Måsagubben er kresen. Ikke på bare på kvinnfolk (måtte bare nevne det slik at jeg på en diskret måte kan fremstille meg selv som et prakteksemplar av ei kjerring!), men på mat. Han har, til tross for brukbar appetitt, et lite spennende og variert kosthold, fordi det er så mange ting han «ikke liker». (les: ikke tør å prøve!) Og måsamannen er som mannfolk flest, har han først bestemt seg for noe, så endrer han bevisst ikke mening, selv om han vet han tar feil.

Sa han i 1982 at han ikke liker makrell i tomat, så gjelder det enda. Han var glad i julegrøt frem til han (i følge historien) ble overforet på det av bestemoren sin i 1989, så det er han fremdeles lei.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fisk kan ikke spises da de svømmer daglig rundt i sin egen avføring, paprika er bare greit på ei brødskive med gulost, men burde vært forbudt på pizza, rømme kommer fra oksen og ikke fra kua, sopp hører til mellom tær og i underlivet, ikke på middagsasjetten! Måsagubben har med andre ord tonnevis av dårlige unnskyldninger for å overleve på grovbrød med brunost, ris og poteter. Ikke bare vegrer han seg for å spise store deler av et naturlig kosthold, men om det kokkeleres med «ukjente» lukter her hjemme, eller om det, Gud forby, skulle befinne seg noe han ikke liker i kjøleskapet blir han umiddelbart fire år i hodet, og protesterer høylytt med trass i stemmen og argumenter så dårlige at de får selv Donald Trump til å virke intelligent.

( Voksen mann med rekeangst og soppskrekk! )

Jeg burde derfor kunne forutse reaksjonen som kom da han i forrige uke ved et uhell fikk lillefingeren bort i en bitteliten reke som hadde falt av min baguette, og kilt seg fast mellom pakken med salami og margarinen. For måsagubben er like redd for reker som jeg er for mus, og satte i et hest hyl mens han panisk ristet fingeren som om det stod om livet. Reka spratt fra finger, til kne, til gulv, og ble umiddelbart et offer for tre fysne pusekatter med forkjærlighet for halvgammel sjømat. Skremt av måsagubbens maniske rekestepping på kjøkkengulvet, men likevel fristet av muligheten for en bitteliten, rosa og litt seig godbit stakk den ene katta av med seieren, og spankulerte inn på soverommet for å kose seg med det lille måltidet i fred.

Sakte men sikkert fikk gubben roet hodet, vasket fingrene og blodtrykket nærmet seg normalen. Måsahuset var igjen i balanse, til tross for det som nå i ettertid på folkemunne (her i måsahuset) kalles rekeangrepet.

( Når en pusekatt med samlemani og forkjærlighet for skalldyr får snerten av ei litt småsur reke! )

En drøy uke kom og gikk, slik uker ofte gjør. Noen dager travle, andre med litt mer rom for kos og avslapping. Forleden dag var en sånn rolig dag. Måsagubben og jeg våknet før vekkerklokka på en helt vanlig ukedag, og ble liggende å nyte stillheten og hverandre. Vi var halvveis inni et hett kyss da vi begge stivnet til. Vi skulte på hverandre med forakt i øynene, og brøt stillheten samtidig! I kor smeller det: «Fy faen! Har du driti??» Begge ristet febrilsk på hodet, og blånektet for ethvert utslipp av tarmgass, men magien var brutt. Det var bare å stå opp, sette soveromsvinduet på gløtt, og komme seg ut. Av erfaring fra et så langt 20 års forhold vet man at ufrivillig utslipp av kroppslukt som regel forsvinner ved gjennomtrekk.

Stemningen var derfor langt bedre da vi samme kveld tok opp igjen tråden, og var riktig så yre til midtlivskrise-alder å være. Rett innafor terskelen på soverommet kastet måsagubben undertegnede ned på senga som en viril norrøn gud (egentlig var det mer dytting enn kasting da måsafruen er litt for tung til kasting, og skiveutglidning ikke stod høyest på ønskelista til gubben), før han slang igjen døra for privatlivets skyld. Akkurat i det jeg dro av meg den litt slitne joggebuksa (ikke mye blonder og stæsj her i gården gitt!) rynker gubben på nesa igjen. «Fy fader, dusja ikke du i stad a? Det luker skikkelig sur høne her!» Før jeg rekker å bli fornærmet kjenner jeg det og! Lukten av noe stramt, og litt surt, men ikke pokker om det kommer fra meg. Jeg er nydusja og oser av herlig First Price shampo fra Kiwi, så jeg kaster ballen tilbake, og legger umiddelbart skylda på gubben. « Det er ånden din!» sier jeg, og henviser til den potetgullposen med ost og løk han tror jeg ikke vet han har gjemt i vinduskarmen, og som han småspiser litt av hver kveld.

Men gubben blånekter, for han har pussa tenna, og beviser det med å harke opp det som høres ut som en diger hårball før han henter opp luft fra bunnen av lungene og blåser på med så jeg nesten mister balansen.

