Svidd kjerring.

Åh, så herlig med høstferie sier dem, dissa sambygdingene med hytte på Sjusjøen og Budor, og poster utallige bilder på sosiale medier av fjellandskap i nydelig høstdrakt, av røde kinn på toppen av Norge, av lodne små veskebikkjer som ligger i lyngen og tigger til seg en beta med Kvikk Lunsj, og utallige bilder av hvitløksmarinerte lammelår med all slags føkkings krydder fra hagen til Brimi, og svindyr akkevitt laget på gylne poteter og karve fra blomsterbedet til Kong Harald i slottsparken. Misunnelig??? Jeg???

Neeeeei!!! Høres det sånn ut?

Synes det er topp med hjemmeferie jeg! Her på måsan, hvor det eneste som vitner om høsten er en litt ustelt hage med langt gress og råtne lønneblader. og eimen av fis som ligger som et teppe over nabolaget som bevis på at fårikålsesongen er godt i gang.

 

( Hjemmeferie… kjempefint! Blæææææh! )

 

Jeg var faktisk ikke like bitter når jeg stod opp i dag, men dagens hendelser, så langt (Herregud, det er fremdeles mye igjen av dagen, og det kan potensielt skje enda mer gæli!), har lagt en aldri så liten demper på humøret og den gode avslappende feriefølelsen jeg hadde når jeg stod opp.

Jeg startet dagen med litt små sømprosjekter foran symaskinen, og når den eldste poden stod opp ruslet vi sammen bort på Europris for å kjøpe en halv liter Pepsi Max til mor sjøl. Det er jo litt krise når det er tomt så tidlig på dagen, for jeg trenger tross alt drivstoff for å fungere.

Hjemme igjen, og med en halv flaske drivstoff i kroppen kom energien snikende, og jeg fylte gressklipperen med bensin for å klippe gresset i hagen en siste gang før vinteren. Etter det tredje forsøket på å fyre i gang det droget av en klipper begynte jeg å miste tålmodigheten, og når jeg hadde stått der og dratt i den gressklippersnora lenge nok til å pådra meg en aldri så liten skulderskade og kink i nakken var humøret synkende.

 

( Bloggerlivet, ingen “dans på roser” ass. Litt mer sånn “vakling på vått gress” egentlig! )

 

Da den til slutt startet steg humøret i nøyaktig 30 sekunder flør maskindriten nok en gang stoppet fordi skjæret allerede var fullt av vått gress og råttent løv. Hvert 45 sekund gjennom hele seansen stoppet klipper`n, og fordi måsahagen ikke akkurat er liten tok hele jobben omtrent to timer. Mellom svettetokter og blodtrykksfall bannet jeg som en værbitt nordnorsk bryggesjauer, og pulsåren i panna stod i fare for å eksplodere. Å klippe 20 cm langt vått gress er i seg selv en utfordrende nok jobb, men når et av hjulene i tilegg takker for seg, og spinner av klipper`n raskere enn en lokalpolitiker løper og steller seg i kø når han ser en journalist fra lokalavisa, da er deg jaggu ikke lett å være gartener i egen hage. Jeg dytta som en dopet russisk jkulestøter da hjulet spant av, og klipper`n bråstoppet da deg harvet opp et jordestykke på en drøy kvadratmeter. Kroppen stanset ikke like rast som klipper`n, og jeg kjørte mellomgulvet og puppene ( skulle hatt på BH ass!)  inn i håndtaket, før jeg supte over hele driten og landet på nesa i bringebærhekken!

 

( Når gressklipperhulet stikker av, og du bråstopper for så å ta en dobbel frontflipp 360 kjerringsalto med flikk-flakk over håndtaket. Det rumenske turnlandslaget, here I come!!! )

 

( Når du har mer gress på kroppen enn en doplanger har i innerlomma! )

 

Mens jeg lå der i krattet og kjente svetten sile, leira feste seg i utrekte visdomstenner, undertøyet drukne i svette og fiselukta sige innover tomta fra nærliggende får-i-kål elskende naboer ble jeg sulten. Det er jo en kjent sak at denne damen har fagbrev i trøstespising, og magen romler etter snadder i det øyeblikket selvmedlidenheten inntar hjernen. Fast bestemt på å nyte den nyklippede hagen, og siste rest av høstferien, lot jeg kroppen trekke i et varmt badekar i en snau halvtime før jeg tredde på ei lusekofte, dro frem ei pakke grillpølser, og tvang en gutteflokk som egentlig hadde andre planer til litt “kvalitetstid” med mor ute ved bålpanna.

Det var bare det at å få fyr på en bunt ved som har ligget ute i regnet noen dager ikke var så lett som jeg hadde trodd. Aviser og tennbriketter brant opp, og veden ble liggende i en litt sur eim av mørkegrå røyk, uten å ta skikkelig fyr. I mangel på tennvæske og gode ideer dristet en av gutta seg til å spørre . “Vi skal ikke bare gå inn og steke vafler i stedet da?”

