Innlegget er illustrert med penn og papir i stedet for bilder, med tanke på en eventuell lesers mentale helse.

Når man har brukt de siste tjue årene på aktivt kroppslig forfall med minimalt vedlikehold, da sier det seg selv at det går lenge mellom hver gang man har «en god dag». Ikke i den forstand at man går rundt og er dypt ulykkelig til enhver tid, men at det går lenge mellom hver gang alt liksom klaffer kroppslig, sånn rent estetisk, og man kan gå ut av huset og føler seg vel fra topp til tå. Nå skal de sies at dette kroppslige forfallet, og den manglende selvtilliten det bringer med seg ikke skyldes noen andre enn meg selv, om man ser bort i fra de helt naturlige årsakene som man får gjort fint lite med, slik som alder, og naturens gang.

For det er lenge siden jeg bare måtte innfinne meg med det faktum at det å bli smelt på tjukka i hytt og gevær har satt sine spor på det som i sin tid var en passelig stram og normal, ungdommelig kvinnekropp. Når man føder med ni måneder og et kvarters mellomrom i tre år på rad, sier det seg selv av mageskinnet til slutt vil henge som ei slaskete markise over høna, til evig påminnelse om den spermhaugen av en mann som ikke gikk glipp av en eneste eggløsning tidlig på 2000 tallet. Så løst er dette overflødige mageskinnet, at jeg selv ikke har hatt fritt innsyn til egen høne på et drøyt tiår.

 

( Når du ikke har sett høna di på et drøyt tiår, men vet den er der fordi den kakler hver gang du ser en mann i uniform!)

 

Utsugde hengepupper etter årevis som ei vandrende melkeku, et levende matfat, og grå hår, er det heller lite man får gjort med, da dette forfallet er forårsaket av helt naturlige årsaker, årsaker jeg ikke for alt i verden ville vært foruten. Ei heller et keisersnitt arr fra hofte til hofte er det noe å få gjort med. Sigende skinnfiller hengende til mer besvær enn til utstilling på brystkassa, ei slaskete markise over hønemor er et resultat av tre problemfrie svangerskap og verdens flotteste unger, og de grå hårene er en daglig påminnelse om at jeg har levd, og lever. Alternativet er så mye verre, og tankene går til min egen mamma som døde før hun rakk å bli grå i håret. Det naturlige forfallet er små skavanker jeg etter hvert ikke bare har fått et avslappet forhold til, men som jeg også har lært meg å bli glad i! Hvert arr, hvert strekkmerke, hver rynke og hvert gråe hår forteller min historie, og den historien er jeg stolt av.

Når det gjelder det resterende forfallet på dette kvinnfolket, så er det bare jeg, og jeg alene som kan ta ansvaret for det, for når man har tusla rundt den samme gubben, som stort sett er fornøyd med slik og ingenting, i over 20 år, er det fort gjort å la seg selv forfalle.

Særlig nå på vinterstid, når verden er full av mørketid og kald snø, og bikinisesongen fremdeles er flere måneder unna, da går denne frua rundt i en sånn kroppslig dvale, og alt av vedlikehold blir satt på vent.

Årevis med profesjonell jo-jo-slanking har resultert i intet mindre enn tre dobbelthaker og et grevinneheng det står respekt av, samt slike pløsete poser over knærne, og etter å ha ostepoppet meg opp enda en buksestørrelse i vinter har jeg nå en imponerende samling hudfolder under BH-stroppen bak på ryggen, så dype at de lett kunne blitt brukt til smugling av polvarer over svenskegrensa.

 

(Smugler-vin? Nei, det har jeg ikke sett!!!)

I tillegg suger kroppen mer vann en Titanic, og det som i sin tid så ut som to helt vanlige legger og ankler ser nå ut som to stutt-tjukke lår, tredd rett ned i skoa, og om man er helt musestille, kan man nesten høre det skvulpe i hovne bein for hvert skritt jeg tar.

Det toppet seg forleden kveld da gubben som skulle massere de slitne føttene mine, fasinert ble sittende å gre midtskill i hårene på leggene i stedet.

Det var på tide å ta tak i forfallet. For sannheten er jo, at selv om det har blitt trendy å hylle hverdagskvinner, med alt som følger med av ekstra kilo og naturlig hårvekst, så handler det jo også om personlig velvære. Og om man ikke engang lenger engang prøver å gjøre det beste ut av det man har, ja da går det lenge mellom hver gang man føler seg vel.

På Europris ble det handlet en økonomipose med engangshøvler, og på badet høvlet jeg av mer hår enn det finnes på en gjennomsnittlig stor bever. Håret på hodet fikk en solid runde med glansvask i fargen «Deep chocolate», og jeg nappet monobrynet til tårene spratt før jeg kjørte på med fuktighetsgivende ansiktsmaske og deodorant.

 

( Når du tar en aldri så liten oppussing av kroppslig forfall hjemme på badet.)

Og det hjalp! Etter en god natts søvn følte jeg meg som et nytt menneske. Ikke det at jeg plutselig ble dødsdigg og syltynn over natten, men det gjør unektelig noe med humøret og selvtilliten når kroppen både er nybarbert og blankpolert. Så fjong følte jeg meg at jeg våget meg ned i ei litt for trang hold-in truse fra Lindex, og spradet rundt på jobben en hel dag med hevet hode og fornyet selvtillit.

Med nyvunnen selvtillit bestemte jeg meg for å ta turen innom senteret etter jobb for å kjøpe en lyserosa lipgloss, liksom for å «toppe verket» mitt. I joggesko med  altfor glatt såle slet jeg litt med å holde balansen på speilblank is i gågata, i det jeg øyner to uniformerte politimenn i utgangen av senteret. Jeg kjenner en akutt hjertebank og merker at rødmen kommer stigende, for er det noe jeg virkelig er svak for, så er det menn i uniform! Jeg vet ikke om det er uniformen i seg selv, eller om det er den maskuline myndigheten de utstråler de som bærer dem som jeg finner så fascinerende, men faktum er at så fort jeg får øye på en litt autoritær person med stripe på skjorta og militærstøvler forvandles jeg til ei skrulle av et kvinnfolk. Jeg mister totalt fatningen! Kinnene blir flaut røde, og hetetoktene så overveldende at jeg svetter oppover. Man kan høre det skrangle i eggstokkene på flere mils avstand, og kroppen vrenger seg i en akutt eggløsning mens jeg tripper rundt purken som ei verpesjuk høne, og nærmest bønnfaller om å bli lagt i håndjern.

 

( Når det rasler helt ukritisk i eggstokkene bare du ser en mann med etikett på skjorta!)

Nå hjalp det jo ikke akkurat at jeg nettopp denne dagen var både nybarbert og velduftende heller, for med nyvunnen selvtillit følger ofte reinspikka idioti, og som en sexgal middeladrende tuppe ble jeg så besatt av å smugtitte på de uniformerte herlighetene da de gikk forbi at jeg vridde på hodet til jeg ikke lenger så hvor jeg satte føttene, sklei på isen, mista balansen, og gikk i bakken med et fall som slo ut på Richters skalaen!

For denna dama er ikke akkurat liten, og når nærmere 100 kilo kvinnfolk fordelt på drøyt 180 cm lut holdning går i bakken, da smeller det. Først sklir om lag halvannen meter lange bein ut i hver sin retning, og forårsaker en underlivs-strekk som vil gi ufrivillig vagina-slark i mange uker fremover, og når det første man tenker på i et slikt fall er at man Guds skyld del ikke må få snø på mobilen, og holder armen opp og ut i stedet for å bruke den til å dempe fallet, ja da går man på snørra!!! Med nesa først.

Og mens jeg lå der og kavet i snøfonna rett foran senteret kommer de uniformerte sexgudene løpende for å hjelpe. De haler og drar i dette slaktet av et fallent kvinnfolk til jeg etter langt om lenge kommer meg opp på knærne, og blir stående som ei parringssyk tispe med løpetid, med ei drøyt kvadratmeter stor rompe i været, mens den ene purken ser medlidende ned på meg og spør om det går bra.

 

( Når du kaver rundt i snøen som et forslått kadaver, men hjernen fortsatt roper : “Kom å ta meg din uniformerte Don Juan! )

 

Flau, og redd for å tape mer ansikt enn nødvendig koker hodet over av en salig blanding av selvmedlidenhet og fullstendig uniform-fetisj, og det eneste jeg klarer å lire av meg, i en litt eplekjekk tone er: «Jada, det går kjempefint. Det er ikke første gang jeg faller for menn i uniform!»

Først da lovens lange arm har forlatt åstedet og forsikret seg om kadaveret av et kvinnfolk har det bra, får jeg tid til å samle meg. Jeg tusler hjemover uten å gå innom butikken. Lipgloss er plutselig ikke viktig lenger, for leppa er hoven og sprukket. I tillegg til såret stolthet verker det i knærne som traff isen, og vel hjemme kan jeg kjenne antydning til neseblod som har dannet en liten mørkerød Hitler-bart under nesa, og har jeg slått et skal av fortanna, som også kjennes litt løs ut!

Borte er det glattbarberte glansbildet jeg følte meg som tidligere på dagen. Med mørke ringer under øynene og en avskalet løs fortann er jeg bare en hjemmesnekret banjo og en krokodille-kotelett unna hovedrollen i neste sesong av Norske Rednecks!

 

( Bare en banjo og en krokodille-kotelett unna neste sesong av Norske Rednecks! )

Gubben er som vanlig full av sarkastisk sympati når han ser «medlidende» bort på meg der jeg sitter lut og trist i sofaen, og rugger på ei småløs tann.

«Pusen min da!» sier han. «Ikke vær så deppa da! Du er fortsatt deilig i mine øyne!»

Jeg fnyser av den påtatte medlidenheten. «Dust!», svarer jeg.

Gubben humrer litt mens han setter seg ned ved siden av meg, og stryker meg litt oppover låret!

« Nå går du og vasker deg under nesa og ruller opp den markisa di, så går jeg og tar på meg beret`n jeg brukte under førstegangstjenesten, også møter du meg på soverommet!»

Litt tent på tanken om å dele seng med en mann med et snev av uniform (selv om det i realiteten bare er ei grønn lue full av pins fra OL på Lillehammer og Mikke Mus klubben), vrenger jeg av hold-in trusa og slipper magen(e) løs, og bråvasker bort neseblodbart før jeg setter et plaster på kneet og hopper til sengs. Mer usexy blir det ikke, men hva gjør vel det. Det var herlig så lenge det varte.

Mens jeg ligger der i armkroken til måsagubben minner jeg meg selv på å bestille en tannlegetime dagen etter, bare sånn for å forsikre meg om at skadeomfanget på fortanna ikke er verre enn det kjennes ut, og jeg tar meg selv å smile da det går opp for meg at tannleger også bruker uniform? Så var kanskje ikke denne dagen og alt plunderet bortkasta likevel. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe, si!

Håper bare jeg ikke sklir av tannlegestolen!

Vi blogges.