( Når folk over 40 skal danse sengevalsen, men ingen av dem ha særlig god rytme… )

«Så hvis vi begge er nydusja, og ingen har prompa, hva pokker er den lukta da?» spør jeg, og nesten før jeg er ferdig å stille spørsmålet skjønner vi det!

«REKA!»

For katta som stakk av med godbiten forrige uke er en notorisk samler, og gjemmer unna, og sparer på mer skit en enn ensom og folkesky gammel jomfru fra Finnmarksvidda, og vårt lille rotehjørne på soverommet er det perfekte gjemmested for små skatter som tomme doruller, garnnøster og REKER!!!

Jeg ser panikken i ansiktet til gubben, for er det noe han finner mer skummelt enn reker, så må det være reker utgått på dato. Der inne, under et hav av nyvaskede klær som ennå ikke har funnet veien inn i skapet ( forundrer meg fremdeles at de ikke går dit av seg selv), fire ringpermer med uviktige papirer, en liten samling LP plater, et juletrefot og en pappeske full av ting vi har glemt hva er, men som en gang i tiden var kjekt å ha, ligger det nå ei reke og råtner, og jo nærmere vi trer nesa rotet, jo mer river det mellom øya. En sviende følelse som kun kommer når ting stinker virkelig, virkelig ille! Og fordi gubben har generell rekeskrekk, og fordi jeg mener det er overdrevent unødvendig å ringe Kripos for å finne «den savnede», blir det min jobb å gå på rekejakt.

( Liermåsans svar på Nancy Drew… Hadde bare så lett sklidd rett inn på Kripos og ordna opp! )

Lyspæra i taket på rommet har ikke virket de siste 11 årene, og fordi en liten nattbordslampe ikke gir tilstrekkelig letelys henter gubben ei hodelykt i arbeidsjakka som han trer nedover panna mi. Fordi adrenalinet koker omtrent like mye som overgangsalderen stripper jeg ned til den litt slitne underbuksa og et par ullsokker. Minuttene tikker mens jeg med stussen i været og nesa i rotet leter som en kriminaletterforsker etter et muggent lite skalldyr, og som måsahusets svar på Nancy Drew vet jeg at jeg nærmer meg målet da tre katter klatrer på ryggen min, sloss om den beste utsikten over skuldrene mine, og nærmest rauter av sult. I det jeg sniffer som en sporhund i bunnen av haugen, og løfter opp ei litt ripete LP plate av Tom Jones tar kattene sats fra nakken min og stuper mot gulvet som gribber over et ferskt lik. Der sloss de så værhårene skvetter noen sekunder før den eldste katten, den med et samlerproblem, stolt spankulerer ut av soverommet med en delvis grønn og noe pelskledd reke hengende i munnviken, etterfulgt av to slukørede pusekatter som nok en gang tapte kampen om en «real godbit»!

Inne på soverommet bryter jubelen løs. To svette, halvnakne og smådvaske kropper klapper og danser seiersdans så parketten knirker, og bleike flater av dvask, lettere hårete hud klasker mot hverandre og klapper takten til jubelsangen. Og selv om den stramme lukten av gammal reke, og svette overgansalderkropper ikke akkurat er som vorspiel å regne, er vi fornøyde. Kline kan vi gjøre en annen dag, når soverommet ikke stinker råtten rekecoctail, men grønnsåpe og luftfrisker fra Europris.

( Noen leter etter en nål i høystake. Andre leter etter en reke på soverommet! )

Dagen etter våkner vi freshe og uthvilt i et soverom som ikke stinker, og ingen beskylder noen for å slippe smygere eller å slurve med intimvasken. Alt er duket for en herlig katastrofefri dag, helt til tre litt morgentrøtte tenåringer nysgjerrig spør hvorfor vi først bråkte så mye, deretter jublet etter sengetid kvelden før,

Og fordi jeg kanskje ikke har like godt utviklede sosiale antenner som andre mødre, og fordi jeg ikke stod først i køen da de delte ut verbalt filter, svarte jeg med den største selvfølge:

« Åh, det var bare det at jeg, etter å ha leita skikkelig lenge, endelig fant reka til pappa!»

Gutta skuler litt usikkert på hverandre før de bryter ut i latter. «Herregud mutter`n, du har fått tre unger! Du veit da vel hvor reka hans er!»

( Når tre tenåringsgutter flirende forteller at de kan alt om blomster og bier…og reker! )

Lettere rød i topplokket stammer jeg desperat etter å forklare, men gutta hører ikke. De ler og de ler, og de ler. De ler mens de kler på seg, mens de spiser frokost, mens de pusser tenner, og de ler mens de knyter på seg skoene. Først da de går inn i boden for å hente hver sin regnjakke før de går til skolebussen blir det stille. Merkelig stille, før alle tre kommer stormende ut av boden, røde i toppen og higende etter pusten!

«Fy flate!!!! Hva er den som stinker i boden a???»

Pokker ta den fordømte katta med samlemani ass!!! Og pokker ta reka til gubben.

Nå blir det rekejakt!

Igjen!