Ukas små øyeblikk.

Når uka starter med litt sånn rester av manneinfluensa, dårlig nattesøvn og en liten drøss foreldremøter osv., da er det egentlig ganske greit å ha en slik liten blogg, og vite at på søndagen skal man oppsummere ukas små øyeblikk et lite innlegg. For midt oppe i snørrete lommetørklær og skuldre som nesten konstant befinner seg oppunder ørene begynner man å lete etter de små fine øyeblikkene for å kunne dokumentere dem, og før man vet ordet av det er man mer opptatt av å lete etter alt det positive, enn å fokusere på det negative. Ikke at det har vært så masse negativt altså, for all det, men noen ganger har denne måsafruen en tendens til å svartmale enhver situasjon jeg helst ikke vil være i, og legger du til en god porsjon snørr og en grei dose natterlige hostekuler, da er jeg strengt tatt, i eget hode, døden nær.

 

( Høsten. Finere årstid finnes ikke. )

 

Til tross for et par våken-netter og en høyst ufrivillig dotur midt på den lokale turstien, har uka vært full av små fine øyeblikk som krydrer hverdagen. Mandag var en typisk innedag. Etter jobb og skole satt hele måsafamilien samlet i en litt sliten tre-seter fra IKEA, med ei dyne over oss, og leste hver vår bok. Noen leste lekser, noen leste verktøyskataloger, og noen (du gjetter aldri hvem) leste en saftig kioskroman full av høye mørke italienere med mykt hår på brystkassa og et snev av eksotisk aksent. Midt i et relativt saftig kapittel ble undertegnede fysen, og valget falt på grillede marsmallows. Fra sofakroken satt altså to voksne og tre tenåringer og grillet reint sukker over stearinlys på bordet, mens praten gikk om hverdagslige ting som skole, jenter og fet musikk. Det var ikke et sånn “OMG” øyeblikk, men likevel noe jeg vil huske i lang tid fremover. For akkurat der og da, mellom to munnfuller av diettbrytende sukkerbomber slo det meg hvor lite som skal til for å skape bittelitt hverdagsmagi.

 

( Sofacamping , sukkerbombe og hverdagsøyeblikk )

 

Siden mandag har det gått slag i slag, og selv om travle jobbdager ble kombinert med foreldremøter og trening har det likevel vært masse små øyeblikk verdt å huske. Latterkrampen i bilen hjem fra Strømmen Storsenter sammen med Ida. Akkurat nå husker jeg ikke engang hva vi lo av, men moro var det.

Følelsen av å slappe fullstendig den kvelden  jeg spredte esker fulle av papir og lim utover gulvet foran peisen, og satt i timevis og snekret sammen små esker til en gruppe avgangselever. 

 

Lykkefølelsen jeg kjente på da gubben kom hjem med kokosboller.

 

( Bli`kke tjukk når man tar færre biter! )

 

Gleden over å bli invitert ut på kaffe av en tidligere elev. Det slo meg hvor heldig jeg er som ikke bare får jobbe med flott ungdom hver eneste dag, men som også innimellom blir oppdatert på livet til de som for lengst har avsluttet skolen og startet på nye epoker  i livet.

Det øyeblikket da katta forstod at den ikke kunne fly, og ble sittende målløs og litt trist i toppen av ei gammal eik mens den ble ertet og terget av ei skjære i en furu noen meter unna mens jeg lo rått og usympatisk, og øyeblikket da jeg flere timer senere kom hjem fra jobb og fant et skjærehode liggende på dørmatta. Karma lissom…. velkommen hjem!

 

( Lillegrå. Fuglejeger  og mobbeoffer! )

 

Jeg gleder meg over det fine øyeblikket da misten og moder`n gikk en lang tur et regntung ettermiddag. Om mindre enn tre uker entrer også denne poden tenårene. Vemodig for mor, spennende for han. En helt vanlig ettermiddag ruslet vi rundt og planla familieselskap, pakker og bursdagskake. Litt tid med bare minsten, det er hverdagsøyeblikk det.

 

( Kvalitetstid med lillegutt, som slett ikke er så liten lenger! )

 

Ukas måsagubbe-øyeblikk. Da måsagubben for fjerde gang denne uka kom hjem med bananer etter å ha vært på butikken alene, og uten handlelapp. For  måsagubben må ha en eller annen form for banan fetisj, eller som den mellomste poden så fint sa det det tidligere i dag: “Trur egentlig pappa er født i feil art!” For her hjemme er vi nå usikre på om den akk så hårete mannen kanskje er halvt ape, at det bor en liten bavian i han, at det finnes et snev av gorilla i gubben. For han klarer altså ikke å gå forbi fruktdisken uten å ta med en klase bananer. Og ikke en liten klase heller, neida! Han må på død og liv bære med seg den største bunten på 10-12 bananer. Spiser han dem? Nei!!! De er vist bare så kjekt å ha!

 

( Når du sender gubben på handletur alene, og han drømmer om å bli bestekompisen til Julius! )

 

Ukas kanskje minst grasiøse øyeblikk kom fredags morgen da jeg ganske så spontant dro på meg en snerten liten kjolesak fordi vi i midttimen skulle feire 60 årsdagen til en god kollega. Å ha på kjole en hel dag, samt å faktisk klemme kroppen inn i en er jo i seg selv en utfordring for meg, men problemene meldte seg for alvor da jeg skjønte hvor vanskelig deg ville bli å entre en litt rusten herresykkel uten å blafre med glufsa foran samtlige sambygdinger som var ute en tidlig fredagsmorgen. Med kort skjørt, herresykkel, skyldig en god porsjon østrogen og med en boblende latterkrampe fikk høna seg en ufrivillig luftetur en tidlig fredagsmorgen, og mindre grasiøs har jeg vel sjelden vært.

 

( Når du innser at kombinasjonen korte skjørt og herresykkel ikke nødvendigvis er noe sjakktrekk… )

 

( Når kjolen virker mot sin hensikt, og ikke gjør deg spesielt nett og feminin likevel! Her er det gjennomtrekk. Mulig det blir så hals…. altså, sår livmorhals! )

 

Helgen kom og gikk som den alltid gjør. Dagene har gått for fort, men slik er det jo når de er relativt innholdsrike. Gutta har trent og jobbet, og trent enda litt til. Etterlatt her hjemme mens de og gubben har trålet opp og ned på crossbaner på hele Romerike har jeg som vanlig tatt på et slitent bakeforkle, og slappet av på kjøkkenet med litt baking og kokkelering. Uten egentlig noen bestemt bakeplan har det blitt produsert et par nøttebrød, litt ulik bakst av søt gjærdeig, og en egenkomponert banankake med sjokolade og epler. Vi hadde jo som sagt en del bananer å ta av…. for å si det sånn!

 

( Banan og sjokoladekake med epler og karamell! )

 

( Sirupssolsikke med kanel. )

 

( Hjemmelaget karamellsaus med havsalt. )

 

( Knutebolle med salt karamell. )

 

Mens boller stod til heving, og kaker til avkjøling gikk jeg en liten runde i skogen mens gutta trente. Det finnes ingen årstid vakrere enn høsten, og keativiteten blomstrer etter en runde i frisk luft. Jeg angret på at jeg ikke tok med pose for å samle inn litt forskjellige skatter fra skogen, for det finnes lite som er mer inspirerende enn fargene og luktene ute akkurat nå. Til uka blir det definitivt en ny tur, og da skal sekken med. Her skal det samles, og kreeres. Jeg gleder meg allerede!

 

( Når Donald Trump har jogga forbi, og tupeen har satt seg fast i furua! )

 

( Når du mangler østrogen og selvinnsikt. God tur lissom! )

 

I skrivende stund er middagen fortært, og alle beboere i måsahuset, både mennesker og dyr er inne for kvelden. Siste rest av uken tilbringes sammen, i hvertfall nesten. Oppe sitter en pode og klimprer på gitaren. En eller annen Metalica låt øves inn, og det låter slett ikke verst!  En annen ligger på sofaen med musikk på øret og en pus på fanget. Den tredje sitter tålmodig bak meg og venter på at moder`n skal logge av nett. Da blir det vri åtter, kakao og rosinboller. Heldige oss, som rekker å skape enda noen fine små øyeblikk før den nye uka kommer.

 

Ønsker deg en nydelig høstuke full av fine hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.

 

 

6 kommentarer
    1. Dere høres ut til å være en så koselig og fin familie, med både kvalitetstid og masse humor! 🙂 Tror du er ei super mamma! Ønsker dere alle ei fin uke!

    2. Magni: Tusen , tusen takk Magni. Jeg er nok bare en helt vanlig mamma, men jeg prøver veldig å sette pris på de små øyeblikkene, og jo eldre jeg blir, jo mer bevisst blir jeg akkurat det. Ønsker deg en fin mandag 🙂

    3. Hei 🙂
      Ender alltid opp innom bloggen din på søndag eller mandag for å lese en hyggelig og hjemmekoselig blogg. Tar meg selv i å lure på hvordan du får så luftig gjærbakst hver gang? Min kan stort sett alltid brukes som erstatning for murstein…

    4. Hege: Hahahaaa! Murstein kan jo smake godt det og 🙂 Jeg elter alltid deigen lenge, minst 15 min. (har ikke kjøkkenmaskin, så jeg må elte for hånd. Den forhever alltid en time, og etterhever ca like lenge. Da blir det luftige godsaker…og kaloriene forsvinner 😛

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg