Når gamla dro på by`n.

Det hadde vært en lang uke, og en enda lengre fredag. Dagen startet med legetime, etterfulgt av litt hektiske timer på jobb. Når sant skal sies har 2018 så langt vært litt antiklimaks, med litt for mange dager stillesittende med fot i været, små nedturer, og mye å ta igjen i jobbsammenheng. Noe sosialt liv utenom dette har det vært minimalt av, så når den lille jentegjengen fra barndommen, vi som på sent 80-tall og tidlig 90-tallet kanskje var Sørumsands mest ukule gjeng avtalte en kveld ute med middag og hygge, ja da hoppet jeg nærmest av glede.

(Om du ikke har fått med deg hvor sykt ukule vi engang var kan du lese det HER.)

Vi snakker sammen nesten hver dag, Marit, Tove, Gry og jeg, i en egen liten chattegruppe på Facebook. Gruppa kalles dødskule førtiser, som en motpart de ukule fjortisene vi engang var. Nå er det vel ikke slik av vi nødvendigvis synes vi har blitt så himla dødskule med årene, men en slik selvutnevnt tittel, det gjør jo noe med selvtilliten til falmende “wanna-be`s”. Noen ord utvekslet hver dag gjør at vi aldri helt mister kontakten, selv om vi ikke treffes så ofte som vi kunne ønsket. Livet er jo sånn når man blir voksen, vi blir alle opptatt med vårt på hver vår kant. Derfor er det så fint å kunne logge seg inn på facebook hver dag, bli møtt av et tidlig “God morgen” fra Gry som er oppe før soloppgang med to små gutter, et omtenksomt “Ha en fin dag jenter!” fra Tove som oser av omsorg, og bilder fra de mest eksotiske Afrikanske savanner fra bereiste Marit, som varmer selv på de kaldeste vinterdager i måsahuset.

På fredag skulle vi endelig treffes igjen, plutselig fantes en dato som klaffet for alle, den faste restauranten i Lillestrøm ble booket, og alle hjerter gledet seg! Spesielt måsahjertet, som har vært stillesittende og usosial og personlig pessimist altfor lenge! Det skjer noe med småslitne middeladrende kvinnfolk når de skal ut med vennegjengen de vokste opp med. Det er som å skru på en bryter i panna, og så går man inn i akutt “fjortis-modus”. Alderen tynger ikke like tungt, i alle fall ikke inne i hodet. Man blir latterlig fnisete og høy på livet.

 

( Du er ikke skikkelig ungdommelig kul før du snapper selv de minste gleder og deler på sosiale medier! )

Klokka halv fire trasket jeg med lettere skritt enn på lenge ut fra jobben, og satte kursen mot bussholdeplassen. Det var duket for en kveld med stor gjensynsglede og avslappet stemning. Det er det som er så flott med disse damene jentene. Tre av oss kom rett fra jobb, og en hoppet på toget mens en nymalt stue tørket hjemme, og lovet å møte med luesveis. Ingen stivpyntet fasade, bare kom som du er. Likevel stoppet jeg innom senteret på vei til bussen for å kjøpe med en Pepsi Max til bussturen, og en deodorant. Siden jeg ikke rakk hjemom for en dusj måtte jeg kjøre på med det gamle “gammel svette blir som ny” trikset. I kosmetikkavdelingen på Cubus  gjorde jeg den fatale feilen å stoppe foran et speil for å sjekke sideskillen, men ble møtt av et mareritt av en trippel dobbelthake som landet et sted langt nede på brystkassa, og den litt herlige, sitrende fjortis og ungpikefølelsen forsvant et sted mellom andre og tredje hakeskrukk. “Ikke pokker”, tenkte jeg og dro med meg et om lag fire meter langt skjerf til kassa sammen med deodoranten, betalte, og løp inn på dametoalettet. Der kjørte jeg på med to lag deo som lugget litt i armhulehårene jeg hadde glemt å barbere, før jeg surret hakene inn i skjerfet som ei tortillalompe rundt krydret kjøttdeig. Ute av syne, ute av sinn, og mens jeg småløp mot bussen kom selvtilliten sakte men sikkert tilbake.

 

( Når du enda ikke er i gang med “sommerkroppen 2018, og innser at du har flere haker en resten av vennegjengen har til sammen!)

 

( Skjerf-trikset. Tadaaa, akutt syltynn og døds-digg!)

 

Nå skulle endelig gamla på by`n!

