“Visste du at det snart er morsdag?” Den yngste poden hadde plukket opp posten i postkassa etter skolen, og viftet med et reklameblad mens han sparket av skoene, og hang skolesekken på knaggen.

“Ja!” svarte jeg. “Det visste jeg. Jeg tror det er neste søndag!”

Til “tøffe” gutter å være, med utpreget stor sans for motoriserte kjøretøy som går altfor fort, til å være pjokker som digger alt som potensielt kan ende i skrubbsår, hjernerystelse, punkterte lunger og bristet halebein, og med en forkjærlighet for bråkete heavy metal og skikkelig 80talls puddelrock, er de ganske så myke unge menn, alle sammen.

“Blir du lei deg på sånne dager, du vet, fordi du ikke har noen mamma lenger?” spør han, og gjemmer reklamebladet litt bak ryggen, mens han ser spørrende på meg.

“Nei.” svarer jeg, og kjenner at det faktisk er helt sant.

“Kors på halsen?” sier han.

“Kors på halsen og ti kniver i hjertet!”, svarer jeg, også ler vi litt, for det er jo ingen som sier sånt lenger.

 

( Mamma. 20 år med morsdager rakk vi, men minnene varer evig. )

“Men helt serr mamma? Er det ikke litt trist engang, å ikke ha en mamma på morsdagen?” Han vil liksom ikke helt tro på det. Enda vi har snakket om det mange ganger. At etter noen år går sorgen over i savn, og savn trenger ikke være noe trist. Det kan bare bety at du en gang hadde noen i livet ditt, noen så snille og gode, at de er verdt å savne. Savn betyr rett og slett at du har elsket.

Selvfølgelig har det tatt tid å komme dit. Det er aldri riktig at unge mennesker blir syke, og dør. Men det skjer, og det skjedde oss. Og jeg lovet henne, den kloke mammaen min som visste at det ikke var mange dager igjen av hennes liv, å virkelig leve mitt!

Så om jeg savner å ha en mamma?

Nei, og ja. Jeg savner henne! Jeg savner min mamma, fordi hun var henne, med alt det fine det innebar. Og om jeg kunne velge, ja så ville det vært fantastisk om hun var hos oss fremdeles. Om guttene fikk bli kjent med henne. Om Ronny virkelig hadde fått lært henne å kjenne. Om vi kunne spart mormor og morfar for den store sorgen det er å miste et barn. Men om jeg savner å “ha en mamma”?.

Nei, det går fint, og det forklarte jeg minsten. Enda en gang.

Det går fint, fordi jeg har så mange andre flotte, sterke, vakre kvinner i livet mitt. Noen som passer på meg når jeg trenger det.

Lenge fikk jeg beholde verdens beste mormor. En nydelig gammel dame som var redd for ulv, influensabakterier og kald trekk. Som ringte nesten hver dag bare for å høre stemmen min, og som karret seg på bussen med rullatoren full av skoleboller og sjokolademelk, slik at hun kunne tilbringe noen timer på Bjørkelangen hver uke, mens gutta var små.

 

( Et levd liv. Slitne, gamle hender. Forbilde. )

 

Jeg har bestemor på Sørumsand. Hun som oppdro fire barn mens hun jobbet fullt. Hun som arbeidet til hun var langt over 80. Hun som er tøff, og real, og nesten brutalt ærlig. Hun som lærte meg å bake smultringer, og stoppe sokker, og å jobbe for det jeg tror på.

 

( En farmor og en mormor. Fantastisk flotte rollemodeller, begge to. )

 

Jeg har en bonusmamma som steppet inn, og ble mormor for gutta mine. Hun som elsker de bare slik en mormor kan, med hele hjertet. En som ikke er redd for å ta de litt tøffe samtalene, eller å vise sinsårbare side. En som kan snakke både på inn og ut-pust. En som lytter når jeg snakker, virkelig lytter.

Jeg har tante Mariann, mammas søster. Hun som bare gjør. Hun som er sterk, arbeidsom, kreativ og raus. Hun som ordner opp, tar affære, og viser vei. Hun som er så raus med komplimenter, og når hun sier “Så flink du er!”, så tror jeg på det.

Jeg har venner. Sterke kvinner. Sårbare kvinner. Rause kvinner. Venner jeg lærer av, og som lærer av meg. Som jeg kan le sammen med, til jeg nesten knekker og tårene triller. Som jeg kan gråte sammen med, og som trøster, om ting er vanskelig.

 

( Vakreste mormor. Som jeg savner varmen hennes. )

 

Så nei. Morsdag er verken trist eller vanskelig. Den er ingen stor merkedag her i måsahuset, men ikke fordi den er trist. Og om jeg hadde villet feire, ja så hadde jeg gjort det. For jeg har mange kvinner i livet mitt som fortjener oppmerksomhet, som fortjener en feiring.

Så lurer jeg på da, om du kjenner en slik kvinne. En mamma, eller en morsfigur. En dame som gjør deg glad, bare ved å være seg selv. En kvinne som fortjener en oppmerksomhet i forbindelse med morsdagen. En flott dame som du og jeg kan glede litt, med en liten oppmerksomhet.

Gjør du det kan du bli med på en liten giveaway, og glede nettopp den du har kjær.

 

Pakken du kan bli med å gi bort inneholder stort og smått en real kvinne verdig. Hva kan du se på bildene under.

 

 

 

 

 

 

Du kan legge igjen en kommentar her på bloggen, eller på bloggens facebookside under innlegget som linker til dette innlegget. Tagg gjerne den du er glad i, og om du vil, si gjerne noen gode ord om akkurat henne. Bli med å spre litt glede.

En vinner trekkes mandag 5 Februar, og sendes så fort jeg har et navn og en adresse.

 

 

Jeg håper livet ditt er fullt av sterke, flotte kvinner.

Vi blogges.