Den startet ikke så bra, denne uka. Å våkne mandags morgen med en visshet om at pusen som hadde ligget under sofaen hele helgen ikke hadde det godt, og at vi hadde en tung avgjørelse å ta. Vi tok den i felleskap, alle fem. Guttene har vært igjennom det før, å miste et kjeledyr. Selv om det var tungt var det riktig. Dyr skal ikke lide, de skal ikke leve for enhver pris. Pus var skadet. Hun spiste, malte når vi koste henne, men hun gikk ikke. Sannsynligvis var hun påkjørt, og derfor skadet i begge bakben.

 

( Vakreste Nelly. Ikke “bare en katt”, men en hårball full av glede. Savn. )

 

Avgjørelsen var helt riktig, men ikke mindre tung av den grunn. Man blir jo så glad i disse dyra, selv “bare en katt”, som mange sier. Men så finnes det øyeblikk å sette pris på likevel, selv i sånne situasjoner. Dyrlegen som så  profesjonell, men likevel menneskelig og medfølende håndterte situasjonen raskt og skikkelig. Verdig. Et klapp på hånden, et “Dette ordner vi, dette er riktig!”, betyr så mye.

Øyeblikkene måsagutta så “voksent” og ansvarsfullt forstod alvoret, hvordan de var ekstra snille og gode med hverandre den kvelden. Hvordan man setter litt ekstra pris på hverandre når noe er litt trist. Det bor fremdeles to fine pusekatter i måsahuset. Denne uka har de snust litt ekstra rundt i huset, kan nesten virke som om de leter etter sistemann. Det har fått ekstra kos, og litt råflott kylling. Når de stryker seg inntil bena våre, eller sovner i armkroken til gutta om kvelden, det er fine hverdagsøyeblikk det, og denne uka har vi satt enda mer pris på akkurat det enn vi pleier.

 

( Når veslepus ikke finner bestevennen sin. Sånne blikk altså… )

 

 

Været har liksom ikke helt klart å bestemme seg denne uka. Skal det regne, snø, skal det være overskyet eller sol? Jeg har sklidd på holka, skrubbet et kne       på bar asfalt, akt på snøen i bakken over veien med minsten, og blitt våt i nakken av iskaldt november-regn. Det mest magiske øyeblikket var likevel den dagen jeg rakk en liten tur i skogen før det ble mørkt etter jobb. Lav novembersol over bittelille Stigtjern, et tynt lag nysnø, og svetteperler på nesa etter å ha trasket en halvtime på glatte skogsveier. Det er hverdagsøyeblikk det!

 

 

( Når man bare tar seg tid til å nyte et dryss med nysnø. )

 

Jeg ble så glad når det helt uventet kom en pakke i posten. En forsinket bursdagsgave fant veien til måsahuset helt fra Oregon i USA. Noe gammelt, noe nytt og noe å spise. Sånne øyeblikk kjenner man seg ekstra heldig. Heldig som kjenner mennesker over hele verden, mennesker som tenker på akkurat deg, og som sender små overraskelser i posten. Sånne små ting som bare lyser opp hverdagen. Denne uka har jeg spist tomatsuppe med gullfisk-kjeks fra Amerika, og drukket kaffe av en særdeles passende “Crazy Cat Lady” kopp. Fint øyeblikk.

 

( En pakke fra “over there”. Hverdagsøyeblikk. )

 

 

Gleden over blomster. Å få en bukett roser, bare fordi. Det er fint det. Hverdagsglede, og et øyeblikk som varer, og som luker nydelig.

 

( Hverdagslykke er en bukett nydelige roser. )

 

 

Ukas latterkrampe kan jeg takke lokalavisa for. Noen av dere har kanskje fått med dere at jeg snart ikke kan blogge stort mer, da en gryende modellkarriere er i ferd med å ta av! (Kan leses om HER) Altså, nå har kanskje ikke tilbudene rast inn like fort som jeg tidligere antatt, men jeg lever i trua. Om ikke annet burde jeg snart få sponsortilbud på lik linje med andre bloggere…jeg tenker at både Freia, Maarud og Gilde burde slenge til meg noen godsaker snart…jeg er jo en vandrende reklameplakat for trøstespisere med mulig hjerte og karsykdommer…

 

( Når lokalavisa “pynter” på sannheten 😉 )

 

Uansett, lokalavisa var tilstede med egen fotograf den kvelden jeg råprofft spradet over scenen i snasne anterkk fra lokal leverandør, og fikk med seg at konfransieren datt av scenen i det jeg entret den. Pressen gjorde som pressen ofte gjør, og lagde sin egen versjon av hendelsen. For i mitt hodet har jeg jo vært så skråsikker på at senterlederen falt av sceen fordi han ble lamslått av min blendende skjønnhet og silkemyke smidige bevegleser…at han fikk sånn heteslag av å se et skikkelig kvinnfolk i strikkakjole og flate sko lissom…..  Men så skal da altså avisa ha det til at han “bare snubla!”  Samme kan det være, jeg tviholder på min egen teori, og flirer fremdeles over at det faktisk nådde nyhetene. Markedsverdien min er med andre ord like stor som røven, så her bør sponsorene stå i kø…kan `ke skjønne noe annet lissom.

 

( On the catwalk…move that ass! )

 

Det var et fint øyeblikk da minsten  kunne vise frem dollargliset fra tannlegestolen på fredag, og glede seg over enda et år med null hull. Sånne små øyeblikk er så fine. Vi feiret med en sukkerfri  tygges, og en ny pakke fluortabletter.

 

( Når du fortsatt har null hull, og ikke redd for å vise det 😉 )

 

 

Jeg lener meg litt tilbake og gjenopplever øyeblikket fra i går ettermiddag, da julelukten spredte seg i huset mens ribba stod i ovnen. Jepp, vi tyvstartet litt på julemiddagen, må øve oss litt på jula vet du. INGENTING slår øyeblikket du setter tenna i et svært stykke sprø svor. Når det knaser i kjeven, og ribbefettet renner diskret nedover haka, men du stønner og nyter, og lager lyder ikke egnet for sarte barneører…. Åh, for et øyeblikk!!!! I dag blir det restemat. Jeg gleder meg til enda et sånn matorgasme-øyeblikk.

 

( Stønn!!!! Sprøstekt purke. )

Men før den tid skal jeg og minsten pakke inn et par julegaver han har snekret til storebrødrene sine. Vi skal spise hver vår bit med nystekt skolebolle i langpanne. Vi skal kose med de to fine pusene som fremdeles bor i måsahuset. Vi skal synge etter gamle slagere på radioen, brette tre klesvasker og binde en krans av tyttebærlyng. Vi skal tyne denne uka for enda noen fine øyeblikk, før vi tar fatt på den nye.

 

( Ung snekkerspire pakker inn årets første julegaver til heldige storebrødre. )

 

( Fineste Nelly. Liten hårball som gav  masse glede. )

 

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?