Med skjulte dobbelthaker og freshe armhuler kunne jeg synke godt ned i buss-setet, plugge propper i ørene og diskret vugge overkroppen i nærmere 50 minutter til rytmer som tok meg rett tilbake til ungdomsskoleårene. Akkurat i det Whitney Houston var ferdig å synge “Dance with somebody” hoppet jeg av bussen i Lillestrøm. Med en snau time til det reserverte bordet var klart fikk jeg en melding fra Tove som også var tidlig ute. “Fett”, tenkte jeg! “Vors” med Tove, og “vors” ble det. Kaffe latte på cafeen i andre etasje på Lillestrøm City. Åkæi da, kanskje ikke helt fjortis og høy party faktor enda, men kvelden hadde jo nettopp begynt. “Bare vent til Gry og Marit kommer” tenkte vi, da blir det liv!

 

( Tove og Gry, ukule fjortiser, dødskule førtiser! )

 

Så kom Gry og Marit. Hastende fra et forsinket tog, med boblejakkene dratt helt opp til nesa,  luene godt ned i panna, og fornuftige vintersko med for. Greit nok, så stilte ingen i høye heler og glitrende magetopper, men unge er vi da fremdeles, okke som. Så gikk det som det alltid går når vi endelig får til en kveld sammen. Latteren sitter løst før vi har kastet jakka, og skravla går like kjapt og lett som den gjorde alle de årene vi satt på krakken i korridoren på Bingsfoss ungdomsskole. Den gangen vi var skikkelig ukule fjortiser, men lykkelig uvitende om fremtidens både opp og nedturer. Den gangen da livet bestod av hemmelige forelskelser i uoppnåelige niendeklassegutter, da vi sammen var tøffe nok til å heve hodet og møte blikkene til de aller kuleste jentene med høy pannelugg og stenvaskede Levisbukser, da Bon Jovi og Glenn Mederios sine uforglemmelige ballader jallet i korridorene i hvert friminutt, og lykken var å dele en pakke Hubba Bubba i storefri.

 

( Marit med lue og brodder på skoa (brodder form another mother) og hobbyblogger med slankeskjerf! )

 

Og plutselig var vi fjortiser igjen hele gjengen, der vi satt rundt et bord med hver vår forrett og glass med hvitvin. Vi snakket i munnen på hverandre, uten å miste tråden i samtalen. Vi mimret og lo, delte gleder og hemmeligheter, minner og fremtidsplaner. Vi lo av de ukule fjortisene vi engang var, og skålte for livet slik det er akkurat nå. Midt i hovedretten og langt ned i det andre vinglasset innså jeg at disse damene er selve ungdomskilden, for et eller annet sted mellom samtalen om hvorvidt mannfolk som gråter til bilder av kattepuser er “turn on” eller “turn off”, og diskusjonen om gymlæreren som var dødsredd for jenter med mensen og ga alle fri bare de viftet med en tampong (til og med gutta), så kastet jeg skjerfet og lot dobbelthakene falle. Jo lenger ned i glassene vi kom, desto yngre ble vi, selv om Gry hadde våtservietter, smokk, og sikle-smekke i veska og Marit hadde brodder på de fornuftige vinterskoa! Vi var befriende unge selv da jeg fikk halsbrann av sprøstekt and og ingefærsaus og Gry moderlig klasket meg på ryggen under en uforutsett, dog selvforskyldt hostekule, og vi var dødskule selv om Marit bar på en pose sennepsgule putetrekk til sofaen i den nymalte stua, og Tove holdt håndveska godt fast med begge hender på skikkelig bestemorvis da vi trasket ned mot puben for en avsluttende siste drink før ti-bussen. (Skulle jo tidlig opp dagen etter lissom, får være grenser på hvor gæær`n en skal værra og hvor lenge en skal værra ute!)

 

( Når du er på slanker`n, og venninna di har kommet hjem fra Afrika og tatt med et fat laget av kanel-tre til deg. Sniffa kanel hele kvelden, si! )

 

( Når du innser at en Mojito består av ca 90 prosent salat…da er det bare å bestille en til. Slankedrink!!! Plutselig syltynn! )

 

Man innser på slike kvelder, med sånne venner, at alderen ikke betyr stort mer enn en dobbelthake og et tall på papiret, for sammen er vi slik vi alltid har vært. En gjeng skikkelig ukule fjortiser som stortrives i hverandres selskap, og som sammen finner frem det aller beste i hverandre. Fire skikkelig fine damer. Fire ukule fjortiser som har vokst opp sammen, og blitt fire dødskule førtiser!

 

( Ukule fjortiser, dødskule førtiser. Så innmari glad i denne gjengen. )

Det tok så godt som hele helgen og to poser ostepop å komme seg etter fredagens fjortistreff, (ok da, så kjenner jeg kanskje alderen tynge bittelitt bare) men det er så verdt det. Tusen takk for enda en uforglemmelig aften damer, jeg er så glad i dere, og gleder meg til neste gang!

Mvh sliten, men lykkelig og dødskul førtis!

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg