Tyttebæsjtur.

Jeg så en sånn oppskrift på et tyttebærbrød på en instagramkonto jeg følger, og tenkte at det hadde jeg skikkelig lyst til å teste. Tyttebær er jo godt for kropp og sjel, og baking er moro, så det så ut til å være den perfekte kombinasjon. Selv om tyttebæra i matbutikken så både røde, friske og innbydende ut, synes jeg de var grådig overpriset, og når man er så heldig å bo i ei bygd med skog på alle kanter kan man like gjerne benytte seg av det. Derfor tredde jeg to digre dameføtter ned i et par fargerike joggesko, klemte underkroppen inn i en litt for trang løpetights og satte snuta mot skogen for litt selvplukk sånn på tampen av bærsesongen. Jeg satset på at det var noen bær til overs, nok til å fylle en liten boks, nok til et saftig tyttebærbrød eller to.

Det skal sies at jeg hele denne uka har kjent på etterdønningene av manneinfluensaen jeg fikk av gubben forrige helg. Jeg har vært igjennom hele spekteret av den velkjente mannesykdommen. Tette ører, vondt i brøstet, etsende bihuler, bomull i hodet osv! Jeg var absolutt på bedringens vei da jeg entret skogholtet og trasket med godt mot innover en godt oppmerket og særdeles populær skogssti. Det som er så fint med skogen her på Bjørkelangen er at ildsjeler, ihugga turgåere i refleksvester og med termos full av kaffe og likør, i årevis har tråkket stier opp og stier ned med malingsspann, skilter og sperrebånd for å markere stier av ulik lengde og vanskelighetsgrad.

 

( Når det er umulig å gå seg vill i lokalskogen. )

 

Her er det så godt som umulig å gå seg vill, selv for en middelaldrende blogger med dårligere retningssans enn en stup full russer på Vodka messe i Moskva! Her kan man altså både lett finne veien hjem, samt slå av en prat med kjente og ukjente sambygdinger. For sjansen er stor for at du møter på et titalls mennesker eller fler når man vandrer langs lokale stier, og særlig på en greit varm høstettermiddag. Da myldrer det på stiene av lokale staute midtlivskrisejoggere i sykkelshorts og singletter fra Sportsshoppen i Sverige, løpende rundt blant mose og kongler med magebelter fulle av sykkelflasker som lekker av proteindrikker med sjokoladesmak. Det kryr av syklubbdamer som desperat jobber av seg napoleonskakelåra i motbakkene, og småbarnsfamilier som lar unga løpe seg gode og slitne før leggetid. Her luftes det harabikkjer, fuglehunder med ADHD og sånne selskapshunder med puddelklipp og sløyfe i luggen, og alle, bortsett fra panikkjoggerne er mer enn villig til å slå av en fem minutters prat midt i svarteste skauen.

Derfor er det så trygt, fint, og koselig å vandre rundt på stiene i bygda en lun høstkveld, for å plukke en liten plastboks med tyttebær. Det vil si, fint…så lenge man ikke plutselig befinner seg i det siste stadiet av en manneinfluensa. Akutt rennebæsj stadiet! Når alt annet av betente bihuler og alskens kroppslige væsker har forlatt hode og brystregionen, og det eneste som står igjen for kroppen er å kvitte seg med de aller siste bakteriene! Her skal dritten ut, åkke som, og det haster tydeligvis noe voldsomt!

For midt mellom syklubbtrimmere, panikkjoggere og harabikkjer med los kjente jeg midt i ei tue med litt vasne tyttebær, at noe var alvorlig gæli!

 

( I det øyeblikket du innser at det kommer til å gå gæli, og at fisen mest sannsynlig ikke er helt tørr !!! )

 En salig blanding av manneinfluensa på siste verset, og hvitløksmarinert svinekam med blomkålstuing gjorde seg akutt gjeldende da de plutselig slo knute på tarmen. Jeg vet ikke om du har kjent på den følelsen, når alt du har døtta ned i brødkværna i to dager plutselig kjører berg og dalbane gjennom tarmen som får det bråtravelt med å levere avfallslasset? Det er så jævlig!!! Når magesyra voldtar tarmen og foretar en innvendig gjennomspyling i så voldsom fart at det svir i øya, svetten renner oppover og du må bite tenna sammen mens du kniper rumpeballene hardt nok sammen til å kunne sprette en ølkort med rassen, og du desperat løper rundt med rak rygg på leting etter en do, fordi du vet at om du bøyer kroppen i så mye som en bitteliten vinkel er det kjørt!

Sånn var det! Midt i ei tyttebærtue, med litt for stram tights over låra og med en plastboks i hånda vinklet jeg hodet i alle retninger, på leit etter en nærliggende treklynge eller en maurtue å gjemme meg bak for å lette på trykket i guds frie natur. Men over alt, på alle kanter løp det småbarnsfamilier, og syklubbdamer i matchende treningstrøyer, og panikkjoggere og bikkjer i alle retninger. Med rak rygg og korte skritt satte jeg kursen mot nærmeste bakketopp full av lyng og mose og ei gruppe tett sammenvokste furutrær, i håp om litt privatliv til å gjøre mitt u-ungåelige fornødende. I motbakken kjentes det ut som om bekkenet kom til å revne, og magen romlet høyere en enn gammel chevy på Amcartreff. Da jeg endelig nådde toppen var tarmen i ferd med å eksplodere, og etter nøye speiding etter sambygdinger på skautur kunne jeg endelig bekrefte at jeg var alene da jeg huket meg ned bak furutrær og lyng og lot det stå til.

