Jeg gjentar til det kjedsommelige, hvor i huleste blir helgene av? Eller uka, for den saks skyld. Mandag-svosj-Søndag, og sånn går no dagan. Jeg startet nok en uke med surmuling i passende mandagsantrekk, var i løpet av uka omtrent like lunefull som høstværet, overklar for helg fredag ettermiddag, og nå sitter jeg her og forbereder neste uke, mens jeg prøver å huske hva som var bra med uka som gikk. Er det en ting som er fint med slik hobbyblogging, så er det nettopp det. At man setter av en dryg halvtime nå og da til å oppsummere hverdagen, og da oppdager man plutselig de små tingene som til sammen utgjør uka, og tar seg i å smile av de øyeblikkene som liksom bare ble borte i hverdagskaoset, men som virkelig er verdt å huske.

 

( Blir ikke mandag uten mandagsjkorta! )

 

Denne uka kan jeg trekke på smilebåndet av en drøss slike hverdagsøyeblikk.

Da jeg på vei til jobb en tidlig morgen stoppet for å ta et bilde mens jeg hadde en fot i skyggen, og en fot i solen, fordi høsten er uforutsigbar, og værgudene lider av en eller annen tvangsnevrose, kunne jeg stå i solen og strekke ut hånden for å kjenne på regnet. Et fint øyeblikk, selv om jeg antagelig så noe mentalt utfordrende ut der jeg stod midt på gangveien i morgenrushet, og hoppet frem og tilbake mellom sol og regn som en mindre spretten fjellgeit.

 

( Høsten, med en fot i varmen og en fot i kulda! )

 

Jeg smiler når jeg tenker på den dagen jeg kom hjem til nyvasket kjøkken og ferdig middag, fordi minstemann hadde fått ånden over seg, og ville gjøre noe fint, bare for å glede mammaen sin. ( og kanskje tjene bittelitt lommepenger! )

Jeg smiler av de to elevene som spontant gav meg en god klem i midttimen på onsdag, jeg flirer litt flaut av den kleine stemningen det ble, som det alltid blir, når hele personalet skulle ta gruppebilde i aulaen foran knisende elever.

Jeg lo høyt da katta løp rett inn i stuevinduet og nesten svimeslo seg selv. Sånn er det med husdyr som aldri har opplevd rene vinduer før, og det gir meg litt mindre dårlig samvittighet når jeg vet at jeg antagelig ikke kommer til å vaske vinduene før om et år igjen.

 

( Bruker noen minutter på å summe seg etter et heftig møte ei vindusrute! )

 

( Skjeløyd katt med kul i panna hviler i vinduskarmen! )

 

Jeg slappet skikkelig av da jeg for første gang på altfor lenge kunne boltre meg med saks, lim og papir, og mekke sammen noen kort. Fint lite er mer avslappende en et aldri så lite hobbyverksted helt alene.

 

( Fint lite er mer avslappende enn et lite hobbyverksted alene for seg selv. Fire timer, fem kort. )

 

Jeg gleder meg over nye bekjentskaper jeg har fått gjennom nettopp denne bloggen, som tar seg tid til å legge igjen en hyggelig kommentar, og en liten hilsen. Denne uken er jeg rett og slett overveldet over responsen på innlegget om det å være «trofe-kone». Tenk å få lov til å tegne, å dele en liten hverdagshistorie fra måsahuset, og nå ut til så mange fine, positive og hjertelige mennesker. Da kjenner jeg meg ekstra heldig. For en som ikke tjener penger på blogg, for en som rett og slett har det som en morsom hobby, et sted for å få litt kreativt utløp, er det ekstra stas når andre kan kjenne seg igjen, kanskje le litt, og legge igjen en liten hilsen. Det finnes så mange gledesspredere der ute, og denne uka har jeg kost meg med tilbakemeldinger fra mange av dem. Akkurat det gjør at jeg kjenner meg ekstra heldig.

Det toppet seg i morges da det i en kommentar på bloggen sin facebookside ble lagt igjen et bilde av en leirfigur. En herlig liten trofekone med høna godt plassert i ei fårikålgryte. Da lo jeg høyt, og så spontant at jeg ikke bare tisset litt på meg, men også vekte måsamannen som desperat prøver å sove vekk en real manneførkjølelse. ( Han nøys to ganger på rad, og er derfor erklært forferdelig sjuk! ) Da snakker vi hverdagsglede, et øyeblikk verdt å huske.

 

( Måsafruen og trofe-kone, foreviget i leire. Bilde lagt ut med tillatelse av den kreative kunstneren Gunn Kristin Nilsen.  Farlig lik originalen, og jeg bare DIGGER den!!! )

 

Uken ble toppet med en spontan invitasjon til jentekveld hos Mona. Så heldig man er, når man i løpet av en kveld kan kose seg med fine folk man kjenner fra før, og bli kjent med enda flere. En jentekveld, til tross for at ingen strengt tatt er jenter lenger. En kveld med vin, taco, vin, pakkelek, vin, latter, vin og vin. Så herlig å kunne danse ut døra kl to en lørdagsnatt, høy på rose`vin og herlig, livat selskap, med veska full av rensekremer og løstenner, vunnet i opphetet og gravalvorlig terningspill.

 

( Dagen derpå-sveis, rensekrem og løstenner. Alt vitner om en vellykket jentekveld dagen i forveien! ) 

 

Sjansen for at jeg kommer ut av pysjen i dag er heller liten, men det gjør ikke noe. På kjøkkenbenken står ei langpanne full av havrebriks til heving, og i sofaen ligger en gubbe med rød snørrete nese, og en katt med kul i panna. Jeg skal logge av, synke ned i sofaen mellom dem, og bare nyte siste rest av en helt vanlig uke, som tross alt var ganske så innholdsrik likevel.

 

( Havrebriks til heving, da er deler av neste ukes matpakker, og dagens lunsj i boks. )

 

Da kan søndagen bare komme og gå, selv om den er faretruende nær den litt kjipe mandagen, for om man bare setter seg ned, og blogger en halvtimes tid, da finner man ut at en helt vanlig uke full av helt vanlige hverdager har vært riktig så fin likevel. Med masser av øyeblikk som er verdt å huske, og verdt å smile av.

 

Og er du en av de som tilfeldigvis har tatt turen innom denne lille bloggen i dag, så ønsker jeg deg en aldeles nydelig søndag, og en fin ny uke full av øyeblikk.