da jeg skal pusse tennene.

De surrer rundt bena mine som to spinnville pelsdotter fulle av adrenalin på jakt etter noe å sette tennene i og kvesse klørne på, og idet gubben, som har overutviklet skrekk for potensiell fotsopp, løfter det ene benet opp på kanten av badekaret for å tørke mellom tærne, og lar den  skrukkete pungen dingle som ei fristende blank kubjelle mellom hårete lår, da smeller det!

 

( Når det dingler like fristende som ei blank juletrekule, og fristelsen er stor. )

Herfra går det så fort at jeg knapt rekker å ta tannbørsten ut av munnen for å advare eieren av bjellene, før den oppspilte katta kitter til pungen som om den var en boksesekk hengende fra taket i et lugubert treningslokale i en Amerikansk bakgate tidlig på 80 tallet, og katta er Rocky Balboa!

Fra kanten av badekaret høres et rungende brøl! Sånn skikkelig mandig jungelbrøl som gir assosiasjoner til regnskog, jokkapalmer og Tarzan som slår seg på brøstkassa! Katta har trukket seg to forsiktige skritt bakover, fremdeles uredd og ivrig leken, men skeptisk til matfars reaksjon på balle-klasket. Storøyd ser både katta og jeg på gubben, som vanligvis ikke er spesielt tøyelig eller bøybar, mens han bøyer seg så langt forover at hemoroidene kan spottes fra Google earth, griper tak i pungen, drar den fremover mellom lårene, og sjekker tilstanden.

 

( Når pungen er like fristende å hamre løs på som Ivan Drago, og du nesten kan høre katta rope: “Adriaaaaan!!!” )

Sakte reiser han seg opp og svaier litt. Ansiktsfargen går fra nydusjet lyserosa til askegrå mens han ser på meg som et hjelpeløst barn med vidåpne øyne, og spør : «Blør jeg?»

For er en ting som får den ellers så mandige måsagubben ut av fatning, sånn bortsett fra en og annen litt trist episode av Lassie, så er det blod!

«Kan du bare se etter for meg?» spør han med lys stemme.

Sakte bøyer jeg meg ned, griper forsiktig tak i den litt blålilla skrukkete kroppsdelen som i sin tid innehold flere spreke svømmere enn det er på Frognerbadet om sommeren, og oppdager et aldri så lite rift mellom skrukkene.

«Jepp!», sier jeg! «Du blør!»

Og mens jeg står der med pungen i hånda, hold lett mellom to fingre som om den var et delikat vinglass av krystall, høres et feminint lite hvin fra den ellers så mandige mannen, før han skvetter litt unna i det understellet omtrent kryper opp og inn i magen, mens han ser på meg og klager. «Er det mulig å være så kald på henda da!!!»

Sakte huker han seg ned, breibeint som ei kalvende ku, og setter seg helt på kanten av baderomskrakken for at understellet skal dingle løst, og ikke komme i klem.

«Sjekk om det er djupt da.» sier han spakt.

 

( Når en fjær blir til ti høns, og hypokonderen i deg frykter for akutt pung-amputasjon, og ufrivillig steinras! )

Mellom bena hans sitter jeg på huk og løfter på den ene flenga etter den andre, i dette virrvaret av et forplantningsorgan, for å finne en rift som i følge gubben må være like djupt som et skuddsår!

 

«Det svir så jævlig!» ynker han seg, og ser anklagende på katta som fremdeles beundrer sitt nye leketøy fra bakkenivå borte ved døra, og akkurat i det jeg ikke tror mannen kan bli mindre mandig spør han: «Går det an å sette på et plaster eller no, trur du?»

Jeg sliter med å holde latteren tilbake over den hjelpeløse stakkaren som for bare minutter siden var en vandrende testosteronbombe full av faen og dårlige påfunn, men som nå er redusert til en patetisk stakkar, en ynkelig liten hypokonder med våte tær og rift i pungen.

 

( Shit snitt happens. )

Det finnes neppe noe som helst i førstehjelpsskrinet som vil hjelpe særlig, eller feste seg i skrukkene, og alt jeg kan tilby er et lite plaster med Disney motiv over riften. «Det lille plasteret der??? Holder det a? Det kjennes jo ut som om hele sekken har revna!» Det er tydelig at adrenalinet koker i hodet på mannen, som frykter at katta har snittet hele pungen på tvers, og at stenene er i ferd med å drøsse ut på badeomsgulvet som smågrus og singel i et sandtak! «Slapp av a!» sier jeg. Så smått som det er mellom beina dine er det jo en bragd av katta å i det hele tatt treffe blink! Der er bare en bitteliten rift! Ikke stort mer enn et papirkutt!» Gubben er slett ikke overbevist, da det i følge han kjennes ut som om hele snoppen er så godt som amputert med en sløv håndsag.  Med bekymret mine tar han en ekstra titt mellom bena før han forsiktig tuller seg inn i et håndkle og stabber stivt og bredbent gjennom stua og inn i senga, som om han skulle hatt en kaktus av dimensjoner hengende mellom bena. Før han sovner som ei sjøstjerne, med alle lemmer spredt godt utover dobbeltsenga, Googler han «Rabies», «Stivkrampesprøyte i snoppen», og «Hvordan lage fatle til pungen», mens han vurderer en tre-dager borte fra jobben, i verste fall en sykemelding .

Det blir verken det ene eller det andre, for neste dag kler han forsiktig og modig på seg den aller største boksershortsen i skuffen, og breibeint som en innridd cowboy fester han beltet rett nedenfor hoftebena, og sagger med arbeidsbuksa som en Amerikansk rapper, for at innersømmene ikke skal gnikke mot Donald Duck plasteret vi klistret på kvelden før.

Uten så mye som et snev av sympati ler jeg rått av cowboy-gangen før jeg lirer av meg en dumhet på nivå med humoren til gubben.

 

( Howdy partner! )

«Ser ut til at det ikke bare er mus katta jakter på!» sier jeg. «Kan virke som om de har sansen for rotte også!»

Gubben ser på meg. «Hæh?» svarer han.

« Jepp! PUNG-rotte!» knegger jeg, mens gubben fnyser furtent, retter på understellet og tusler noe redusert ut i bilen, klar for jobb.  

Ja, det hender jeg titter bort på han jeg har valgt å dele livet med, og undrer hva pokker det var jeg tenkte på! Og selv om jeg tidvis, i min premenstruelle boble, kan lure på hva det var jeg i utgangspunktet falt for, så er jeg i hvertfall grådig sikker på hva det er som får meg til å bli. Karma!

Livet med måsagubben er ihvertfall aldri kjedelig!