Det er en helt egen ro i måsahuset. Det er andre dag av høstferien, og hele gutteflokken er i hvilemodus. De ligger til ladning i senger og sofaer, og nyter at ruskeværet trommer på vinduene, slik at de med god samvittighet kan kose seg inne. Det brenner levende lys i kroker og kriker, en og annen nysgjerrig, og litt dumdristig pusekatt svir av et værhår eller en haletipp, det varmer godt fra peisen, og det lukter kakao og nystekte boller fra kjøkkenet. Lukten av bål henger igjen i klærne på knaggen i gangen. Ikke fordi vi har vært en sånn instagram-vennlig familie full av sprekinger på fjelltur, men fordi jeg og den eldste poden fyrte et lite bål i bålpanna tidligere, og grillet pinnebrød ute, bare for å kjenne litt på høstlufta.

Mens vi satt der ute og snakket om alt og ingenting slo det meg plutselig hvor mye som har skjedd på et lite halvår. Denne gutten som nå er et par cm høyere en mora si (og det skal litt til da denne dama ikke akkurat er særlig stutt) har blitt så stor! Så stor, så reflektert, og så trygg. De av dere som har lest bloggen en stund husker kanskje innlegget jeg skrev i vinterferien. ( Kan leses HER ) En ferie som egentlig burde vært brukt til å senke skuldrene, hente seg inn til siste innspurt av det som burde vært et spennende siste år på ungdomsskolen. I stedet brukte vi dager av ferien på å snakke oss igjennom en frykt for å å ikke være god nok, å ikke strekke til. Stressnivået på 16 åringen var så høyt, og som mamma var det så sårt å være vitne til. Å vite at den arbeidsomme, fine, snille tenåringen din hele tiden kjente på følelsen av å ikke være bra nok, når sannheten jo var at han var det! Mer enn bra nok.

( Petter`n. Tøff utenpå, myk inni… Hans egne ord! )

Å være snill gutt er fint. Å være en rolig gutt er godt for alle som er rundt deg. Man blir godt likt, man får være med på leken, man blir invitert i bursdager, og lekekaerater ringer ofte på døra. Å være snill, og litt stille betyr også at man ofte setter andre foran seg selv, og selv om det er en flott egenskap å ha, gjør det også at man risikerer å bli sliten. Selv som liten skolegutt, og senere som skoleungdom. Å være en som tenker mer enn han sier, som sier ja når han gjerne skulle sagt nei byr også på utfordringer. Man blir ofte alene om tanker som kan være vanskelige og såre, fordi det er lettere enn å bry andre.

Vi kjenner gutten vår. Vi viste at når han ikke ville sove borte, så hadde han en god grunn for det. Vi viste at når han ikke ville i et bursdagsselskap, eller til en venn etter skolen, så var det ikke fordi han var lei eller sær. Å møte gutten på det var lett, selv om det for andre kanskje virket vanskelig å forstå hvorfor vi ikke bare utfordret han enda mer, “tøffet” han opp litt, som de sa.

Det blir mange tanker her ser jeg, uansett, poenget mitt er at på det siste halvåret har det skjedd en endring. En stor endring. Sammen med meg ute satt en gutt som har vokst så mye, på så kort tid. I stedet for å bruke ferien på å grue seg til skolestart sitter han hjemme og nesten verker etter å komme tilbake på skolen. For videregående har vært en eneste lang opptur for denne gutten. Å komme inn på det han ønsket, å få arbeide med hendene, høste drøssevis av nyttig yrkeserfaring sammen med ikke bare gode lærere, men med en gruppe elever som ønsker det samme som han, det har gjort noe med han. Jo mer han lærer, jo mer gløder han og jo mer som forventes av han, jo dyktigere blir han.

Vi har hatt så mange år med samtaler om “hva hvis” og “hva hvis ikke”, nå går samtalene i “når jeg”. Litt klønete forklart kanskje, men han har funnet sin greie. Det er ikke lenger et spørsmål om hvis og hva, men om når han når målet, og han nyter veien dit, selv om han nesten akkurat har startet.

Når ting falt på plass i sommer, når skoleplassen var sikret, og den harde jobbingen siste året på ungdomsskolen hadde gitt resultater, da senket han endelig skuldrene, og når skuldrene senket seg, da begynte ting å skje.

En ny trygghet og en økende nysgjerrighet på livet kom så fort. Nye bekjentskaper ble gjort, og vennegjengen er betraktelig utvidet, selv om båndene til gamle venner fremdeles er like sterke. Gårdsplassen, skuret og garasjen fylles kveld etter kveld av kompiser med mopeder og slitne gamle senkede Volvoer. Vafler og pizzaer stekes og levers ut til sultne ungdommer fra hele bygda. Tenk at det bodde en likandes kar rett borti gata, en med litt like interesser, som man likevel aldri hadde snakket med før. Det er sånt som skjer når man blir trygg på seg selv, da åpnes en hel verden av muligheter, og gleder.

Ute ved bålet satt en gutt med boblende latter og en god ose galgenhumor. En arbeidsom gutt med talenter jeg ikke viste han hadde. En gutt med varmt smil, stor omsorg for andre, og nå også med stor omsorg for seg selv. En gutt med empati, og en gutt med god selvinnsikt. En gutt som gleder seg over noen dager med høstferie, men også en gutt som er glad for at den bare varer en uke, slik at han snart kan tre på seg arbeidsbuksa, og gå på skolen igjen. En gutt med mer positiv energi enn jeg noen gang har sett.

Det finnes fremdeles bekymringer. Det finnes vel ikke en ungdom i hele verden som er helt bekymringsfri. Vil jeg bli god nok? Vil jeg få lærlingplass når den tid kommer? Blir eksamen vanskelig? Fagprøven? Men spørsmålene stilles med en liten gnist, og i positiv undertone, og inntil videre nyter han som sagt veien mot drømmen.

Jeg er så stolt av hva han får til, så stolt av den personlige veksten han har hatt, og fremdeles har, og jeg er så stolt av den lille, snille og litt usikre gutten som er i ferd med å bli en flott ung mann. Tenk så mye som kan skje på kun et lite halvår!

( Ungdommen nå til dags! Bedre blir de ikke! )

Helt til slutt. Her i måsahuset har vi lav terskel for hva vi snakker om. Vi ler av ting vi ikke burde le av, vi gråter sammen når noe er trist, vi diskuterer oss frem til løsninger som passer for oss, og ikke noe er for flaut, eller for dumt til å dele. Ikke alt passer å dele på blogg, mye blir mellom oss her hjemme. Mange leser med argusøyne når noen deler historier og bilder av egne barn, det er forståelig. Barn skal skjermes, og personlige opplysninger hører ikke offentligheten til. Jeg vil at du skal vite, du som velger å lese mine historier fra hverdagslivet, at alle innlegg og bilder postes etter gjennomlesning og godkjenning av de det gjelder. Som poden selv så klokt sa da jeg spurte om dette var greit å dele: “Herregud mamma, jeg er da ikke den første tenåringen som synes enkelte ting har vært litt vanskelig! Dette er da ikke flaut, det er bare sånn det er! Men pass på å bruke et bilde hvor skjegget synes da!!”

Og med det ønsker jeg deg som titter innom en nydelig høstdag, og så håper jeg dette halvåret har vært innholdsrikt og godt for deg også.