 

( Når det virkelig kniper og man virkelig ikke klarer å knipe. )

 

Det luktet kloakk og hvitløk da tarmen opererte som en høytrykkspyler, og spraylakkerte mose og lyng som en proff tagger ødelegger betongvegger på Oslos beste vestkant!

Det finnes ingen bedre slankekur enn akutt renneræv, og midt i skauen mistet jeg om lag fire kilo, og en liten del av selvrespekten. Akkurat i det jeg strekker meg etter en mosedott skvetter jeg høyt da en rødbrun og overivrig fuglehund hilser på hunders vis med å stikke ei kald snute langt oppi glufsa. Jeg aner ikke hvor bikkja kom fra, men mens jeg med en hånd tørker meg bak med mose og lyng, og en hånd hoder bikkja unna hører jeg en mannestemme noen meter nede i lia:

 «Han er ikke farlig!! Han vil bare leke!!!»

I frykt for å reise meg opp med mose delvis hengende bak og tightsen nedpå knærne roper jeg tilbake :

« Det går bra, jeg bare plukker tyttebær!»

 

( Hyperaktiv kjøter av typen fuglehund søker kontakt med særdeles opptatt kvinne i tyttebærkratt. Bil.mrk: Snuse deg i skrittet? )

 

 Desperat prøver jeg å shusshe den innpåslitene bikkja unna mens jeg stående i hockey-stilling  prøver å trykke så lydløst jeg bare kan, men folk flest vet at en sånn renneræv lager ukontrollerte lyder enten man vil eller ikke! Midt i ei tue med røsslyng sitter en drøy kvadratmeter svær kjerringrumpe og «fjerter» og prutter», og «durer» , og ekkoet slår mellom høyreiste furutrær og mosedekte knauser. Jeg kaster ei trerot nedover skråningen for å få bikkja vekk, men for en fuglehund som er vant til å høste ros og godbiter for å bringe ting tilbake til jegeren ser den det som en lek, og kommer tilbake med rota for å «leke» mer mens jeg fremdeles i hockey prøver å tørke meg bak med en mosedott før jeg trøkker to tjukke lår inn i en litt for liten treningstights. Endelig oppreist ser jeg en smilende kar med halsbånd i hånda på vei oppover mot meg, og jeg tar meg i å undre på hvor mye han har sett og hørt. Jeg lemper den første passe svære steinen jeg finner og en trerot rask over for å dekke til åstedet, og med bikkja hoppende bak meg begynner jeg å klatre ned fra det midlertidige toalettet, slik at den ukjente ikke kommer opp og tråkker i en hvitløksmarinert husmor-ruke, og midt i bakken der vi møtes ser hunde eieren på meg med spørrende øyne og skrått blikk. Han titter på den tomme boksen i hånda mi og sier:

« Det var ikke no særlig med tyttebær der oppe?»

Den selvdianostiserte tourettesen i meg ville plutselig svare no sånn som at:

« Næh, der var det bare dritt-bær!»

med tanke på tarmtømmingen bare noen minutter tidligere, men jeg lot det være. Bare bikkja hans som var tilstedet under seansen ville forstått den akk så interne vitsen. Istedet ristet jeg litt forsiktig på hodet, og sa:

 «Næh, ikke no særlig!»

Når sant skal sies ble lysten på hjemmeplukket tyttebær bare mindre og mindre etter hvert som tankene tok overhånd, og jeg begynte å innse at det umulig bare kunne være meg som i nødens time må tømme kroppen for unødvendig avfall i guds frie natur. Plutselig så jeg for meg alle syklubbdamene på huk, på rekke og rad, mens de synkrontømte halvslappe blærer  utover skogens spiskammer. Jeg så for meg panikkjoggere med blæra full av proteinshake stående bak annenhvert tre mens de «vannet» blåbærtuene, og fuglebikkjer og prydvofser som legger igjen ruker fulle av halvfordøyd tørrfor og innmatspølse midt i tyttebærkrattet.

 

( Panikkjogger i midtlivskrise og sykkelshorts later vannet i blåbærtua! )

 

Med tom plastboks og en rumpesprekk full av kvist og bladverk trasket jeg gjennom skogen tilbake til sivilisasjonen. På vei hjem stakk jeg innom butikken og kjøpte en halv kilo ferdigrenset tyttebær fra kjøledisken, og tenkte at det tross alt var verdt pengene.

Skulle du være en av de som i disse dager er ute i skogen og sanker tyttebær til juleribba, eller trollkremen, så husk å skylde bæra godt! Du vet aldri hvem som var på «tyttebæsjtur» før deg!

Vi blogges!

17 kommentarer

Siste innlegg