Noen dager bare verker kroppen etter å komme seg ut etter endt arbeidsdag, og hjernen bobler nesten over av kreativitet. Jeg elsker sånne dager, og i dag, når sola i tillegg skinte og varmet på nea, da kunne jeg nesten ikke komme meg bak på myra fort nok. I flere uker nå har jeg utålmodig ventet på at det siste høstløvet skulle falle fra trærne, slik at kvistene ble bare, og klare til å plukkes. Etter jobb i dag tredde jeg på et par svære flytebrygger av noen gummistøvler gubben har parkert i gangen, og trasket ut bak huset, og bort på myra. Der klippet jeg kvist til krampa tok meg, og satte i gang “Nordvangs binderi og blemmer” på plattingen bak huset. ( Vurderer å starte et enmannsforetak med det fengende navnet ass! )

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

( Dilla, ADHD, samma kan det være. Kranser be det i hvert fall! )

Det gikk som det ofte går når denne dama får blod på tann, og det ble ikke en krans, men 12. Er det flere som har det sånn eller? At når du ikke har gjort noe på skikkelig lenge, eller plutselig får skrekkelig dilla på noe, da er du nesten ustoppelig? Bokstavdiagnose begynte en kollega å hinte om…. Samma hva man kaller det! Gøy er det i hvert fall, når man virkelig får ånden over seg. (Skulle ønske det gjaldt husarbeid også!)

( Skikkelig verktøy må til…stjålet far verktøykassa til måsagubben! )

( All jobb blir enda bedre med godt selskap! )

( Svære støvler og nybundet krans. )

To bæreposer vatterte hjerter i ulike stoffer og mønstre lå i boden og ventet. De sydde jeg en tidlig høstferiemorgen for noen uker siden, og jeg har klødd litt i fingrene etter å ta de i bruk.

( Når du lissom tar av litt med pedaltråkkinga på symaskinen… )

Ute på trammen flettet og bandt jeg bjørkekvister sammen til små og mellomstore hjertekranser. På verandaen bak meg satt minste kidden og holdt meg med selskap mens han spilte gitar, og nabolaget fikk en litt uhøytidelig og særdeles falsk “unplugged” spontankonsert. Så om du bor på måsan og kanskje trodde du hørte et realt katteslagsmål, eller ei parringsklar elgku rauste, kan det meget mulig bare ha vært måsafruens versjon av Achy Breacy Heart med Billy Ray Cirus. ( Tror jaggu jeg skal gå til anskaffelse av lasso, ku og cowboystøvler, for country er overraskende fengende!)

( Musikk til “ærbe”! )

Midt i haugen av kvister lekte to litt innpåslitne katter, og etter tre timer, fire nummere av Dolly/Janne Parton, og om lag 17 saftige vannblemmer hadde intet mindre enn 12 kranser tatt form, og var klare for montering av stoffhjerter.

Etter så mange timer frisk luft etter jobb, kun avbrutt av en og annen tissepause (har ikke akkurat noen party-blære), fikk kransene påmontert hjerter foran en varm peis i stua. Perfekt. Varm kakao i koppen, kreativitet i kroppen, og nok plaster på fingra til å dekke en hel mumie.

( Blemmer sa du??? )

Nå ligger det en haug kranser i boden og tar opp unødvendig plass, for det er jo ikke akkurat sånn at jeg skulle dekorere veggene i måsahuset med dem, men sånn er det altså når man først begynner med noe man synes er artig. Jeg elsker sånne dager, hvor kretiviteten får blomstre, og skuldrene senkes. For det er virkelig avslappende å gjøre ting man ikke nødvendigvis må, men som man bare har lyst til. To av kransene har allerede fått nye eiere, og noen blir sikkert til vertinnegaver, eller julegaver etter hvert. Kanskje det blir en liten “giveaway” på bloggen etter hvert også, om det er noen interesse for det. Time will show.

( Hjerter på hjerter…kan nesten føle kjærligheten… )

Enn så lenge skal jeg pleie såre fingertupper, og bare nyte følelsen av å endelig ha fått utløp for litt kreativitet igjen. Det er bare sånn herlig og tvers igjennom pur hverdagslykke.

Nå er det middag. Vi blogges!