Gultvedt Grand Prix, motocross og utedass.

Når man låner ut livmora si til en motorinteressert mann, og relativt ukritisk gjentatte ganger lar han befrukte den med giroljeinfisert sperm, da ender du opp med å bruke store deler av livet ditt på arenaer du aldri hadde forestilt deg. Da blir du år etter år et vedheng på arrangementer der du må tørke sand og støv ut av kroppsdeler som vanligvis kun er forbeholdt  intimsåper fra Dr.Greve , der du spytter grus og gress som en hardbarka fisker fra Lofoten spytter skrå-tobakk, og der du time etter time er vitne til at ungene begår stunts som forårsaker ufrivillige, dog hyppige hjertelidelser hos moder`n! Om jeg noen gang skulle være med i et reality program ville det garantert vært NRK`s neste storsatsing- “Hjerteinfarkt- minutt for minutt”!

 

( Når man blafrer litt ukontrollert og ukritisk med livmora, risikerer man et liv på diverse crossbaner som ufrivillig supporter og vaffelsjef! )

 

Men så er det sånn da, at til tross for min evige motvilje for denne idretten gubben og gutta har lagt sin elsk på, så er det et arrangement hvert år selv jeg ikke klarer å la vær å glede meg over, og en lørdag hvert år, akkurat i det sommer møter høst, pakker vi bilen full av crossere, mat, verktøy og spente gutter, og setter snuta mot Ås. Der mekker nemlig NMK Follo sammen årets aller største motocrossløp, til glede for førere og tilskuere fra hele landet, og selv for en erfaren motorsportmotstander er det umulig å ikke glede seg over denne dagen. En raus bonde fra Ås stiller den fantastiske gården sin til disposisjon, og midt imellom prydbusker, potetåkrer, småspurv og skurtreskere trylles det frem en fantastisk crossbane tilpasset et aldersspenn fra 5-75, en handlegate for arrangører, sponsorer og diverse butikker, og en kiosk med jenter som i følge gutta var søtere enn Ariana Grande.

Det kalles Gultvedt Grand Prix, og omtales som høstens vakreste eventyr.

 

( Martin, klar for første trening! )

 

( Stort startsfelt, og en drøss nervøse førere. )

 

For Team Nordvang var det i år 10 års jubileum. 10 år siden vi for første gang entret jordet med en sliten sprinter full av bitte små crossere og bittesmå crosskjørere, og et gammelt trekkfullt telt. I ti år har vi tilbrakt en helg i ås, sovet på kornåkeren, spist grillpølser til frokost, og kjørt crossere så eiker og knaster har skranglet og luktet svidd til mørket faller på, og gutta sovner i bilen på vei hjem med hver sin skinnende pokal i hånda, og med mer sand og møkk på kroppen enn Dynamitt Harry hadde i sine glansdager.

 

( Poden, klar for heat. )

 

( Nervøs, og konsentrert. )

 

I år hadde denne klanen for første gang kun en av brødregjengen på startstreken, men selv om to av de av ulike årsaker ikke kunne delta, var det likevel en selvfølge at de skulle være med. Gultvedt GP er blitt en familiegreie, som oss for som så mange andre. KL 8.00 var innsjekken ferdig, og jordene våknet til liv. Nye og gamle deltakere, kjente og ukjente fjes myldret rundt på området som organiserte fagforeningsmaur på en byggeplass, guidet gjennom heat etter heat av organiserte funksjonærer og en speaker med caps, mikrofon og munndiare.

I strålende høstvær fulgte 400 deltakere, deres team, familier og tilskuere et nøye planlagt tidsskjema, og selv om vår mellomste pode var over gjennomsnittet nervøs, kom han seg likevel helskinnet gjennom både oppvarming og to løpsheat, noe som i seg selv er en seier for en som ikke akkurat har hatt mange timer på sykkelen denne sesongen.

 

( Når man harver opp korn og poteter på to hjul! )

 

Jeg hadde som vanlig nervøs mage med påfølgende diare før hvert heat… Det er tross alt ikke bare-bare for ei overnervøs kjerring i 40 åra å sende avkommet ut på et jorde med 40 andre poder fulle av konkurranseinstinkt og pågangsmot. Men til og med jeg, som hater offentlige toaletter fordi tarmen lager i overkant mye lyd når den tømmes, kan ikke klage på utedo fasilitetene på Gultvedt Grand Prix, og ut i fra lyden i nabobåsen å dømme sånn ca fem minutter før start i 125 cc klassen, var det flere mammaer som var nervøse. For mens gruppa med 85 cc gjorde seg ferdig på banen satt det to mammaer i hver sin mobile do-bås ved utkanten av jordet og “tarmtømmet” om kapp, omtrent like konkurransedrevet som gutta på startstreken!

 

( Når hun i do-båsen ved siden av deg både høres og lukter enda mer nervøs enn deg… )

 

Etter første heat lå Martin på en 13 plass, og av ulike årsaker fikk undertegnede uønsket oppmerksomhet på høyttaleranlegget av en snakkesalig speaker, som raust delte overskuddet av sponsede premier med en midlivsskriseblogger, og utfordret undertegnede til å stille i premiene til 2. heat. Greit nok tenkte jeg, før jeg så at premien var en åletrang sykkelshorts med bukseseler i str. S, med gummistrikk på innsiden av lårene, og et vattert skritt som ville forårsaket en bollemus som ville vært synlig fra et Google Earth kart. Jeg prøvde mitt beste, men det skulle vise seg at å tre et vogntog av et kvinnfolk inn i en bitteliten spandex-sak med gummi og vattert skritt var en større utfordring enn jeg kunne klare, og etter 35 minutters iherdige forsøk, flere brannsår og knute på lårhalsen gav jeg opp, og lusket bort i kiosken for innkjøp av trøstemat i form av nystekt vaffel i stedet.

 

( Hatt??? Jo takk, den passer sikkert! )

 

( Sykkel-spandex str.S! Den S`n bør stå for “Svær” lissom! )

 

 Sorry speaker, jeg prøvde i hvert fall!

 

Poden sitt andre heat gikk i følge stolte foreldre og heiende brødre aldeles strålende, med poden selv var misfornøyd med en 15. plass sammenlagt. Men selv om han ikke synes plasseringen var optimal er han likevel strålende fornøyd med dagen, og det tror jeg de aller fleste var. For Gultvedt er rått!

 

 

 

 

( Var det noen som nevnte noe om å “tygge grus” ??? )

 

Gultvedt er jord og leire, smilende og svette funksjonærer, vafler og pølser, veskehunder og svære kjøtere, knekte eiker og punkterte dekk, nervøse mammaer og overivrige pappaer, jublende tilskuere, og borskjemte unger som kaster sykkelen og griner når det ikke går veien.  Det er også unger med grus mellom tenna og armen i fatle som er knallfornøyd med sisteplassen, tøffe jenter med musefletter og skrubbsår, motordur og motorhavari.

Gultvedt er et eneste stort fellesskap der fellesnevneren er en forkjærlighet for idretten, eller kjærlighet for noen som elsker idretten.

Gultvedt er gøy!

Gultvedt er motocross!

 

( Ingen seier, men like glad! Det kaller jeg ekte idrettsglede! )

Gultvedt er høstens vakreste eventyr, og selv om det vil ta hele søndagen for alle her i måsahuset å hente seg inn igjen etter en lang dag i går, så er jeg så innmari glad for at jeg nok en gang fikk oppleve dette.

Jeg gleder meg allerede til neste år.

En riktig god søndag ønskes alle.

 

2 kommentarer
    1. Jeg lo godt av dette innlegget ditt. Kjenner meg såååå igjen. Her i huset har det også vært påfyll av giroljeinfisert sperm. Det resulterte i 2 gutter som ble helt hekta på sporten. I tillegg starte gutten etterhvert også. Som mor prøver man å henge med så godt man kan – hver helg og flere kvelder i uka.. Det blir en livsstil, og det uten hvit damask og høystettede lysestaker. Og biler står nedsnødd på vinter’n for garasjen er verksted. Det er ihvertfall ingen som kan “ta oss” for at vi ikke har vært engasjert i ungene :).

    2. Mona: Du har så innmari rett, det blir en livsstil. Jeg pleier å tenke når jeg er på det mest slitne, at alt som legges igjen av tid og penger i denne sporten får vi tilbakebetalt i en sammensveiset familie, smil og masse tid sammen. Jeg ville ikke vært det foruten 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg