Er du en av de som hele tiden går rundt og mumler noe slikt som at “Tiden går så fort”? Jeg skulle aldri bli en av de. Folk som gikk runt og forundret seg over hvor tiden ble av, og som høylytt fortalte gud og hvermansen om hvor mye bedre ting var før, de anså jeg som gamle, sure, grinebittere. Helt til jeg i går kveld satt og tittet bort på juletreet med et litt sånn tomt blikk, og lurte på hvor tiden hadde blitt av!

For plutselig syntes jeg årene bare hadde flydd fra meg, og enda verre, jeg kunne bare huske små deler, en brøkdel kanskje, av årene som har gått. Så satt jeg der da, med salte og litt bitre hormon-tårer i gløggen, og lurte på om jeg var i ferd med å miste vettet helt, for inne i overgangsalder-hodet mitt forløp barndommen til gutta omtrent slik :

Pressrier – svooosjj – hår på brøstkassa!

 

( Det aller første julekortbildet fra en komplett brødreflokk. )

 

Og midt imellom der er det blankt!!! Ikke helt da, men nesten! For tiden HAR faktisk gått så fort som de gamle grinebitterne klager over, og selv om jeg fremdeles føler meg passelig ungdommelig inne i hodet, kan man ikke se bort ifra det faktum at jeg i skrivende stund er klam uttapå, og tørr inni….Altså i ferd med å bli en sånn middelaldrende rosin, en inntørka drue, som sitter og glaner tomt ut i lufta, og lurer på hvor årene ble av!

 

( Vi fikk liksom aldri helt til sånne fine familiebilder… )

 

Det startet da jeg fikk årets søteste julekort av den fineste lille tantejenta, som ennå ikke er fylt et år engang. Nydelige bilder av ei lita frøken med røde bollekinn på ei kjelke i snøen, og på baksiden et bittelite foravtrykk, kreativt gjort om til et lite reinsdyr. Så satt jeg der og lurte på om gutta mine noen gang hadde hatt så små føtter, og konkluderte med at det hadde de neppe, for så lenge jeg kan huske har jeg snublet i arbeidssko og joggesko i størrelse 46.

 

( Fineste små tottilottene til tantejenta. )

 

Så begynte jeg å mimre. For den lille lusekofta veslejenta har på seg på sitt første julekort er akkurat den samme lusekofta den minste måsagutten hadde på seg på sitt aller første julekort, og heldigvis for meg har jeg vært flink til å sette bilder i album. Og i det jeg begynte å bla meg igjennom den ene julen etter den andre, ispedd en drøss herlige hverdagsbilder kom minnene tilbake, og jeg innså at det jo faktisk har skjedd litt av hvert mellom pressriene og tenåringer med antydning til bart og mørk stemme.

Midt mellom “ooooh”-ing og “noooomiiin!”, og “seee da Ronny, så små de var!”, tok jeg meg selv i å savne tiden med små guttepjokker. Tiden da alt med julen var spennende, og høytiden var en eneste stor lykkerus. Jeg bladde meg gjennom bilder av små gutter i nisseluer, pyntede pjokker foran juletreet, fulle kalenderstrømper, og små bollekinn som stappet i seg store mengder pepperkakedeig, og som spiste det meste av nonstopp-posen før vi i det hele tatt rakk å pynte kakene.

 

( Pene er de ikke, men overpyntet, det er dem! )

 

“Savner du ikke den tiden litt da?” spurte jeg gubben, og kikket drømmende på de blide guttefjesene i albumet. “Er det ikke litt kjedelig at de har blitt så store? Nå klarer de seg jo nesten helt uten oss!”

Men ikke før jeg har avsluttet setningen høres det latter fra kjøkkenet. Ved benken står tre gutter i hver sin julepysj og pynter pepperkakene de nettopp har stekt! (Den tredje forsyningen pepperkaker denne julen!)

Og i det pepperkakelukta sprer seg ut i huset beinflyr den mellomste poden gjennom stua, eterfulgt av en snart 17 åring i litt for store tøfler, mens latterbrølene jaller i veggene.

“Mamma!!!! Martin tar all nonstoppen min!”

“Jammen, det er bare fordi du spiste puppene av pepperkakedama mi!”, svarer han som er på vei bak ryggen til pappaen sin, i håp om litt beskyttelse fra brutter`n.

 

( Når tenåringsgutter (og pappaen dems) lager pepperkaker… )

 

På kjøkkenet kniser den yngste poden. Han tygger en munnfull rå kakedeig mens han legger siste hånd på pyntingen av sin pepperkakedame. En frodig liten sak med BH-størrelse dobbel D.

Og sånn er det, i år som i fjor. Gutta blir liksom aldri for store for julen, og selv om de er småteite på gutters vis, og barnslig eglete slik bare brødre kan være, så er det en stor juleglede i det også. ( Vil du lese om mitt mislykkede forsøk på en hyggelig bakestund med gutteflokken i julen i fjor, finner du innlegget HER! )

Og akkurat da er det nesten så jeg kan kjenne på riene igjen, og de virker ikke langt unna i det hele tatt. For gutter er og blir gutter, selv om de blir eldre. Tre store tenåringer gleder seg akkurat like mye til jul som de gjorde for 10 år siden. De bruker nissepysj og nisselue. De spretter opp av sengen hver morgen for å sjekke kalenderstrømpene. De koser seg i skogen på jakten etter det perfekte juletreet, og de sitter på gulvet under grana og ser barne- tv hver kveld, bare fordi det gir en sånn god og varm julestemning.

 

( Bitteliten lillebror, men fjeset fult av pepperkakedeig. )

 

De klemmer på pakker, og sniker seg inn i boden i håp om å få et glimt av noe spennende. De snoker i kakebokser som tømmes fort, enda de med pokerfjes en gambler verdig, hardnakket påstår at det i hvert fall ikke er de som har prøvesmakt.

De pakker inn hjemmelagede gaver fra snekkerboden i uthuset, og er så hemmelighetsfulle det bare går an å bli nå i disse ventedagene.

Og sånn er det. Boys will be boys, gutter er og blir gutter, enda de har sko i str 46 og hår på brøstet. Og når sant skal sies er det slett ikke gæli å være mamma til store gutter heller. I hvert fall ikke i julen. For i julen, da blir selv de mest hardbarka mannfolk som små gutter igjen, og det gleder et mammahjerte.

 

( Store gutter gleder seg også til jul. )

 

( Det er liksom alltid EN tulling i hver familie… )

Ønsker deg som titter innom en nydelig desember dag. Håper du finner igjen den barnslige, herlige julegleden.