Av og til, veldig ofte, går det lang tid mellom treningen til denne fruen. I sommer var jeg kjempeflink. Jeg startet sommerferien med løpe og gåturer i skogen nesten hver dag, med et mål for øyet. Jeg skulle inn i en snasen liten sak av en omslagskjole i tynt bomullsstoff til et bryllup den 29 juli. Til tross for intensiv panikktrening tre uker i forkant av festen fikk jeg aldri helt orden på sånne sunne kostholdsrutiner, så til tross for en stor mengde treningsøkter på få uker ble jeg ikke akkurat noen sylfide, og tilbrakte bryllupsfesten iført en hold-in-truse som startet rett over knærne og endte så høyt at den røsket og lugget litt i hårene i armhulene.

Etter brylluppet gav jeg litt blanke, og i den siste halvdelen av sommerferien var inntak av antall softis med sjokoladestrø høyere enn antall løpeturer.

Jeg er vel det man kan kalle en slik «panikk-slanker». En sånn som spiser lørdagsgodteri 5 kvelder i uka, ribbe med surkål hele året, og som rocker plasten av rockeringen og løper på meg hofteprolaps og meniskskade en uke før festlige lag med påbudt pynteantrekk, i håp om å bli syltynn på en uke.

 

( Ukens sofaaktivitet. Foroverliggende stabilt sideleie med ekstra langt sugerørpatent og bukse med strikk. )

Lenge har jeg tenkt at det er motivasjonen jeg må jobbe med. Altså, helårsmotivasjonen, ikke den ukesbaserte panikkmotivasjonen.  Tidligere i uka lå jeg horisontalt på sofaen etter middagen, drakk Pepsi Max gjennom tre sugerør skjøtet sammen med gaffatape fordi jeg ikke hadde lyst til å løfte på hodet hver gang jeg skulle ta en slurk, og matet meg selv med speialsjokolade og risbrød fra smågodthylla, lissom bare slapp de ned i munnen, og lot de smelte på tunga fordi jeg ikke orket å ta meg bryet med å tygge. Midt imellom en slurk Pepsi og en lydløs smyger som luktet mistenkelig som gårsdagens grønnsakssuppe ( skulle nesten tro kroppen fikk sjokk og bråjobbet med å kvitte seg med avfallsstoffene hver gang jeg introduserte et knippe grønnsaker for tarmen lissom! ) tikket det inn en SnapChat fra en kollega i samme ærend som meg, nemlig godt innøvet stabilt sideleie i en beige tre-seter fra IKEA.

Jeg sendte en liknende snap tilbake, med spørsmål om vi ikke skulle ta på oss joggeskoa og gå en tur i skogen dagen etter. Jeg regnet med at bildet av fire dobbelthaker og sjokoladerester i munnviken ville gjøre at hun oppfattet sarkasmen og ironien i snappen, men neida!!! I retur kom tommel opp og smilefjes av ulike sorter, samt et stort JAAA etterfulgt av en drøss hjerter, og plutselig hadde jeg , uten å egentlig mene det, avtalt en treningsøkt dagen etter. Der ser du hvor fort sosiale medier kan ødelegge livet ditt lissom, plutselig blir man bare dratt med på trening?

 

( En mistolket Snap-Chat kan ende opp i et lite planlagt treningshelvete. Nettvett folkens, kan ikke nevnes for ofte!!! )

 

Dagen etter ble jeg møtt av en smilende kollega på kontoret,( la oss kalle henne «June» da hun ikke er informert om dette innlegget, og anonymitet på bloggen er ganske viktig! ) som virkelig gledet seg til en treningsøkt etter jobb. I tillegg hadde hun bedt med en annen god kollega, resepsjonisten «Trine» ( også hun opptrer på bloggen under dekknavn ) på tur, og nederlaget var et faktum, da «Trine» allerede hadde trent denne uken, og sendt den obligatoriske «ut på tur aldri sur»-snappen lekkert dandert med en hashtag pålydende det klingende ordet #treningsglede. Ikke engang værgudene var på min side denne dagen. Det var strålende sol, altså enda en god grunn til ikke å trekke seg. Hvor er lyn og torden når man trenger det lissom?

Kvart på avtalt tid hadde satt jeg klar i en treningstights jeg hadde brukt 20 minutter på å åle meg inn i, (så på det som oppvarming) da det tikket inn en melding på gruppechat som gjorde meg hakket mer optimistisk. Det viste seg at «June» har en velutviklet allergi for oppoverbakker, og disset derfor «Trines» forslag om tur til Elgheia på Aurskog, da den siste delen av løypa har en aldri så liten stigning. Valget falt derfor på en runde rundt Stigtjern, der løypa hovedsakelig er rett frem og bortover, altså perfekt for kvinnfolk over 40 med selvdiagnostisert treningsgikt og svettevegring. At «Trine» i siste liten sendte melding om at hun var bittelitt sen var også en gledelig overraskelse, da det betød at vi antagelig måtte forkorte løypa betraktelig med tanke på at det jo tross alt blir tidligere mørkt om kvelden nå som høsten har kommet.

( “June”, en typisk motbakke allergiker med avslappet holdning og gnagsår-utsatte heler. “Trine” en livskrise-jogger med forkjærlighet for kontorarbeid og treningsoppdateringer på Snap! )

Kvart over avtalt tid vandret tre kjerringer og et forvokst marsvin («June» påstod det er en hund!) innover lysløypa med stort pågangsmot og lavt tempo, og selv om jeg på dette tidspunktet fremdeles var engstelig for at «Trine», som tross alt hadde trent tidligere i uka, skulle sette opp farten, ble jeg beroliget av marsvinet som til tross for sin iver etter å gå tur slett ikke nådde toppfart med sine 7 cm lange ben. At gnageren i tillegg hadde et snev av astma, en forkjærlighet for konglejakt, og bæsjepause en gang pr 300 meter var særdeles beroligende for egoet til en som hadde fryktet slitasjeskader på her og der.

 

Omtrent havveis i løypa stanset vi for det jeg offentlig her på bloggen velger å kalle en pustepause innimellom intervallene, men som i virkeligheten var for å ta bilder av tjernet til sosiale medier, og poste diverse løgnaktige hashtagger som #treningsglede #turlykke #svettsompokker #sommerkroppen2018 osv. Det viktigste med en skikkelig treningsøkt er tross alt bildene man poster av den underveis, eller i etterkant, dette for at hjernen skal kunne friske opp minnet om aktivitet, og ikke ta til seg kalorier ved en senere anledning, dersom man for eksempel ser på turbildene mens man spiser sjokolade.

 

( Det som på avstand kan tolkes som lynnedslag er som oftest en selfie-orgie av middelaldrende kvinnfolk med akutt treningspause! )

 

På vei tilbake var det litt glatt enkelte steder på stien, og etter tilløp til snubling og en og annen sklidning valgte vi rett og slett et rolig tempo for å unngå å slå opp gamle idrettsskader, og for at «June» ikke skulle få leire på de nye skoene. Det viktigste med turutstyret er tross alt at det er rent, og rosa. Passform og bruksområde er ikke like viktig, noe «June» villig demonstrerte med å kline til med et gnagsår, og på den måten høyst ufrivillig endte opp med en aldri så liten idrettskade likevel, og dermed, i mine øyne, ble litt sånn «vinneren av treningsøkta».  Synlige bevis på trening i form av sår eller blemmer ser imponerende ut på Snap-Chat, Instagram og Facebook, men er fortsatt ubetydelige nok til å kunne gjenoppta normal aktivitet som trøstespising, nettshopping og TV-serie-maraton relativt raskt.

 

Med snaut 500 meter igjen av løypa bråstoppet «June» slik at «Trine» og jeg i tur og orden buttet i ryggen til både henne og marsvinet, og mens vi fortumlet trakk hvert vårt sett sports-bh vatterte hengepupper ut av hverandres ryggrad brettet «June» opp armen på treningsjakka og dro frem det vi andre først trodde var et tikkende bombebelte, men som viste seg å være en sånn nymotens pulsklokke med innebygget skritt-teller, kalorimåler, GPS og livredningsflåte. Den tikket og ulte verre enn en flyalarm da det viste seg på klokka at «June» på dette tidspunktet hadde gått akkurat det hun skulle av dagens skritt, så da ble vi stående der, midt i svarteste skauen, men et konglespisende marsvin i løpestreng, og lure på hvordan vi skulle komme oss videre, nå som trening strengt tatt ikke var nødvendig resten av dagen.

 

( Når pulsklokka uler som en skadeskutt måke, og vibrerer mer enn et leketøy fra kondomeriet, da vet du at du har forbrent nok kalorier! )

 

Vi fant ut etter nøye vurderinger, og etter at «June» hadde sendt Snap av klokka til alle på vennelista, med hashtaggen #FerdigTrentOgFortsattIkkeSliten at det å bevege seg hjemover var nødvendig, til tross for at alle på dette tidspunktet i følge «bombebeltet» av ei klokke var ferdig trente. Det nærmet seg jo tross alt tid for kveldsmat.

 

Etter en rask oppsummering av dagens skiveutglidninger og oppslåtte treningsskader så vi oss fornøyde med økta, og tok et hastig farvel ved postkassestativet før vi gikk hvert til vårt.

Vel hjemme og nydusjet danderte jeg nok en gang midtlivskrise-kroppen i stabilt sideleie på sofaen, og kastet i meg en sånn slankende energibar som er så moderne nå. Den består stort sett av nøtter med et tynt lag karamell og sjokolade, og heter Snickers!

Så lå jeg der, ferdig trent og tenkte at nå har jeg endelig funnet løsningen på motivasjonsproblemet. Man må rett og slett trene sammen med folk som er like (u)motiverte som deg selv, som ikke liker motbakker, som synes oppdatering å sosiale medier er vel så viktig som treningsutbyttet, som av rein empati går sakte fordi man etter tidligere erfarinegr helst vil unngå svetteringer på den nye singletten, eller møkk under skoa, som gjerne kommer litt for sent, og som liker å slutte fem minutter før.

Og med disse kriteriene langt fremme i panna kan jeg med sikkerhet si at jeg har funnet den rette treningsgruppa, og at jeg ser frem til neste trening.

Møtes til våren da jenter?