Men denne dama var fast bestemt på pølser og påtvunget kvalitetstid med avkommet, og løsningsorientert som jeg er fant jeg frem bensinkanna jeg hadde brukt til gressklipperen.

 

( Nå blirè bål! Lars Monsen er bare en liten  bygutt i forhold til meg lissom! )

 

“ØØØH, mamma! Det der er kanskje ikke så lurt eller?” smeller det fra unga, men jeg er ikke datter av en tidligere småvilt-jeger for ingenting, og beroliget flokken med at når Lars Monsen lurer på noe, er det meg han ringer til. Gutta fant likevel på en rekke unnskyldninger til å trekke seg bakover, en måtte tisse, en måtte bæsje, og en måtte plutselig sjekke noe viktig på den andre siden av huset. “Pyser!” ropte jeg etter dem, tok bensinkanna, holdt om lag en meters avstand til bålet og helte på!

KAAABANG!!!

I bålpanna eksploderte en bunt vedkubber, fire sprengte grillpølser lettet fra panna som en fjellrype under høstjakta, og tre av tre katter spant opp i den høyeste fura bak huset. Midt på tomta rullet en halvfeit midtlivskrise-blogger rundt i vått gress, mens lusekofte, pannelugg og øyenbryn brant verre enn Ålesund gjorde i 1904!

 

( Sot, viker og brent øyebryn, eller som jeg liker å kalle det…hjemmespa med naturlig peeling! )

 

Rullende på gresset mens hendene desperat klappet på et øyebryn i full fyr tenkte jeg på tre ting.

1: Finnes det støttegrupper for mennesker med ett øyenbryn.

2: Hvordan skal jeg forklare at jeg har fått viker?

3: Hva skal jeg spise nå som pølsene har eksplodert, og dingler øverst i bjørka?

 

( Når du ikke vil innrømme nederlaget, og tar en helt naturlig blogg-selfie. Filter hadde kanskje vært en ide… )

 

( Villmarksdama si det! )

 

Det er i skrivende stund midt på dagen.  Svidd pannelugg og øyebryn drysser verre enn tante Gerd flasset etter å ha sovnet i sola på trekkspillfestivalen i Førde i 1984. Ute er gresset fremdeles vått, bålet har sluknet, kun to av tre katter har kommet ned fra furua, gutta har søkt dekning i garasjen, og jeg er fremdeles like sulten. Jeg Googler hvordan man lettest kan skjule viker og hvordan man kan male på seg øyebryn, mens jeg tar trøstespising til et nytt nivå, og spiser kakestrø med skje mens jeg kikker trist på den tomme halvlitersflaska med Pepsi Max, og drømmer om glade feiredager på fjellet, med veskehunder, Kvikk-Lunsj og marinerte lammelår.

Misunnelig? Jeg????

Ja, litt!

Vennlig hilsen, svidd kjerring!

 

Meg: “Du kan komme ned fra furua nå, Nelly. Mamma er ferdig å grille pølser!”

Katta: “Kjøtthue!”

 

 

 

 

14 kommentarer
    1. Ler så jeg griner 😂 Skal ikke ha høstferie jeg, om det er noen trøst. Ønsker deg store doser trøstemat og god resten av ferien 😊

    2. Jeg har ikke øyenbryn, så vi kan lage en trøsteklubb/støttegruppe.
      Alt går, Måsafrue, sjøl om kanskje dette ikke var et sjakktrekk 😉
      Jeg flirer like rått likevel, så “slem” er jeg jo hver gang jeg leser bloggen din.
      (vurderer innkjøp av Tena Lady FØR neste lesning 🙂
      *trøster litt i etterkant*

    3. Kremt….
      Jeg lover deg at jeg ikke ler….
      Men du, så godt at det “bare” ble et svidd øyenbryn og litt høyere hårfeste..
      -Helle-

    4. Grete: Takk. Har nettopp trøkt nedpå et spann med is og sjokoladesaus, og ei veninne kom på døra og byttet et hjemmelaget kort mot fire flasker Pepsi Max…kan se ut som lykken er i ferd med å snu ;(

    5. Anonym: Nice, støttegruppe er fett. Si fra når første møte er, jeg kommer 🙂 Kan låne Tena Lady av meg, jeg er ufrivillig lekk 🙂

    6. Helle: Ja jøss, kjempeflaks lissom, at bare venstre halvdel av hodet ble rammet 😉 Men det er jo helt klart bedre enn alternativet 🙂

    7. Fantastisk lesning! Hvem trenger hytteliv på Sjusjøen og veskehund i høstfarger når livet i hagen byr på sånne villmarksutfordringer! Og det beste er når du kan underholde oss andre som heller ikke kom oss til fjells og bare er litt misunnelige! 🙂 Jeg elsker selvironien din!

    8. Tinka på tur: Ah, en medsøster som ikke befinner seg til fjells, I Love it!! Selvironi MÅ man ha, når man skylder et øyebryn og en pannelugg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg